• Hva er bakgrunnen for konflikten i delstaten Rakhine i Myanmar?
• Hvorfor har konflikten blitt trappet opp i de siste månedene?
• Hvilken rolle har fredsprisvinner Aung San Suu Kyi spilt i ufredens Myanmar?
• Hvordan prøver krefter utenfor Myanmar å påvirke situasjonen?

Hva har skjedd?

Den 24. august 2017 ble det innkalt til pressekonferanse i Yangon, den største byen i Myanmar. FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan, la fram 88 forslag til tiltak for å bedre forholdene for de to fattige folkegruppene i Rakhine-delstaten vest i Myanmar:

• de buddhistiske rakhine som er i flertall, og
• den muslimske minoriteten rohingya.

Tidligere på dagen hadde han presentert rapporten for Suu Kyi, som hadde satt ned kommisjonen ett år tidligere, og for forsvarssjefen Min Aung Hlaing. Natten etter gikk gruppen Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) til et dårlig væpnet angrep på militære og politifolk i landsbyer i tre distrikter av det nordlige Rakhine, der størstedelen av befolkningen var muslimske rohingyaer.

Hæren må ha forberedt seg på at noe slikt kunne skje. ARSA hadde gjennomført et lignende angrep i oktober 2016, og det var blitt møtt med kraftige straffetiltak (represalier)og brenning av et titalls landsbyer. Etter angrepet 25. august 2017 satte hæren i gang en brutal storaksjon mot flere rohingya-landsbyer i grenseområdet mot Bangladesh. Soldater rykket inn, drev folk på flukt og brente ned husene deres. Noen steder deltok også lokale rakhine-grupper. Det kom til kamp flere steder mellom godt bevæpnede soldater og dårlig bevæpnede ARSA-grupper.

Ryktene om hærens og rakhine-militsenes framferd med voldtekter og drap på voksne og barn spredte seg raskt i området, der mange har mobiltelefon. I de landsbyene som ikke ennå var angrepet, valgte de fleste å flykte over grenseelva til Bangladesh.

I november 2017 anslo FN at det var kommet mer enn 600 000 nye flyktninger til leirene i Bangladesh, der det var flere hundre tusen fra før. Bare et mindretall av rohingya-befolkningen befinner seg fortsatt i Myanmar. Satelittfotografier fra før og etter aksjonen viser at husene i minst 230 landsbyer er brent helt eller delvis ned, av dem 212 rohingya-landsbyer.

Hvem er rohingya?

Rohingya er ett av flere historiske navn på de muslimene som bodde i det buddhistiske fyrstedømmet Arakan før det ble erobret av Myanmar (Burma) i 1783, eller som bosatte seg der senere. Mange flyttet vestfra til Myanmar under det britiske kolonistyret (1823–1937) da Myanmar var en del av Britisk India.

Andre betegnelser på folkegruppa har vært chittagongere, bengaler og Arakan- eller Rakhine-muslimer. De taler samme språk (bengali) og har samme religion (islam) som befolkningen i Chittagong-provinsen i Bangladesh. Det finnes også en liten gruppe «Kaman-muslimer» i Rakhine som er mer integrert og anerkjent av det buddhistiske flertallet. Bangladesh har forøvrig en liten buddhistisk rakhine-minoritet.

Historien om buddhistisk motstand mot muslimsk innvandring går tilbake til kolonitida. I 1942, under 2. verdenskrig, drev japanerne så vel muslimer som hinduer på flukt vestover. 500–600 000 flyktet, og titusener døde under flukten. Japan fikk støtte fra en lokal hær ledet av General Aung San (Aung San Suu Kyis far).

I mars 1945 byttet han side i krigen, tok kontakt med britene og forhandlet fram Myanmars uavhengighet. Aung San regnes som det moderne Myanmars grunnlegger, men han rakk ikke å bli leder for den nye staten, for han ble myrdet før uavhengighetsdagen.

Under de kaotiske forholdene som rådet i de første årene i det uavhengige Myanmar ble den nordlige delen av Rakhine kontrollert av en væpnet muslimsk gruppe, som hadde støttet britene under verdenskrigen. Den ble nedkjempet av hæren i Myanmar. Da oppsto den politiske rohingya-bevegelsen.

I 1950-årene tok den opp navnet rohingya som navn på seg selv og folket sitt, og etter hvert har de fleste muslimer i eller fra Rakhine-delstaten gjort rohingya til sitt identitetsmerke. Bevegelsen krevde at rohingya skulle anerkjennes som én av mange folkegrupper i Myanmar. Dette kravet ble møtt med økt undertrykking. Et stort antall rohingyaer ble drevet på flukt til Bangladesh i 1978 og igjen i 1991–92. Siden har rohingyane hatt vanskelig for å finne arbeid og hatt dårlig tilgang på helsetjenester.

Målet om anerkjennelse er ennå ikke nådd. I 1982 vedtok militærdiktaturet i Myanmar en lov som ga statsborgerskap til alle som tilhører det som ble kalt «nasjonale folkegrupper». Rohingya var ikke med blant de 135 gruppene som falt inn under denne betegnelsen.

En ny grunnlov, som ble innført i 2008, ga ingen forbedring. I 2010 ble rohingyaene innvilget stemmerett i valg til nasjonalforsamlingen, men ved neste valg i 2015 fikk de ikke stemme. Faktisk ble rohingyaenes stilling forverret etter 2011, da Myanmar innførte en mer demokratisk styreform. (Militæret hadde styrt landet siden 1962.)

