• Hva handlet folkeavstemningen om?
• Hvorfor sa velgerne nei til reformene?
• Hvordan klarer italienere flest seg i hverdagen i et land med elendig økonomi?
• Hva er de store utfordringene for styringen av Italia?

Folkeavstemningen om politiske reformer var en av de viktigste i  Italia - et euroland i krise  på mange år, og resultatet var et knusende nederlag for den 41 år gamle Matteo Renzi. Avstemningsresultatet  viste at hele 59,1 prosent av velgerne hadde sagt nei til regjeringens reformforslag.

Hvorfor sa folket nei?

I utgangspunktet handlet reformforslaget om noe de aller fleste italienere ønsker: Større handlekraft fra regjeringens side, raskere behandling av saker og større politisk stabilitet. For å oppnå dette ville Renzi fjerne systemet med at to folkevalgte kamre i parlamentet – Deputertkammeret (Representanthuset, 650 medlemmer) og Senatet – begge må godkjenne sakene som er til behandling i parlamentet. 
Regjeringen Renzi foreslo

• å redusere tallet på senatorer fra 315 til 100
• at de i all hovedsak bare skulle ha en rådgivende rolle
• overføre makt fra Italias 20 regioner til de statlige organene i Roma – for å spare penger og redusere byråkratiet. Kort sagt: effektivisere beslutningsprosessen

Og for å gi reformforslaget ekstra tyngde erklærte han at han ville trekke seg dersom det italienske folket stemte mot.

Alle som har fulgt europeisk politikk de siste to tiårene, vet at folkeavstemninger har en klar tendens til å ende som en mistillitserklæring til «makta» – enten til egen regjering eller til EU. Etter britenes ja til  Brexit – hva nå?  (og Donald Trumps seier ved USA-valget) er denne lærdommen blitt enda tydeligere. Det er derfor vanskelig å forstå at en så dyktig politiker som Matteo Renzi kunne komme med et slikt utspill.

Nei til forandring

Å gi «eliten» en lærepenge var trolig det viktigste motivet bak italienernes klare nei til Matteo Renzis store reform. Men det var også andre. Mange mente reformforslaget gikk for langt i å styrke regjeringens makt, på bekostning av regionene og opposisjonen i nasjonalforsamlingen. 

Selv om Renzi nøt stor respekt som en ung og dyktig regjeringssjef, så fikk han også mange motstandere – i populistpartiet «Femstjernersbevegelsen» og i det høyrenasjonale Lega Nord. Men også på venstresiden i hans eget sentrum-venstreparti Partito Democratico var mange skeptiske til hans reformforslag. Noen var sterke motstandere av å overføre makt fra regionene; de mente det ville svekke det italienske demokratiet. 

Men velgernes klare nei til «tidenes politiske reform» er også et uttrykk for et grunnleggende trekk ved det italienske samfunnet: Til tross for at «alle» mener at landet er «politisk skakkjørt», ekstremt byråkratisk og preget av omfattende korrupsjon, så har systemet en utrolig  Italia - et euroland i krise . Hvorfor er det så vanskelig å forandre Italia?

Italiensk klientelisme – selvbetjeningsstaten

Enkelte har hevdet at kapitalismen aldri har slått helt rot i Italia. Et uttrykk for dette er den omfattende  Klientelisme , som har trekk fra førkapitalistiske fyrstedømmer og fra det gamle føydalsamfunnet. Klientellismen innebærer at de rike og mektige bygger en krets av lojale mennesker ved å gi dem jobb og penger.

Systemet gjennomsyrer det italienske samfunnet – politikk, offentlig forvaltning, næringsliv, rettsvesen, helse, utdanning, idrett osv. Særlig utbredt er klientelismen innen politikk og forvaltning. Der gir de styrende ofte offentlige oppdrag, jobber og styreverv i bytte mot stemmer og annen støtte. Kontakter og lojalitet er altså det avgjørende – ikke dyktighet, erfaring og kunnskap.

Klientelismen svekker dermed produktiviteten i økonomien, ved at de best kvalifiserte ofte blir forbigått ved ansettelser og tildeling av offentlige verv. Og det er et system som henger tett sammen med to andre framtredende onder i det italienske samfunnet: Omfattende byråkrati og  Korrupsjon .  

Kunsten å ordne seg

«L’arte di arrangiarsi» – kunsten å sno seg – er et nøkkelbegrep for å forstå det italienske samfunnet. Selv om forskjellene er store mellom  Italia - et euroland i krise  i Italia, så er det en utbredt tendens til at mye går «på bekjentskaper». 50 prosent av italienerne får jobb etter en personlig anbefaling, 39 prosent via en personlig kontakt og bare 3 prosent etter å ha svart på en annonse eller annen offentliggjøring.

