Hopp til innhold

Pave Frans har skaffet seg mektige fiender både innenfor og utenfor den katolske kirke.

Foto: Alberto Pizzoli/AFP/NTB Scanpix

Paven mot populistene

Pavens kamp mot fremmedfrykt har ført ham på kant med høyrepopulistenes ledere. Men har han katolikkenes støtte?

Personer

Arnt Stefansen
Statsviter og journalist. Han har skrevet en rekke bøker om europeisk politikk og historie. Han er bosatt i Rio de Janeiro og dekker Sør-Amerika for NRK.
  • Hvorfor oppfatter mange pave Frans som kontroversiell?
  • Hva er paven og regjeringen i Italia uenige om?
  • Hvordan påvirkes Vatikanet av høyrepopulisme i katolske land?

Den katolske kirke er verdens største kirkesamfunn, med nærmere 1,3 milliarder medlemmer – rundt 17,5 prosent av verdens befolkning. Kirkens nåværende overhode er pave Frans, en argentiner som tidligere var erkebiskop i Buenos Aires. Han ble valgt til pave i 2013, og leder kirken fra Vatikanstaten i Roma. Vatikanet er en selvstendig stat hvor paven også er statsoverhode (se faktaboks).

De siste årene har tallet på katolikker gått kraftig tilbake i Europa fordi stadig færre moderne europeere tror på Gud. Men i andre verdensdeler er det blitt flere tilhengere av katolisismen, hovedsakelig fordi befolkningen har økt. Paven i Roma har derfor fortsatt en enorm innflytelse, særlig i Latin-Amerika, der 40 prosent av verdens katolikker bor.

En av årsakene til pavens makt er at de over 5000 biskopene og 400 000 prestene i den katolske kirken er strengt underlagt paven i alle trosspørsmål. Det betyr at pavens ord er viktige for den enkelte katolikk i sentrale livsspørsmål som abort, homofili, bruk av prevensjon og kvinners plass i kirken.

Men maktstillingen handler også om at de siste pavene har hatt et sterkt sosialt og politisk engasjement og har vært viktige stemmer i verden. Det gjelder spørsmål som forskjeller mellom fattig og rik, penger og materialisme, miljø- og klimaspørsmål, og – ikke minst – innvandring. Langt fra alle er begeistret for dette engasjementet. 

Kringsatt av fiender

«Ingen pave i moderne tid har vært så forhatt som Frans», skriver Vatikan-eksperten Marco Politi i sin nye bok La solitudine di Francesco – «Frans’ ensomhet». Pave Frans har vakt oppsikt med sine radiale utspill og sin reformpolitikk, og han har skaffet seg mektige fiender både innenfor og utenfor den katolske kirken.

Vatikan-ekspert Marco Politi har skrevet bok om pave Frans.

Foto: Arnt Stefansen

Innad i den katolske kirke er det først og fremst den såkalte  Kurien , Vatikanets regjering og administrasjon, som ser med ublide øyne på pavens reformer. Kurien er arvtaker etter det som het «det pavelige hoff», og den består av høyt kvalifiserte og svært maktbevisste  Geistlig  – de fleste italienere. De har stor makt over kirken og Vatikanstaten, de er i stor grad konservative, og mange av dem motarbeider, aktivt eller passivt, pavens forsøk på å skape større åpenhet, bedre kontroll i pengesaker og å øke andelen medarbeidere fra andre verdensdeler.

Motstanden mot pavens reformer er sterk også i andre deler av kirken. Et av de store stridsspørsmålene er pavens beslutning om å gi nattverd til fraskilte som gifter seg på nytt. Mange er også svært kritiske til at paven viser toleranse overfor homofile par, at han snakker så mye om sosial rettferdighet og at han arbeider for å bringe flere kvinner inn i viktige posisjoner i kirken.

Kritikken er mye hardere og mer åpen enn mot tidligere paver. Angrepene skjer på nettsider, i opprop og erklæringer, der pave Frans blir skjelt ut som kommunist,  Populisme  og kjetter (en som driver vranglære). «Det er en gruppe prester som ber for at jeg skal dø», siteres paven på i boken til Politi.

Angrepene kommer også fra utsiden av kirken, i første rekke fra politiske og økonomiske ledere. Mange av dem misliker sterkt at paven omtaler dagens økonomiske modell i Italia som «grådig og preget av profittbegjær», «uten sosiale hensyn» og at den «øker skillet mellom fattig og rik». Det er også upopulært hos mange at pave Frans har engasjert seg sterkt i klimakampen, og at han tordner mot «det nye slaveriet» – millioner av mennesker som fraktes fra et kontinent til et annet for å bli seksuelt utnyttet eller brukt til nesten ulønnet arbeid.



