• Hva er bakgrunnen for protestene i USA?
• Hva er Black Lives Matter-bevegelsen?
• Hva betyr «defund the police»?
• Hvordan kan dette engasjementet føre til varig endring?

Den 9. august 2014 ble Michael Brown skutt av en politibetjent i Ferguson, Missouri. Hendelsen skapte voldsomme reaksjoner i USA, og det tok ikke lang tid før den førte til opptøyer og demonstrasjoner i gatene i amerikanske byer. Nesten seks år etter står amerikanerne igjen ovenfor liknende demonstrasjoner. Men denne gangen virker det som noe er annerledes.

Bakgrunnen for demonstrasjonene

Demonstrasjonene i dag er en reaksjon på drapet på George Floyd. Den 25. mai i år ble Floyd arrestert, men døde under pågripelsen fordi politibetjent Derek Chauvin hadde kneet sitt mot Floyds nakke i nesten ni minutter. Floyds gjentatte kommentarer på at han ikke fikk puste, ble overhørt.

Dødsfallet har vekket til live en debatt som lenge har ligget og ulmet i det amerikanske samfunnet. Debatten handler om forholdet mellom politiet og afrikansk-amerikanerne, og den asymmetriske behandlingen av den melaninrike delen av befolkningen.

Denne hendelsen er likevel bare toppen av isfjellet, dråpen som endelig fikk begeret til å renne over. Det er nemlig ikke bare politivold demonstrantene reagerer på, men en svikt i hele det amerikanske systemet. Dette innebærer mangel på muligheter for unge, mangel på sosialhjelp og mangel på trening og opplæring blant politistyrkene.

Protestene har blitt kritisert for å være voldelige. Bilder og filmer viser brennende biler, statuer som blir revet ned av sokler og angrep på politifolk. Voldsbruken er et resultat av en ekstrem frustrasjon som har opparbeidet seg over flere tiår. Det er fremdeles for tidlig å si noe konkret om resultatene av demonstrasjonene. Likevel har politidepartementer i enkelte amerikanske byer, som New York og Minneapolis, hvor drapet på Floyd skjedde, lovet heftige reformer for å få bukt med problemene sine.

Hva forteller statistikken oss?

Ingen land i verden har like høy andel av befolkningen i fengsel som USA. I Norge sitter 60 personer per 100.000 innbyggere i fengsel. Tallet er over ti ganger høyere i USA. Der er tallet 655 personer i fengsel per 100.000 innbyggere.

USAs totale befolkning utgjør omtrent 5 prosent av verdens befolkning, men står for 25 prosent av verdens fengselspopulasjon. Disse tallene forteller likevel ikke hele historien. For eksempel er det beregnet at over halvparten av innsatte ikke ennå er dømt, men venter på at rettssaken skal fullføres.

I tillegg til store mengder amerikanere som blir satt i fengsel, har det amerikanske politiet flere ganger blitt kritisert for overdreven bruk av vold i forbindelse med pågripelser. Dette gjelder særlig ved pågripelser av melaninrike personer.

I USA utgjør afrikansk-amerikanere omtrent 13 prosent av befolkningen, men står for nærmere en tredjedel av fengselspopulasjonen. I tillegg er det tre ganger så stor sannsynlighet for at en afrikansk-amerikaner blir drept av politiet enn en som er hvit.

Statistikken er ofte et resultat av sosiale forhold. For eksempel er det mer politi i nabolag med lav gjennomsnittsinntekt og høy andel av minoriteter. Mer politi betyr at færre forbrytelser går ubemerket. Samtidig betyr det at forbrytelser begått i områder med mindre politi oftere vil gå under politiets radar. 

Dette betyr ikke at det kun er afrikansk-amerikanere som rammes av politivold eller som blir skutt og drept av politiet. Funn fra National Violent Death Reporting System (NVDRS) tyder på at det totalt sett er flere hvite amerikanere som blir drept av politiet. Men i USA er det langt flere hvite amerikanere enn afrikansk-amerikanere (omtrent 75 prosent mot 13 prosent), og derfor er ikke disse tallene overraskende.

Funnene viser også at hvite amerikanere har høyere sannsynlighet enn melaninrike for å bli drept ved såkalt «suicide-by-cop», hvor en person ønsker og bli drept og derfor opptrer truende for at politiet skal skyte. Selv om politivold kan ramme den amerikanske befolkningen uavhengig av rase, viser altså likevel statistikken at sannsynligheten for å bli drept av politi er høyere for ikke-hvite amerikanere.

 

Black Lives Matter-bevegelsen

Politiets ulike behandling av og voldelige oppførsel mot den melaninrike delen av befolkningen har fått dødelige utfall i hopetall. Floyd er en av de siste i en lang rekke tilfeller av overdreven bruk av politivold.

Tidligere i vår ble for eksempel 26-årige Breonna Taylor skutt åtte ganger etter at politiet brøt seg inn i leiligheten hennes. Politiet var på utkikk etter narkotika, og mistenkte at Taylors leilighet var del av en større narkotika-ring. Taylor var uskyldig.

I fjor høst døde 23-årige Elijah McClain etter å ha blitt anholdt og injisert med ketamin, et bedøvende legemiddel. Dette er som sagt bare toppen av isfjellet.

