Brexit og europeisk sikkerhet
(Available in Norwegian only): Kan brexit gjøre at Norge og Storbritannia blir tettere integrert med EU? Det kan skje i sikkerhetspolitikken, skriver Ulf Sverdrup i DN-kronikk.
Når dommer blir advokat. Presidenten i Efta-domstolen promoterer løsninger for britene, men er det i Efta-statenes interesse?
(Norwegian only): Brexit-forhandlingene går tregt. Statsminister Theresa Mays tale i Firenze brakte noe mer klarhet, men det er fortsatt usikkert hva partene kan enes om. Imens tikker klokken. Kreative løsninger er nødvendig om man skal unngå «hard brexit». Et omfattende samarbeid mellom EU og Storbritannia etter brexit vil måtte forutsette at man blir enige om en tvisteløsningsmekanisme. EU vil neppe akseptere en mekanisme der tvister avgjøres i diplomatiske forhandlinger i såkalte felles komiteer, som i tilfellet Sveits. Man kan heller ikke opprette en egen britisk domstol, det vil være å sette bukken til å passe havresekken. EU har tidligere avvist et lignende sveitsisk forslag. Presidenten i Efta-domstolen, Carl Baudenbacher, promoterer nå en annen løsning, nemlig Efta-domstolen. Ifølge Baudenbacher kan og bør Efta-domstolen spille en rolle: Enten ved at Storbritannia blir medlem av Efta og EØS, eller ved at Storbritannia kan «docke» seg til Efta-domstolen. Det kan skje enten i form av en ny fast ordning eller en overgangsperiode. En slik «docking» kan innebære at en modifisert versjon av Efta-domstolen, supplert med for eksempel noen britiske dommere, skal sikre håndhevelsen av avtalen mellom Storbritannia, EU og EØS. Baudenbacher har i de siste ukene vært på turné for å formidle denne løsningen, med stopp i det britiske parlamentet, foredrag ved Chatham House og en rekke uttalelser til pressen. Ifølge mediene har han hatt samtaler med den britiske sjefforhandleren David Davis. Om forslaget er realistisk, mulig og ønskelig, er en annen sak. Han har tidligere foreslått en tilsvarende løsning for Sveits. Det er også lite trolig at britene er interessert, skjønt May i Firenze sa at hun utelukket EU-domstolen, men samtidig innså at en ren britisk domstol neppe var mulig. Men for Norge og Efta-statene er det to andre forhold som gjør hans utspill ekstra pikant: For det første er det svært spesielt at talsmannen for forslaget er presidenten i Efta-domstolen selv. I sin dommergjerning har dommere selvsagt full uavhengighet, og som privatperson har de ytringsfrihet. Men dommere bør utvise stor varsomhet med å mene noe om politiske spørsmål eller drive aktivisme. Det kan ramme domstolens omdømme og tillit og skape mistanke om at den har en egen agenda. Å gi saklig informasjon om hvordan domstolen fungerer, er naturlig, men det er noe annet at en selv turnerer og aktivt promoterer en bestemt politisk og diplomatisk løsning, og særlig i en så høysensitiv og viktig sak som dette. At ingen Efta-land har sagt at de ønsker en slik løsning, gjør ikke saken mindre pikant. For det andre er Baudenbachers fortelling om Efta-domstolen mangelfull. I sin omtale av Efta-domstolen legger han nå mindre vekt på målet om ensartethet, det vil si lik tolkning av regelverket i både EU og i EØS-/Efta-statene. I stedet fremhever han at Efta-domstolen har et nokså stort handlingsrom. Dette er musikk i ørene for enkelte briter, men stemmer ikke helt med studier av Efta-domstolen. I Europautredningen (NOU 2012:2) fant vi blant annet at Efta-domstolen rettspolitisk først og fremst har stått for en linje der den fremhever hensynet til ensartethet med den underliggende EU-retten og med EU-domstolens rettspraksis. Anførsler om at EØS-retten skulle kunne tolkes annerledes enn EU-retten, ut fra sin spesielle kontekst eller ut fra avtalepartenes forutsetninger, har nesten uten unntak vært avvist. Snarere enn å skape større handlingsrom, lå Efta-domstolen på en mer integrasjonsrettet linje, for eksempel når det gjelder avtalens karakter og gjennomslag i nasjonal rett. I enkelte tvilstilfeller kan man også hevde at den har vært mer integrasjonsvennlig enn EU-domstolen. Dette er neppe hva «brexiters» ønsker å høre. Det er prisverdig at erfaringer med Efta-domstolen blir synliggjort i brexit-debatten... (forts)
Norsk lærdom til brexit-bruk. Norske erfaringer kan bidra til å blinke ut både hindringer og mulige løsninger for brexit-prosessen
Brexit-prosessen er inne i et nytt spor. Britene har satt i gang utmeldelsen, mens EU har presentert sine retningslinjer for veien videre. Det er lett å se store hindre, mens det er vanskeligere å se løsningene. Kan norske erfaringer gjøre bruddet noe lettere? På den ene siden er det åpenbart at brexit er, og vil forbli, en unik prosess. Selve inngangen rundt forhandlingene er annerledes. Norge har søkt å finne løsninger for tettere integrasjon, mens britene er opptatt av hvordan de skal desintegreres. Omfanget av avtalene er også større enn hva gjelder for Norge. I tillegg er tidsrammen svært stram. Storbritannia er dessuten en av EUs største økonomier, mens Norge er et lite land i periferien. Les også: Brexit etter Trump På den annen side har Norge etter et kvart århundre som utenforland bygd opp en rekke erfaringer som kan være nyttige for veien videre. La meg nevne tre elementer: (forts)
60 år med EU - hva nå?
