Fremmedkrigere fra Russland og Sentral-Asia: hvem, hva, hvorfor?
Personer
- Hvorfor drar fremmedkrigere fra Russland og Sentral-Asia til Syria?
- Hva er forhistorien til voldelig ekstremisme i regionen?
- Hvilket svar har de forskjellige landene på trusselen?
- Hvor stor trussel kan fremmedkrigerne utgjøre mot sine hjemland?
Medieoppslagene har vært mange om fremmedkrigere som har reist fra Vest-Europa for å bli med i IS. Oppslagene har vært langt færre om dem som har reist fra Russland og de sentralasiatiske landene. I desember 2016 opplyste det russiske utenriksdepartementet at 3200 russiske statsborgere hadde reist for å kjempe med Midtøsten: En ny maktfaktor – Den islamske staten , de fleste av dem fra de russiske republikkene Tsjetsjenia og Dagestan. 4000 fremmedkrigere fra Sentral-Asia skal ha reist til Syria. Bare fra Midtøsten, Nord-Afrika og Vest-Europa har det reist flere (se graf).
Hvorfor drar de?
De individuelle grunnene til at folk reiser er svært forskjellige; det er umulig å generalisere når såpass mange har reist fra et så stort område.Likevel er det mulig å peke på noen hovedgrunner:
- Diskriminering og fremmedgjøring. Mange sentralasiater blir rekruttert via internett mens de jobber i Russland. De fleste av dem jobber under elendige forhold og opplever å bli diskriminert og nedlatende behandlet av russere. Enkelte mener at dette gjør dem mer mottakelig for radikale strømninger på nettet. Dessuten har russere flest en svært negativ oppfatning av folk fra Tsjetsjenia og Dagestan, hvor de fleste russiske IS-krigerne kommer fra.
- Økonomisk satt til side (marginalisert): Mange i Sentral-Asia og Nord-Kaukasus opplever at myndighetene ikke ivaretar deres mest grunnleggende behov. Nord-Kaukasus er den fattigste regionen i Russland – bl.a. med størst arbeidsledighet. Grupper som hevder de kan tilby et alternativt og bedre samfunn, virker da ofte mer attraktive.
- Stempling: Myndighetene fører en brutal anti-terrorpolitikk og bruker trusselbildet av «radikal islam» – for å stramme grepet om befolkningen. Stempel som «radikal islam» blir ofte brukt for å slå ned på religiøse grupper som ikke passer inn i statens ideologi. Dette kan føre til ytterligere frustrasjon og radikalisering blant dem som blir utsatt for det de opplever som en urimelig behandling.
Religion i sovjettiden
Sovjetmaktens syn på religion er et viktig bakteppe for å kunne forstå hvorfor borgere fra de tidligere sovjetrepublikkene blir med i voldelige ekstremistgrupper i Syria.
Sovjetiske styresmakter så i lange perioder på religion som et onde. I Russland hadde den russisk-ortodokse kirken vært en viktig bærer av identitet, men de sovjetiske styresmaktene så på den som en trussel mot dannelsen av et sosialistisk samfunn. På 1920-tallet foregikk det omfattende forfølgelser av kristne, og mange kristne ble arrestert eller henrettet. Under og like etter andre verdenskrig ble kristendommen gitt noe friere tøyler, før nye forfølgelser fulgte fram til Liberalisering (avregulering, deregulering) og oppløsningen av Sovjetunionen (fra slutten av 1980-tallet).
Overfor islam var den anti-religiøse linjen ikke like sterk. Like etter den russiske revolusjonen fikk de fleste av innbyggerne i de muslimske republikkene lov til å utøve sin religion. Likevel innførte sovjetiske myndigheter seinere – især under Stalin – restriksjoner på praktiseringen av islam. Religion skulle være en privatsak og skulle ikke praktiseres offentlig. Undersøkelser (rundt 1980) viste at unionens muslimske borgere var langt mer religiøse enn russerne. I den russiske sovjetrepublikken var 80 prosent ikke-troende, i de muslimske republikkene bare 20 prosent.
