Ikke bare en handelskrig
(Dagens Næringsliv): G20-møtet i Osaka er nylig avsluttet. Kina og USA ble enige om å sette i gang nye forhandlinger, men spenningen og usikkerheten vedvarer. Konflikten mellom verdens to største økonomier har allerede store virkninger for global politikk og økonomi.
Mange synes fortsatt å tro at konflikten mellom USA og Kina primært er en slags moderne handelskrig. Det er gjerne også under en slik overskrift aviser og medier omtaler forholdet. Men er det riktig?
For å si noe om utsiktene til løsning, må vi forstå hva som er hovedproblemet.
- LES MER: Trumps tollkrig utfordrer WTO
På en måte er dette en handelskrig, der USA ønsker å rette opp en økonomisk ubalanse. Kina har et stort handelsoverskudd med USA. Og USA, som mange andre land, har tapt arbeidsplasser og markedsandeler på grunn av Kinas vekst, selv om Kinas vekst også har bidratt til vekst og økt velferd. Kinas medlemskap i WTO, og deres status som utviklingsland, har også gitt Kina fordeler som ledelsen i USA anser urimelig og ønsker å korrigere.
Løsningen på handelskonflikten ligger i å rette opp skjevhetene og skape et mer balansert bilateralt økonomisk forhold. Kina må redusere sine subsidier og rollen til kinesiske statseide selskaper må svekkes. I tillegg, må det sikres mer likebehandling og en reell åpning av det kinesiske markedet.
Disse spørsmål er også sentrale i de forhandlingene som nå gjenopptas. For USA er trusler om toll et effektivt virkemiddel for å presse frem et godt forhandlingsresultat. Dersom man lykkes med å løse floken vil det legge grunnlaget for mer handel, mer integrering av økonomiene og fortsatt globalisering. Alt vel.
Men, konflikten handler også om noe mer, nemlig om fremtidig konkurransekraft og om hvem som skal kontrollere fremtidens teknologier og plattformer.
Problemet er altså ikke bare handelspolitikken, men industripolitikken, herunder Kinas «Made in China 2025» som sikter mot at landet skal bli ledende innenfor en rekke av fremtidens teknologier.
Løsningen på teknologikonflikten er også en ganske annen. Her er det nemlig ikke snakk om åpning og balanse, men snarere om konkurranse og skjerming. Begge ønsker å styrke og beskytte egen teknologibase.
Stikkord for USA er å forhindre teknologioverføring, sikre vern av opphavsrettigheter, begrense investeringer og oppkjøp av teknologibedrifter, etablere eksportkontroll, samt redusere muligheten for kinesiske forskere til å delta i forskningsprogrammer med mer.
Utviklingen går altså i retning av frakobling og mindre globalisering. Målet er at teknologiske avhengigheter skal reduseres, herunder skal verdi- og leverandørkjeder legges om. En rekke store foretak har allerede tatt steg i denne retning, og mange planlegger for det. Selv om flere ser det som urealistisk og svært kostbart.
Kanskje går utviklingen i retning av en todelt verden – der det er en kinesisk og en amerikansk dominert teknologiverden. Det vil i så fall bety enn ganske annen type globalisering – skjønt på noen områder er det jo allerede slik, for eksempel innenfor den digitale sektoren, der vi i vesten har Facebook, Google og Amazon, mens Kina har sine egne dominante giganter.
Et tredje perspektiv på konflikten er at dette primært handler om en geopolitisk rivalisering og maktkamp, handel og teknologi er middel, ikke bare mål.
USAs sikkerhetsstrategi fra 2017 slo fast at man nå er i en strategisk konkurranse med Kina, og den tidligere politikken med å integrere Kina har vært feilslått. USA anser at Kina ønsker å utfordre deres lederskap økonomisk, teknologisk, verdimessig og ikke minst militært, i Asia, men også globalt.
Det overordnede målet er derfor å forhindre, eller forsinke utviklingen av Kinas økonomi, teknologi og militære ressurser. Herunder svekke økonomien og den teknologiske utviklingen, slik at de ikke kan vokse til å bli en større trussel.
Dersom geopolitisk rivalisering er hovedproblemet, er det vanskelig å se en enkel løsning, og vi må vente varig usikkerhet, spenning og konflikt.
President Trumps Kina-politikk har påfallende bred oppslutning i et ellers splittet USA. Det er bred politisk enighet i USA om at Kina-politikken må legges om, og han støttes av politiske motstandere, militære, akademikere, medier og NGO-er. Skjønt, noen i USA frykter at Trump skal være for svak i forholdet til Kina, og at han kanskje vil legge vekt på å vinne handelskonflikten, men dermed kanskje på sikt tape de andre områdene.
Det er også usikkerhet om hva Kina ønsker og evner, på kort og lang sikt. Kinas leder har store ambisjoner og tatt landet i en mer autoritær retning. Men Kina må også balansere mellom tilgang til markeder, så vel som å ivareta teknologiske og geopolitiske ambisjoner. Det er vanskelig for regimet i Kina å akseptere løsninger som skal forhindre eller frata de mulighetene for fremtidig vekst og makt.
De tre aspektene av konflikten – handel – teknologi – geopolitisk rivalisering – peker altså i retning av svært ulike løsninger – og de har ulike tidshorisonter. Norge og Europa må også utforme strategier som tar høyde for alle disse dimensjonene.
/////
Les flere kronikker av Ulf Sverdrup: