• Hva er Nihon Hidankyō?
• Hva skjedde i byene Hiroshima og Nagasaki?
• Hvilke land har atomvåpen i dag?
• Hva menes med normen mot bruk av kjernevåpen?

Den 11. oktober 2024 annonserte Den Norske Nobelkomiteens leder, Jørgen Watne Frydnes, at Nobels fredspris for 2024 går til den japanske fredsorganisasjonen Nihon Hidankyō. 10. desember deles den ut på Oslo Rådhus. Nihon Hidankyō har hjulpet verden med å «beskrive det ubeskrivelige» og å «tenke det utenkelige», sa Frydnes da han annonserte vinneren (se video under). 

Hva mente Nobelkomiteens leder med dette? Og hvorfor mener komiteen at arbeidet Nihon Hidankyō gjør er så viktig?

Nihon Hidankyō ble opprettet i 1956 av overlevende etter USA bombet de japanske byene Hiroshima og Nagasaki med atombomber. Bombingene fant sted i 1945, mot slutten av andre verdenskrig. De to bombene førte til enorme ødeleggelser, og tok livet av godt over 200 000 mennesker. De aller fleste av de som ble rammet, var vanlige sivile og ikke soldater i krigen. 

Så å si alle menneskene som befant seg i de to byenes sentrum, der bombene ble sluppet, ble drept. Men lenger unna, i områdene utenfor sentrum, var det folk som overlevde. Det var noen av disse menneskene som i 1956 opprettet Nihon Hidankyō for å arbeide for at atomvåpen aldri igjen skulle bli brukt.

Kampen mot atomvåpnene

Bakteppet for opprettelsen av Nihon Hidankyō var selvsagt atombombingene i 1945. Men den mer umiddelbare årsaken til at organisasjonen ble opprettet i 1956, elleve år etter at atombombingene fant sted, var det intense rustningskappløpet mellom stormaktene. USA og Sovjetunionen hadde vært allierte under andre verdenskrig, men ble raskt bitre fiender etter at de såkalte aksemaktene, Japan, Italia og Tyskland, var nedkjempet. De to statene, som på den tiden var verdens desidert mektigste land, brukte enorme summer på å bygge opp våpenlagrene sine. Denne opprustningen gjaldt også kjernevåpen (en samlebetegnelse for atom- og hydrogenvåpen). Sovjetunionen utviklet sitt første kjernevåpen i 1949, og bygget etter hvert opp et stort arsenal. I 1956, da Nihon Hidankyō ble opprettet, hadde USA og Sovjetunionen til sammen over 4000 kjernevåpen på lager.

USA, Sovjetunionen og etter hvert også Storbritannia (fra 1952), Frankrike (fra 1960) og Kina (fra 1964) gjennomførte dessuten mange atomvåpentester – prøvesprengninger – for å sjekke hvordan våpnene fungerte. I 1954 gjennomførte USA en test av et kjempestort kjernevåpen på Bikini Atoll i Stillehavet.

Den store prøvesprengningen i 1954 spredte radioaktivt nedfall over et enormt område og fikk stor oppmerksomhet verden rundt, ikke minst i Japan. Blant annet ble mannskapet på en japansk fiskebåt langt ute på havet forgiftet av en radioaktiv støvsky. Hele mannskapet ble syke og én person døde. Denne og andre skremmende hendelser førte til stor motstand mot våpenkappløpet generelt og kjernevåpnene spesielt. Opprettelsen av Nihon Hidankyō i 1956 var en del av denne mobiliseringen.

En liten digresjon: Badeantrekket bikini ble funnet opp på denne tiden og fikk navnet sitt, nettopp, fra Bikini-øya i Stillehavet. Tanken bak navnet var at bikinien var så liten som et atom i forhold til tradisjonelle badedrakter – noe mange assosierte med atomvåpen og prøvesprengningene på Bikini-øya. 

De overlevendes vitnesbyrd

I dag tar de fleste for gitt at kjernevåpen står i en klasse for seg – at de er helt annerledes og mye farligere enn andre typer våpen. Også blant dem som mener at det kan være smart å ha kjernevåpen, mener de fleste at disse våpnene bare kan brukes som en aller siste utvei. Kjernevåpen anes ikke som vanlige bomber man kan bruke i vanlige kriger. 

