• Hvordan er forholdet mellom Russland og Ukraina?
• Hva skjedde i skjebneåret 2014?
• Hvorfor vil Ukraina heller være med Vesten enn Russland?
• Hvorfor lar ikke Putin Ukraina bestemme selv?

Ifølge amerikansk etterretning har Russland allerede rundt 100 000 soldater på grensen til sin nabo i sør, og alle frykter at de går til angrep.

For å forstå hvorfor, må vi se på historien.

Hør vår podkast-episode om Ukraina:

• Acast
• Spotify
• Apple Podcasts

 

Hvordan har forholdet mellom de to landene vært siden Sovjetunionens oppløsning?

På slutten av 1991 gikk den gamle supermakten Sovjetunionen i oppløsning. Prosessen ble satt i gang da statsleder Mikhail Gorbatsjov startet med å reformere landet i 1985. Gorbatsjov hadde opprinnelig bare tenkt å få kommunismen til å fungere bedre. Det hele kom imidlertid ut av kontroll og endte med at både kommunismen og Sovjetunionen forsvant.

Med noen unntak, gikk oppløsningen stort sett fredelig for seg. Russland, som oppsto i Sovjetunionens aske, forsøkte ikke på det tidspunktet å holde på de andre statene som brøt ut av Sovjetunionen, med makt.

Ukraina var en av utbryterstatene, og forholdet med Russland gikk på 1990-tallet både opp og ned. For begge parter var det imidlertid utenkelig at en skulle komme til å bruke militærmakt mot hverandre. Det var likevel også på den tiden noen i Moskva som mente at Ukraina hadde fått med seg for mye da de gikk. Særlig var de irriterte over at halvøya Krim i Svartehavet forble en del av Ukraina.

Oransjerevolusjonen

I 2004 var det presidentvalg i Ukraina. Den pro-vestlige Viktor Jusjtsjenko stod mot den noe mer Russland-vennlige Viktor Janukovytsj. Da det ble klart at Jusjtsjenko lå an til å vinne, brukte Janukovytsj statsapparatet til å manipulere valgresultatet i sin favør, og han ble utropt som vinner.

Dette ville imidlertid deler av den ukrainske befolkningen ikke godta. Gjennom store, men fredelige, demonstrasjoner i hovedstaden Kyiv, også kjent som Kyiv, tvang de igjennom et omvalg på slutten av 2004. Det endte med seier til Jusjtsjenko.

Folkeoppstanden ble kjent under navnet Oransjerevolusjonen. Den kan sies å være starten for den krisen vi har nå.

I Moskva var det mange som ikke aksepterte at Oransjerevolusjonen var en ekte folkeoppstand. De hevdet den i stedet var et resultat av vestlig manipulering av den ukrainske befolkningen for å trekke Ukraina bort fra Russland.

Hva skjedde i skjebneåret 2014?

Til tross for juks i 2004, stilte Janukovytsj på nytt til valg i 2010. Denne gangen vant han ærlig og rettferdig. I utenrikspolitikken forsøkte han nå å balansere mellom Russland og Vesten, men han sa samtidig klart fra om at medlemskap i den vestlige militæralliansen NATO ikke var noe mål for Ukraina.

Dette var imidlertid ikke nok for Moskva. Russland hadde siden USA og NATOs bombing av Jugoslavia i 1999 gradvis fått et dårligere forhold til Vesten. Ledelsen i Kreml, Russlands maktsentrum, mente Vesten tok seg til rette militært rundt omkring i verden, og de var sinte på at NATO hadde utvidet alliansen østover ved å ta inn nye medlemmer. I tillegg mente Kreml at Vesten forsøkte å prakke en fremmed samfunnsmodell på russerne. På bakgrunn av dette ønsket de å feste et sterkere grep om Ukraina.

