• Hva skjedde egentlig 5. januar?
• Hvilke aktører spiller en rolle i konflikten i Venezuela?
• Hvordan har den økonomiske og politiske situasjonen utviklet seg?
• Hva kan veien videre være?

23. januar 2019 erklærte lederen for nasjonalforsamlingen i Venezuela, Juan Guaidó, at han var landets rettmessige president. Nasjonalforsamlingen utropte Guaidó som president fordi den ikke anerkjente gjenvalget av sittende president Nicolás Maduro. Sistnevnte, som har hatt makten i Venezuela siden 2013, mente derimot at han fortsatt var landets lovlige leder.

Ett år senere, 5. januar 2020, ble Guaidó nektet inngang til parlamentsbygningen da han skulle stille til gjenvalg som nasjonalforsamlingens leder.

Norges forsøk på å mekle mellom den Guaidó-ledede opposisjonen og regimet til Nicolás Maduro, har ikke lyktes. Krisen i landet blir stadig mer omfattende og påvirker nabolandene i stadig større grad. Det er få grunner til optimisme når Venezuela går inn i 2020.

Kampen om nasjonalforsamlingen

Selv etter langvarig politisk kaos vakte bildene fra 5. januar i år oppsikt: Etter at flere folkevalgte ble nektet adgang til nasjonalforsamlingen, forsøkte Juan Guaidó å ta seg forbi tungt væpnede militære vakter og klatre over gjerdet til parlamentsbygningen. Deretter ble Nicolás Maduros foretrukne kandidat, Luis Parra, valgt til leder av nasjonalforsamlingen av representantene som allerede var inne i parlamentsbygningen. I et lokale i nærheten ble Guaidó valgt av de resterende, som heller ikke fikk slippe inn i parlamentet.

Det siste året har både Maduro og Guaidó hevdet å være Venezuelas president. Nå er det også to som hevder å være leder av nasjonalforsamlingen.

I etterkant er det kommet klare bevis på at Maduro hadde bestukket parlamentsmedlemmer for å stemme for Parra, en tidligere opposisjonspolitiker som allerede hadde omfattende korrupsjonsanklager mot seg. Guaidós støttespillere er også blitt truet og overfalt av regjeringstilknyttede gjenger. Hvordan havnet Venezuela her?

• For bakgrunn anbefales Benedicte Bulls artikkel fra i fjor: Hva skjer i Venezuela?

Fra to presidenter til to parlamenter

Etter at tidligere president Hugo Chávez døde i 2013, har Nicolás Maduro ledet den såkalte «bolivarianske revolusjonen», oppkalt etter frigjøringshelten Simón Bolívar (1783–1830). Den nåværende nasjonalforsamlingen ble valgt i 2015. Da fikk partiene som var i opposisjon mot Maduros regime flertall.

Nasjonalforsamlingen hadde blant annet myndighet til å godkjenne budsjetter, vedta lover og godkjenne regjeringens låneopptak i utlandet. Etter at opposisjonen fikk flertall, fratok Maduro-regjeringen nasjonalforsamlingen nesten all myndighet. Først nektet høyesterett, som er kontrollert av regjeringen, å godkjenne valget av parlamentsmedlemmer på grunn av påstått valgfusk. Deretter ble lovforslag blokkert av høyesterett, og nasjonalforsamlingen ble fratatt budsjettmyndigheten. Så, i 2017, nedsatte Maduro en konkurrerende «grunnlovsgivende forsamling». Heller enn å skrive ny grunnlov, har denne forsamlingen, med støtte fra Maduro, overtatt rollen til den vingeklippede nasjonalforsamlingen.

Med makten samlet i sine hender, hvorfor var det da så viktig for Maduro å hindre gjenvalg av Guaidó?

De siste årene har Venezuela sunket stadig dypere ned i en økonomisk krise.  I 2019 hadde økonomien krympet til under halvparten av hva den var i 2013. Årsaken er fallende oljepris og en langvarig feilslått økonomisk politikk. USA har også innført sanksjoner mot Venezuela, og det siste året har disse rammet oljeindustrien hardt. For å fart på økonomien ønsker Maduro investeringer, særlig i oljeindustrien.

