• Hvordan fastsettes de nye grenser på havbunnen?
• Hvilke følger kan klimaendringene få for bosetning og næringsutvikling i Arktis?
• Hva skjer med naturressursene?
• Klarer de arktiske statene å finne felles løsninger?

Utviklingen i Arktis var lenge et tema for de spesielt interesserte. «Polhavet» ble sjelden nevnt i overskrifter i internasjonal presse, men dette endret seg brått i 2007 da en russisk miniubåt plasserte et russisk flagg på havbunnen drøye 4.000 meter under Nordpolen. Ubåten hadde blitt sendt ut for å dokumentere yttergrensene for Russlands  Kontinentalsokkel . De andre statene i Arktis ble urolige: Ville Russland gjøre krav på Nordpolen?

Spesielt den canadiske utenriksministeren gikk hardt ut og fastslo at «Dette er ikke det 15. århundre. Du kan ikke bare dra rundt i verden og plante flagg og si ‘Vi krever dette territoriet’». Canada hadde selv ambisjoner om å sikre seg kontroll over den symbolsk sett viktige Nordpolen og likte dårlig det russiske framstøtet. Polhavet er dessuten potensielt økonomisk viktig: En stor andel av verdens uoppdagete olje- og gassforekomster befinner seg i Arktis. Klimaendringer vil dessuten kunne bidra til at disse ressursene blir lettere å utvinne. Dette førte til en opphetet debatt i flere land om nødvendigheten av å handle raskt for å sikre innflytelse i Arktis.

Regionen har lenge vært karakterisert av godt internasjonalt samarbeid om forvaltning av naturressurser og miljø, men samtidig også militær rivalisering mellom Sovjetunionen/Russland og NATO. I lang tid har man levd med en frykt for at det kan oppstå en militær konflikt i Arktis som en følge av stormaktrivalisering andre steder. Men en militær konflikt om Arktis, om kontroll over havområder og ressurser, er langt mindre sannsynlig.

Havrettskonvensjonen

Spillereglene for hvordan man skal gå frem for å trekke grenser til havs og definere kontinentalsoklenes yttergrenser er nedfelt i FNs havrettskonvensjon. Dette er havets «grunnlov».

Kyststater har rett til å opprette en egen eksklusiv økonomisk sone innenfor 200 nautiske mil fra kysten. I tillegg, dersom en stat kan dokumentere at kontinentalsokkelen strekker seg lenger ut enn den eksklusive økonomiske sonen, har den automatisk suverene rettigheter til ressursene på havbunnen også utenfor den økonomiske sonen.

Utenfor kontinentalsoklenes yttergrenser, eller på havbunnen der soklene ikke går så langt ut, finner vi den såkalte dyphavsbunnen (se illustrasjon under). Mineralressursene på dyphavsbunnen er «menneskehetens felles arv» og utnyttelse og utforskning av disse ressursene er det Den internasjonale havbunnsmyndigheten som styrer. I Polhavet er det få områder som regnes som dyphavsbunn og der prinsippet om menneskehetens felles arv vil gjelde. Når alle spørsmålene knyttet til kontinentalsoklenes yttergrenser er løst, vil altså det meste av havbunnen være kontrollert av de fem kyststatene.

Hvordan skal grensene trekkes?

Nasjonale krav knyttet til hvor yttergrensene for kontinentalsokkelen skal trekkes, behandles i FNs kontinentalsokkelkommisjon. Kommisjonen skal operere strengt vitenskapelig – det er verken en domstol eller et politisk organ – og alle krav må underbygges av vitenskapelige dokumentasjon i form av innsamlet geologisk materiale. Etter at en stat har fremmet et krav, vil kommisjonen vurdere dokumentasjonen før det legger frem en anbefaling. Etter som det globalt vil bli fremmet et stort antall krav, er det ventet at det vil ta langt tid, kanskje flere tiår, før hele prosessen rundt Arktis og Nordpolen er ferdigbehandlet. Der to eller flere staters krav overlapper – noe som antakelig vil være tilfelle på havbunnen ved Nordpolen – må de involverte landene forhandle om en løsning. Slike forhandlinger kan imidlertid først finne sted etter at kommisjonen har konkludert og kommet med sin anbefaling.

Av de fem statene som grenser til Polhavet, har Norge så langt kommet lengst. Som det eneste av de fem landene har vi allerede fått ferdigbehandlet våre krav i Kontinentalsokkelkommisjonen. Det skjedde i 2009. For Norges vedkommende var det imidlertid snakk om relativt begrensede havområder (se kart under).