Det skapte derfor harme i Moskva da Janukovytsj i 2013 erklærte at han ville undertegne en samarbeidsavtale med EU. Putin satte inn et enormt press for å få ukrainerne til å snu, og rett før avtalen skulle undertegnes erklærte Janukovytsj at det ikke ville bli noe av.

På nytt gikk ukrainerne til gatene for å demonstrere mot Russlands grep over landet deres, og denne gangen gikk det ikke like fredelig for seg. Det var store demonstrasjoner i mange av de største byene i landet. På den store plassen Maidan i sentrum av hovedstaden Kyiv døde rundt 100 demonstranter og 15-20 politifolk i løpet av dagene 18.-20. februar 2014. Det hele endte med at Janukovytsj flyktet til Russland, fordi han nektet å gå av som demonstrantene krevde.

I Kreml var de rasende. På samme vis som etter Oransjerevolusjonen ble det hevdet at det også denne gangen var Vesten som stod bak.

Mange vestlige politikere hadde uttrykt støtte til demonstrantene, og flere hadde besøkt Maidan. I Moskva ble det hele tolket som at Vesten nå ikke skydde noen midler for å få kontroll over Ukraina.

Det var med dette bakteppet at Putin bestemte seg for å utnytte det politiske kaoset i Ukraina til å ta Krim.

Foto: Alexander Zemlianichenko/POOL/Reuters/NTB Scanpix

Russlands president Vladimir Putin møtte en jublende folkemengde i Moskva da det var klart at han hadde vunnet nok en gang.

Annektering og krig

Den 27. februar tok Putin ved hjelp av russiske spesialstyrker kontroll over bygningene til parlamentet og regjeringen på Krim. Da spesialstrykene ikke møtte motstand, ble den russiske militærinnsatsen trappet kraftig opp, og snart var hele halvøya okkupert. Den 18. mars ble Krim erklært som en del av Russland.

I eufori over hvor lett dette hadde gått, tok Russland initiativ til og støttet noen av de russisk-språklige i Øst-Ukraina i et væpnet opprør. I løpet av sommeren 2014 så det imidlertid ut til at ukrainske myndigheter ville klare å slå ned dette opprøret militært. Russland satt da inn sine egne styrker for å redde det de hadde vært med på å få i stand. De ukrainske styrkene ble drevet tilbake og led store tap.

Dette var bakgrunnen for de såkalte Minsk-avtalene, som inneholder en rekke handlinger partene må gjennomføre for at konflikten skal bli løst. Så langt har ingen av dem gjort så mye av dette, og Russland nekter for at de overhodet er en del av konflikten. Krigen i Donbas i Øst-Ukraina har hittil kostet over 14 000 menneskeliv.

• Les også: Putins uslitelige popularitet

Hvorfor vil Ukraina heller være med Vesten enn Russland?

Ukrainerne har tradisjonelt ikke vært enige om hvorvidt landet bør søke partnerskap østover eller vestover.

I de vestlige og sentrale delene av landet som grenser blant annet mot Polen, Slovakia, Ungarn og Romania bruker flertallet ukrainsk i dagligtale. De fleste her er for en vestvending.

I de østlige og sørlige delene som delvis grenser mot nettopp Russland, og der russisk ofte dominerer som talespråk, har det vært større støtte for å søke seg mot Russland.

Dette skillet finner vi også i dag, men etter at Russland brukte militærmakt mot landet, har de pro-vestlige kreftene fått mer vind i seilene. Mange som før sympatiserte med Russland – eller var nøytrale – har nå blitt både for en vestvending og Ukraina-patrioter.

I tillegg til dette mener en del at Ukraina av historiske årsaker bør søke integrering vestover. Andre mener i tillegg at et tett samarbeid med vesten vil være den eneste måten for å få bukt med den ødeleggende korrupsjonen i landet, og atter andre påpeker at EU-markedet gir de største mulighetene for ukrainsk næringsliv.

Kart: Mikkel S. Hagen/NUPI

Ukraina ligger i Europa og grenser til Russland. 

