Er vi iboende gode?

(Klassekampen) Man oppfører seg ikke i det 21. århundre som om man var i det 19. århundre ved å invadere et annet land på fullstendig fabrikkert grunnlag’, uttalte John Kerry, daværende amerikansk utenriksminister, da Russland annekterte Krim i 2014.

I lys av Irak-krigen – som Kerry stemte for - er dette et utsagn man lett kan sukke oppgitt over. Men det illustrerer også hvor innviklet håndheving av verdier er i internasjonal politikk. Faktum er at staters tidligere handlinger får konsekvenser. Stater har dessuten ulike verdigrunnlag.

Men folkeretten er de alle i det minste formelt forpliktet av.

Vestlig dobbeltmoral

I senere år har anklager om vestlige ‘dobbeltstandarder’, altså dobbeltmoral, blitt mer fremtredende i global politikk. Den kritikken blir ofte avfeid av de som er kritiske til ikke-vestlige stormakter, og som er bekymret for en ‘ny verdensorden’ uten USA i ledelse: Ja visst har USA også gjort gale ting, men deres valginnblandinger og intervensjoner kan ikke sidesstilles med Russlands innblandinger og intervensjoner.

Hos noen bunner nok forsvaret for USA i en tanke om at så lenge intensjonen er god, er selve utfallet underordnet. Samtidig ligger det her en avvisning av ikke-vestlige staters rett til å ha en tilsvarende god intensjon – om den ikke er ond, så er den i hvert fall ikke ‘god’.

Med andre ord er intensjonen egentlig sekundær, fordi noen aktører regnes som iboende gode. Godheten er som regel knyttet til deres regimekarakter, altså hvorvidt de er liberal-demokratiske eller ikke.

Det er mange åpenbare fordeler med liberal-demokratiske systemer. Men det betyr ikke at liberal-demokratiske stater ikke også kan være preget av omfattende strukturelle problemer på hjemmebane (svært synlig i USA nå), eller handle svært klanderverdig internasjonalt. Selv når stater offisielt handler idealistisk er det alltid flere interesser i spill. Gode intensjoner kan dessuten som kjent ha tragiske konsekvenser. Intensjonene er heller ikke alltid ‘gode’.

Behovet for selvinnsikt

Når jeg tidligere har skrevet om ikke-vestlige staters frustrasjon over vestlig dobbeltmoral har jeg imidlertid av og til blitt feiltolket. Forsøk på å forklare hvorfor disse statene er frustrerte, og hvorfor den frustrasjonen har negative virkninger for bl.a. folkeretten og demokrati, har blitt forstått som forsvar for særlig Kinas og Russlands politikk som sådan.

Da må jeg forklare at jeg også synes menneskerettighetsutviklingen i land som Kina er dypt urovekkende. Det er problematisk hvordan Russland manøvrerer seg innenfor folkerettens språk, med oppførsel som tidvis klart strider mot den. Det er urovekkende at stadig flere stater ser ut til å fetisjere en form for statlig suverenitet som gir dem enorm makt til å bestemme hvordan egne borgere bør leve. De ønsker toleranse for sitt styresett internasjonalt, men tillater ikke samme toleranse på hjemmebane.

Men vi – altså selvdefinerte liberale, vestlige stater - må gå i oss selv hvis vi ønsker en verden hvor staters maktutøvelse er underlagt begrensninger. Hvis vi ønsker en verden hvor folkeretten og demokrati blir respektert, må vi selv være konsekvente. Det er et banalt poeng, men tilsynelatende også tidvis svært vanskelig å følge.

Liberale staters eksepsjonalisme

Liberale stater har både historisk og nå bygget opp sin identitet som liberale gjennom å stigmatisere andre stater. Gruppeidentitet bygges opp ved å ekskludere andre. Men en annen viktig dimensjon ved den liberale identitetsbyggingen er avstanden vi har skapt mellom egen identitet og handling. Denne avstanden er blant annet knyttet til folkerett, demokrati og moralske spørsmål mer generelt.

I faglig sammenheng kaller jeg denne dimensjonen for liberale staters ‘doble eksepsjonalisme’. Det er eksepsjonalismen til å kunne sette ‘normale’ spilleregler til side, og eksepsjonalismen til å ikke la disse avvikene påvirke vår identitet som liberale, som ‘gode’ stater.