Også Russland og Danmark har lagt frem sine krav. Med en kystlinje som strekker seg nesten halvveis rundt Polhavet har Russland ikke bare den suverent største økonomiske sonen, det har også den største kontinentalsokkelen. Russland fremmet et krav allerede i 2001, men ble bedt om å skaffe ytterligere dokumentasjon for å underbygge grensekravet. Først i 2015 var russerne klare til å forsøke på nytt. Dersom Kontinentalsokkelkommisjonen godtar den nye dokumentasjonen på den russiske sokkelens yttergrenser, vil Moskva få kontroll over et område på 1,2 millioner kvadratkilometer (dette tilsvarer et areal nesten fire ganger så stort som fastlands-Norge).

Danske myndigheter har fremmet krav om grensetrekning knyttet til fem ulike områder: to ved Færøyene og tre ved Grønland. Kravene ble fremlagt for FN mellom 2009 og 2014. Kun kravet om yttergrense nord for Færøyene er så langt ferdigbehandlet. Mest spenning er imidlertid knyttet til grensetrekningen nord for Grønland, som omfatter havbunnen under Nordpolen. Det danske kravet overlapper delvis med det russiske, og sannsynligvis også med det fremtidige canadiske kravet.

Canada planlegger å fremme sine krav i 2019. USA har kommet desidert kortest. Dette skyldes at Kongressen så langt har nektet å ratifisere havrettskonvensjonen, noe som setter amerikanske myndigheter i en vanskelig situasjon. Flere presidenter, senest Barack Obama, har forsøkt å overtale Kongressen, men så langt uten hell.

Klimaendringer og is som smelter

Inndelingen av havbunnen under Polhavet har blitt aktualisert på grunn av de globale klimaendringene. Inntil relativt nylig var spørsmålet om kommersiell utnyttelse av naturressursene i Polhavet et ikke-spørsmål. Vanskelige klimatiske forhold med mørke, is og ekstreme temperaturer gjorde at de isdekte delene av Arktis var uinteressante i et markedsøkonomisk perspektiv. Men få steder er klimaendringene mer synlige enn i Arktis, hvor tidligere isdekket hav nå i stadig økende grad er isfritt i sommermånedene.

De raske og voldsomme endringene skaper store utfordringer, ikke minst til lands. Når permafrosten tiner får det for eksempel store konsekvenser for bygningsmasse og infrastruktur. Flere steder smelter nå det øvre laget av tele i sommermånedene og forvandler grunnen til gjørmehull og grunne sjøer. Det vil bli svært kostbart å tilpasse eksisterende arktiske bosetninger til de nye forholdene. Varmere og villere vær bidrar i tillegg til økt erosjon i kystområdene, hvor mye av befolkningen i Arktis bor.  

Forskerne frykter dessuten at varmere somre vil føre til utslipp av enorme mengder metangass som i dag er fanget i permafrosten. Som klimagass er metan over 20 ganger kraftigere enn CO₂, og oppvarmingen av Arktis bidrar dermed til å øke farten på den globale oppvarmingen.

Store forekomster av olje og gass

Enkelte ser imidlertid også nye muligheter i klimaendringene. Til havs utgjør klimaendringene en potensiell «game changer» som åpner nye muligheter for å utnytte naturresursene både i selve Polhavet og på havbunnen. I 2008, da den internasjonale oljeprisen var på sitt høyeste noensinne, kunngjorde US Geological Survey at om lag en fjerdedel av verdens uoppdagede olje- og gassressurser befant seg i Arktis. Dette satte fart i diskusjonen om hvordan disse ressursene best kunne forvaltes.

Allerede i dag står Arktis for 2,6 prosent av verdens samlede oljeproduksjon og 16 prosent av gassproduksjonen. På norsk side er Snøhvit det viktigste feltet. På amerikansk side skrotet president Donald Trump i 2018 forbudet mot boring etter olje og gass i arktiske farvann, noe som, dersom det skulle vise seg at dette ville være økonomisk lønnsomt, kan åpne for ny aktivitet i havområdene utenfor Alaska. Men så langt har det viktigste gjennombruddet for arktisk energiproduksjon vært utviklingen av gassforekomstene i på Jamal-halvøya i Vest-Sibir.