enere denne måneden samles EUs ledere for å markere 60-årsdagen for Romatraktaten, og markere det som var starten på den europeiske integrasjonsprosessen. Motivasjonen den gang var klar: Samarbeid skulle styrke økonomiene og velferden i Europa, som den gang slet med å konkurrere med USA og Sovjetunionen. Samtidig skulle grunnlaget for varig fred legges. Relaterte saker Oppskriften var enkel. Man skulle øke økonomisk integrasjon og etablere sosiale fond som skulle gjøre omstillinger lettere. Det viktigste, og mest innovative, var likevel at man etablerte felles institusjoner som skulle gjøre samarbeidet mer effektivt og mer troverdig. Ingen kunne den gang forutse hva som skulle bli resultatet av Romatraktaten. Formuleringen i traktatens forord om å lage en «stadig tettere union» ble neppe tatt like seriøst av alle. Dersom man søker i gamle norske aviser, finner man knapt omtale av den historiske begivenheten. Vi kan like det eller ikke, men alle bør være enig i at det europeiske samarbeidet endret Europa radikalt. Det som startet som et samarbeid mellom seks land er blitt til et alleuropeisk samarbeid med 28 medlemsland. Samarbeid om toll og handel med varer, som var utgangspunktet i 1957, er siden utvidet. I dag er samarbeidet dypere og dekker de aller fleste politikkområder, både innen- og utenrikspolitisk. Over tid har også samarbeidet utkonkurrert eller erstattet annet europeisk samarbeid. EU er på mange måter blitt «the only game in town». For små land har det vært en særlig stor gevinst ved at stormaktsspillet i Europa i stor grad ... forts
Support to UN Peace Operations: Ensuring More Effective UN Peace Operations (UNPO)
The aim of the project is to strengthen the ability of UN peacekeeping and other peace operations to respond to global security challenges, adapt to a changing global order, and continue contributing ...
Journalism in struggles for democracy: media and polarization in the Middle East
What is the role of journalists in the social and political polarization that has followed the Arab uprisings?...
Plug and Play: Multinational Rotation Contributions for UN Peacekeeping Operations
In January 2016, Norway deployed a C-130 military transport aircraft to the UN mission in Mali (MINUSMA). Given the number of attacks on patrols and logistics convoys of MINUSMA, which has been called ‘the world’s most dangerous UN mission’, a military transport aircraft like the C-130 is considered a critical enabler to the UN mission, whose ability to operate safely and carry out its mandate has often been limited by the lack of air assets. From the beginning of the mission in July 2013, European troop-contributing countries (TCCs) have provided military aircrafts (C-130s and smaller C-160s and C-295s), but the difference between these and the 2016 deployment was that the latter was longer term, providing more predictability for the UN since it would be part of a multinational rotation contribution (MRC) initiated by Norway, followed by Portugal, Denmark, Sweden and Belgium.
Impact of Climate Change on ASEAN International Affairs: Risk and Opportunity Multiplier
This study examines the implications of climate change for international affairs in Southeast Asia and for ASEAN as a multilateral organization. Climate change and efforts to mitigate climate change give rise to major risks as well as opportunities in international affairs. It is therefore in the interest of all countries to be aware of the risks and prepare for them, and the overarching purpose of this study is to support ASEAN and its member states in this area. Given Southeast Asia’s complex geography—with numerous archipelagoes, long coastlines, intricate borders, and great-power neighbors—climate change is especially likely to affect interstate relations in the region.Climate change may impact on international affairs among the ASEAN countries at several levels. Firstly, changing climatic conditions may affect interstate relations through humanitarian crises, migration, and/or the need for greater imports of vital goods. Secondly, reducing greenhouse gas emissions requires international coordination and cooperation. Thirdly, the global energy transition driven by climate policy may lead to an altered geopolitical situation in the world, including ASEAN.
'Have you entered the storehouses of the snow?' China as a norm entrepreneur in the Arctic
The admission of China as an observer in the Arctic Council in 2013 was a significant step in the ongoing evolution of the country's Arctic policy, but Beijing is still concerned about being accepted as a regional player given its geography and arguably lack of an Arctic history. As the Arctic becomes more open to scientific and economic engagement, China wishes to develop the idea of the Arctic as more of an international space as opposed to strictly a regional one, and to allow non-Arctic states, such as China itself, to become accepted as Arctic actors. However, in order to avoid a backlash from the Arctic states and potential exclusion from the region's development, Beijing cannot effectively be a unilateral ‘norm-maker’ in the Arctic. Instead, China has sought to develop the identity of a regional ‘norm entrepreneur’, engaging the Arctic on many levels to promote the norm of partnerships between Arctic and non-Arctic actors to promote positive sum outcomes. Through engagement via several areas and governmental levels, Beijing hopes to succeed in being widely viewed as a ‘near-Arctic state’ which can contribute to new norms, and possibly new regimes, in an Arctic which shows many signs of becoming further internationalised.
Regime Development and Patron–Client Relations: The 2016 Transnistrian Presidential Elections and the "Russia Factor"
In December 2016, Transnistria held presidential elections in which, after an exceptionally loud and dirty campaign, the incumbent yielded power to his main opponent. This article explores regime evolution in the breakaway republic through the prism of these elections. First, drawing on the literature on hybrid regimes, we ask what the recent campaign can tell us about regime evolution in Transnistria. Second, arguing that, in the case of Eurasian de facto states, this literature must be complemented by a discussion of the role of the patron state, we then turn to the importance of the "Russia factor." We conclude by arguing that, due to Transnistria's dependency on its Moscow patron, this factor always looms large – but not necessarily in the ways that might be expected.