Hvorfor lar ikke Russland bare Ukraina gå?

Det er særlig to grunner til at Putin synes dette er så vanskelig. For det første mener han at Ukraina av historiske årsaker hører sammen med Russland. Putin har faktisk ved gjentatte anledninger hevdet at det ikke engang finnes noe eget ukrainske folk. De er bare en variant av det russiske. Dette betyr ikke nødvendigvis at de ikke kan få ha sin egen stat, men denne staten kan ikke tillates å gå i kompaniskap med land som Russland oppfatter som fiender.

Den andre grunnen er militær-strategisk. Hvis Ukraina blir medlem av NATO, frykter Russland at USA og andre vil bygge opp sitt militære nærvær i Ukraina. De tenker at dette i verste fall kan gjøre Vesten i stand til å sette Moskva ut av spill i et overraskelsesangrep. Representanter for Kreml har for eksempel nevnt at eventuelle amerikanske raketter utplassert langs Ukrainas nordgrense vil kunne nå Moskva på bare ti minutter. Dette vil de unngå for enhver pris.

• Les også: Mot et nytt atomvåpenkappløp?
• Les også: Forholdet Russland-USA: Forakt og fascinasjon 

Hvilke avveininger står Putin overfor når han vurderer om han skal gå til krig?

Onsdag 15. desember 2021 overleverte Russland en liste med en rekke krav til USA og NATO. De viktigste av disse var at USA måtte love at NATO ikke ville bli utvidet med flere tidligere sovjetstater, og at amerikanerne måtte skrinlegge enhver utplassering av sine raketter i tidligere østblokkland. Hvis ikke, ville Russland svare med «militærtekniske og militære tiltak». NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg står nå overfor en stor krise. 

Foto: Store norske leksikon

Jens Stoltenberg, generalsekretær i forsvarsalliansen NATO.

 Det store spørsmålet nå er om Russland vil gå til et omfattende militært angrep på Ukraina hvis de ikke får det som de vil. Det er liten tvil om at Ukraina-spørsmålet er ytterst viktig for Russland. Samtidig er det også mye som taler imot en militær løsning.

1. For det første har det ukrainske forsvaret blitt mye mer slagkraftig i årene siden 2014. De er antakelig ikke sterke nok til å stoppe de russiske styrkene, men de kan likevel påføre dem betydelige tap.
2. For det andre har Vesten truet med politiske og økonomiske sanksjoner mot Russland av et omfang landet ikke før har sett før – hvis de går til angrep.
3. For det tredje tyder meningsmålingene på at det ikke er noen overdreven appetitt på krig i den russiske befolkningen. En konflikt av større omfang vil derfor kunne påføre både Russland og den russiske ledelsen betydelige kostnader.

I tillegg er det uklart hva Putin eventuelt skulle gjøre hvis han likevel velger en militær løsning. Hvis han okkuperer nok av Ukraina til å få kontroll over hovedstaden Kyiv, ville han kunne sette inn sin egen regjering der. Da kan han selv bestemme Ukrainas politikk, men det vil kreve en militæroperasjon av enorme dimensjoner. Og selv om han skulle lykkes med å ta mye av Ukraina, betyr ikke det at landet vil være enkelt å holde på. Det hele kan fort gli over i en geriljakrig der lommer av væpnet motstand hele tiden påfører okkupasjonsmakten tap og gjør landet uregjerlig.

Det kan også hende Putin nøyer seg med et begrenset angrep, og ikke full invasjon. Men dette vil også utløse mye vrede hos Kyiv og Vesten.

Antakelig har Putin ennå ikke bestemt seg for hva han kommer til å gjøre hvis forhandlingene ikke gir et resultat han synes han kan leve med. Krig er en reell mulighet, men konsekvensene for Russland kan fort bli så store og uoversiktlige av de på sikt truer Putin-regimet selv.

I Ukraina ser man på det å stå imot Putin som et spørsmål om å være eller ikke være en selvstendig stat.