Italias populister

Parlamentsvalget den 4. mars 2018 ble den største seieren for høyresiden i Italia siden andre verdenskrig. Valget hadde to klare vinnere:

  • Femstjernersbevegelsen, et sentrum-høyre populistparti som først og fremst trakk velgere med sin kraftige kritikk av etablerte partier og politikere.
  • Ligaen (Lega), et høyrepopulistisk parti hvis sterkeste kort i valgkampen var den kraftige motstanden mot innvandring i Italia.

Til tross for stor politisk uenighet greide de to partiene å danne regjering, men først etter at Italias president hadde grepet inn som mekler og foreslått den partiløse juristen Giuseppe Conte som statsminister. Som ventet er Conte i stor grad blitt en symbolsk skikkelse, mens lederne for de to regjeringspartiene, Luigi di Maio i Femstjernersbevegelsen og Matteo Salvini fra Ligaen, har den egentlige makten.

Den store tilstrømningen av migranter over Middelhavet til Italia har vist seg å være gull verdt for oppslutningen om høyresiden, ikke minst fordi de andre EU-landene har sviktet sine forpliktelser og overlatt denne utfordringen til italienske myndigheter. Situasjonen har gjort Ligaen til Italias mest populære parti, og så sent som i europaparlamentsvalget i mai 2019 fikk partiet mer enn 30 prosent av de italienske stemmene. 



Pavens rolle i et nytt Italia

Den katolske kirken har tradisjonelt hatt stor innflytelse i italiensk politikk. Etter andre verdenskrig var det tette bånd mellom Vatikanet og de mektige Kristendemokratene, som styrte Italia i det meste av etterkrigstiden. Men kirken hadde også gode forbindelser med Sosialistene og de andre partiene. Selv da kontroversielle Silvio Berlusconi – som ikke var særlig from i sin livsførsel – kom til makten i 1994, var det et godt samarbeid også med hans regjering.

Men parlamentsvalget i mars 2018 ble et vannskille. «Paven tapte valget» og «Paven er i mindretall i Italia», var to av avisoverskriftene etter valget. Det dårlige forholdet mellom paven og Italias regjering handler først og fremst om innvandring, og det handler i all hovedsak om partiet Ligaen. Med partiets leder, Matteo Salvini, som innenriksminister, har Italia stengt havnene for migranter som prøver å komme over Middelhavet til Europa. I flere år har Salvini kommet med uttalelser som mange mener er dypt rasistiske, slik som denne: «Vi kan ikke vende det annet kinn til mennesker som kommer til ditt hjem med et eneste mål: å kutte over strupen din fordi de tror på en annen gud.»

Stilt opp mot dette er pavens mange oppfordringer til gjestfrihet og medmenneskelighet overfor flyktningene som hentet fra en annen verden. «Vi må åpne våre øyne for deres lidelse, og fri oss fra vår følelsesløshet når de, våre brødre og søstre, ankommer våre kyster. Å sende dem tilbake over havet er en krigserklæring», sa pave Frans under en gudstjeneste. Og på Twitter skrev paven: «Enhver fremmed som banker på vår dør, gir oss en anledning til å møte Kristus.»

Men ifølge meningsmålingene gjør slike oppfordringer stadig mindre inntrykk på italienerne. Flertallet mener at Matteo Salvini, som også er Italias visestatsminister, gjør det eneste rette i en situasjon der EUs felles migrasjonspolitikk har brutt sammen, og der Italia må løse problemene på egen hånd. «Dette er et Italia som paven ikke lenger gjenkjenner», skriver Marco Politi i boken sin. «Pavens ord blir gjengitt i mediene, men endrer ikke stemningen blant folk når det gjelder innvandring. Italienerne er fortsatt sympatisk innstilt overfor Frans, men i praksis støtter de Salvini og hans autoritære innvandringspolitikk», skriver vatikaneksperten.

Ligaens populisme vinner stor gjenklang i dagens Italia, og målinger viser at nærmere 60 prosent av velgerne ser på Matteo Salvini som landets reelle leder. Og en stor del av Salvinis tilhengere er selvsagt katolikker – altså pave Frans' sognebarn. 

Populismen i Europa, USA og Brasil

Utviklingen i den vestlige verden de siste årene har satt paven i en svært vanskelig stilling. Både i Europa, USA og Brasil har det vokst frem sterke nasjonalistiske og høyrepopulistiske bevegelser, som både er kritiske til mye av pavens budskap og som støtter de mest konservative kreftene i den katolske kirken.

I Italia spiller Matteo Salvini bevisst på mange katolikkers motstand mot pavens reformpolitikk og sosiale budskap. Salvini har utviklet en velberegnet strategi for å imøtegå pavens budskap: Han snakker om «en sunn kirke» – det vil si katolikker som deler hans syn på innvandring, EU, våpenlover og andre saker.

