Det grønne skiftet: Disse konfliktene vil det bli mer av - og mindre av

Vil verden bli mer sikker hvis vi blir storskala forbrukere av fornybar energi? Kan elektrisitetsoverføringer mellom land ende opp med å bli utenrikspolitisk instrumenter – eller våpen – slik som tilfellet har vært for olje og gass? Vil ledende fornybarland som Kina, Danmark, Tyskland og Storbritannia styrke posisjonen sin i verdenspolitikken? 

Dette er noen av hovedspørsmålene for forskere som studerer hvilke konsekvenser stadig mer bruk av fornybare energikilder kan ha for geopolitikken.

Å hindre global oppvarming fra å stige mer enn 1,5 C vil kreve at 80 prosent av energien vi bruker innen ti år er såkalt nullutslipp – at den ikke slipper ut noen klimagasser, som CO2. Innen 2050 må all energi vi bruker på kloden være nullutslipp-energi. Løsningen? Mer bruk av fornybar energi. Det gjør i sin tur at forskningslitteraturen om en rekke spørsmål som dreier seg om overgangen til fornybar energi stadig vokser.

• Denne artikkelen baserer seg på et intervju med NUPI-forskerne roman Vakulchuk og Indra Øverland. Vil du lese hele intervjuet (på engelsk) kan du gjøre det her.

Fornybar energi kan gi færre storkonflikter

Seniorforsker Roman Vakulchuk og forsker 1 Indra Øverland har studert geopolitikk og fornybar energi i flere år. Interessen ble enda sterkere da NUPI og universitetene Harvard og Columbia samarbeidet om et forskningsprosjekt om temaet i 2017. Dette har munnet ut i en metagjennomgang de to har utført sammen med universitetslektor Daniel Scholten (Delft University of Technology).

Forskerne har gjennomgått, systematisert og oppsummert den eksisterende forskningen på geopolitiske konsekvenser av overgangen til fornybar energi. Funnene deres ble publisert i open access-artikkelen ‘Renewable energy and geopolitics: A review’ I tidsskriftet Renewable and Sustainable Energy Reviews tidligere denne måneden.

- Et av hovedfunnene våre er at fornybar energi kan redusere risikoen for storkonflikter, men samtidig forårsake flere små. Mye av forskningen vi har undersøkt deler dette synet, forklarer NUPI-forsker Roman Vakulchuk.

• Les også: Slik blir Norge en fornybar-taper

Som med de fleste tema som blir gjenstand for akademisk undersøkelse, er imidlertid også dette gjenstand for debatt.

- Vi kan skille mellom to hovedleirer: «nye-konflikter»-leiren og «mindre konflikt»-leiren. Den første mener at fornybare energikilder ikke vil endre forekomsten av energikonflikter, men at de bare vil anta nye former. Motsatt mener forskere i den andre leiren at fornybar energi vil øke energiuavhengigheten og dermed redusere verdens konfliktnivå, sier Vakulchuk.

Mer demokrati

En av de positive effektene av mer fornybar energi-bruk Vakulchuk og Øverland selv foreslår, er en mer demokratisk verden:

- Siden geopolitisk makt kommer til å bli jevnere fordelt ved mer bruk av fornybar energi, vil mange stater ikke lenger ha makt over andre. Det kan lede til demokratisering i noen land. Og vi vet fra teorien om demokrati og fred, at demokratier ikke går til krig med andre demokratier, sier Øverland.

En følge av dette vil sannsynligvis kan i sin tur være mer internasjonalt og regionalt samarbeid.

- Altså vil effektene på dette området sannsynligvis være positive og gjøre «den fornybare energis geopolitikk» mindre konfliktpreget.

Kan fornybare energikilder bli et «våpen» i utenrikspolitikken?

Likevel spekulerer flere forskere på om fornybare energikilder kan komme til å bli brukt som utenrikspolitiske «våpen».

- Noen forskere argumenterer for det, andre er uenige. Så langt har ikke fornybar energi blitt brukt som et våpen. Men en ting er klart: fornybar energi vil sannsynligvis gjøre stater mindre avhengige av hverandre, og dermed gjøre slike problemstillinger knyttet til import og eksport mindre relevante. En mulig risiko dersom enkelte land monopoliserer produksjonen av fornybar energi-teknologi og så bruker disse i utenrikspolitikken, er at de kan selge denne til venner og kutte forsyningen til fiender, påpeker Vakulchuk.

Skiller seg fra olje og gass

På spørsmål om funn som er særlig relevante for den akademiske sfæren, trekker NUPI-forskerne frem mangel på systematiske empiriske, teoretiske og analytiske rammeverk for å studere fenomenet.

• Les også: Knuser myter om fornybar energi

- Innimellom ser vi forskere som tyr til gamle rammeverk som før har blitt brukt til å studere geopolitikk knyttet til olje og gass. Kanskje er de trege, eller kanskje er grunnen at ingen nye analytiske rammeverk for fornybar energi på feltet er utviklet ennå. Men basert på vår studie ser vi at den fornybare energis geopolitikk skiller seg fra olje og gass’ geopolitikk på mange områder, sier Øverland, og referer til en av tabellene fra forskernes artikkel:

- Hovedforskjellen ligger i frykten for ressursknapphet. Dette vil ikke gjelde fornybare energikilder i like stor grad som det gjelder olje og gass. Vi ser også at olje- og gassmarkeder drives av problemstillinger knyttet til tilbud og etterspørsel, import og eksport. Men for fornybar energi-markedene er de kritiske punktene derimot lagring, avbrudd og hvor god forvaltningen av infrastruktur er. Så vi trenger nye analytiske tilnærminger og rammeverk for bedre å forstå den fornybare energis geopolitikk, sier Vakulchuk.

Ikke et nytt felt

Forskerne har tatt for seg 204 publikasjoner i en artikkel som endre opp med å bli 15 000 ord lang.

- Den er så lang at den kan bysse selv den mest dedikerte leser i søvn, sier Øverland spøkefullt, og legger til:

- Vi mener vi har dekket alle hovedaspektene knyttet til dette temaet, og håper vår studie kan hjelpe de som vil vite hva forskningslitteraturen sier om spesifikke undertema på forskningsfeltet. Hvis det er noen publikasjoner vi ikke har fått med så har forfatterne all grunn til å være sure.

I motsetning til allmenn oppfatning, er ikke studier av geopolitikk og fornybar energi særlig nytt.

- I løpet av de seneste årene har flere akademikere publisert forskning om dette feltet og hevdet at de gjør nybrottsarbeid og at «den fornybare energis geopolitikk» er et helt nytt felt, at nesten ingenting har blitt publisert om det tidligere og at de er de første til å utforske det. Men vi fant publikasjoner fra så langt tilbake som 1970- og 80-årene, sier Vakulchuk.

Vil ha flere metagjennomganger og metastudier

De to forskerne mener at det er stort behov for flere artikler av denne typen innen samfunnsvitenskapen.

- De kan bidra til å konsolidere og bevege hele forskningsfelt fremover, og de er nyttige for andre forskere. Metagjennomganger og -studier er vanlige i naturvitenskap, særlig medisin, men sjeldnere i samfunnsvitenskap. Uten metastudier vil akademikere ha begrenset oversikt over et felt – og dermed feilaktig påberope seg ny og banebrytende forskning, avslutter Øverland.