I denne virkeligheten spiller familien en svært viktig rolle. Selv om den tradisjonelle familien er noe svekket de siste tiårene, så sier fortsatt mer enn 90 prosent av italienerne at familien er «svært viktig» for dem. En typisk figur i det italienske samfunnet er den såkalte mammone – «mammadalten», som bor hjemme til han er langt over 30. Ofte velger han også det samme yrket som sin far eller nære slektning.

50 prosent av ingeniørene og 40 prosent av tannlegene i Italia «arver foreldrenes» yrke. Det er sikkert hyggelig, men neppe noe forbilde for sosial mobilitet og konkurranse. Mange kritikere har påpekt at det italienske systemet gjør de unge lite sultne på å gjøre karriere, og at de er mindre innstilt på risiko, initiativ og utvikling av nye ideer enn ungdom i andre europeiske land.  

Selvbetjeningsstaten

Mange av problemene i dagens Italia utviklet seg under den såkalte «første republikk» - altså tiårene etter den andre verdenskrig. Frykten for det store Kommunistpartiet fikk de andre partiene til å danne en felles front, med Kristendemokratene (DC) som det ledende. DC hadde sin viktigste støtte i den katolske kirken, blant selvstendig næringsdrivende, i det offentlige byråkratiet og blant småbønder, og partiet var med i alle regjeringer fra 1946 til 1992.

I denne perioden utviklet partiet og dets samarbeidspartnere, i første rekke Sosialistpartiet (sosialdemokratisk), en kultur der staten ble en slags «selvbetjeningsbutikk» for politikerne. Et viktig uttrykk fra denne perioden er lottizazione – fordeling – der statlige goder og privilegier ble delt mellom partiene. I den statlige TV-kanalen RAI hadde Kristendemokratene kontrollen over RAI 1, Sosialistpartiet over RAI 2 og Kommunistpartiet over RAI 3. Tilsvarende fordelinger var det i departementene og de statlige etatene.

Og selv om Italia opplevde stor økonomisk framgang i etterkrigstiden, så ble selvbetjeningssystemet etter hvert et avgjørende hinder for videre vekst.  Svak konkurranse, mye kartellvirksomhet, liten risikovilje og lite dynamikk førte til en dyp strukturell krise som preger landet den dag i dag. De siste 15 årene har det praktisk talt ikke vært økonomisk vekst i Italia.

Rene hender

Mellom etterkrigstidens «første republikk» og dagens Italia ligger mye dramatikk.  Det startet i februar 1992. Da ble et framtredende medlem av Sosialistpartiet i Milano tatt med en stor sum med korrupsjonspenger. Han la kortene på bordet mot løfte om strafferabatt, og han avslørte en omfattende politisk ukultur, med den mektige partisjefen Bettino Craxi – «champagnesosialisten» i spissen.

Craxi og hans politiske venner hadde fra 1970-tallet utviklet et system av bestikkelser rettet mot offentlig virksomhet. Enhver offentlig kontrakt – fra flyplasser og veier til sykehus og idrettsanlegg – utløste utbetalinger, såkalte tangenti, andeler til politikerne. Alle partier deltok i svindelen, og systemet var så innarbeidet at man knapt så på det som en forbrytelse, snarere som en livsstil.

Men våren 1992 var det slutt. En bølge av arrestasjoner og tiltaler forbløffet Italia og verden. Rundt 5000 politikere og næringslivsledere ble etterforsket, blant dem 200 medlemmer av nasjonalforsamlingen. Aksjonen ble kalt mani pulite – rene hender – og den la en hel politisk epoke i graven: Den første republikk. Det partisystemet som hadde dominert etterkrigs-Italia falt sammen, og nye partier oppsto.

Berlusconi kommer

«Mani pulite»-prosessen ble ledet av en berømt forhørsdommer, Antonio di Pietro. Etter de omfattende avsløringene ble han en folkehelt. Men det skulle snart endre seg. Etter at den første begeistringen blant italienerne hadde lagt seg, begynte stadig flere å stille kritiske spørsmål: Hva vil disse dommerne med Italia? Kan noen i det hele tatt føle seg trygge? Og mange minnet om fordelene med en kultur der man kunne få løst problemene mot en liten godtgjørelse.

Det var i denne situasjonen den søkkrike forretningsmannen Silvio Berlusconi så sin store sjanse. Han hevdet at Mani Pulite-dommerne hadde en egen politisk agenda, og han oppfordret folk til å vende ryggen til de «røde dommerne». Samtidig dannet han sitt eget politiske parti, Forza Italia (Heia Italia), og han lanserte seg selv som en «anti-politiker» – et smart trekk i et land der «politiker» for svært mange er et skjellsord.

