Hva vil Kina egentlig i Midtøsten?
TETTE BÅND: Kinas president Xi Jinping møter kong Salman bin Abdulaziz av Saudi-Arabia. Deres to respektive land har blitt gjensidig avhengig av hverandre på grunn av Kinas oljeimport. Her er de to statsoverhodene avbildet sammen i 2016 mens de utfører en tradisjonell dans som del av velkomstseremonien for Xi Jinping i Riyadh.
TETTE BÅND: Kinas president Xi Jinping møter kong Salman bin Abdulaziz av Saudi-Arabia. Deres to respektive land har blitt gjensidig avhengig av hverandre på grunn av Kinas oljeimport. Her er de to statsoverhodene avbildet sammen i 2016 mens de utfører en tradisjonell dans som del av velkomstseremonien for Xi Jinping i Riyadh.
- Midtøsten er viktig for Kina fordi Kina får nesten halvparten av oljen sin fra regionen, særlig fra Saudi-Arabia. Selv om de prøver å få flere kilder, klarer ikke Kina seg uten Midtøsten, på grunn av sitt store energibehov. Og vice versa: Kina er viktig for Midtøsten fordi landet er en stor energikunde, sier seniorforsker Henrik S. Hiim (NUPI).
Mot dette bakteppet har han og medforfatteren, professor Stig Stenslie ved Forsvarets Etterretningshøgskole, analysert Kinas strategi i regionen. Analysen ble publisert i det anerkjente tidsskriftet Survival i november 2019.
Også Kinas investorrolle gjør landet og regionen gjensidig avhengige av hverandre.
- Kina er største investor i flere av landene i regionen. Investeringene kommer sannsynligvis til å vokse framover på grunn av Silkevei-initiativet, sier Hiim.
Kina holder lav profil i Midtøsten
Mens USAs Midtøsten-politikk og fotavtrykk i regionen har vært gjenstand for debatt i flere tiår, hører man mindre om Kina og Midtøsten her hjemme.
- I regionen er de nok opptatt av Kina, men kineserne er gode til å holde en lav profil, i motsetning til USA og Russland, som begge er direkte engasjert i militære konflikter i regionen. Også politisk er det mange prosesser gående, men som Kina ikke er spesielt involvert i. Ta Israel- Palestina-konflikten, Kina blander seg ikke i den. De har en politikk, men ingen hører særlig om den, sier Hiim.
Og akkurat sånn mener NUPI-forskeren at kineserne liker å ha det: La de andre ta grovarbeidet, slik at kineserne kan konsentrere seg om det som er best for seg selv.
Les også:
Men kineserne har selvsagt stor interesse i å holde regionen stabil, faktisk mer enn USA har. For eksempel kan problemer knyttet til sjøforbindelsene i Midtøsten, særlig i Hormuzstredet, som forbinder Persia- og Omanbukta, og Bab el-Mandeb, som forbinder Rødehavet med Adenbukta og Indiahavet, ramme kinesisk handel og oljeimport hardt.
En forsiktig drage
- Én del av Kinas strategi er å opprettholde et godt forhold til alle parter i regionen. Så langt har de klart det veldig godt. De har greid kunststykket å ha et godt forhold til Iran, Saudi-Arabia og Israel – og de er ikke så gode venner.
Kina har også holdt en lav diplomatisk profil i konflikter i Midtøsten, og forsøker så langt det lar seg gjøre å unngå å direkte utfordre USAs posisjon i regionen.
- Irakkrigen er et eksempel. Da stemte Kina avstående i stedet for å støtte USAs ønske om intervensjon i sikkerhetsrådet, men de motsatte seg heller ikke invasjonen med særlig styrke.
For det tredje ønsker ikke Kina noen stor militær rolle i regionen. Kinas marine er i ferd med å etablere et sterkere nærvær, men det er lite som tyder på at Kina ønsker et stort militært fotavtrykk på bakken eller å inngå allianser
- De ønsker å holde seg over horisonten og til sjøs. Det sender mye svakere provokative signaler, enn for eksempel amerikanerne har gjort.
For det fjerde: I den grad Kina ønsker å bruke maktmidler, foretrekker de økonomiske.
- Det er ikke så lett å se hvordan de aktivt gjør det, men man kan se at stadig flere land danser litt mer etter Beijings pipe, fordi de vil beskytte handel og videre investeringer fra kinesisk hold, sier Hiim.
Kinas realisme versus USAs idealisme
I artikkelen omtaler forskerne Kinas strategi i Midtøsten som realisme. Det står i sterk motsats til strategien fra vest.
- Amerikansk Midtøsten-politikk har iallfall tidligere hatt et solid innslag av ideologi, basert på et nært forhold til Israel og spredning av demokrati og liberale verdier.
Hiim forklarer at kineserne på sin side har hatt en nyttemaksimerende orientert politikk, fokusert på et begrenset antall interesser, og at politikken ikke har hatt noen ideologisk eller verdibasert forankring.
- Du kan jo kalle det kaldblodig, men de har altså nasjonale interesser for øyet. De blåser egentlig i hva slags type regime de forholder seg til, i motsetning til amerikanerne.
- Glade for USAs feilgrep
- En fremstående kinesisk akademiker sa nylig at det er to feil Kina kan gjøre i sin videre vekst. Den ene er å gå inn i en ny kulturrevolusjon. Den andre er å engasjere seg militært i steder uten strategisk verdi.
Da tenker en særlig på Afghanistan-konfliktene, hvor amerikanerne har gjort store feilgrep som har hatt store kostnader.
- Men kineserne er jo glade for de feilgrepene, for det har i snart to tiår bidratt til å holde amerikanernes oppmerksomhet borte fra Øst-Asia. I tillegg har det gjort at amerikansk forsvars- og sikkerhetspolitikk har handlet om opprørsbekjempelse og ikke konkurransen med Kina. Amerikanerne forsøker å snu det nå, men de kom sent ut av startblokka, og det er kineserne dem evig takknemlig for, sier Hiim.