• Hvem er fredsprisvinnerne?
• Hvorfor har de fått prisen?
• Hvordan er fredsprisen blitt mottatt?
• Hvorfor er utdanning så viktig for fred?

De to prisvinnerne har utmerket seg i modig kamp for barns rettigheter og mot undertrykking av barn. Mange ser prisen til de to som en anerkjennelse av det betydningsfulle arbeidet de to alt har gjort for barns rettigheter. Samtidig er prisen også en støtte og oppmuntring for det videre arbeidet. Ja, prisen gir i seg selv oppmerksomhet og vind i seilene for virksomheten til de to.

På sett og vis har arbeid for barn medvind –  barnedødeligheten er halvert siden 1990, fra ca. 12,7 millioner til ca. 6,3 millioner (UNICEF, 2014) døde barn før fylte fem år i 2012. I tillegg går prosentvis flere barn enn før på skole. Bare fra 2000 til 2012 gikk tallet på barn som står utenfor skoleportene, ned fra 102 til 58 millioner. Men selv om barns rettigheter blir mer tatt hensyn til i mange deler av verden, gjenstår mye: Ingen barn skal måtte stå uten skolegang. Fremdeles finnes 168 millioner barnearbeidere verden over, og fremdeles går færre jenter enn gutter på skole.

Mange vil si at fattigdom nok kan forklare barnearbeid og brudd på barnerettighetene, men land kan  ikke lenger bruke fattigdomskortet som unnskyldning for ikke å gjøre noe med slike brudd.

Hvem er Malala Yousafzay?

Frittalende og modig har skolejenta og bloggeren Malala Yousafzay (17) i flere år stått opp for jenter og deres rett til utdanning. Dermed har hun utfordret tradisjonalistiske og religiøst konservative krefter i Pakistan. Iallfall deler av disse strømningene blir representert ved Taliban. Malala er den yngste som noen gang har mottatt Nobels fredspris. Allerede som 11-årig skoleelev begynte hun å ytre seg kritisk om Taliban , som både har en afghansk og en pakistansk del.

I motsetning til mange menn i Pakistan støttet faren, som er skolelærer, Malalas kamp for å få utdanning. Malala har selv takket faren i følgende ordelag: «Takk for at du aldri klippet av meg vingene, og heller lot meg fly og få fortsette å jobbe for det jeg brenner for.» Som jente i den talibankontrollerte (etter 2001) Swatdalen nordvest i Pakistan var det slett ingen selvfølge at jenter skulle få utdanning. Taliban er blant annet beryktet for å ødelegge og sette fyr på skoler, og især jenteskoler i området.

En dag i oktober 2012 ble Malala skutt i hodet av en talibanaktivist, i skolebussen på vei hjem fra skolen. Hardt såret ble hun brakt til England og driver derfra det videre arbeidet med å fremme barns og jenters rett til utdanning. Med Taliban-trusler hengende over seg er situasjonen inntil videre for farlig for henne i Pakistan. Fra England kan hun ha større muligheter for å oppnå internasjonal oppmerksomhet, men kanskje reduserte muligheter for nasjonal gjennomslagskraft?

Er hun for ung til å bære fredsprisen, slik enkelte har hevdet? Lite tyder på det. Hun har vunnet flere priser, blant dem en pakistansk fredspris som bare gis til ungdom under 18 år. Alt medieoppstyr har hun taklet på en verdig måte.

Som Malala Yousafzay har påpekt: Manglende utdanning for jenter er en del av undertrykkingen av og overgrepene mot dem som kvinner seinere i livet. Denne sammenhengen gjør hun svært mye for å avdekke. Da blir utdanning for jenter en nøkkel til et mer verdig liv seinere i livet.

Hvem er Kailash Satyarthi?