Mange har erfaringer fra Afghanistan
Mange av fremmedkrigerne fra det tidligere Sovjetunionen har erfaringer fra Afghanistan, særlig som medlemmer i terrororganisasjonen Islamic Movement of Uzbekistan (IMU). Det er ikke første gang Afghanistan har fungert som arnested for jihadistisk ideologi, som senere spredte seg til de postsovjetiske republikkene. Under krigen mellom Sovjetunionen sammen med den sovjetstøttede regjeringen i Afghanistan og motstandsbevegelsen Mujahedin(1979–1989), oppsto noe som minner om dagens fremmedkrigere. Mange reiste da fra Midtøsten til Pakistan for å få militærtrening og kjempe mot Sovjetunionen i Afghanistan.
Også i Sentral-Asia er historien om voldelig ekstremisme knyttet til Afghanistan, især gjennom IMU. IMU erklærte jihad mot Usbekistan i 1998, men landets sikkerhetsstyrker slo beinhardt ned på gruppen. I 2000 flyktet IMU til Afghanistan for å kjempe sammen med Taliban og Al Qaida . IMU hadde sitt utspring i Usbekistan, men har seinere blitt stadig mer internasjonalisert, både med tanke på medlemsmasse og mål.
Likevel har Usbekistan brukt IMU som trusselbilde for å få internasjonal støtte og for å rettferdiggjøre sitt Autokrati styresett. Mange av usbekerne som nå er med i IS og Jabhat Fath Al Sham (før: Nusrafronten), var tidligere IMU-krigere. Blant opprørere i Afghanistan brukes etter alt å dømme begrepet «usbeker» om langt flere enn usbeker. Blant «usbekerne» skal det også befinne seg tadsjiker, tsjetsjenere, pakistanere og saudiarabere.
Radikalisering av tsjetsjenske separatister
De fleste russiske fremmedkrigere i Syria, kommer fra Tsjetsjenia og Dagestan i Nord-Kaukasus. Opprørere i Tsjetsjenia har helt siden 1991 hatt uavhengighet fra Russland som mål, til stor bekymring for sentralmakten i Moskva. Den første tsjetsjenske krigen (1994–1996) endte med at russiske myndigheter trakk troppene tilbake og utsatte å avgjøre republikkenes skjebne. Allerede under og etter den første tsjetsjenske krigen fikk den puritanske, radikale islamske retningen wahhabismen fotfeste i Tsjetsjenia.
I 1997 ble Aslan Mashkadov valgt til president i Tsjetsjenia. En fraksjon av opprørerne kritiserte ham for å ikke være islamsk nok, og han mistet etter hvert kontrollen over de radikale. Han søkte derfor støtte blant mer radikale opprørere og innførte sharialovgivning i 1998.
Opprørerne gikk så til angrep mot russiske styrker i naborepublikken Dagestan i 1999. Sammen med en rekke bombeaksjoner mot russiske boligblokker samme år, tolkes invasjonen av Dagestan som en utløsende årsak til den andre tsjetsjenske krigen. Under opptakten til krigen ble det i russiske medier tegnet et bilde av alle tsjetsjenere som terrorister. Dette fiendebildet fikk gjenklang i en svært brutal krigføring, som russere flest så på som nødvendig og akseptabel.
Med et slikt bakteppe ble de tsjetsjenske separatistene stadig mer radikalisert. En kompromissløs politikk fra russiske myndigheters side, samt internasjonal støtte fra ekstremistgrupper i Afghanistan og Saudi-Arabia, førte nå til at wahhabismen fikk et stadig sterkere fotfeste i Nord-Kaukasus. Separatistene i Nord-Kaukasus har dermed gått fra å være en nasjonal frigjøringsbevegelse til å bli stadig mer inspirert av globale jihadistbevegelser.