Eksepsjonalismen gir liberale, vestlige stater mer handlingsrom. Men eksepsjonalismen skaper også frustrasjon hos de som ikke får samme handlingsrom. Følgelig oppstår anklagen om dobbeltmoral som tilsvar på kritikk.

Konsekvensen er at det blir vanskeligere å vise til felles spilleregler når vi vil holde stater ansvarlige for sine handlinger. Bare de med mest makt er tjent med en verden hvor stater selv får diktere når de følger regler og ikke.

Norges rolle – og Sikkerhetsrådet

Her kan Norge potensielt ha en viktig, korrigerende rolle. Denne måneden konkurrer Norge med Irland og Canada om to ikke-faste seter i FNs sikkerhetsråd. Norges prioriteringer inkluderer her folkeretten, beskyttelse av sivile, inkludert barn, og fredsdiplomati. Som Ine Eriksen Søreide nylig skrev, ‘Vi skal arbeide for respekt for folkeretten, inkludert humanitærretten og menneskerettighetene. Sammen med de humanitære prinsippene vil dette utgjøre bunnplanken for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.’

Det er veldig lovende. Men et slikt standpunkt gjør også at det kritiske lyset rettes mot oss, som når vi nøler med å følge FNs råd om å ta imot Moria-barna. Vår moralske posisjon i verden er aldri gitt - den er betinget av våre handlinger.

Norge havner dessuten tidvis i skvis mellom vår identitet som fredsnasjon, og som god alliert. På den ene siden vektlegger vi at Norge er et lite land som er avhengig av at folkeretten respekteres. På den andre siden kommer denne identiteten av og til i konflikt med vår rolle som NATO-medlem og nær USA-alliert. Dette gjelder ikke minst vår deltagelse i militære operasjoner utenlands. Det gjelder også hvilke – og hvem sine - handlinger vi velger å aktivt fordømme. 

Vi operer selv i gråsoner. Som PRIO-forsker Jørgen Jensehaugen nylig kommenterte tørt: ‘Så lenge man bare bryter folkeretten i liten skala er det greit’. Kommentaren var til at Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Utenriksdepartementet nylig har konkludert med, i nettavisen Khronos ord, ‘at reiseselskapet Egencias aktivitet på israelsk-okkupert palestinsk territorium er så liten at det ikkje er nødvendig å gjere noko med saka.’ Egencia er altså den norske statens reisebyrå.

Saken er en av mange som illustrerer den tidvis kronglete koblingen mellom verdier og internasjonal politikk. For en rekke stater, inkludert Norge, har det gitt status å fremstå som ‘gode stater’. Det er en viktig posisjon å ha, med folkerett under press, maktkamp mellom stormakter og store humanitære kriser som må løses.

Men den formen for moralsk status forplikter. Som jeg skrev i mars 2017 i forbindelse med Trumps innsettelse: ‘Dersom vi skal fortsette å prioritere et moralsk ansvar, og ta sikte på å være en «god stat», må vi også tørre å bli (midlertidig) upopulære hos allierte.’ Samtidig må vi også klare å leve opp til våre egne, uttalte verdier.

Denne kronikken stod opprinnelig på trykk i Klassekampen 2. juni, som en del av en ny, fast spalte Holm bidrar til om utenrikspolitikk. Denne teksten er noe lengre enn den som stod på trykk 2.6.

Andre kronikker av Minda Holm:

• Hvilken liberal orden?
• Ytre høyre normaliseres
• Høyreradikale trosbrødre
• Drømmen om å gjenkristne Europa
• Står den liberale epoken for fall?
• Y-blokka og Syria
• Hvor radikal er egentlig Kremls anti-liberalisme?
• Russland og det ytre høyre
• Drømmen om Europa
• Den forstemmende enigheten
• «Ingen enkeltperson er hatet så mye av både det nasjonalistiske og ekstreme høyre som ungarsk-amerikanske George Soros»
• Norge, USA og folkeretten
• Ideologenes kamp
• Familien i internasjonal politikk
• Det illiberale Europa
• Hvem utgjør en terrorist?
• Russlands nye maktposisjon
• Ytre høyre, foren eder
• Frykten for populismen
• Israel og moralsk balansegang