Den 60 år gamle – omtrent gjennomsnittsalder for en som er tildelt Nobels fredspris – elektroingeniøren Kailash Satyarthi har arbeidet mot barnearbeid og direkte slaveri i India gjennom flere tiår. Til tider har agendaen også vært global, blant annet som samarbeid med ILO – den internasjonale arbeidsorganisasjonen til FN. Han etablerte og har lenge stått i spissen for bevegelsene Redd barndommen (Bachpan Bachao Andolan) og Global March Against Child Labour. Den siste bidro i 1998 til å bane vei for at ILO vedtok en konvensjon mot de verste formene for barnearbeid. I mangt og mye sies Kailash å ligne den indiske frigjøringshelten Mahatma Gandhi i sin kamp – en mann som ved bruk av ikke-voldelige metoder, sivil ulydighet og marsjer søkte å vinne oppmerksomhet og skape engasjement for sin sak.

Flere ganger er han blitt banket opp og truet, og nære medarbeidere er blitt drept. Satyarthi har bokstavelig talt reddet 85 000 barnearbeidere ut av umenneskelige forhold i mørke kjellere. Egenhendig har han sammen med medarbeidere hentet dem ut til skolegang og rehabilitering. Innimellom må de betale gjeld for foreldrene til barnearbeiderne slik at barna og deres familier lettere kan starte et nytt liv. Noen av de tidligere barnearbeiderne «betaler tilbake» til dem som reddet dem, når de i sine hjemlandsbyer arbeider mot barnearbeid.

Kailash Satyarthi viser ofte til en ond sirkel av fattigdom som skaper barnearbeid og i neste omgang barnearbeid som reproduserer fattigdom blant annet fordi barnearbeidere ikke får utdanning. «Hvis barn ikke får utdanning, vil de forbli fattige,» har han uttalt. Utdanning er med andre ord en nøkkel til utvikling, ifølge Satyarthi, som har vært en iherdig og utrettelig fortaler for barns rettigheter helt siden 1980. Ja, egentlig siden han som 11-åring startet en innsamlingsaksjon av brukte skolebøker og penger. Slik fikk noen familier råd til å betale for skolegangen for sine barn. I alt har han mottatt mer enn 10 priser og utmerkelser for sitt arbeid.

En smart og diplomatisk pristildeling

Den todelte prisen kritiserer tilstander i to land – to land som er fiendtlig innstilt overfor hverandre og som har to forskjellige hovedreligioner – hinduisme og islam. Ja, ulike religioner var en hovedgrunn til at India i 1947 ble delt i Pakistan og India. Ved å tildele prisen både til en muslim og en hindu er det etablert et element av «interreligiøst brorskap» som så å si stiller begge religionene i samme båt. Det var et både smart og kløktig trekk fra Nobelkomiteen å unngå å stille bare det ene landet, eller religionen, i et dårlig lys. Begge land og samfunn har her fått «sine pass påskrevet». Ingen av de to landene kan derfor slå seg på brystet og si seg bedre enn det andre. Prisen må heller ses som en spore til å gå i seg selv og erkjenne hva de kan endre til det bedre i egne samfunn. Blant annet er dette to land der svært mange av verdens ekstremfattige lever.

Tildelingen er klok også fordi den er delt mellom en kvinne og en mann, og mellom ung og gammel. Enkelte mente på forhånd at Malala, ung som hun er, ville kunne få problemer med å takle verdensmediene og alt oppstyr en fredspris nødvendigvis innebærer. Slike tanker var mer framme i 2013, da Malala Yousafzay også var foreslått (nominert) til Nobels fredspris. Siden har hun gjennom verdig internasjonal opptreden og mottakelse av andre priser vist at hun godt takler oppmerksomhet. Med dobbeltildelingen kan de to prisvinnerne lene seg på og støtte hverandre i møtet med verdenspressen ved utdelingen i Oslo den 10. desember – menneskerettighetsdagen.

