Det har aldri vært så mange valg som i supervalgåret 2024. Så bra, tenker du kanskje. Men valg betyr ikke nødvendigvis demokrati. Et eksempel på dette er presidentvalget i Venezuela 28. juli. 

Mange venezuelanere så frem til denne muligheten til å stemme. På valgdagen stod folk tidlig opp og stilte seg i kø. Selv om det var plakater med den sittende presidenten Nicolás Maduro overalt, og myndighetene hadde forbudt den mest populære opposisjonskandidaten, Maria Corina Machado, å stille til valg, så håpet mange at valget skulle føre til forandring. 

Men etter at valglokalene stengte annonserte valgrådet at Maduro hadde vunnet. Valgrådet nektet imidlertid å legge frem bevis eller vise hvordan stemmene fordelte seg i ulike byer og valglokaler. 

Dagen etter strømmet folk ut i gatene i protest. Men Maduro kalte dem «fascister» og «terrorister» og arresterte over 1600. 120 av dem var tenåringer og barn.

Hvordan kan vi forstå det som skjedde? Og hvordan havnet Venezuela her?

Venezuelas svekkelse av demokratiet

Det har ikke alltid vært slik i Venezuela. Etter lange perioder med politisk uro og diktaturer, fikk Venezuela et demokratisk styre i 1958. Demokratiet brakte sosiale og økonomiske fremskritt, men også etter hvert misnøye med dårlig politisk styring og urettferdig fordeling av de store oljeinntektene. 

I 1992 forsøkte oberstløytnant i hæren, Hugo Chávez, å gjøre statskupp. Det mislyktes, men i 1998 vant han valget og ble Venezuelas president. Han startet det han kalte den bolivarianske revolusjonen, etter frigjøringshelten Simón Bolivar. Han satte i gang store prosjekter med å bygge hus, skaffe utdanning, helsehjelp og billig mat til de fattige. Chávez kritiserte også USA og elitene og tok kontroll med bedrifter, og ikke minst oljeselskapet PDVSA. Det fikk mange til å protestere, og i 2002 forsøkte opposisjonen å gjennomføre et kupp.

Etter det ble det gjennomført  mange valg, men samtidig ble stadig mer makt samlet i Hugo Chávez sine hender. I 2013 døde han, og han utpekte Nicolás Maduro som sin etterfølger. Etter at Maduro tok over, er styret i Venezuela blitt stadig mer autoritært: Medier blir sensurert, flere politiske partier er blitt forbudt, og mange ble fengslet for å drive politikk. 

Siden forholdene var så urettferdige boikottet deler av opposisjonen presidentvalget i 2018. Maduro vant, men da han tiltrådte i januar 2019, hevdet opposisjonen at siden Maduro ikke var valgt i et demokratisk valg, stod landet uten president. Derfor utnevnte Nasjonalforsamlingen i stedet sin leder, Juan Guaidó, som president. Han ble anerkjent av USA og over 50 andre land, men fikk aldri reell makt.

Som en reaksjon på svekkelsen av demokratiet og menneskerettighetsovergrep, innførte EU og USA sanksjoner mot Venezuela. Sanksjonene fra USA gjorde det umulig for Venezuela å ta opp nye lån og å selge oljen sin. Det gjorde den allerede veldig dårlige økonomiske situasjonen verre. Venezuela fikk en voldsom prisøkning på varer og tjenester, oljeproduksjonen sank og fattigdommen økte. Det førte til at nesten 8 millioner mennesker flyktet fra landet. Det er over en fjerdedel av befolkningen, og flere enn de som flyktet fra krigen i Syria.

Internasjonale forhandlinger

Mange forsøkte å mekle mellom regjeringen og opposisjonen, uten hell. I 2019 ble det kjent at Norge skulle prøve. Samtalene foregikk delvis i Mexico og delvis på Barbados. I 2023 ble det klart at partene var kommet frem til en avtale om at det skulle bli presidentvalg i 2024: Regjeringen forpliktet seg til å legge til rette for et godt demokratisk klima og tillate alle partier og kandidater. EU og The Carter Center fra USA skulle være valgobservatører. Like etter be det kjent at USA samtidig hadde forhandlet med regjeringen og blitt enige om følgende: om Maduro la til rette for et demokratisk valg, ville USA oppheve sanksjonene i en prøveperiode på seks måneder. Om det ble et riktig gjennomført valg, så ville USA oppheve alle sanksjonene.

Samtidig skjedde det noe med venezuelanske velgere. I flere år hadde de hatt liten tro på både opposisjonen og regjeringen. Selv om folk var sinte for de vanskelige levekårene, så samlet ikke opposisjonen så mye støtte. I 2023 begynte imidlertid Maria Corina å bli mer og mer populær. Hun hadde lenge vært en hard kritiker av Maduro. I 2023 dro hun rundt hele landet og lovet at om hun be valgt, skulle landet få en ny kurs slik at flyktningene kunne komme hjem og familiene samles igjen. Da opposisjonen organiserte internvalg i oktober 2023, fikk hun over 92 prosent av stemmene.

Maduro-regjeringen likte det dårlig, og i januar ble hun nok en gang fradømt retten til å delta i politikk av en regjeringskontrollert domstol, på grunn av påstått korrupsjon. Isteden måtte opposisjonen registrere den ganske ukjente tidligere diplomaten, Edmundo González Urrutia.

Hvorfor er Venezuela viktig for oss?

Utviklingen i Venezuela ble fulgt nøye fra utlandet. Den er viktig både for stormaktsrivaliseringen vi er inne i, og for fremtiden til demokratiet. Men hvorfor er det sånn?

