• Hva gjør Europaparlamentet?
• Hvor mye makt har det?
• Hvilke saker engasjerer?
• Hvem kan vinne?

Nye representanter til Europaparlamentet blir valgt 6. - 9. juni. Da skal befolkningen i EUs 27 medlemsland velge til sammen 720 personer som de neste fem årene skal forvalte og forsvare interessene til over 400 millioner mennesker.

Sist det var valg, i 2019, gjorde høyreradikale partier det godt. Samtidig var det stor framgang blant liberale og grønne partier – særlig blant unge velgere. Men meningsmålingene viser at det er lite som tyder på at den grønne bølgen vil gjenta seg. De høyreradikale partiene, ligger bedre an enn noensinne.

Vil kunne ta EU i en ny retning

Likevel er det ikke bare oppslutningen om disse partiene som vil ha betydning for Europaparlamentet i den kommende parlamentsperioden (2024-2029). Det er sammensetningen av forsamlingen som vil være bestemmende, og hvordan de ulike partigruppene samarbeider med hverandre.

Partiene som mister oppslutning, vil selvfølgelig få mindre innflytelse. Dette vil kunne føre til endringer på enkelte politikkområder – for eksempel klima, migrasjon eller sikkerhet – der partier til høyre for sentrum kan danne nye koalisjoner.

Høyreradikale partier fra ulike EU-land i Europaparlamentet har hatt problemer med å bli enige seg imellom og har derfor tidligere hatt relativt liten innflytelse på politikken i EU. Å kunne enes innad er avgjørende for å påvirke. Samtidig vil de høyreradikale måtte samarbeide med andre partigrupper og kompromisser vil bli nødvendig.    

Avhengig av valgdeltakelsen og hvilke partier som evner å mobilisere sine velgere til å bruke stemmeretten, vil årets valg kunne ta Europaparlamentet – og også EU – i nye retninger.

Dette er Europaparlamentet

EUs forløper, Det europeiske kull- og stålfellesskap, hadde også parlamentarisk representasjon. Den gang var det 78 folkevalgte fra de daværende seks medlemslandene – Belgia, Frankrike, Italia, Luxemburg, Nederland og Vest-Tyskland – som jevnlig samlet seg for å diskutere saker av felleseuropeisk interesse.

Alle hadde såkalt «dobbelt mandat», det vil si at de var folkevalgte både til Europaparlamentet og til sitt respektive hjemlige parlament. Hovedoppgaven var å føre kontroll med EUs utøvende makt, det vi i dag kjenner som Europakommisjonen, som likner på en slags regjering.

Etter hvert som medlemslandene flyttet stadig flere beslutninger opp på EU-nivå, ble anklagene om manglende demokrati sterkere. Et viktig krav for å rette opp i dette, var å styrke Europaparlamentet ved å innføre direkte valg. Første valget til Europaparlamentet ble gjennomført i 1979. Fra da av ble det en heltidsjobb å være parlamentariker på EU-nivå.

Representantene sitter ikke samlet etter nasjonalitet. De fleste medlemmene av Europaparlamentet tilhører partigrupper som styrer den daglige virksomheten. Særlig seks slike grupper har vært sentrale over tid: Sosialdemokratene (S&D) og sentrum-høyre (EPP) har tradisjonelt vært de to største gruppene. I tillegg har vi de liberale (Renew), de venstreradikale (GUE/NGL), de grønne (Greens), de konservative/reformistene (ECR) og den euroskeptiske gruppen (ID). De to siste anses som høyreradikale partigrupper.

Partigruppene består av representanter for nasjonale partier. Dersom Norge hadde vært medlem av EU, ville etter all sannsynlighet Høyre vært med i EPP og Arbeiderpartiet med i S&D. Det finnes også uavhengige representanter som ikke har funnet en partigruppe de ønsker å – eller får – bli del av. I den forrige parlamentperioden (2019-2024) var for eksempel medlemmer av det tyske høyreradikale partiet Alternative für Deutschland uavhengige.

Hva gjør Europaparlamentet?

På begynnelsen av 1950-tallet var Europaparlamentet kanskje en slags «prateklubb», men i dag har forsamlingen betydelig makt. Noen har gått så langt som å kalle det verdens mektigste parlament. Det betyr ikke at Europaparlamentet er EUs mektigste aktør, men at parlamentets makt har økt vesentlig i løpet av de siste tiårene.

En viktig forskjell mellom det norske Stortinget og Europaparlamentet er at det ikke utgår noen regjering fra Europaparlamentet. Selv om EUs utøvende makt, Europakommisjonen (som består av medlemmer utpekt fra hver medlemsstat), kan felles av Europaparlamentet, er det ikke parlamentarisme i EU slik vi kjenner det fra Norge og flere andre europeiske land.

Samtidig er Europaparlamentets oppgaver lik oppgavene til Stortinget. Det betyr at Europaparlamentet vedtar EUs budsjett, beslutter ny lovgivning og kontrollerer Europakommisjonen. Dette er makt som Europaparlamentet har fått og tilegnet seg over tid.

Alt EU gjør bygger på inngåtte internasjonale traktater som vedtas av medlemsstatene. Ved hver ny traktat (den siste ble i undertegnet i Lisboa i 2007) har Europaparlamentet fått mer makt.

Det er et paradoks at medlemslandene har valgt å gi såpass mye makt til Europaparlamentet.

