En global mistillitskrise kommer til å prege 2018 og årene fremover. Statsledere som ikke stoler på hverandre og befolkninger som hverken stoler på sine myndigheter, eksperter eller tradisjonelle medier. Tillit er rett og slett i ferd med å bli en mangelvare i verden. Ifølge meningsmålingsbyrået Pews tillitsanalyse mener bare 14 prosent av befolkningen fra 36 land at deres respektive regjerninger i stor grad handler i landets beste interesser. Forakt for politikere og eksperter brer om seg, mens motsvaret fra tradisjonelle eliter er å snakke om økende høyrepopulisme kombinert med fremmedfrykt. Er det så enkelt?

Det vi prøver å gi svar på her er hva mistillit egentlig er? Hva kan forklare den svekkende tilliten innad i og mellom land? Hva betyr dette for Norge og for norsk utenrikspolitikk? Er vi så skjermet fra disse problemstillingene her oppe i nord med vårt høye velstandsnivå at vi bare kan fortsette som før og ta gamle alliansemønstre og geopolitiske skillelinjer for gitt? Er den norske utenrikspolitiske strategien fortsatt brukbar eller er det behov for å tenke nytt? Og hvordan påvirker denne trenden norsk politikk og debattklima?

Også i Norge

At Norge også har blitt rammet av en tillitskrise er åpenbart. Noe har skjedd – og det har skjedd fort. Sylvi Listhaugs Facebook-utspill om at Arbeiderpartiet setter terrorister rettigheter over nasjonens sikkerhet og debatten som fulgte, som endte opp med at Listhaug gikk av som justisminister, illustrerer denne tillitskrisen. Dette er veldig langt unna det vi har kjent som den godlynna og konsensusorienterte norske politiske hverdagen. Bare spol tilbake til NRKs lettbente valgsending «Valgfri» 1. september 2017 hvor Siv Jensen og Bjørnar Moxnes deltok i en humoristisk prat om politikk, hverdagsliv og hverandre: En samtale mellom to av ytterpunktene i norsk politikk preget av vennskapelighet og gjensidig respekt. Nå virker det som om noe av den sosiale tryggheten dette skapte er borte. Dette er noe vi bør ta på alvor da velferden og den sosiale tryggheten vi setter så høyt, er bygget på at vi er en liten stat med en liten befolkning uten spesielt store skillelinjer.   

Enda mer alvorlig blir dette når vi retter blikket utover. Utsiktene for 2018 og i årene som kommer ser ikke særlig lystige ut. Krigen fortsetter i Syria, flere stater i Sahel i Afrika ser ut til å kollapse, vi strever med å få bukt med internasjonal terrorisme og det er vedvarende fattigdom i det globale sør. Økonomisk ulikhet brer om seg i alle deler av verden, og vi står ovenfor en global flyktningkrise som forsterkes av at klimaproblematikken rykker nærmere. For å håndtere alt dette trenger vi både nasjonalt og globalt lederskap, og vi trenger tillit både mellom folk og ledere og mellom verdens ledere.

Hva er mistillit og hva er dens konsekvenser?

Mistillit er rett og slett at vi slutter å stole på hverandre. Man respekterer ikke andres synspunkter og trekker hverandres motiver i tvil. Dette er ødeleggende for alle sosiale relasjoner, men en ting er om et vennskap, partnerskap eller ekteskap ryker. Det er noe helt annet hvis dette også begynner å gjøre seg gjeldene i samfunn og mellom land. Skal en stat fungere effektivt og demokratisk, må det være en samfunnskontrakt basert på tillit mellom befolkningen og de som styrer. Tillit til at intensjoner og motiver generelt sett er gode selv om vi kan være uenig i enkeltvedtak og politiske prioriteringer. Faller dette bort, blir det vanskelig – om ikke umulig – å samle ulike grupper om alle de store utfordringene vi står ovenfor. Dette gjelder både nasjonalt og internasjonalt.