Ved parlamentsvalget i 1994 gikk Forza Italia til valg på et løfte om å forandre Italia. Den karismatiske Berlusconi lovet skattelettelser, kamp mot byråkrati og maktmisbruk, og han hevdet at hans egen suksess skulle bli en modell for hele Italia. Og italienske velgere lot seg overbevise. Berlusconi ble Italias nye statsminister, og ikke nok med det: Han skulle bli den lengst regjerende statsminister i landet siden andre verdenskrig.

To tapte tiår

Silvio Berlusconi ble tvunget til å gå av som regjeringssjef i 2011, etter tre perioder og tilsammen mer enn ni år i statsministerstolen. Hans tid ved makten var preget av en sammenhengende konflikt med rettsapparatet, av skandaløse kvinnehistorier og av rekke pinlige offentlige uttalelser. Men det som i første rekke felte ham, var at han ikke innfridde  løftene om å forbedre Italia.

Berlusconi-epoken blir av mange omtalt som to tapte tiår for Italia. Det ble riktignok gjort mange endringer, for eksempel innen rettsvesenet, men de tjente først og fremst Berlusconi selv. Rene hender-prosessen gikk helt i stå, og i stedet endret man lovene slik at det ble vanskeligere å få noen dømt. Straffene ble mildere og foreldelsesfristene ble kortere. «Silvio Berlusconi lovet å snu skipet Italia.» skriver en kommentator. «Men han var bare opptatt av å pusse opp sin egen lugar, og merket ikke at skuta gikk på grunn.»

Rene Hender-prosessens «far» Antonio di Pietro mener det var en politisk fallitt at man ikke greide å fylle tomrommet etter den første republikk med noe annet enn Berlusconi. Han beskriver korrupsjonskulturen i Italia på følgende måte: «Korrupsjon er et problem mange steder. Men når andre land finner en svulst som heter korrupsjon, så prøver de å fjerne den. I Italia prøver man å fjerne legen.»

Renzi – det unge håpet

Italia har opplevd mange ydmykelser det siste tiåret. En europeisk stormakt og en av verdens fremste kulturnasjoner er blitt redusert til en økonomisk B-nasjon. Etter finanskrisen i 2008 havnet landet i en gruppe EU-land som fikk den lite smigrende betegnelsen  Eurolandene: skrale statsfinanser  (Greece) og Spania. Den skyhøye italienske statsgjelden (133 prosent av BNP) var nær ved å kaste landet ut i statlig konkurs – noe som truet hele eurosamarbeidet.

Og fortsatt sliter Italia med ettervirkningene av krisen. Statsgjelden er alt for høy, noen av de største bankene slåss for å overleve og økonomisk oppgang uteblir. I denne situasjonen var den unge og talentfulle politikeren Matteo Renzi et stort lyspunkt da han kom til makten i 2014.

Renzi var bare 39 år da han satte seg i statsministerstolen – den yngste i Italias historie. Og han satte seg skyhøye mål: Å gjennomføre omfattende politiske og økonomiske reformer i Italia. Han lyktes med noe, som å endre arbeidsmarkedslovene. Dermed har bedriftene fått større frihet til å tilpasse antall ansatte til den økonomiske situasjonen. Men i forsøket på å få igjennom den store politiske reformen i desember i 2016, møtte han altså veggen og trakk seg fra stillingen.

Det gode liv i et vanstyrt land

Italienernes nei til den store reformen skapte ingen alvorlig EU-krise, slik enkelte fryktet. Men det var en ny bekreftelse på at situasjonen i eurogruppens tredje største land er en trussel for hele det europeiske samarbeidet. Samtidig er Italia en betydelig industrinasjon, med økonomiske muskler til å tåle mye motgang.

Nok et paradoks i det italienske samfunnet er den høye livskvaliteten for en meget stor del av befolkingen. På tross av korrupte politikere, mafia og byråkrati lever italienere flest et godt liv, og mange små samfunn rundt om i landet må beskrives som den rene idyll. En italiensk kommentator formulerer det slik: «Det finnes små steder som er så hyggelige at man risikerer å sovne når man er 20 og våkne når man er 50».

På den annen side kjemper millioner av italienere en daglig kamp mot et system som stjeler deres tid og som oppfattes som meningsløst og urettferdig. Problemet er at dette systemet gir store fordeler for svært mange. Folkeavstemningen i desember 2016 bekreftet nok en gang en gammel visdom: Det er ikke lett å forandre Italia.