Er NATO ein allianse for framtida?
NATO møter stadig nye, store utfordringar i dagens tryggingsmiljø. Kor godt er alliansen førebudd på desse utfordringane, og er NATO i stand til å møte dei?
Transatlantisk trøbbel. Europa og USA orker ikke lengre å skjule spenningene.
Sikkerhetskonferansen i München har tradisjonelt vært stedet for å dyrke det transatlantiske samarbeidet. Årets versjon var derfor et deprimerende skue. Avstanden mellom Europa og USA har lenge vært stor, men nå orket ingen lengre å legge skjul på spenningene og misnøyen. Visepresident Mike Pence var av en annen mening. Hans tale var skarp og formanende. Han skrøt av USAs økonomiske, militære og teknologiske styrke. Han hadde noen positive formuleringer om Nato. Men mellom linjene sto det: enten er dere med oss, eller så er dere mot oss. Og for øvrig, dersom det transatlantiske samarbeidet skulle ryke, er ikke det USAs problem, det er Europas. Amerikanerne fremsatte en lang kravliste: At alle Nato land snarlig oppnår toprosentmålet i Nato og at de også når målet om å øke sine investeringer og anskaffelser til 20 prosent. At allierte skal avvise North Stream 2 og heller kjøpe amerikansk lng-gass. At allierte ikke kjøper teknologi fra Huawei, og at man ikke gjør seg sårbar i forhold til kritisk infrastruktur. At Europa trekker seg fra Iran-avtalen og blir med i presset på Iran, og at Europa avstår fra å «undergrave» USAs politikk i Midtøsten. At Europa øker presset på Nord-Korea og Venezuela, samt at Europa tar sin del av opprydningen og gjenoppbyggingen i Syria. Samtidig snakket Pence lite om det som opptar mange i Europa, som for eksempel Russland, klima, migrasjon, reformer i internasjonale institusjoner og så videre, og han sa intet som kunne redusere den fornyede usikkerheten om en forsterket handelskonflikt mellom Europa og USA. Det nye formen for amerikansk lederskap besto derfor i å formane og diktere andre. Det var i beste fall et motsetningsfylt budskap, han dyrket egen suverenitet og «America first», men ville samtidig ikke at andre skal utøve sin. At det kunne være i USAs egeninteresse å samarbeide med Europa virket fremmed. Å lede gjennom eksempel, gjennom inklusjon, eller på grunnlag av felles verdier eller institusjoner syntes også forlatt. Budskapet ble formidlet, men det traff ikke. I forkant var det vage håp. Europa ønsket forsikringer om at USA under president Donald Trump fortsatt var forpliktet til samarbeid, og at de så på Europa som alliert med respekt og verdi. USA hadde også varslet at de ville delta med en rekordstor delegasjon. Den tyske forsvarsministeren innledet med å si det USA ønsket å høre, nemlig at Europa burde og ville bidra mer i Nato, men hun minnet samtidig om betydningen av verdifellesskap, og behovet for at det var en rimelighet og rettferdighet, også når det gjelder beslutningstaking.
Hvordan forhandle med vanskelige motparter?
Christopher R. Hill var amerikanernes sjefsforhandler da USA forhandlet med Nord-Korea i 2005. I denne spesialepisoden av NUPI podcast deler han sine viktigste erfaringer - og tanker om fremtiden for amerikansk diplomati og utenrikspolitikk.
Mind the Gap: National Views of the Free and Open Indo-Pacific
Japan has played an intrinsic role in formulating and promoting the concept of a “Free and Open Indo-Pacific” (FOIP) by making its version a core element of its foreign policy repertoire as it continues to strengthen and expand its presence beyond its immediate neighborhood. This chapter discusses the diplomatic, political, economic and security dimensions of Japan’s FOIP, expanding on both the strengths and challenges of the concept and its implementation.
Drømmen om Europa
Bannons forsøk på å samle europeiske høyrepopulister har mislykkes. Nå prøver ltalias innenriksminister på det samme, skriver Minda Holm i Dagsavisen-kronikk
Lærdom fra historien - og en titt inn i glasskulen - på NATOs 70-årsdag
Les brennaktuelt spesialnummer av Internasjonal Politikk gratis på nett.
Marianne Riddervold
Marianne Riddervold er forsker I (bistilling) i Forskningsgruppen for sikkerhet og forsvar hos NUPI. I tillegg er hun professor i statsvitenskap o...
The Arctic Council and US domestic policymaking
One widely recognized achievement of the Arctic Council and its various working groups has been the production of collectively generated assessments on Arctic problems. Assessment reports such as the Arctic Climate Impact Assessment (ACIA) provide an important baseline of shared knowledge for making collective circumpolar policy recommendations. But how does the knowledge produced through Arctic Council working groups figure into the policymaking of the Arctic states? This is an important question for understanding Arctic politics and the relationship between national decisionmaking and international relations more generally. Much of what the Arctic Council produces is in the form of recommendations, declarations of intent, and commitments to "best practices" in areas of shared interest and activity. While in recent years the Council has produced three binding agreements covering specific functional areas—search and rescue (2011), oil pollution preparedness and response (2013),and science cooperation (2017)—much ongoing Arctic collaborative work falls outside of these areas. This policy brief explores how science/policy outputs of and discussions at the Arctic Council fit into the Arctic political discourse of the USA, with an emphasis on key actors within the executive branch: the White House, the Department of the Interior, and the Environmental Protection Agency.