• Hva er koronavirus, Covid-19 og pandemi?
• Hvordan jobber Verdens helseorganisasjon?
• Hva gjør Kina og andre land for å bekjempe viruset?
• Hvorfor er internasjonalt samarbeid så viktig for Norge?

Mange land og hele verdenssamfunnet er vant til å håndtere smittsomme sykdommer og ulike former for kriser. Men det nye koronaviruset er spesielt fordi både utviklingsland som Kina og rike land som Norge rammes hardt. Og selv om viruset i seg selv gjør at mange blir syke og fører til stor belastning i helsesystemet i mange land, blir også andre deler av samfunnet sterkt preget.

Ikke minst blir de økonomiske konsekvensene veldig store når bedrifter og hele næringer må stenge for å stoppe spredningen. Et annet forhold som gjør koronakrisen spesiell, er at vi ikke vet hvordan andre land vil takle virussmitten eller hvor vanskelig det blir å fremme internasjonale samarbeid. Det er derfor vi snakker om en krise som mange mener er den største siden andre verdenskrig.

Pandemi og internasjonal krise

Grunnen til at det nye koronaviruset har utviklet seg til en internasjonal krise, er at det sprer seg effektivt mellom mennesker som har nær kontakt. De fleste som smittes, opplever kun lettere sykdom og blir raskt friske igjen, men noen blir alvorlig syke. Spesielt har gamle mennesker høyere risiko for å dø. Siden viruset er nytt, finnes det ennå ingen vaksine.

• Les også: Korona og falske nyheiter: Ein infodemi

Når virus sprer seg til mange mennesker, snakker vi om epidemier, og dersom det sprer seg over større områder og til flere steder i verden, er det vanlig å snakke om pandemier. Det nye koronaviruset utgjør nå en pandemi som ikke lar seg stoppe uten at hele verdenssamfunnet tar i bruk sterke grep, som har store konsekvenser. Det er derfor vi snakker om koronaviruset som del av en stor og internasjonal krise.

Verdens helseorganisasjon

Selv om mange land nå har stengt grensene sine og er opptatt av nasjonale smitteverntiltak, er det helt nødvendig med internasjonalt samarbeid. Når nye virus og sykdommer, som Covid-19, oppstår, er det avgjørende at flest mulig land rapporterer om hvordan smitten sprer seg og hvor syke folk blir.

Uten et internasjonalt system for informasjon vil ingen få oversikt og ingen kan forberede seg. Det er Verdens helseorganisasjon (World Health Organization, WHO) som leder det internasjonale arbeidet med å samle inn denne viktige informasjonen fra alle land.

WHO ble opprettet i 1948 i sammenheng med etableringen av  FN - De forente nasjoner  etter andre verdenskrig. I dag er WHO en av de største og viktigste organisasjonene i FN-systemet og har hele 194 medlemsland, som faktisk er ett mer enn antallet land i FNs generalforsamling. WHO har mer enn 7.000 ansatte fordelt på over 150 kontorer, er aktive i stort sett alle verdens utviklingsland og har hovedsete i Genève, der mange internasjonale helseorganisasjoner er samlet.

WHO styres av medlemslandene ved at de sender representanter til det høyeste beslutningsorganet i organisasjonen, World Health Assembly, som vanligvis møtes for å avgjøre viktige saker en gang i året. Det daglige arbeidet styres av en generaldirektør og en ledergruppe.

Norske Gro Harlem Brundtland var generaldirektør fra 1998 til 2003. Kinesiske Margaret Chan (fra Hong Kong) satt i sjefsstolen fra 2006 til 2017 og ble etterfulgt av etiopiske Tedros Adhanom Ghebreyesus. Han har nå kanskje verdens viktigste jobb når han skal lede det internasjonale samarbeidet for å bekjempe koronaviruset.

Samarbeid og mobilisering mot korona

WHO har mange oppgaver, men litt forenklet kan vi si at hovedjobben er å sikre helsefaglig samarbeid mellom alle land i verden, og å bistå fattige land med å utvikle sine system for helse og smittevern og beskytte dem mot kriser.