Russiske fremmedkrigere – russiskspråklig IS-propaganda
Russland bekreftet for første gang i 2013 at russiske statsborgere kjemper blant jihadister i Syria. Samme år hevdet syriske opprørere at tsjetsjenere var den nest største gruppen fremmedkrigere som kjempet mot Assad-regimet. I likhet med usbeker har de som blir omtalt som «tsjetsjenere» blant fremmedkrigerne i Syria, en svært variert bakgrunn. Noen har vokst opp som flyktninger i Vest-Europa, andre har kommet fra Russland via Tyrkia. Andre er slett ikke tsjetsjenske; de bare opererer i tsjetsjenske grupper. I tillegg kommer mange fra andre republikker i Nord-Kaukasus som Dagestan, Ingusjetia og Kabardino-Balkaria.
Ifølge Europol kommer de fleste fremmedkrigere fra Nord-Kaukasus fra en av to hovedgrupper:
- Det kaukasiske emiratet («Imarat Kavkaz»), som ble grunnlagt i 2007 og har fungert som en paraplyorganisasjon for ulike separatist- og voldelige ekstremistgrupper i Nord-Kaukasus. Medlemmer fra denne gruppen har i hovedsak blitt med i det som var Nusrafronten.
- En fløy av IS som ble opprettet i Nord-Kaukasus i 2015 etter at flere av det kaukasiske emiratets fremste ledere brøt ut og sverget troskap til IS.
Begge grupper har nå aktive militante i Syria. Tsjetsjenske separatister er dermed splittet mellom støttespillere av Imarat Kavkaz og IS. Emiratet argumenterer med at president Assad i Syria er alliert med emiratets største fiende – Russland. Derfor ser emiratet det som nødvendig å kjempe mot det syriske regimet.
Russiskspråklig IS-propaganda
I takt med at flere russiske fremmedkrigere reiste til Syria i 2015, ble stadig mer av IS’ materiale publisert på russisk. Det hadde eksistert materiale på russisk helt siden slutten av 2012, men i 2015 profesjonaliserte IS sin russiskspråklige propaganda. Etter arabisk og engelsk, er russisk nå det tredje mest brukte språket i IS. I mai 2015 ble IS’ russiskspråklige videokanal Furat Media lansert, samt tre russiskspråklige magasiner. Målet var å rekruttere flere krigere og spre gruppens tankesett.
Gjennom denne videokanalen erklærte IS å ha etablert seg i Nord-Kaukasus. Seinere har russiskspråklig IS-propaganda blitt stadig mer profesjonell. Videoer blir nå publisert med russisktalende IS-krigere og russiske undertekster. Enkelte videoer skal også inneholde klipp fra de to krigene i Tsjetsjenia. I dem oppfordres muslimer til å ta hevn på Russland. I tillegg har IS spredt russiskspråklig materiale på sosiale medier (Twitter, Facebook, Vkontakte (russisk Facebook)).
Russisk svar: flytte slagmarkens
Russiske styresmakter har altså lenge slått ned på separatist- og ekstremistgrupper i Nord-Kaukasus. Etter den andre tsjetsjenske krigen innsatte Moskva ledere i republikkene som er lojale overfor sentralmakten i Kreml; disse bruker en splitt og hersk-teknikk mot eget folk. Tsjetsjenias president Ramzan Kadyrov har så å si frie tøyler til å slå ned på motstand så lenge han klarer å holde separatister under kontroll. Men etter at IS satte i gang en offensiv i 2014, har Russland i økende grad flyttet kampen mot voldelige ekstremister til områder utenfor landets grenser.
Rapporter viser at den russiske sikkerhetstjenesten (FSB) har «hjulpet» fremmedkrigere med å forlate Russland og reise til Syria. Dette skjedde særlig før og etter OL i Sochi 2014. Tanken skal være at det er lettere å bombe dem i Syria enn i Nord-Kaukasus. I tillegg ville mange russiske IS-krigere gi Russland et påskudd for å gå militært inn i konflikten i Syria og støtte de syriske regjeringsstyrkene, slik landet gjorde i september 2015. Russlands militære inngripen i Syria har gjort at landet nå er en av de viktigste aktørene i Midtøsten, mens USA befinner seg på sidelinjen. I så måte har Russlands strategi fungert: De har fått voldelige ekstremister ut av eget land, og den russiske militære inngripen (invitert av Assad) har gjort Russland til en mektig global aktør man ikke kommer utenom for å løse konflikten i Syria.