USA har mange interesser i Venezuela. Tidligere var oljen viktigst. Nå importerer ikke USA så mye olje fra Venezuela lenger, men PDVSA har stor gjeld til amerikanske oljeselskaper som de prøver å få tilbake. Det viktigste for USA nå er imidlertid å unngå en sterk økning i strømmen av migranter. USA ønsker også å stoppe den ulovlige handelen med blant annet kokain på vei fra Colombia til USA. Under Maduro er Venezuela blitt et viktig transittland for denne handelen.

For USA er det også viktig at Kina og Russland ikke får mer innflytelse i Latin-Amerika. Kina og Venezuela er såkalte «strategiske partnere»: Kina har gitt Venezuela store lån og får igjen billig olje. Russland er Venezuelas viktigste våpenleverandør og har hjulpet Venezuela med å omgå sanksjonene, blant annet ved å frakte olje til India og Kina. For Russland er det viktig å ha Venezuela som alliert siden landet ligger såpass nærme USA. Russland har gjennomført militærøvelser der, for vise styrke overfor USA.   

Venezuela er også viktig for Latin-Amerika, som har mottatt de fleste av flyktningen. For nabolandene Brasil og Colombia er utviklingen særlig viktig. Venezuela har historisk vært Colombias viktigste handelspartner. Det bor nå nesten 3 millioner venezuelanere i Colombia, og Maduro har lovet Colombias president Gustavo Petro å hjelpe med å forhandle om fred med den siste gjenværende geriljaen, ELN. Begge landene har lange grenser mot Venezuela og ønsker et fredeligere naboland og mindre uregjerlige grenseområder. De har også venstreorienterte presidenter og både president Lula i Brasil og Petro i Colombia blir stadig beskyldt for at de vil gjøre sine land til «et nytt Venezuela». Det er viktig for dem å vise at de er demokratiske, og ikke autoritære som Maduro. For mange andre land ble presidentvalget den 28. juli sett på som en test på om det gikk an å bekjempe diktatur med demokrati.

Hva skjedde på valgdagen?

Det som ga mange et håp var både at Venezuela har et ganske sikkert system for å telle stemmer, at det var internasjonal valgobservasjon, og at opposisjonen hadde mobilisert nesten 90 000 frivillige som «valgvitner». Stemmene fra hvert valglokale sendes elektronisk til valgrådet, mens både hver velger og valgvitner får en papirprotokoll. Derfor kan man sjekke om resultatet som valgrådet annonserer er riktig. Men etter at overføringen av stemmer hadde begynt, ble den plutselig stoppet. Og valgrådet, som er kontrollert av regjeringen, nektet å vise frem protokollene eller detaljert informasjon, angivelig på grunn av et hackerangrep fra Nord-Makedonia. Hjemmesiden til valgrådet har vært nede siden. Men opposisjonen klarte å samle inn nok protokoller til å rekonstruere valgresultatet. Med informasjon fra 83 prosent av valglokalene viste de at opposisjonskandidaten González hadde fått 67 prosent av stemmene.

Istedenfor å anerkjenne nederlaget gikk Maduro og hans medarbeidere til angrep på alle som hadde demonstrert eller opponert som terrorister og fascister. En lov som gjorde det farlig å drive ikke-statlige organisasjoner ble vedtatt. Sikkerhetsstyrker gikk fra dør til dør på jakt ette folk som hadde vært med på demonstrasjonene. Andre ble kidnappet på åpen gate.

Noen land gratulerte likevel Maduro. Det gjaldt Kina, Russland, Cuba, Nicaragua, Bolivia og Honduras, og en de land i Afrika og Asia. USA, EU, Norge og mange land i Latin-Amerika krevde at Maduro la fram bevist på at han hadde vunnet. Chiles sosialistpresident Gabriel Boric var knallhard i sin kritikk av Maduro og nektet å anerkjenne valget. The Carter Center og FNs ekspertpanel kritiserte i harde ordelag gjennomføringen av valget.

Istedenfor å legge frem protokollene ba Maduro Høyesterett gå igjennom stemmene. Det er i strid med grunnloven, og Maduro selv kontrollerer høyesterett.

Colombia, Brasil og Mexico forsøkte å mekle. Kritikken som kom fra dem var ganske mild, og var blandet med en kritikk av USA for sanksjonene. Men de insisterte på å få se protokollene, og Lula kalte etter hvert regimet for «ubehagelig» og med «autoritære trekk».  Men deres forslag til løsning, som å organisere nyvalg, ble avvist både av Maduro og opposisjonen.

Hva kan skje videre?

Den 22. august kom høyesteretts kjennelse som ikke uventet var at Maduro hadde vunnet. Myndighetene nektet fremdeles å vise frem protokollene forbød alle andre å gjøre det også.

Noen håpet at de militære skulle forsvare demokratiet mot valgfusket. Men de har vært lojale mot Maduro. Det er nok både fordi de ikke stoler på opposisjonen, og fordi de selv kan bli tiltalt for ulike forbrytelser om det skulle komme et regimeskifte.

Maduro selv er ettersøkt i USA for narkotikahandel, og det er utlovet en dusør på 15 millioner dollar for informasjon som kan føre til hans arrestasjon. Maduro er også under etterforskning for forbrytelser mot menneskeheten i den Internasjonale Straffedomstolen. Både Maduro og mange av hans støttespillere har derfor veldig mye tape på å gå av.

Hva som skjer i Venezuela fremover, er både avhengig av opposisjonen og diplomatisk press. Mest sannsynlig vil Venezuela dessverre gå i enda mer autoritær retning.