Ut av globaliseringens skyggefelt

Prisen for 2014 setter søkelys på uheldige sider ved den  Globalisering økonomien er det blitt hevdet: Noe av grunnen til at rike forbrukere i nord kan betale svært lav pris for mange klesplagg og andre varer produsert i en del utviklingsland, ligger blant annet i grov underbetaling og utnytting av barn der. For Satyarthi har det vært et poeng å skape bevissthet om barnearbeid også hos forbrukerne i nord – de som kjøper barneproduserte varer og dermed bidrar til å opprettholde barnearbeid.

I en globalisert verden der «alt henger sammen med alt» og der det som skjer i fjerne land, får virkninger også her, og omvendt, kan vi da si at vårt forbruk er helt uavhengig av barnearbeid andre steder i verden? Bør vi kjøpe fotballer sydd for hånd av barnearbeidere eller tepper vevd av barnearbeidere? Eller kjøpe superbillige klær laget av tekstilarbeidere i Bangladesh som ofte tjener for lite til å kunne brødfø sine familier og betale sine barns skolegang? Ved å reflektere over slike spørsmål kan årets fredspris sette søkelys på mer utfordrende sider ved global handel.

I forbindelse med årets tildeling har flere påpekt at utdanning kan være en nøkkel ikke bare i kamp mot fattigdom, men også mot ekstremisme. I dette ligger en fredsfremmende side ved utdanningsfokuset. Tanken er at folk med utdanning i mindre grad enn dem uten vil være tilbøyelige til å bli ekstreme og kan hende i neste omgang bli terrorister.

Mottakelsen av prisen

Lokalt: Hvordan ble fredsprisen til Malala og Satyarthi mottatt i hjemlandene til de to? Begge to er kontroversielle i sine hjemland. Nyheten om tildelingen til Matala sies å være mottatt med dempet begeistring i Pakistan. Enkelte ser henne som en løperjente for vestlige idealer og vestlig påvirkning. I en del tradisjonalistiske miljøer er prisen derfor mottatt med blandet glede.

Fra myndighetshold, men oså andre har det kommet mer positive signaler, selv om det også blir påpekt at de er i gang og at forbedringer er en gradvis prosess. Spørsmålet er kanskje om myndighetene arbeider raskt nok – om viljen er sterk nok til å prioritere i tråd med fagre ord og internasjonale avtaler landene har forpliktet seg til å følge.

Samtidig kan årets fredspris ses som en utfordring til myndighetene i Pakistan og India. Situasjonen viser for all verden at de langt fra gjør nok for å etterleve barns rettigheter. India har skrevet under viktige rettigheter for barn, uten å etterleve dem slik mange mener det er mulig å forvente av et BRIKS-land som lenge har hatt betydelig økonomisk vekst. (BRIKS: Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika – land som etter langvarig økonomisk vekst står for en stadig større andel av verdens produksjon av varer og tjenester)

Internasjonalt er tildelingen overveiende svært godt mottatt. Den er populær og ses også på som viktig. Selvsagt står Nobelkomiteen fritt i sine valg av fredsprisvinnere, men det er et artig sammentreff at tildelingen samstemmer godt med den norske regjeringens satsing på utdanning som utviklingsfremmende faktor og især på den rollen utdanning for jenter spiller for utvikling.

Som så ofte før finnes det kritikere som mener at heller ikke årets fredspris er i tråd med Alfred Nobels tanker. De framholder at prisen ikke er tildelt på grunn av klassisk fredsarbeid eller i samsvar med Alfred Nobels tanker om veier til fred. Men ingen kritikere synes å betvile de to prisvinnernes personlige mot, eller at de utfører viktig arbeid.

Enkelte kritikere har vist til at 2014 er et år med mer ufred enn på lenge og at prisen av den grunn ikke burde ha vært utdelt. «Gjengangerkonfliktene» Syria, Irak, Afghanistan og Somalia er fremdeles på konfliktkartet. Dit har også «nykommere» kommet, som Ukraina, Den sentralafrikanske republikk, Gaza,  Nigeria og Sør-Sudan kommet. Samtidig er flere mennesker på flukt fra krigens redsler enn på svært mange år. Disse fakta viser at behovet for fredsarbeid er større enn på lang tid.