Men det er få som vil investere i Venezuela. De mest villige er russiske selskaper, og de krever garantier for investeringene sine. Derfor ønsker Maduro å gjenvinne flertallet i nasjonalforsamlingen. Det skal etter planen være valg til nasjonalforsamlingen i 2020. Med Parra i ledelsen kan Maduro sikre at valget blir gjennomført på en måte som gjør at hans eget parti og allierte får flertall. Om han lykkes med sin strategi, kan en ny nasjonalforsamling komme med de lovforslagene og garantiene som trengs for å trekke flere investeringer til oljeindustrien.

Strategien til Maduro handler kanskje også om å marginalisere en politisk motstander. Da opposisjonen utropte Guaidó til president, håpet den at militæret skulle vende seg bort fra Maduro og støtte Guaidó. De stolte ikke lenger på regjeringsskifte ved valg fordi Maduro-regimet har gjort valgene stadig mindre frie og rettferdige. Men Guaidós strategi mislyktes, og militæret forble lojale mot Maduro. Dermed så mange i opposisjonen få andre muligheter enn å sette seg ved forhandlingsbordet. 

Osloprosessen og tiden etter

4. mai 2019 ble det kjent at Norge skulle være mekler i nye forhandlinger mellom partene i den politiske konflikten. Samtalene begynte i Oslo og ble senere ført på Barbados. Mange var skeptiske. I løpet av de siste 20 årene har regjeringen og opposisjonen vært involvert i flere forhandlingsrunder. Man har aldri fått til en avtale, og opposisjonen er ofte kommet svekket ut.

I sommer var det likevel en viss optimisme knyttet til at forhandlingene skulle føre frem. Partene forhandlet først og fremst om et nytt presidentvalg, og betingelsene rundt et slikt valg. Maduro-regjeringen ville at USAs sanksjoner skulle oppheves. Opposisjonen ville ha reform av valgrådet og ha internasjonale valgobservatører til stede.

I august innførte USA nye sanksjoner. Da suspenderte Maduro regjeringens deltakelse i forhandlingene. En måned senere trakk opposisjonen seg. Like etterpå kom det frem at Maduro samtidig hadde forhandlet med en liten gruppe fra opposisjonen om nytt valgråd og nyvalg til nasjonalforsamlingen.

Samtidig begynte Guaidó å miste oppslutning. Med støtte fra USA hadde Guaidó lovet raske endringer. Han hadde ikke klart å innfri løftene, og folk begynte å miste troen. I tillegg hadde Maduro-regimet fengslet flere av Guaidós støttespillere, og mange har måttet reise fra landet. Etter hvert ble splittelser i opposisjonen tydeligere.  Den består av et titalls veldig ulike partier, som ofte ikke har vært enige om stort annet enn at de ønsker en ny regjering.

Naturressurser og konkurransen om territoriell kontroll

Samtidig som Maduro har sikret seg enda sterkere kontroll over sentrale statsinstitusjoner, har han mistet mer og mer kontroll over landet. Ulike væpnede grupperinger kontrollerer nå deler av territoriet, hvor de driver smugling og ulovlig utvinning av naturressurser. Venezuela er et stort land med svært variert landskap og store naturressurser. I nordvest, rundt Maracaibo-sjøen, og sentralt i landet, rundt elva Orinoco, finnes det store mengder olje. I vest, mot grensen til Colombia, ligger store jordbruksområder. Sør for Orinoco-elva, i delstatene Amazonas og Bolívar, finnes gull og andre mineraler.

Oljeproduksjonen har stått for rundt 97 prosent av eksportinntektene, men oljeproduksjonen er redusert til under halvparten av hva den var i 2015. For å veie opp for tapte oljeinntekter, vedtok regjeringen i 2016 å åpne for gruvedrift sør for Orinoco-elva, i et område som er over dobbelt så stort som Danmark. Håpet var at utenlandske investorer skulle investere, men det har de ikke.

