• 22.07 – gal manns aleneverk, eller del av en større terrorsammenheng?
• Hvem er terroristene?
• Hvilke terrorister kan være en trussel i Norge?
• Hva kjennetegner norsk – især høyreradikal – terrorisme?

I løpet av tiåret som har gått siden 11. september 2001 – da verdenshistoriens dødeligste terrorangrep rammet USA – har det vært en rekke terrorangrep. Av de som har fått mest oppmerksomhet i Norge, er:

• bombeangrepet rettet mot tog i Madrid i 2004. 191 drepte
• angrepene i London i 2005. 52 drepte
• gisselaksjonen mot en skole i Beslan i Nord-Ossetia (Russland) i 2004. Minst 385 ble drept, mange av dem barn
• bombeangrepet mot en flyplass i Moskva i 2011. Minst 37 drepte
• terrorangrepene i Mumbai i India i 2008. 164 drepte

Alle disse angrepene ble utført av radikale islamister og flere av dem av terrorister knyttet til terrornettverket al-Qaida (arabisk for «basen»). Motivene var imidlertid ikke rent religiøse; alle angrepene hadde også politiske sider.

Ensidig fokus – høyreekstreme glemt

At mediebildet har vært dominert av disse svært blodige angrepene, er knapt overraskende, men det har samtidig ført til at både myndigheter, media og politikere i liten grad har konsentrert seg om andre former for terrorisme. Trusselvurderingene fra Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) har fokusert langt sterkere på trusselen fra (internasjonal) islamistisk terrorisme enn på potensielle terrortrusler fra venstreekstremister, høyreekstremister eller fra såkalte énsaksterrorister (f.eks. radikale dyrevernaktivister). I norsk terrorismehistorie har imidlertid høyreekstrem terrorisme vært den vanligste.

Den omfatter en rekke brannstiftelser rettet mot asylmottak på 1980- og 1990-tallet. Langt på vei gjelder det også et bombeangrep på en bokhandel i Tromsø i 1977 og bombekasting mot et 1. mai-tog i Oslo i 1979. Det kanskje beste eksempelet på voldspotensialet i norsk høyreekstremisme før 22. juli 2011 fant sted i 1985, bare noen dager før Eid al-fitr (id), tredagersfesten som markerer slutten på den islamske fasten. Da ble en moské (Normoské) i Oslo angrepet med bombe. Det som kunne blitt en masseslakt, ble det ikke. Fellesmåltidet i moskekjelleren var den kvelden tilfeldigvis flyttet til en privat leilighet.

Det kom relativt snart fram at gjerningsmannen var en nitten år gammel nordmann, Ole Kristian B. Han ble etter hvert tiltalt i saken, sammen med fire andre medlemmer i den høyreekstreme gruppen  Nasjonalt Folkeparti. Gjerningsmannen ble dømt til fem års fengsel og sonet tre og et halvt. I løpet av tiden i fengsel gikk det opp for ham hva han hadde vært med på. I et intervju med Aftenposten i 1994 fortalte han at den største faren ved de høyreekstreme miljøene er at du lett blir isolert, og at du ikke får korreksjoner fra verden utenfor:

– Jeg sammenligner det med ekstreme religiøse grupper, der foreldre må kidnappe sønnen eller datteren sin for å få dem bort fra miljøet. Slik er det i den nasjonalistiske bevegelsen også. Du suges fullstendig opp og mister alle motforestillinger. Miljøet tilbyr deg en ideologi som gjør at du slipper å tenke selv.

Norge har også opplevd det som kan defineres som islamistisk terrorisme: det uoppklarte attentatforsøket mot Salman Rushdies norske forlegger William Nygaard i 1993, skytingen mot synagogen i Oslo i september 2006 og påståtte terrorplaner avslørt i 2010. Som de siste to eksemplene viser, har også det reelle terrorbildet i Norge de siste årene vært preget av islamisme, inntil 22. juli 2011.

Hvem begår terrorhandlinger?

Men hvordan ser det internasjonale bildet ut? Er alle terrorister muslimer? Åpenbart ikke. Er nesten alle terrorister muslimer? Nei, det stemmer heller ikke. På verdensbasis viser amerikanske National Counterterrorism Center til 11 500 terrorangrep i 72 ulike land i 2010. De definerer omtrent 60 prosent av disse som sunniekstremisme (sunni og sjia er de to hovedretningene i islam, men andelen angrep utført av sjiaekstremister er lavt). Svært mange av disse angrepene fant imidlertid sted i land i med borgerkrig – Irak, Afghanistan og Somalia – og de vil av den grunn ikke  nødvendigvis falle inn under alle terrordefinisjoner.