WHO samler masse informasjon om helseforhold, virus og sykdommer i hele verden og bruker dette til å gi råd, slik at medlemslandene blir oppdatert om den globale helsesituasjonen. WHO driver også viktig forskning og koordinerer store forskningsprosjekt på tvers av land og mange organisasjonene. Alle disse oppgavene er vesentlige for det internasjonale arbeidet mot det nye koronaviruset og sykdommen Covid-19.

Men innsatsen til WHO blir styrt og begrenset av ressursene som medlemslandene er villig til å bruke på det internasjonale helsesamarbeidet. Rundt halvparten av WHOs inntekter kommer dessuten fra det som kalles frivillige bidrag. Det er penger land eller organisasjoner gir til tiltak og prosjekter som de, og ikke nødvendigvis WHO selv, ønsker å prioritere.

Selv om helse på mange måter er et spesielt aktivt område innen internasjonalt samarbeid, fører helsespørsmål også til uenighet mellom land og aktører som har ulike interesser. Historisk har for eksempel arbeidet mot både tobakk og sukker vært hemmet av sterke næringslivsaktører i noen land. Og kampen mot hiv og aids har i perioder vært preget av at både myndigheter og religiøse organisasjoner noen steder har motarbeidet noen former for bistand, som utdeling av kondomer.

WHO har gjort mye for å mobilisere ressurser og gi råd i kampen mot det nye koronaviruset, men det vil bli behov for veldig mye større bidrag dersom viruset sprer seg bredt i mange fattige utviklingsland, som er helt avhengig av internasjonal støtte.

WHO har også gitt klare anbefalinger om at alle land bør sette i verk strenge smitteverntiltak raskt, og at så mange som mulig bør testes for koronasmitte. Men det har vist seg vanskelig å få land til å følge alle rådene. 

Nå gjenstår det å se hvor mye verden greier samle seg om felles løsninger for å bekjempe det nye koronaviruset.

Samarbeid og konkurranse om vaksine

Selv om WHO spiller en klart ledende rolle i internasjonalt helsesamarbeid, er de absolutt ikke den eneste viktige organisasjonen.

For det første er helse et så grunnleggende samfunnsspørsmål at mange av de største organisasjonene med tilknytning til FN, som Verdensbanken, Utviklingsprogrammet (UNDP) og Barnefondet (UNICEF), også leder omfattende arbeid innen helse. Mange store ikke-statelig organisasjoner, som Bill & Melinda Gates Foundation, spiller også viktige roller. Ofte samarbeider flere organisasjoner tett om store tiltak, men de konkurrerer også om ansvar og ressurser.

Utbredelsen av nye sykdommer gjør at FNs medlemsland noen ganger blir enig om å etablere nye og spesialiserte organisasjoner. For eksempel ble FN sitt koordinerende aids-program (UNAIDS) etablert i 1996, og Det globale fondet for bekjempelse av aids, tuberkulose og malaria (GFATM) ble opprettet i 2002. Når slike organisasjoner etableres, kan det bidra til mer effektive tiltak mot spesielle sykdommer, men det flytter også ansvar bort andre organisasjoner. Når flere kjemper om penger og oppmerksomhet kan det styrke den samlede innsatsen, men det kan også føre til at de større organisasjonene taper slagkraft i viktige spørsmål og at det blir mer konkurranse enn samarbeid.

I møte med kriser som er utløst av virus, er vaksiner spesielt viktige, fordi virus ikke kan behandles med antibiotika og andre medisiner på samme måte som bakterier. Det er opprettet flere internasjonale samarbeid for utvikling av vaksiner. To allianser, den ene kjent som Gavi (etablert i 2000) og den andre omtalt som CEPI (etablert i 2017) er eksempler på initiativ dere flere land og organisasjoner går sammen for å tilby ferdige vaksiner til utviklingsland og utvikle nye vaksiner i møte med nye virus og sykdommer. Begge disse alliansene har  trappet opp innsatsen, med støtte fra blant andre Norge, for å utvikle vaksiner mot det nye koronaviruset. 

Kinas arbeid mot korona og andre lands reaksjoner

Viruset begynte så langt vi vet å spre seg i storbyen Wuhan i Kina på slutten av 2019. Kineserne opplevde en annen koronakrise i 2003. Den gangen rammet et mindre smittsomt, men mer dødelig, virus områder langt sør i Kina spesielt hardt. Også dette viruset spredte seg til andre land, men dødstallene og konsekvensene ble mye mindre enn nå.