Konsekvensene for politiet er som regel marginale. Så langt har kun én av de tre politifolkene involvert i drapet på Taylor, fått sparken.

Slike hendelser er det som har gitt grobunn for den politiske bevegelsen som går under navnet Black Lives Matter.

Bevegelsen startet i 2013 etter drapet på 17-årige Trayvon Martin, og var et svar på rasismen som har preget USA i flere hundre år. Saken har lenge hatt bred støtte blant den amerikanske befolkningen, men etter at George Floyd ble drept, økte oppslutningen om bevegelsen kraftig. Det har blitt rapportert om demonstrasjoner i alle USAs stater. Videre har demonstrasjonene spredd seg over hele verden, også til Norge.

Bevegelsen har aldri vært sterkere enn nå, og dette momentet kan føre til varige endringer, til tross for motbevegelser som brukes slagordene «All lives matter» eller «Blue lives matter», som refererer til politiets blå uniformer.

Mange av demonstrantene forholder seg rolig under protestene. De bærer skilt med slagord, de synger, de kneler og deler ut vannflasker og masker for å forhindre smittespredning av koronaviruset. Likevel ender mange av demonstrasjonene med tåregass, arrestasjoner og kølleslag.

Amnesty har kartlagt 125 separate tilfeller av politivold mot demonstranter mellom 26. mai og 5. juni. Bilder og filmer av politi som slår og dytter tilsynelatende fredelige demonstranter har spredd seg som ild i tørt gress. I tillegg har ikke USAs president Donald Trump hatt suksess med å forsone det amerikanske folket i en tid med enorm splittelse.

«Defund the police» – hva betyr det?

I kjølvannet av demonstrasjonene har det kommet et konkret krav om å «defund the police», nemlig at politistyrkene skal få mindre finansiering. Dette er ikke det samme som å avskaffe politiet. I stedet for å forsøke å reformere hele politistyrken fra innsiden, noe som kunne krevd mer midler, ønsker mange amerikanere nå å kutte i politiets budsjetter.

Pengene som kuttes, skal i stedet brukes på sektorer som anses som mer konstruktive når det kommer til å redusere voldsbruk. Dette gjelder for eksempel mer penger til terapeuter, sosialarbeidere, ungdomsarbeidere og rusarbeidere. Målet er å være mindre avhengig av politiet dersom problemer oppstår, og heller satse på forebygging og tjenester som har andre verktøy for å håndtere problemer.

I tillegg er det blitt rettet fokus mot hvor mye utdannelse som skal til for å bli en del av den amerikanske politistyrken. I Norge er som kjent politiutdannelsen på minst tre år. I USA kan du komme unna med rundt ni uker. I tillegg er ikke uvanlig at politibetjenter enten har et tidligere kriminelt rulleblad, eller at tidligere klager på oppførsel blir oversett. Chauvin, mannen som hadde kneet mot Floyds nakke, hadde allerede 18 klager mot seg da han ble sendt for å håndtere situasjonen som oppstod 25. mai.

Det er verdt å bemerke at USAs liberale våpenlover gjør det farligere å være politi. I de fleste politidrap var ofret bevæpnet, noe som kan ha gjort det nødvendig for politiet å beskytte seg selv. Det amerikanske politiet trenger imidlertid en reform der man fokuserer på situasjonene der det ikke er nødvendig for politiet å skyte. Det er i disse situasjonene liv kan reddes.

Hvorfor nå? Og hva nå?

Innledningsvis ble det hevdet at engasjementet som vises nå er annerledes enn før. Én ting er at protestene har fått enorm støtte, både innad i USA og internasjonalt. En annen ting er at de viser til en større frustrasjon blant den amerikanske befolkningen som har bygget seg opp over flere tiår.

George Floyd var dråpen som fikk det til å renne over. Han har blitt et symbol på alt som er galt med det amerikanske systemet, og hans død var som om en demning brast. Frem fosset en generell misnøye mot politikere, mot systemet og et brennende ønske om å gjøre noe med ulikheten som preger det amerikanske samfunnet.

Hendelser som Floyds dødsfall, betyr ikke at det ikke finnes politifolk som gjør en god jobb. Det betyr ikke at det ikke oppstår situasjoner hvor politiet er nødt til å bruke vold.

• Poenget er imidlertid at noen sekunder ekstra betenkningstid for politibetjentene, kan bety forskjellen på liv og død.
• Poenget er at lenger politiutdannelse fører til en politistyrke som lettere ser nyanser i en situasjon, og som lettere kan ta valg som ikke ender i skuddutveksling eller annen livsfarlig bruk av makt.
• Poenget er at mer midler til rusbehandling eller sosialarbeidere kan føre til at mindre kriminalitet forekommer.
• Poenget er at USA har mange problemer å ta tak i og en lang vei å gå.

Dette betyr ikke at situasjonen er håpløs – det betyr heller at det er på tide å brette opp ermene og ta opp kampen mot urettferdighet.

Nå har USA en unik mulighet til å utnytte et engasjement som ikke har blitt sett på mange år. Det viktigste fremover er å fortsette kampen mot rasisme, selv etter at media slutter å rapportere og etter at demonstrantene ikke lenger tar til gatene. Engasjementet som har blitt vist etter drapet på Floyd er unikt, og det må utnyttes dersom det skal føre til varig endring.