Skal vi håndtere alt fra krig og konflikt til internasjonal terrorisme, flyktningkrise og en gryende klimakrise så trengs det både nasjonalt og globalt lederskap. Dette avhenger igjen av at store og mindre stater er i stand til å finne sammen. En kort oppsummering av den globale tilstanden er imidlertid at USA vender seg innover, EU sliter, Kina er mer framoverlent, og Russland mer aggressiv. Mulighetene for globalt samarbeid og lederskap er derfor dårligere enn på lenge. Samtidig er det akkurat dette verden trenger. Årsaken til den globale mistilliten er at tilliten til myndighetene er tynnslitt i en rekke viktige land, mens andre sentrale stater har valgt ledere som er motstandere av økt internasjonalt samarbeid og globalisering. Spørsmålet er derfor hvor mange store kriser dagens internasjonale samfunn faktisk vil kunne handtere.

Hvordan havnet vi her?

Globalisering har vært positiv for en rekke utfordringer i verden. Vi har fått færre ekstremt fattige og det har vært en økning i de fleste lands bruttonasjonalprodukt (BNP). Verden har faktisk blitt noe likere, og forskjellene mellom Afrika, Asia, Europa, Latin-Amerika og Nord-Amerika er blitt mindre. Problemet er bare at denne trenden står i kontrast til at ulikheten innad i disse regionene øker sterkt. Effektene av økonomisk globalisering er svært ujevnt fordelt innad i ulike land. De rike blir rikere, de superrike blir enda rikere, mens mange i den nedre delen av middelklassen sliter og føler at deres økonomiske posisjon er svært utsatt. Samtidig har vi sett at de fattigste og mest sårbare gruppene er blitt svekket over tid.

Mange mennesker føler seg fremmedgjort. Verden endres hurtig rundt dem både teknologisk, økonomisk og samfunnsmessig med økt ankomst av migranter og flyktninger. De som er mest frustrert over dette, skylder på en politisk-økonomisk elite som har fjernet seg fra sine folkelig røtter, mens den tradisjonelle eliten snakker om en gryende og truende høyrepopulistiske radikalisme. En rekke analyser framstiller valget av Donald Trump i USA og Brexit i Storbritannia som selve kjernen av problemet. Men det er lite som peker i denne retningen. De to valgene ser heller ut til å være et symptom på et strukturelt problem, hvor betydelige lag i befolkningen ikke kjenner seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen fra politisk og økonomisk elite.

Resultatet har blitt utbredt misnøye blant deler av befolkningen. I tidligere tider ville en slik utvikling ha kommet partiene på venstresiden av politikken til gode, men vi er ikke lengre i en normal politisk tilstand. Snarere er alt snudd på hodet. De tradisjonelle partiene har slitt med å fange opp den nevnte misnøyen, noe som har åpnet opp for protestpartier lengre ut på høyresiden. Det som kunne ha blitt en klassisk debatt om økonomisk ulikhet har i stedet kommet til uttrykk som identitetspolitikk. Det handler om innvandring og motstand mot økonomisk integrasjon og forsøk på overnasjonal regulering. Dette betyr ikke at alle tilhengerne av slike politiske partier og bevegelser er ideologisk høyreradikale eller så sterkt preget av fremmedfrykt at det grenser mot rasisme. De føler at de henger etter, at livet og tryggheten de en gang hadde glipper og at deres tradisjonelle ledere i den etablerte venstresiden ikke lengre bryr seg om dem, men er mer opptatt av innvandrere og flyktningers rettigheter og av å forsvare upopulære økonomiske reformer. Det hele dreier seg fortsatt mye om klasse, økonomi og om fordeling av materielle goder, men det kommer ikke lenger til uttrykk langs den tradisjonelle høyre-venstre-aksen i politikken. De nye protestpartiene på høyresiden tjener på identitetspolitikken fordi de snakker mest effektivt og troverdig om dette.

Hva betyr dette for Norge og norsk utenrikspolitikk?

I 1974 uttrykte daværende utenriksminister Knut Frydenlund følgende treffende kommentar, «Norge er et lite land i en stor og farlig verden». Slik var det den gangen og slik er det nå. Norge er et lite land i verdens målestokk. Vi gjør oss gjeldende i vinteridretter de fleste andre land ikke bryr seg om. Vi har olje og et rykte som en «fredsnasjon» blant de mer velinformerte av verdens innbyggere. Hva har så vi å frykte fra det som skjer nå? Har vi ikke nok penger på bok til å klare oss godt gjennom et rufsete internasjonalt farvann?