Sentralasiatiske IS-krigere
Ca. 4000 sentralasiatiske fremmedkrigere befinner seg i Syria. Mange er med i IS, men de fleste skal være med Nusrafronten (nå: Al Sham, som synes å distansere seg noe til Al Qaida ). Noen få sentralasiater er også med i tsjetsjenske grupper. Selv om tendensen er å skjære alle de sentralasiatiske landene over én kam, håndterer disse landene fremmedkrigere svært forskjellig. Dette reflekterer hvor forskjellige disse landene er både politisk, økonomisk og kulturelt.
Fra KASAKHSTAN kommer ca. 250 fremmedkrigere i Syria – de fleste av dem rekruttert mens de jobbet i Russland. Kasakhstanere i IS utmerker seg fordi de er den eneste etniske gruppen fra Sentral-Asia som IS har brukt aktivt i mediekanalen sin. Blant annet publiserte IS i 2014 en video av kasakhstanske barn som henretter det IS hevder er to russiske spioner. Videoen fikk stor negativ oppmerksomhet i hjemlandet.
I motsetning til nabolandene Tadsjikistan og Usbekistan, har myndighetene i Kasakhstan hatt en relativt pragmatisk holdning til trusselen fra IS. Myndighetene har erkjent at enkelte landsmenn har reist til Syria, men har mindre enn nabolandene brukt trusselbildet til å sette religiøse og politiske grupper opp mot hverandre. Samtidig har kasakhstanske styresmakter i noen tilfeller knyttet intern uro til påståtte "utenlandske terrorister".
Analytikere mener at USBEKERE er en særlig framtredende gruppe blant fremmedkrigere fra Sentral-Asia. Som usbekere gjelder både statsborgere fra Usbekistan og etniske usbekere fra Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan og Afghanistan. IS har eget materiale på usbekisk. Anslagene på antall usbekere i Syria varierer fra 500 til 2000. Uansett er usbekerne den største gruppen blant sentralasiatiske fremmedkrigere. Ifølge amerikanske myndigheter var det i 2015 tre usbekisk-ledede grupper, som alle deltok i kamper rundt den strategisk viktige byen Aleppo.
Usbekiske styresmakter har opptrådt med to ansikter i håndteringen av fremmedkrigere: De har blåst opp IS-trusselen og arrestert flere titalls personer urettmessig for IS-medlemskap. Seinere har de tonet ned trusselen og forsøkt å styrke religiøse lederes makt overfor voldelig ekstremisme. Blant annet ble den kjente poeten (Hayrulla Hamidov) løslatt i 2015 (tidligere dømt for ekstremisme). Etter at han ble løslatt, gikk han i front for å motarbeide IS’ budskap, noe som ble svært populært blant unge usbekere.
KIRGISISTAN anses som det mest demokratiske av de sentralasiatiske landene. I 2015 opplyste kirgisiske myndigheter at omkring 200 kirgisiske statsborgere hadde reist til Syria. De fleste av dem skal være etniske usbekere som ofte blir diskriminert av kirgisere. Sommeren 2016 opplyste styresmaktene at de hadde anholdt tre personer i Batken-regionen for å planlegge en undergrunnscelle som skulle utføre angrep i landet. Cirka 30 kirgisere skal ha blitt rettsforfulgt på bakgrunn av deres antatte IS-medlemskap.
TADSJIKISTAN er det fattigste av de sentralasiatiske landene. Regjeringen i Tadsjikistan har opplyst at det befinner seg 1000 IS-krigere fra Tadsjikistan i Syria, men dette er trolig sterkt overdrevet. Mer reelle tall viser omkring 190. Tadsjikiske myndigheter har tilbudt amnesti til 50 hjemvendte fremmedkrigere som frivillig har overgitt seg. Disse har seinere deltatt i offentlige kampanjer for å advare andre mot å delta i ekstremistgrupper. Samtidig forsøker styresmaktene å knytte IS til opposisjonen i landet og dermed sverte den.
