Populisme undergraver kvalitet

(Dagens Næringsliv) Flere av lederne i den vestlige verden legger nå om politikken. Mål, stil og retorikk endres. De utfordrer forholdet mellom politikk og forvaltning, og dermed også det vi har sett på som sentrale prinsipper for godt styresett.

Byråkratiet utgjør en viktig del av en velfungerende politisk orden. Forvaltningen spiller samtidig ulike roller. På den ene siden må forvaltningen naturligvis være lojal, i den forstand at den skal søke å gjennomføre den sittende ledelsens politikk.

Samtidig er ikke forvaltningen kun et lojalt politisk instrument, den skal også være en garantist for rettsstaten, for korrekt og lovlig forberedelse og iverksetting av politikk. Den må derfor ha ressurser og legitimitet til å stoppe politiske forslag som er i strid med visse prinsipper eller lover.

Forvaltningen må også være politisk nøytral – den neste regjeringen og vi som borgere må kunne ha tillit til forvaltningsapparatet.

• LES MER: Ikke bare en handelskrig

Sist, men ikke minst, en god forvaltning må kunne utøve faglig ekspertise og kunnskap. Den må ha et visst rom for faglig uavhengighet. En god forvaltning må kunne avvise, gjerne på en konstruktiv måte, de politiske forslagene som er dårlig gjennomtenkt og svakt faglig forankret.

Disse tre prinsippene og rollene – lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet – har over tid vokst frem som kjennetegn på god forvaltning og på et godt demokratisk styre.

Og gode byråkrater setter sin stolthet og ære i å finne en god balanse mellom de tre.

Den internasjonale populistiske bølgen som nå brer seg, truer disse prinsippene:

• Den identitetsbaseret populismen dyrker beskyttelsen av majoritetsbefolkningens interesser og verdier, mens minoritetenes rettigheter ignoreres eller bagatelliseres.
• Den økonomiske populismen fremmer en økonomisk politikk som kanskje er populær på kort sikt, men som vil ha negative konsekvenser på sikt.
• Og den personaliserte karismatiske populismen bygger på en sterk leder som vet best og som gjerne ser seg selv som å være på folkets side i kampen mot «systemet» og «elitene».

Populismen er på mange måter antiinstitusjonell i sin natur. Lojalitet skal dyrkes, mens prinsipper, regler eller kunnskap ­– det være seg i forvaltning, i domstoler, i sentralbanker, i mediene eller fra «eksperter» – settes til side. Populismen er derfor i sin natur også autoritær.

I boken «The Fifth Risk» viser Michael Lewis hvordan Donald Trump systematisk har ignorert og tilsidesatt forvaltningen innenfor en rekke viktige områder av amerikansk politikk. Ifølge Lewis må dette forstås som en bevisst strategi for å varig undergrave forvaltningens rolle, ressurser og ekspertise.

I en nylig artikkel i tidsskriftet Foreign Affairs beskriver William Burns, en av USAs mest erfarne diplomater, svekkelsen av amerikansk utenriksforvaltning. Budsjettene kuttes kraftig, rekruttering er stoppet opp og stillinger er ubesatt. Forvaltningen avkreves urimelig lojalitet, og mange av de mest erfarne slutter eller presses ut. Trenden startet før Trump, men er forsterket under ham. Resultatet er at amerikansk diplomati svekkes, og at utenrikspolitikk erstattes av forsvarspolitikk.

I Storbritannia sikter Boris Johnson mot å gjennomføre brexit innen utgangen av oktober. Umiddelbart etter utnevnelsen avsatte han store deler av regjeringen, og det nye regimet forventer full lojalitet, også av embetsverket. Budskapet er: «Det går bra». Optimisme skal dyrkes. Brexit har allerede vært et gigantisk prosjekt for alle deler av britisk forvaltning. Mer enn 17.000 ansatte har vært engasjert på mer enn 300 felter for å forberede og etablere nye systemer. Det er naturligvis uheldig dersom forvaltningens faglige synspunkter og advarsler forties, ignoreres eller tilsidesettes, eller at forvaltningen mistenkeliggjøres for å være upatriotiske eller løpe EUs ærend.

Spenningen rundt forholdet mellom politikk og forvaltning øker også ved at den kontroversielle rådgiveren Dominic Cummings, som er satt til å lede brexit-prosessen, lenge også har ført en krig mot offentlig administrasjon og forvaltning generelt. Hans mål er ikke bare brexit, men en mer radikal omlegging av forvaltningen og dermed også det politiske systemet. For ham er brexit et nødvendig første steg.

Det er naturligvis forskjeller mellom amerikansk, britisk og norsk forvaltning, i regler og tradisjoner, så vel som i debattens intensitet og karakter. Men også her hjemme er det naturlig at vi stadig stiller spørsmål om hvordan et politisk system best skal organiseres i en tid med store økonomiske, politiske og teknologiske endringer.

I en slik debatt er det viktig at vi ser verdien av prinsippene om lojalitet, nøytralitet og faglig uavhengighet, samtidig som vi søker å kombinere forutsigbarhet med nytenking og innovasjon. I iveren etter reform, må man ikke glemme at den kanskje viktigste faktoren for å forklare hvorfor noen stater over tid lykkes der andre mislykkes, nettopp er kvaliteten på deres institusjoner og forvaltning.

Les flere kronikker av Ulf Sverdrup:

• Ikke bare en handelskrig
• 25 år med hardt EØS-arbeid
• Desinformasjon virker
• Frykten for Bolsonaro
• Geopolitikk og Oljefondet
• Internasjonale institusjoner kan dø
• Skjerpet lobbykamp
• Fra handelskrig til "kapitalkrig"
• Nye toner i norsk europapolitikk