Utenlandske investeringer betyr kort sagt at noen fra utlandet kjøper hele eller deler av et selskap i et land. Dette er vanlig, og som oftest helt uproblematisk. Faktisk så kan det være mange fordeler ved slike oppkjøp, da det ofte fører til gevinster for selskapet som blir kjøpt opp og for landet det befinner seg i.

Hvem er det så som kjøper opp selskaper i andre land? Normalt sett er det andre, ofte multinasjonale, selskaper eid av private. De siste årene har vi imidlertid sett at slike selskaper også direkte eller indirekte representerer andre staters nasjonale interesser. En økende bekymring er derfor at utenlandske investeringer og oppkjøp av selskaper kan brukes som et instrument i maktpolitikk mellom stater. Mye av grunnen for denne bekymringen er økende investeringsstrømmer fra land som Kina, Russland og Gulfstatene.

Som regel er investeringer også fra disse landene uproblematiske, men i verste fall kan investeringer og oppkjøp brukes av andre stater som en base for spionasje, eller for å presse lokale myndigheter i ønsket retning.

Et grunnleggende og stadig viktigere spørsmål er derfor hvordan liberale samfunn kan høste fordelene av åpne økonomier og investeringer på tvers av landegrenser, samtidig som de beskytter sine legitime sikkerhetsinteresser. Hvor og hvordan skal grensene settes mellom hva som er greit, og de få tilfellene der investeringer kan utgjøre en risiko for samfunnet? Bør et land vurdere det alene, eller trengs det internasjonalt samarbeid om reglene for dette? Hvis vi kan forby noen investeringer, er det da en fare for at dette kan misbrukes til andre formål som handler om noe annet en samfunnssikkerhet?

Forskere på Nupi jobber derfor med å bedre forstå forholdet mellom fordelene ved utenlandske investeringer og hvordan man best kan beskytte nasjonal sikkerhet.