Årsaken til de manglende investeringene er ikke bare det politiske kaoset i landet, men at områdene i sør lenge har vært delvis kontrollert av væpnede, kriminelle gjenger og nettverk. Etter at fredsavtalen i Colombia ble underskrevet i 2016, er også avhoppere fra den colombianske FARC-geriljaen (som inngikk fredsavtalen) og medlemmer av den gjenværende ELN-geriljaen kommet til området og konkurrerer om kontrollen.

• Les også: Colombia 2016: Operasjon Dagsverk og Nobels fredspris

Det venezuelanske militæret spiller også en viktig rolle i disse områdene. På grunn av inflasjon og fallende inntekter til staten, er lønningene til militæret blitt lite verd. En av inntektskildene deres er nå å kontrollere ulovlig gruvedrift, både i allianse og konkurranse med andre væpnede grupper. Bare 16 prosent av inntektene fra gruvedrift i Venezuela går via lovlige kanaler. Mens den kriminelle volden i hovedstaden Caracas er gått noe ned de siste par årene, er disse områdene åsted for både en voldsbølge og en miljøkrise.

Fra Russland med (litt) kjærlighet

Maduro-regjeringen har også mistet kontroll gjennom å gi utenlandske aktører, særlig Russland, større innflytelse. Det er ikke noe nytt at utenlandske selskaper har hatt makt i Venezuela. Siden oljeproduksjonen begynte for fullt på 1920-tallet, har selskaper fra USA vært dominerende. Et viktig mål med Hugo Chávez’ «bolivarianske revolusjon» var å sikre nasjonal kontroll, særlig over oljeindustrien. Det statlige oljeselskapet PDVSA ble nasjonalisert før Chávez kom til makten. En av endringene han gjennomførte, var å organisere oljeutvinningen gjennom samarbeidsprosjekter med utenlandske selskaper, der PDVSA hadde kontrollen.

Samtidig tok Venezuela opp store lån hos Kina. En stor del av lånene skulle betales tilbake med olje. Nå går en fjerdedel av oljeproduksjonen direkte til å betale tilbake lån, først og fremst til Kina. Den gjenværende oljeproduksjonen skjer i samarbeid med China National Oil Corporation (CNOP), amerikanske Chevron og russiske Rosneft. Men det har vært flere konflikter med kineserne, og det er nå russiske selskaper som vil investere i Venezuela. For å gjøre det, vil de altså ha sterkere kontroll over oljeutvinningen.

Venezuela har vært de siste 15 årene vært en av Russlands nærmeste allierte i Latin-Amerika. En av grunnene til både at forholdet til Russland er blitt enda nærere de siste årene, og at omfanget av den kriminelle økonomien har økt, er sanksjonene fra USA. Målet med sanksjonene har vært å presse Maduro til å gå av. Det har mislyktes, men sanksjonene har endret den venezuelanske økonomien. En konsekvens har vært at mer av økonomien er blitt uformell eller ulovlig for å omgå sanksjonene. En beregning viste at en tredjedel av alle inntekter til landet nå går gjennom svartebørsen.

For en neve dollar

En viktig målsetning for «den bolivarianske revolusjonen» var å fordele Venezuelas oljeinntekter bedre. Nesten alt av mat og forbruksvarer i Venezuela er importert, og staten har tidligere subsidiert dollar for å gjøre vareimporten billigere. For å hindre at lokale kjøpmenn tok gevinsten selv og solgte varene dyrere i butikken, innførte man også priskontroll. Dette systemet var dyrt og ineffektivt, og det ga grobunn for korrupsjon.

Da oljeprisen falt, hadde ikke staten penger til import, og man fikk mangel på varer. For å betale gjeld og statlige lønninger, begynte staten å trykke penger. Til sammen skapte alt dette en enorm prisstigning. En månedlig minstelønn var etter hvert ikke verd mer enn en pakke egg.

I 2019 tok Maduro-regjeringen grep for å redusere prisstigningen. Den sluttet å subsidiere utenlandsk valuta og lot hvem som helst få kjøpe dollar til markedspris. Priskontrollen ble også opphevet og utlånet fra private banker begrenset. Resultatet er at den venezuelanske økonomien er blitt mer og mer «dollarisert». Man bruker dollar til å kjøpe varer og tjenester siden man ikke stoler på hva den lokale valutaen bolivar er verd. De fleste lønningene betales likevel fremdeles i bolivar.