Det er imidlertid viktig å vite at koronavirus også oppstår andre steder i verden. For eksempel opplevde flere land i Midtøsten spredning av et svært smittsomt og dødelig koronavirus i 2012, kjent for navnet på sykdommen det fører til, MERS.

Internt i Kina er det mye diskusjon om hvordan det nye koronaviruset kunne begynne å spre seg uten at myndighetene tok nødvendige grep. Det er også noe av grunnen til at tiltakene ble ekstra omfattende da de innså alvoret i situasjonen.

Siden Kina har et autoritært politisk system, foregår mye av debatten utenfor de offisielle mediene, og noen av meldingene i sosiale medier blir også overvåket og regulert. Like fullt er det stort folkelig engasjement for hvordan landet håndterer situasjonen og for om de strenge tiltakene er effektive. Kina har høstet mye ros for sin tøffe men effektive håndtering. Mange minner likevel om at kineserne gjør bruk av frihetsbegrensninger og sporingsteknologi som ikke er mulig i mer  Demokrati .

Andre land har respondert svært forskjellig på det nye koronaviruset, som ble gjort kjent for hele verden i starten av 2020. Det er liten tvil om at verden har vært dårlig forberedt. Smitte- og dødstallene i mange land kan bli høye, og i ettertid er det lett å se at mer burde vært gjort tidligere.

Høyinntektsland som USA, Italia og Spania er rammet spesielt hardt, og mange smitteverntiltak har kommet sent og virker lite koordinert. Også like land som Norge og Sverige har valgt ulike tilnærminger, som viser at viruset er nytt og ingen kan si med sikkerhet hvilke tiltak som er best eller nødvendig. Med tanke på den globale situasjonen er det nå spesielt kritisk at vi vet lite om hvordan koronaviruset vil spre seg i fattige utviklingsland, som er helt avhengig av internasjonal støtte. Svært mange kan bli syke og svært mange liv kan gå tapt.

Samlet eller hver for seg?

Det er nå kampen mot det nye koronaviruset må kjempes. Norge har store ressurser og svært gode forutsetninger for å komme ut av denne krisen i god behold. Vi har en åpen økonomi og er en forkjemper for FN og internasjonalt samarbeid. Men dersom større land slutter å handle med hverandre og ikke lenger støtter opp om internasjonale løsninger, vil det kunne ramme norske interesser på mange områder.

Vi kan derfor forvente at norske politikere i tida framover gjør mye for å redde norske bedrifter og arbeidsplasser, og at de utstyrer norske sykehus med bedre utstyr og styrker de nasjonale ressursene på noen områder. Men vi vil også se at Norge jobber for å støtte innsatsen til WHO og andre internasjonale aktører som jobber for felles løsninger. Det er fordi det som skjer utenfor våre grenser også er avgjørende for Norges framtid.

Erna Solberg om de historiske tiltakene regjeringen innførte for å få bukt med viruset:  

Internasjonalt har mange land så langt demonstrert begrenset vilje til å samle seg om felles tiltak. Supermakten USA har tidligere trukket seg fra mange andre typer internasjonalt samarbeid, som klimaforliket og atomavtalen med Iran. USA er selv sterkt preget av koronakrisen og det er uklart hvor mye de vil bidra i andre land. Krangler om handel og andre konflikter har ført til et svært anspent forhold mellom USA og Kina. Også EU har de siste årene utviklet en tøffere politikk knyttet til kinesiske aktiviteter. Dette skjer samtidig som Kina styrker sin posisjon i mange internasjonale organisasjoner og blir en stadig viktigere samarbeidspartner for mange utviklingsland.

Når det er sagt, er helse tradisjonelt sett et område i internasjonal politikk som faktisk er preget av relativt mye samarbeid, også mellom USA og Kina. Koronakrisen blir derfor en test på om verden greier finne sammen for å bli enige om felles løsninger. Uten samarbeid blir det vanskelig å bremse smitten og helt umulig å stoppe viruset fra å spre seg videre. Internasjonalt samarbeid er også avgjørende for hjelp til fattige land, og for å styre den internasjonale økonomien tilbake på skinner når krisestemningen omsider slipper taket.