TURKMENISTAN er det mest lukkede av de sentralasiatiske landene, og det er vanskelig å få pålitelig informasjon om hvor mange som har reist til Syria. Gitt den streng kontrollen er det mest sannsynlig svært få fra Turkmenistan som har reist til IS, antakelig ikke flere enn 360 totalt. Det er likevel uklart hvorvidt disse er etniske turkmenere fra Midtøsten og Tyrkia, eller om de faktisk kommer fra Turkmenistan. Det finnes heller ikke noe IS-materiale på turkmensk.
Veien videre
Det strides om hvorvidt hjemvendte fremmedkrigere kan utgjøre en reell trussel mot Sentral-Asia og Russland. Alle land har strenge grensekontroller, og myndighetene har svært utvidede fullmakter overfor voldelige ekstremistgrupper. Samtidig gjør disse statenes brutale anti-terrorpolitikk at polariseringen og dermed konfliktnivået i landene kan øke. Usbekistan, og særlig i Turkmenistan, er veldig lukkede, noe som gjør det vanskelig å bekrefte opplysningene om fremmedkrigerne derfra. I løpet av 2016 har den internasjonale koalisjonen trappet opp den militære innsatsen i Syria og Irak, og IS har blitt betydelig svekket.
Gruppen vil mest sannsynlig bruke sine gjenværende ressurser på å styrke stillingen der heller enn å sende folk hjem. På grunn av den svekkede posisjonen har IS’ strategi også endret seg. Nå bruker de heller propagandaapparatet til å nå folk i deres hjemland framfor å få dem til å reise til Syria.
Russland og de sentralasiatiske landene er svært forskjellige, men alle (med unntak av Kirgisistan) er å regne som autoritære land. Å begrense menneskers religionsfrihet og bruke «radikal islam» som påskudd for å undertrykke egen befolkning, vil sannsynligvis føre til enda kraftigere motsvar fra voldelige ekstremister. Om Russland og de sentralasiatiske landene skal lykkes i kampen mot radikalisering, trengs det et grunnleggende skifte i håndteringen av fremmedkrigere og av minoriteter generelt. Myndighetene i de fleste av de nevnte landene bruker heller tvangsmakt framfor dialog og Integrasjon . En slik politikk kan føre til enda mer sinne og frustrasjon, som igjen kan forsterke rekrutteringen til voldelige ekstremistgrupper.
Arbeidsoppgaver
Personer
Fakta
Muslimske hovedretninger og radikale undergrupper
Sunniislam og sjiaislam er de to store trosretningene innen islam. I de siste årene har mediene fokusert på en rekke mindre retninger også – oftest radikale – som delvis har basis i de store og utgår fra disse. Noen av dem er:
- Salafister – sterkt troende og strengt praktiserende sunnimuslimer som forsøker å leve slik de første generasjoner av muslimer gjorde, før islam tok opp i seg fremmede elementer og ble mer “utvannet”. Noen (jihadistiske – hellig krig) salafister ønsker væpnet kamp mot vantro eller korrupte stater.
- Sufister – tilhengere av sufismen som er en fellesbetegnelse for islamsk mystisisme og brukes på både sjia- og sunnimuslimske grupperinger. Et flertall av sunnimuslimer regner sufisme som en del av sunni-islam. Sufister legger generelt større vekt på det indre åndelige aspektet ved religiøsitet enn etterlevelse av religiøse regler.
- Wahhabitter – tilhengere av wahhabismen, en radikal, fundamentalistisk retning innenfor sunni-islam og bevegelse stiftet på 1700-tallet av Mohammed Abd al-Wahhab. Statsideologi i Saudi-Arabia.
Relaterte kompetansemål
Samfunnskunnskap (fellesfag)
- Utforske korleis interesser og ideologisk ståstad påverkar våre argument og val av kjelder, og reflektere over korleis det gir seg utslag i forskje...
- Vurdere korleis utøving av makt påverkar enkeltpersonar og samfunn
- Gjere greie for grunnlaget for menneskerettane og utforske og gi døme på brot på menneskerettane nasjonalt eller globalt
- Utforske ei utfordring eller ein konflikt på lokalt, nasjonalt eller globalt nivå og drøfte korleis utfordringa eller konflikten påverkar forskjell...