KRONIKK: Hvem tør stole på stormaktene?

(Dagsavisen): Hvis du tror på det en stormakt lover, får du klandre deg selv, for store stater har makt til å gjøre noe annet hvis omstendighetene endrer seg.

Den siste bekreftelsen på denne lærdommen er Trumps trussel om å trekke USA ut av atomavtalen med Iran, bare to år etter at den ble inngått. Folkerett, internasjonale institusjoner og avtaler er noe mindre land støtter seg på.

De sterke er ambivalente, for de redde for at internasjonale forpliktelser kommer i veien for sin maktutfoldelse.

Iran holder seg til atomavtalen. USA gjør det ikke. For eksempel sier avtalen at partene skal oppmuntre til normalisering av de økonomiske forbindelsene, «inklusive i sine offentlige uttalelser».

Trump gjør det motsatte.

En annen paragraf sier at partene skal avstå fra politikk som kan skape vanskeligheter for det økonomiske samkvemmet. Når Trump brukte mye tid på det siste G20-møtet på å få andre land til ikke å handle med Iran, er det åpenbart avtalebrudd. Iran har påpekt dette i kommisjonen som holder oppsyn med gjennomføringen av avtalen, men ikke gjort noe stort vesen ut av det. For alle vet at USA prøver å provosere Iran til å tråkke feil i den hensikt å skrote den og legge skylda på Iran.

Trump vil ikke lenger bekrefte at Iran holder seg til avtalen, men det er ikke det samme som at USA trekker seg ut. Trump kan mene hva han vil om dette, for avtalen sier at det er det internasjonale Atomenergibyrået (IAEA) som skal foreta inspeksjonene, og Byrået har bekreftet Irans etterlevelse åtte ganger.

Amerikansk etterretning har gjort det samme. Brudd blir det ikke før sanksjonene eventuelt gjeninnføres. Det spørsmålet har Trump nå sendt til Kongressen. Hvis Kongressen ikke gjør noe, eller ikke greier å enes om noe, går ballen tilbake til ham.

En annen mulighet er at Kongressen definerer terskler som Iran ikke må overskride – f.eks. avstå fra testing av interkontinentale raketter – slik at sanksjonene automatisk tikker inn igjen hvis det skjer. I så fall får Kongressen eierskap til problemet, og det har man lang tradisjon for å unngå.

En tredje mulighet er at Kongressen innfører nye sanksjoner mot iransk politikk i regionen, saker som ligger utenfor avtalen, og overlater tilbaketrekkingsspørsmålet til Trump. Han kan da trekke seg ut, eller han kan hudflette Kongressen for å sabotere hans politikk og gå videre til neste punkt på dagsordenen, slik han har gjort mange ganger før.

I så fall etterlater han seg et åpent sår med usikkerhet om de politiske rammebetingelsene for økonomisk samvirke. For selskaper som overveier å gjøre forretninger i Iran kan dette være det verste scenarioet.

Avtalen er inngått mellom Iran og stormaktene, med enstemmig tilslutning fra FNs sikkerhetsråd. Derfor er det ikke opp til USA å rive avtalen i stykker, slik brautende amerikanske politikere av og til sier. De kan bare trekke seg ut. Hvis Iran fortsatt holder seg til den, vil EU og verden for øvrig gjøre det samme.

Dermed er det USA som blir isolert, ikke Iran.

EU står fast på avtalen. For det første fordi unionen har investert mye i den politiske og diplomatiske prosessen fra begynnelsen i 2003 til avtalen var i havn i 2015.

For det andre fordi den har betydelige økonomiske interesser i Iran.

For det tredje fordi den bygger sin utenrikspolitikk på folkeretten og ser alvorlig på avtalebrudd, særlig hvis premissene er oppkonstruerte og misvisende. Enkelte medlemsland kan ha et mer lemfeldig forhold til internasjonal rett, men Iran-spørsmålet håndteres på EU-nivå, og der er det folkeretten som er felleseiet og beslutningsunderlaget.

For det fjerde er Iran-avtalen spesiell fordi den er kroneksemplet på felles europeisk utenrikspolitikk. EUs utenrikssjef Federica Mogherini var derfor uvanlig klar i sin reaksjon på Trumps siste tale.

I samtalene med sin store allierte er det tydelig at europeerne likevel vil gi noe. Frankrike og Storbritannia har sagt seg rede til å snakke med USA om tiltak som kan demme opp for Irans innflytelse i Midtøsten og begrense det iranske rakettprogrammet. Det kan bety europeisk deltakelse i nye sanksjoner, ikke nødvendigvis på grunn av det som foregår i Midtøsten, men for å holde forbindelsene til USA på et anstendig nivå.

Det er litt som vårt eget engasjement i Afghanistan: Det har aldri hatt noe særlig med Afghanistan å gjøre, men alt med forholdet til USA.

I Midtøsten står den Iran-ledede sjia-sfæren – Teheran, Bagdad, Damaskus og Hezbollah i Libanon – mot den saudiledede sunni-koalisjonen – Saudi-Arabia, Emiratene, Egypt og Israel (uoffisielt) under radaren – som USA har oppmuntret til.

Ingen av dem er mors beste barn. Slikt er sjelden vare i Midtøsten. Så langt har Norge fulgt EUs sanksjonspolitikk, men hvis det kommer nye sanksjoner mot Iran, er det da i beste norske tradisjon å velge side? Det skal godt gjøres å begrunne flere sanksjoner mot den ene mens den andre går helt fri.

Tilbake til utgangspunktet: Hvem tør stole på stormaktene og, i særdeleshet, hvem tør stole på Trump?

Libyas leder Gaddafi ble tatt inn i varmen for så å bli bombet ut av tiden, Ukraina fikk sikkerhetsgarantier av Russland, USA og Storbritannia – og Nord-Korea følger med.

Med sin holdning til atomavtalen svekker Trump tilliten til USA ytterligere på et tidspunkt da diplomati, forutsigbarhet og tillit trengs som mest. Mens han roper «fire and fury» og gjør uforutsigbarhet til sitt varemerke, roper den koreanske halvøya på en forhandlingsløsning.

Denne kronikken sto først på trykk i Dagsavisen 25. oktober 2017.