I Europa er det Russland som har opplevd flest terrorangrep de siste årene, og landet har de siste årene opplevd angrep utført både av sunniekstremister (islamister) og høyreekstremister. I 2010 ble det utført flere blodige terrorangrep i Russland fra islamistisk hold. Flyplassangrepet i januar 2011 ble utført av den såkalte Riyad-us Saliheen-brigaden, ledet av den tsjetjenske islamisten Doku Umarov.

Det blodigste av de høyreekstreme angrepene fant sted i 2006, da en bombe gikk av på et marked i Moskva midt i august. Markedsplassen er kjent for sine mange (sentral-)asiatiske handelsmenn, og gjerningsmennene – åtte ble dømt i 2008 – tilhørte den ytterliggående nasjonalistiske organisasjonen Frelse. Angrepet krevde 13 menneskeliv.

Den europeiske politiorganisasjonen Europol lager også statistikk over terrorisme i Europa. Disse rapportene dekker imidlertid ikke hele kontinentet – Russland er blant annet utelatt – og kan derfor gi et noe misvisende inntrykk. En annen grunn til at tallene bør tas med en klype salt er at ulike medlemsland i politisamarbeidet definerer terrorisme» på ulike måter. Det som i ett land blir definert som et terrorangrep, kan i et annet bli ansett som en  mer «vanlig» voldsepisode.

Tallene fra Europol viser at av 249 gjennomførte eller hindrede terrorangrep i 2010 ble de fleste – 160 − utført av separatister (bevegelser som ønsker uavhengighet for et område, f.eks. baskiske og korsikanske nasjonalister). Det ble registrert 45 terrortilfeller fra venstreekstremister og anarkister, flest i Italia og Hellas. Ingen høyreekstrem terrorisme ble registrert. Tre av tilfellene tilskrives islamisme (to av dem i Danmark, ett i Sverige), og ett enslig tilfelle (i Hellas) beskrives som «énsaksterrorisme». 40 tilfeller i Storbritannia er ikke satt inn i noen kategori.

Selv om den er viktig i Europa, er den separatistiske terrorismen neppe noen sentral del av trusselbildet i Norge. Det finnes ingen aktive separatistbevegelser i Norge – i hvert fall ingen som kan omtales som seriøse – og et angrep fra f.eks. baskiske separatister her til lands virker ekstremt usannsynlig. Samtidig synliggjør islamistisk motivert terror i nabolandene våre at dette er en trussel som også må tas på alvor i Norge.

Utover dette bør både venstreekstrem terror – tross manglende tradisjoner for slikt på ytterste venstrekant i Norge – og høyreekstrem terror, være en del av trusselvurderingen her til lands framover. Man kan dessuten tenke seg énsaksterrorisme fra for eksempel ytterliggående dyrevernere, spesielt dersom angrep på eiendom blir inkludert i definisjonen av terrorisme.

Tre bølger høyreterrorisme

Grovt sett kan vi tale om tre bølger høyreekstremisme i Norge etter 1970:

• En nynazistisk bølge, som inkluderte grupper som Norsk Front og tidligere nevnte Nasjonalt Folkeparti,og senere blant annet Boot Boys og Vigrid. Denne bølgen kan knyttes til bombekastingen i 1. maitoget i 1979, til moskébombingen i 1985 og til flere drapssaker, blant dem drapet på 15-årige Benjamin Hermansen i januar 2001. De nynazistiske miljøene eksisterer fremdeles, men er i dag svake og svært fragmenterte.
• En bølge rundt Folkebevegelsen Mot Innvandring, som ikke er nynazistisk og som i noen grad faktisk besto av tidligere motstandsfolk. FMI-bølgen kan kanskje best beskrives som hverdagsrasisme tatt til det ekstreme. Denne bølgen kan knyttes til brannstiftelser mot asylmottak på 1980- og 1990-tallet. FMI-lederen Arne Myrdal ble også dømt til fengsel etter å ha planlagt å sprenge et asylmottak, et asylmottak som på den tiden fremdeles var under bygging og som ikke var bebodd. FMI eksisterer fremdeles, men er i dag et svært lite miljø dominert av pensjonister.
• Anders Behring Breivik – som har tilstått og er siktet for terrorangrepene i Oslo og på Utøya – tilhører en tredje bølge. Han representerer egentlig ikke noe særnorsk fenomen. Heller kan han ses som del av en internasjonal bevegelse som er sterkt antiislamsk og som i tillegg forfekter konspirasjonsteorier. I disse beskyldes sentrale politikere, a k a d e m i k e r e, journalister osv. i Norge og andre vestlige land for å stå i ledtog med arabiske krefter i et samvirke for å «arabisere» eller «islamisere» Europa ( e u r a b i a t e o r i e n ).