Enda klarere katolsk støtte til høyrepopulistene ser vi Øst-Europa, der biskopene i Polen og Ungarn er på linje med de nasjonal-konservative regjeringene i de fleste viktige spørsmål. I Krakow, Polens nest største by hvor også tidligere pave Johannes Paul 2. kom fra, ledet nylig biskopen en bønn for at «Europa forblir Europa». I Ungarn er den katolske kirken på linje med statsminister Viktor Urbán i hans nasjonalistiske politikk og motstand mot innvandring.

En tilsvarende tendens gjør seg gjeldende i en rekke vesteuropeiske land, som Frankrike, Spania, Tyskland og Østerrike, der høyrepopulister og nasjonalister har hatt fremgang den siste tiden, og der mange konservative katolikker støtter deres politikk.

En av de største utfordringene mot pavens autoritet og innflytelse kommer fra den andre siden av Atlanterhavet, fra USA, der Donald Trump ble valgt til president i november 2016. Om lag 70 millioner amerikanere, 20 prosent av befolkningen, er katolikker. Av dem er mer enn en tredel tilhengere av den sittende presidenten og hans politikk. Paven og Donald Trump er på kollisjonskurs i spørsmål som innvandring og klimaendringer, og dette har svekket støtten til den katolske kirkens overhode.

En annen utfordring for paven er at Brasil, landet med verdens største katolske befolkning, høsten 2018 valgte høyrepopulisten, Trump-tilhengeren og katolikken Jair Bolsonaro til president.

Hva nå, Frans?

Like etter at pave Frans var blitt valgt, antydet han at hans pavegjerning kunne bli kortvarig, kanskje fire–fem år. Under en flyreise sa han til journalister at hans forgjenger Benedikt 16. hadde åpnet en ny vei da han abdiserte i 2013. Men nå er de fem årene gått, og Frans snakker ikke lenger om å trekke seg. Årsaken er trolig at han vil kjempe videre for sine reformer.

Samtidig blir angrepene på paven hardere, mer omfattende og mer ondsinnede, både i og utenfor kirken. Hvor lenge kan en mann på over 80 år holde ut dette presset?

Eksperter på Vatikanet påpeker at pave Frans er i relativt god form for sin alder. Han blir også sterkt oppfordret av tilhengerne til å fortsette sine reformer og sin liberale kurs. En viktig oppgave for paven er kampen mot seksuelle overgrep i den katolske kirken, og han har satt i verk et stort prosjekt som skal gjøre det lettere for ofrene å melde fra om misbruk.

Likevel er det sterke krefter i arbeid for å finne en konservativ etterfølger – en som stanser Pave Frans’ reformer og leder kirken inn på en annen kurs. Og ekspertene spår en beinhard maktkamp under  Konklave , det neste pavevalget.

Men vatikanekspertene tror ikke på en radikal kursendring etter Frans. Den katolske kirken har endret seg mye de siste årene. Ikke minst gjelder dette kampen mot seksuelt misbruk av barn, etter at flere overgrepssaker i den katolske kirke er blitt kjent. Det arbeides også med å innføre en ny kultur når det gjelder penger og finanser som følge av mange skandaler i Vatikanets bank. Innsatsen for å gi kvinner en viktigere plass i hierarkiet er også en prosess som synes å være kommet for å bli.

Men motstanderne vil definitivt ikke ha en «Frans den annen». Derfor jobber de hardt for at det skal velges en mer moderat og mindre reformvillig pave når Frans ikke lenger leder den katolske kirken.

Osmani Simanca/politicalcartoons.com

Arbeidsoppgaver

Temaer

  • Europa
  • Migrasjon
  • Nasjonalisme
  • Klima
  • Styring

Personer

Arnt Stefansen
Statsviter og journalist. Han har skrevet en rekke bøker om europeisk politikk og historie. Han er bosatt i Rio de Janeiro og dekker Sør-Amerika for NRK.

Fakta

Vatikanstaten

  • Verdens minste selvstendige stat i både areal og folketall. Har et areal på 0,44 km2 og 605 registrerte innbyggere (per 2017). Paven en statens øverste leder.
  • Ligger i Roma og inneholder blant annet Peterskirken, Petersplassen og Det sixstinske kapell.
  • Omtales også som Vatikanet og Den hellige stol, selv om disse navnene egentlig sikter til pavens embete og tjenesteapparat, ikke selve staten.
  • Vatikanstatens fremste funksjon er å sørge for at paven og den katolske kirke forblir uavhengig, og ikke underlegges et bestemt land.
  • Ble formelt en suveren stat i 1929 gjennom Lateranoverenskomsten, en avtale mellom paven og Benito Musselinis fascistregime i Italia.

Kilde: Store norske leksikon