Kronikk: Å gjenoppbygge Ukraina vil kreve mye – også av Norge

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 29,05,22

Vesten hjelper allerede i et historisk omfang. USA er den største bidragsyteren. De har med sin siste pakke satt av 40 milliarder dollar i støtte. Knapt noen gang har USA gitt så mye, kanskje med unntak av bidraget til britene under det såkalte lease and lend-programmet under annen verdenskrig.

EU har også bidratt stort. De har så langt satt av omtrent fire milliarder euro i støtte, rettet mot stabilisering av økonomi og statsfinansene, samt til humanitær hjelp. Gjennom det såkalte «European Peace Facility» har EU også kompensert medlemsstatene med nær 1,5 milliarder euro for militært utstyr.

Og mange andre stater har bidratt. Storbritannia annonserte nylig at de ville bidra med ytterligere 1,3 milliarder pund i militær støtte, noe som doblet deres samlede bidrag.

Men det er trolig bare begynnelsen. Krigen ser ut til å bli langvarig, og ødeleggelsene fortsetter. Akkurat nå er den kortsiktige hjelpen viktigst. Uten suksessrik motstand vil det ikke være noe Ukraina å gjenoppbygge.

Samtidig, vi må også ha et blikk mot det langsiktige, om å integrere og utvikle Ukraina. Ja, om den langsiktige restruktureringen og gjenoppbyggingen går feil, vil den intense og modige kampen som kjempes i dag, kunne være forgjeves.

Forskere og eksperter arbeider allerede med de langsiktige oppgavene. I en nylig publikasjon fra CEPR diskuterer en rekke forskere ulike modeller for gjenoppbyggingen og restruktureringen av Ukraina.

Oppgaven er enorm, og de har gått gjennom de ulike positive og negative erfaringene man har høstet fra de virkelig store prosjektene: Marshall-planen etter annen verdenskrig, gjenforeningen av Tyskland etter den kalde krigen, og prosjektene knyttet til gjenoppbyggingen i Irak og Afghanistan.

De anbefaler at gjenoppbyggingen må forankres i noen overordnede prinsipper:

For det første, at Ukraina bør gis en vei til EU-medlemskap. Utsiktene til medlemskap vil gi en nødvendig retning og motivasjon for gjenoppbyggingen. De understreker videre viktigheten av at støtten må komme raskt for å dekke umiddelbare behov, men at man samtidig snarlig må legge inn vilkår som sikrer klok pengebruk, og at man setter i gang tiltak som hindrer og reduserer korrupsjon.

Det er også avgjørende at gjenoppbyggingen innrettes slik at den bidrar til teknologisk modernisering, grønn omstilling og økonomisk integrering i europeisk og internasjonal økonomi.

Ekspertene anbefaler videre at man gir bistand i form av støtte og tilskudd, heller enn via lån. Kommer hjelpen kun som lån, vil Ukraina fort bli fanget i en dyp gjeldskrise. Den internasjonale støtten må koordineres slik at man sikrer effektiv allokering, unngår unødig duplisering og sløsing.

Selve organiseringen av hjelpen bør skje i regi av EU, eller et nyetablert organ. Og det er viktig at det skjer utenfor de tradisjonelle, internasjonale organisasjonene, der Russland kan komme i en posisjon der de kan spolere eller forhindre initiativene. Og sist, men ikke minst, Ukraina må selv «eie» gjenoppbyggingen og fornyelsen, og de må se sine interesser ivaretatt.

I midten av mai la EU frem sitt utkast til en «Ukraine Reconstruction Platform». Mange av de ovennevnte prinsippene er hensyntatt. Plattformen skal ledes av Kommisjonen og Ukrainas myndigheter. Målet er en overordnet, koordinerende mekanisme som skal sikre strategisk koordinering, utvikle en rettslig og finansiell ramme, gi åpenhet og transparens og forhindre korrupsjon.

Mange er i ferd med å få øynene opp for at gjenoppbyggingen ikke bare vil være avgjørende for Ukraina, men at det vil være en av de store, strategiske og praktiske, formative utfordringene for EU og Europa i tiår fremover.

Dimensjonene er gigantiske. Herbert Simon var en av de unge ekspertene som var med å utforme Marshall-hjelpen, han vant senere nobelpris i økonomi, også denne gjenoppbyggingen vil kreve de beste hodene og talentene.

Og det vil kreve penger. Noen i Vesten vil selvsagt frykte for at prisen vil bli stiv. Men om det er dyrt, vet vi ikke, siden vi ikke kjenner alternativet.

Mange vil hevde at motstanden i Ukraina forhindrer en enda større og enda mer katastrofal, europeisk krig. Ja, i en nylig tale sa George Soros at vi ikke kunne utelukke at tredje verdenskrig allerede er i gang, og at vi står overfor en eksistensiell trussel mot vår sivilisasjon. I et slikt perspektiv kan selv en høy pris være verdt å betale.

Også vi i Norge må forberede oss på store bidrag. Norge er tett knyttet til Europa, vår gass blir stadig viktigere, men Europa ser også at Norge nå har historisk store inntekter. Regjeringen må derfor innstille seg på at Norge vil møte høye forventninger og tøffe krav i de nye forhandlingene om EØS-midlene, og om våre bidrag til rekonstruksjonsplattformen. Gjenoppbyggingen av Ukraina kan være et kritisk øyeblikk, også i Norges forhold til Europa.