Både norske myndigheter og kommersielle aktører har tidligere hatt store forventinger til Arktis som ny energiprovins, særlig knyttet til norsk deltakelse i utviklingen av offshore-felter i russisk sektor. Men med dagens oljepriser er det ikke lønnsomt å utvikle offshore-felter i russisk Arktis. Etter at Russland annekterte Krim-halvøya i 2014, har dessuten russisk energisektor blitt rammet av internasjonale sanksjoner. Gitt at man regner med at så mye som 80 prosent av de uoppdagede olje- og gassressursene i Arktis befinner seg på russisk territorium, betyr dette at forventingene til Arktis som en ny viktig energiregion har blitt kraftig nedjustert de seneste årene.

• Les også: Arktisk politikk: kappestrid, samarbeid, eller…?
• Les også: Økt interesse for Arktis  

Nye handelsruter?

Mindre is vil også kunne bidra til at Arktis vil få en større rolle i internasjonal handel. I dag går mesteparten av handelen mellom Europa og Asia gjennom Suezkanalen i Egypt, men seilingstiden mellom Nord-Europa og Øst-Asia er betydelig kortere dersom man benytter Den nordlige sjøruten (også kjent som Nordøstpassasjen), seilingsleden fra Atlanterhavet til Stillehavet nord om Russland. For eksempel vil et skip som reiser fra Sør-Korea til Tyskland bruke i snitt 34 dager via Suezkanalen og 23 via Den nordlige sjørute. Dette kan bety tid, og dermed penger, spart.

Den nordlige sjøruten ble utviklet i sovjettiden for å kunne forsyne innbyggerne i det nordlige Sibir med livsnødvendigheter i løpet av de korte sommermånedene havet var seilbart. Etter Sovjetunionens oppløsning lå sjøruten i mange år nærmest brakk, men med raskere issmelting ser russiske myndigheter nå nye muligheter. Også Kina ser med stor interesse på mulighetene som åpner seg med en slik alternativ – og mye kortere – seilingsrute. I de senere år har fraktvolumet økt kraftig. Men Den nordlige sjøruten er fortsatt seilbar kun 3-4 måneder i året, og i 2017 var det totale volumet på frakt 10 millioner tonn, mens det gikk mer enn 1000 millioner tonn via Suez-kanalen. Det er også mange ubesvarte spørsmål knyttet til både lønnsomhet og gjennomførbarhet av russernes ambisiøse planer for denne sjøruten. Det man sparer i kortere seilingstid kan for eksempel nulles ut av man trenger eskorte av isbrytere eller må seile med mindre, isforsterkede skip.

Fra arktisk «kappløp» til langsiktige perspektiver

Prosessen frem mot en deling av Polhavet går sin gang. Når alle land har fått ferdigbehandlet hvor yttergrensene for deres kontinentalsokler skal trekkes, vil størstedelen av Polhavet være under nasjonal jurisdiksjon. Dette er positivt fordi det forhindrer at det vil være fritt frem for useriøse aktører til å utnytte ressurser på havbunnen i de sårbare havområdene i nord.

Det er også viktig å understreke at det varslede arktiske «kappløpet» i etterkant av den russiske flaggplantingen i 2007, hvor alle med ett fikk det veldig travelt med å sikre seg ressurser og posisjoner i Arktis, i dag har veket plassen for en mer edruelig forståelse av hvilke regler, tidsperspektiver, utfordringer og muligheter som eksisterer med tanke på å utnytte ressurspotensialet i Arktis. Selv om klimaendringer fører til raske endringer, vil det ta tid før man får på plass nødvendig teknologi og infrastruktur for kommersiell utnyttelse. Vi snakker ikke om år, men tiår. Planlagte territorielle utvidelser vil dermed først og fremst kunne komme fremtidige generasjoner til nytte.

Sist, men ikke minst, til tross for at relasjonene mellom Russland og de øvrige arktiske statene nå er dårligere enn noen gang etter Den kalde krigen, er alle fem arktiske kyststater enige om spillereglene for oppdelingen av Polhavet. Overlappende krav skal løses gjennom forhandlinger, ikke ensidig territoriell ekspansjon. Dermed er det håp om at det gode samarbeidet som tradisjonelt har dominert internasjonale relasjoner i Arktis vil kunne fortsette. Det at de arktiske statene i oktober 2018 signerte en avtale som forbyr fiske i internasjonalt farvann, lover i så måte godt.  Statene i Arktis er klare – og villige – til sammen å ta ansvar for en bærekraftig og fredelig utvikling.