Her er det viktig å holde tungen rett i munnen: dette miljøet er ikke simpelthen «islamkritisk», og må ikke blandes sammen med politikere som er islam- eller innvandringskritiske.

Fjordman – sentral i den tredje bølgen

En av de sentrale ideologene i denne bevegelsen er nordmannen Peder Jensen – kjent som bloggeren Fjordman. Selv om Fjordmans ideologi på noen områder ser ut til å skille seg fra Anders Behring Breiviks tenkning framhever Breivik ham sterkt, og i Breiviks såkalte manifest – et klipp-og-lim-dokument på 1500 sider – er hele 39 av Fjordmans lange essays inkludert i sin helhet.

Det kan være interessant å se på Fjordman i lys av en vanlig definisjon på fascisme (Roger Griffins): «Fascisme … er en revolusjonær form for nasjonalisme som har en politisk, sosial og etisk revolusjon som mål, og ønsker å forme «folket» til en dynamisk, nasjonal enhet under nye eliter med heroiske verdier. Kjernemyten i dette prosjektet er at det bare er en populistisk, klasseoverskridende bevegelse for rengjørende, rensende nasjonal gjenfødsel som kan stanse bølgen av dekadanse.»

Fjordman er utvilsomt sterkt nasjonalistisk og etterlyser et «opprør fra de innfødte». I arbeidene sine beskriver han den politiske revolusjonen han anser som nødvendig for å sikre en nasjonal gjenfødsel. Han skriver om behovet for «en ny renessanse, der den europeiske sivilisasjonen kan blomstre igjen». Han skriver også at «vi må sikre oss at de som har spredt de giftige ideene om multikulturalisme og masseinnvandring av fremmede stammer (!) forsvinner sammen med ideene».

Han snakker dessuten om dekadanse som en grunnleggende årsak til den europeiske undergangen som står så sentralt i ideologien hans, selv om hovedfokus ligger på marxismen – en ganske vid kategori i hans verden, og ikke akkurat en ny idé blant fascister. Som Breivik benytter også Fjordman begrepet «kulturmarxister».

Men det stopper ikke der. Fjordman etterlyser også massive sosiale endringer, ikke minst for å sikre at (hvite) kvinner skal få flere barn. Han mener at vestlige kvinner i flere tiår har ført krig mot menn, og han er opptatt av maskulinitet som en nødvendighet for å «forsvare stammen». I Fjordmans bok «Defeating Eurabia» (Å bekjempe Eurabia) uttrykker han vilje til å «suspendere» (sette til side) det parlamentariske demokratiet, og han er svært opptatt av det han betrakter som en evigvarende europeisk krig mot islam.

Noen kjernespørsmål

Alle disse ideene gjentas også – på en eller annen måte – av Breivik. Og da er vi ved et kjernespørsmål i terrorforskningen generelt: Hvordan er forholdet mellom holdninger og handlinger? Har internettskribenter et juridisk ansvar for handlinger som andre utfører med inspirasjon i tekstene deres? Har de uansett et moralsk ansvar? På mange måter har Fjordman og andre skribenter i den såkalte «kontrajihadistiske» bevegelsen bygget opp denne terrorismens tankemessige plattform.

Det er også interessant å merke seg to likheter mellom jihadistene og kontrajihadistenes tenkning. Som eksemplene ovenfor illustrerer, er Fjordman og Breiviks ideologi ikke bare antiislamsk, den er også antivestlig. De har for eksempel sterke motforestillinger mot feminisme og likestilling mellom kjønnene, og de har sterke motforestillinger mot sentrale liberale verdier som religionsfrihet, demokrati og pluralisme.

I den delen av Breiviks manifest som ser ut til å være skrevet av ham selv, skildrer han et idealsamfunn som har mer til felles med prestestyret i Iran enn med dagens Norge, eller for den del med Norge på 1950-tallet.

Den andre likheten er fenomenet som kalles internettradikalisering (se under). Det virker sannsynlig at Breivik er radikalisert via nettet, akkurat som mange islamister.  Internettradikalisering er et emne som har fått mye fokus i lys av islamistisk terror. Kan vi dra lærdommer fra denne forskningen også når det gjelder kontrajihadismen − voldelig antiislamisme?