Det er dessverre ikke fullt så enkelt. Vel er vi et lite land befolkningsmessig, men vi har en svært åpen økonomi som er veldig integrert i verdensøkonomien. Oljefondet er et av verdens største investeringsfond med 7,457 milliarder på bok og investeringer i 9.000 selskaper i 75 land. Med dette fondet eier Norge 1,3 prosent av verdens børsnoterte selskaper, 2,4 prosent av alle europeiske selskaper, og i tillegg en betydelig mengde verdipapirer og bygningsmasse.

Dette er ikke normalt. Det er egentlig ingen vi kan sammenlikne oss med da det aldri før har eksistert et så lite land, i utkanten av verdenssystemet, som har kontrollert så mye av verdens samlede verdier. Norges posisjon er derfor høyst spesiell, men dette snakkes det nesten ikke om. Men det burde vi, for dette har implikasjoner for hvordan vi bør navigere i det krevende geopolitiske terrenget vi nå står ovenfor. Vi må bare innse det: Vi er ikke en vanlig europeisk småstat, men en oljestat som har spredt vår enorme formue på ulike investeringer rundt omkring i hele verden. Hva betyr dette for Norge som en utenrikspolitisk aktør? En ting er i hvert fall sikkert: Dette betyr at Norge har utenrikspolitiske interesser langt utenfor våre nærområder. Vi driver ikke kun med bistand i fattige deler av verden, vi er også en betydelig finansiell aktør som påvirker politikk og politiske veivalg. Vi er dermed en global aktør. Men hva betyr dette for Norge?

Må vi revurdere vår utenrikspolitikk?

Vi befinner oss midt i en verden av mistillit, og da er vi nødt til å reflektere over hvem vi er og hvordan vi best orienterer oss utenrikspolitisk. Et sted å starte er å innse at vi har tatt det som en selvfølge at den liberale verdensorden skulle fortsette å dominere. Vi så på det som en trend som ikke kunne reverseres. Men det kunne den – og det er langt fra sikkert at den kommer tilbake, i hvert fall ikke med det første. Dette betyr i så tilfelle at verden er mye mindre forutsigbar enn hva vi har blitt vant til. Dette vil ikke være en verden uten orden, men den vil ikke være i tråd med de forventninger vi har hatt til en vestlig-liberal regelstyrt verden. Det vi aner konturene av er et internasjonalt system som er svakere og mindre egnet til å håndtere krise og iverksette effektiv kriseløsning.

Både i Norge og andre land er det en tendens til å håpe at den gamle orden kommer tilbake. Det er imidlertid langt fra sikkert. Tilliten til politiske myndigheter er så svekket også i liberale demokratier at det er godt mulig at det vi i dag ser på som uorden er den nye globale normen. Spørsmålet blir da hvordan vi skal navigere når globale problemer som migrasjon, flyktninger, terrorisme, fattigdom og klima krever omfattende internasjonalt samarbeid, samtidig som tradisjonelt sett nære allierte distanserer seg fra et slikt samarbeid. Norsk utenrikspolitikk har siden andre verdenskrig vært basert på utbredt politisk enighet innad i landet og massive investeringer i internasjonalt samarbeid. Nå utfordres premissene for disse strategiene, for hvordan kan man via internasjonalt samarbeid løse et problem som betydelige deler av befolkningen selv oppfatter som skapt av nettopp internasjonalt samarbeid? Nå dreier det seg om å finne løsninger som gjenoppretter sosiale kontrakter ikke bare mellom befolkninger og eliter innad i land, men også mellom stater, både de som tenker likt om det internasjonale systemet, men også med de som har en annen tilnærming til internasjonal orden. Vi trenger ikke flere ekkokamre verken nasjonalt eller internasjonalt, men respektfull dialog, aksept for ulike synspunkter, fleksibilitet og pragmatisme. Samtidig må man ikke glemme at vi står ovenfor utfordringer som det er i alles interesse at man finner effektive og bærekraftige løsninger på.