Det betyr også at det nå finnes nye varer i butikkene i de store byene. Mye er kjøpt direkte fra Walmart og andre store kjeder i USA. Men folk som har vanlige lønninger har ingen mulighet for å betale prisene i de nye dollar-butikkene. Myndighetene undersøker ikke lenger hvor stor andel av befolkningen som er fattig, men den siste store undersøkelsen gjennomført av universiteter viste at 87 prosent av befolkningen nå lever under fattigdomsgrensen.

• Les også: Høyrebølge i Latin-Amerika

Menneskerettssituasjonen og migrasjon

Hvorfor protesterer ikke folk mer, når livet er så vanskelig? Da Guaidó erklærte seg som president i Venezuela i januar 2019, var det midt i en bølge av demonstrasjoner. Det var massedemonstrasjoner over lengre tid også i 2014 og 2017. Senere har det vært mange, men mindre demonstrasjoner.

To ting forklarer det. For det første er folk redde. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal ble 15 045 personer arrestert av politiske årsaker mellom 2014 og 2019.

I dag er det 392 politiske fanger i landet. I juli kom en rapport fra FNs høykommissær for menneskerettigheter som viste at politiske fanger systematisk utsettes for tortur. Under demonstrasjonene i 2014 ble 43 mennesker drept og ifølge riksadvokaten ble 111 drept i 2017.

Et annet stort menneskerettighetsproblem er utenomrettslige henrettelser utført av politi og militære spesialstyrker. Disse skjer i ulike operasjoner for å slå ned på kriminalitet. Ifølge myndighetenes tall ble 6856 personer drept i sikkerhetsoperasjoner mellom 1. januar 2018 og mai 2019. I tillegg kommer overgrepene utført av regjeringstilknyttede sivile militser og væpnede gjenger. De væpnede militsene har over 1,6 millioner medlemmer.

En annen forklaring på mindre demonstrasjoner er simpelthen at det er færre folk igjen. Ifølge offisielle tall har nå 4,5 millioner venezuelanere flyktet fra landet. Det om lag 15 prosent av befolkningen, eller nesten like mange som det bor i Norge. Mange mener at tallet er høyere og FNs høykommissær for flyktninger beregner at 6,5 millioner mennesker vil ha reist ved slutten av 2020.

Et annet fenomen er at folk drar fra landsbygda til hovedstaden Caracas fordi det nå er en humanitær krise på landsbygda i deler av landet. Der fungerer helsetjenester, vann- og elektrisitetsforsyning enda dårligere enn i byene, og i enkelte områder har det vært både sult og utbrudd av alvorlige sykdomsepidemier.

Fremtiden for Venezuela

Hva kan man så vente seg av 2020? Maduro-regjeringen har vist at den er villig til å sette til side alle sosialistiske prinsipper for å overleve og omgå sanksjoner fra USA. Noen av utslagene er dollariseringen av økonomien, aksept av kriminell økonomisk aktivitet, og det som kan kalles en paramilitarisering av staten.

^{Konflikten mellom USA og Venezuela er ikke ny. I 2006 mente daværende president i Venezuela, Hugo Chávez, at det fortsatt luktet svovel av FNs talerstol etter at «djevelen» George W. Bush hadde snakket der dagen før.}

Det vi ser nå, er en paradoksal situasjon der regjeringen i stadig større grad kontrollerer politikken, men har mistet kontrollen med samfunnet og territoriet. Det gjør også en politisk løsning vanskeligere. En forhandlet løsning virker ikke veldig sannsynlig i 2020. Det som kan endre situasjonen, er nye signaler fra USA og Kina. Begge har uttrykt støtte til nye forhandlinger. Nøkkelen til hvorvidt nye forhandlinger lykkes kan med andre ord finnes utenfor Venezuelas stadig mer porøse grenser.

• Se også: Urix spesial: Venezuela (NRK, 60 min.)