Men sånn har det ikke alltid vært. På 1940- og 1950-tallet mente enkelte, særlig i militære kretser, at kjernevåpen burde kunne brukes på lik linje med andre våpen. Dette synet ble imidlertid stadig mindre utbredt ettersom tiden gikk. Grunnen til dette var at man lærte mer om hvilke vanvittige konsekvenser en atomkrig ville få (på 1940-tallet visste man ennå ganske lite om f.eks. spredning av radioaktivt nedfall, som er én av de farligste virkningene av kjernefysiske eksplosjoner). En annen viktig grunn, var at en rekke statsledere, fredsorganisasjoner og vanlige mennesker tok til orde mot atomvåpnene. Folk gikk i demonstrasjonstog, skrev leserinnlegg i avisene og organiserte møter om nedrustning.

Én av organisasjonene som gjorde nettopp dette, var Nihon Hidankyō. Organisasjonens medlemmer fortalte om det fryktelige de hadde vært igjennom, og argumenterte for at våpenkappløpet måtte avvikles. 

Budskapet deres var og er at kjernevåpnenes konsekvenser er for grusomme til at slike våpen kan brukes – at selv kriger må ha regler, og at bruk av kjernevåpen bryter mot menneskeverd, menneskerettigheter og grunnleggende moralske prinsipper. 

Mange av de overlevende hadde blitt utsatt for forferdelige lidelser da bombene sprengte, og mange fikk kreft eller strålesyke etter å ha blitt eksponert for radioaktiv stråling. Mange hadde mistet familiemedlemmer og venner. De overlevende kunne altså bære vitnesbyrd om hvilke katastrofale humanitære konsekvenser bruk av kjernevåpen innebærer. Én av de overlevende fra Hiroshima, Setsuko Thurlow, var på skolen da bomben rammet hjembyen hennes:

"De fleste klassekameratene mine ble brent til døde. Rundt meg så jeg total, ubeskrivelig ødeleggelse. Opptog av spøkelsesaktige figurer beveget seg forbi. De hadde groteske skader. De blødde, hadde hevelser og var svidde og svartbrente. Deler av kroppene deres manglet. Kjøtt og hud hang av skjelettene deres. Noen bar øyeeplene sine i hendene. På noen av dem hadde magen sprukket opp, og innvollene fløt ut. Den forferdelige stanken av brent menneskekjøtt fylte luften."

Det var slike vitnesbyrd Nobelkomiteens leder, Jørgen Watne Frydnes, hadde i tankene da han sa at de overlevende hadde hjulpet verden med å sette ord på det ubeskrivelige.

Normen mot bruk av kjernevåpen – den utbredte forståelsen om at kjernevåpen ikke må brukes – vokste frem på 1950- og 1960-tallet. Men ikke alle var fornøyde med det. Allerede i 1953 klagde USAs daværende utenriksminister, John Foster Dulles, på at et fremvoksende «tabu» hadde gjort det umulig for det amerikanske militæret å bruke kjernevåpen. USA var på denne tiden involvert i en blodig krig i Korea, og flere amerikanske offiserer hadde ønsket å bruke kjernevåpen mot fienden.

Putins trusler

Per i dag er det ni stater som har kjernevåpen (USA, Russland, Storbritannia, Frankrike, Kina, Israel, India, Pakistan og Nord-Korea). Alle ni bruker betydelige ressurser på å fornye kjernevåpenarsenalene sine. 

• Les også: Mot et nytt atomvåpenkappløp?

De siste årene har Russlands leder, Vladimir Putin, flere ganger hintet til at han kan se for seg å bruke kjernevåpen mot fiendene sine. Frydnes og de andre medlemmene av Nobelkomiteen mener at i denne situasjonen er det viktig at verden står opp for normen mot bruk av kjernevåpen. 

Noen tenker kanskje at autoritære ledere ikke bryr seg om rett og galt, og at folk som Putin derfor ikke kan påvirkes av normer. Men normer kan utmerket godt påvirke selv den mest hensynsløse leder. 

Når det gjelder Russland og Putin, kan man for eksempel se for seg at Kina og en rekke andre land Russland er økonomisk avhengig av, ville reagere veldig negativt på russisk bruk av kjernevåpen i Ukraina. Dette er en risiko Putin må ta alvorlig, uavhengig av hva han personlig måtte mene om rett og galt.

De overlevende fra Hiroshima og Nagasaki – på japansk kjent som hibakushaene – har gjennom sine vitnesbyrd vært med på å skape og opprettholde normen mot bruk av kjernevåpen. Og selv om de fleste medlemmene nå begynner å dra på årene, arbeider Nihon Hidankyō fortsatt for at kjernevåpnene skal kastes på historiens skraphaug.