En vanlig oppfatning er at stater på den internasjonale arena primært er ute etter å beskytte sine egne interesser. Dette står imidlertid i kontrast til å gi Europaparlamentet innflytelse. Nasjonale regjeringer kan ikke bestemme over medlemmer av Europaparlamentet. Flere forskere mener Europaparlamentet har fått mer makt for å kompensere for at parlamentene i medlemslandene har mistet innflytelse. Å styrke Europaparlamentet bidrar til et mer demokratisk EU.

Samtidig har Europaparlamentet selv vært ivrig – og dyktig – i å utvide sin egen innflytelse. Kontrollen over Europakommisjonen er et godt eksempel. Europaparlamentets argument for en økning av eget maktgrunnlag har hele tiden vært knyttet til krav om større demokratisk kontroll over EUs politikk og beslutninger.

Europaparlamentet har hatt rett til å avsette Europakommisjonen siden Det europeiske kull- og stålfellesskapet ble etablert. Mistillitsvotum, altså det å stemme over å avsette kommisjonen, er et ganske voldsomt verktøy. Derfor er det først og fremst i forbindelsen med oppnevnelsen av ny kommisjon at Europaparlamentet har utvidet sin kontrollvirksomhet. Alle nye kommissærer (som kan sammenlignes med ministere) har over tid blitt nødt til å gjennomgå høringer før de kan tiltre.

I 2007 ble det også bestemt at partisammensetningen i Europaparlamentet skal tas i betraktning når presidenten for Europakommisjonen skal utnevnes, men traktaten sier ikke noe om hvordan resultatet skal hensyntas. Før valget i 2014 gikk Europaparlamentet et skritt videre og oppfordret alle partigrupper til å velge en kandidat til stillingen som president i forkant av valget – en såkalt «Spitzenkandidat». Medlemslandene gikk med på å følge Europaparlamentet i 2014, men i 2019 ble Ursula von der Leyen utpekt som president for Europakommisjonen, selv om hun ikke var nominert i forkant av valget. Selv om de fleste partigruppene har foreslått hver sin «Spitzenkandidat» i år også, er det usikkert hva det vil ha å si denne gangen.

Slik foregår valget

Ved forrige europaparlamentsvalg i 2019 var det stor spenning knyttet til valgdeltakelsen.

Siden det første valget i 1979 har nemlig valgdeltakelsen falt fra 63 prosent i det første valget til like over 40 prosent ved valget i 2014. Med andre ord har valgdeltakelsen gått ned, mens makten til Europaparlamentet har økt.  Selv om det er stor variasjon mellom de ulike medlemslandene, gikk utviklingen lenge kun i én retning – nedover.

Synkende valgdeltakelse er én av faktorene som gjør at europarlamentsvalget omtales som et «annenrangsvalg». Et annet trekk ved disse valgene er at valgkampene sjelden dreier seg om europeiske saker, det vil si saker som faktisk besluttes på EU-nivå. I stedet er det nasjonale saker som dominerer, noe som henger sammen med at det er nasjonale partier som kjører valgkampene. Mange velgere bruker også europaparlamentsvalgene til å «straffe» den sittende regjeringen eller regjeringspartiene. Derfor gjør store, etablerte partier det ofte dårlig i europaparlamentsvalg. I stedet får mindre partier og protestpartier større oppslutning. For eksempel er det flere sittende medlemmer i Europaparlamentet som er svært kritiske til EU.

Nok et punkt som gjør det utfordrende å mobilisere stor interesse for europaparlamentsvalget er fraværet av en tydelig «regjering» og opposisjon. Som sagt utgår det ingen regjering fra Europaparlamentet. I stedet avhenger parlamentets innflytelse i stor grad av evnen til å stå mest mulig samlet mot Europakommisjonen og den andre lovgiveren – Rådet for den Europeiske Union (der representanter for medlemslandenes regjeringer sitter). Dette gjør det vanskeligere for den jevne europeiske borger å se forskjellen mellom partigruppene, og hvordan valget kan ha betydning for EU-politikken.

Hvilke saker er viktige for folk?

Likevel steg valgdeltakelsen til over 50 prosent i 2019. Denne overraskende økningen har blitt tilskrevet større politisk konflikt rundt europaparlamentsvalget og om sentrale europeiske spørsmål. Forskning viser at velgere som legger vekt på tema som klima og miljø, økonomi eller innvandring, og de som har sterke meninger om hva EU skal være og gjøre, deltok ved valget i større grad. 

Samtidig viser undersøkelser at flere føler seg mer europeiske enn tidligere. Dette henger muligens sammen med en mer urolig global kontekst, hvor regioner som Europa får større betydning. I tillegg vet vi at innholdet i valgkampen har innflytelse på valgdeltakelse. Sannsynligheten for at folk bruker stemmeretten sin er større dersom politiske saker som oppfattes som relevante, får oppmerksomhet. 

Dette viser betydningen av at nasjonale partier bruker tid og ressurser på å snakke om grenseoverskridende utfordringer – dersom målet er å øke valgdeltakelsen ytterligere. Uansett er det stor spenning knyttet til valgdeltakelsen denne gangen.

Det er selvsagt også intens interesse for hvilken politisk retning som vil vinne fram. Meningsmålinger viser at ytre høyre ligger an til å gjøre sitt beste valg noen gang. Hvis de høyreradikale partigruppene – ECR og ID – blir enige om hvilken politikk de ønsker seg, vil de kunne påvirke beslutninger i Europaparlamentet. Valget vil i alle tilfeller endre maktbalansen i Europaparlamentet. Hvordan det vil prege EUs politikk, blir neste store spørsmål.