I 2012 gikk Rakhine-aktivister til voldsomme angrep på de muslimske bydelene i Rakhines hovedstad Sittwe. Om lag 120 000 rohingyaer ble deretter innesperret i leire rett utenfor byen, og der lever de fremdeles. I en folketelling i 2014 ble alle i Myanmar spurt om sin etnisitet, men det var ikke tillatt å svare rohingya. Det førte til at folketellingen ikke kunne gjennomføres på noen skikkelig måte i det nordlige Rakhine.

Mange unge flyktet over havet for å finne seg et utkomme, og i 2015 ble verden for alvor oppmerksom på rohingyaenes tragedie da mange druknet i forsøk på å komme seg til andre land. I dag lever et stort antall rohingya langt hjemmefra, særlig i Pakistan, Midtøsten, India og Malaysia.

Regjeringen i Myanmar nekter å bruke betegnelsen rohingya. Mange har prøvd å få statsrådgiver Suu Kyi til å forstå at når et folk har valgt et navn på seg selv, må andre godta det. Hun blånekter. Som de fleste andre i landet vil hun ikke at rohingyaer skal bli en anerkjent folkegruppe. Rakhine-muslimer kan få statsborgerlige rettigheter hvis de har vært registrert som bosatt i Myanmar over lang tid, helst i flere generasjoner, men rohingyaer får ikke noen kollektive rettigheter slik Myanmars «nasjonale folkegrupper» har. Denne holdningen skyldes både uvilje mot islam og frykt for innvandring fra det overbefolkede Bangladesh.

Hvem er rakhine?

Rakhine er en av Myanmars fattigste delstater. Dårligst stilt er rohingyaer, men den buddhistiske rakhine-befolkningen er også fattig, og folk er misfornøyde med at unionsmyndighetene har gjort så lite for å skape en økonomisk utvikling som kommer folket til gode.

Da militærdiktaturet lettet på undertrykkelsen i 2010–11, gjenoppdaget rakhine-folk for alvor sin egen historie under det buddhistiske fyrstedømmet Arakan og det oppsto en bevegelse for økt selvstendighet. Noen håpet dessuten på inntekter fra utvinning av olje og gass utenfor kysten. Rakhine-folk merket seg hvor lite de hadde fått igjen for at Kina fikk bygge innskipingshavn for olje og gass i Kyaukpyu, et stykke sør for hovedstaden Sittwe. Rørledningene går tvers gjennom Rakhine på sin vei mot Kina. I Sittwe bygger for øvrig India en ny havn. Rakhine er blitt en brikke i et stormaktspill. Kina trenger ro og stabilitet i området for å sikre sine energiforsyninger.

Foran valget i 2015 samlet to rakhine-partier seg i Arakan National Party (ANP), som gjorde et godt valg - godt hjulpet av at rohingya-befolkningen ikke fikk stemme. Aung San Suu Kyis parti National League for Democracy (NLD) vant flertall i tolv av de fjorten delstatene og regionene i Myanmar. De eneste unntakene var delstatene Rakhine og Shan.

Siden Suu Kyi ble statsrådgiver i 2016 har det vært sterke motsetninger mellom delstatsforsamlingen i Sittwe og unionsmyndighetene i hovedstaden Naypyidaw. Undersøkelser har vist at mange rakhine ønsker uavhengighet fra Myanmar.

Samtidig er de redde for at unionsregjeringen skal gi rettigheter til rohingya. Rakhine-nasjonalistene vil ha selvråderett i landet sitt. Satelittbildene av landsbyene som ble brent ned i august–september 2017, viser at omlag tretten (av 230) var rakhine-landsbyer. Det skyldes trolig at rohingya-krigere også brente hus, skjønt det kan også være at hæren i Myanmar sto bak. Den kjemper nemlig ikke bare mot ARSA, men også mot Arakan Army (AA), som slåss for et uavhengig Rakhine. Både blant rohingyaer og rakhine finnes det altså væpnede grupper som slåss mot hæren (Tatmadaw) – foreløpig uten noen stor oppslutning. Folk flest – i begge folkegrupper – frykter etter alt å dømme at væpnet kamp skal gi hæren påskudd for nye overgrep.

Hvem bærer ansvaret?

Hovedansvaret for hærens overgrep ligger hos forsvarssjefen Min Aung Hlaing. Myanmars siste diktator, general Than Shwe, ville i 2011 ha Min Aung Hlaing som sin etterfølger i stillingen som forsvarssjef, mens to eldre generaler, Thein Sein og Shwe Mann, fikk de to sivile stillingene som unionspresident og president i nasjonalforsamlingen. Thein Sein var president 2011–16 og har siden gått ut av politikken. Shwe Mann var en høyt profilert leder av nasjonalforsamlingen i årene 2011–16, men greide ikke å bli gjenvalgt i 2015. Han er nå en av Aung San Suu Kyis nærmeste rådgivere.

Bærer også Aung San Suu Kyi et ansvar for hærens overgrep? Iallfall et delansvar. Hun er landets demokratisk valgte leder. Hun har ikke tatt avstand fra overgrepene. Trolig tok hun ikke direkte del i hærens beslutning om å fordrive rohingyane. Hun har nemlig ingen makt over hæren.

Selv om hennes parti vant rent flertall i nasjonalforsamlingen i 2015, kunne hun ikke velges til president i 2016. Etter grunnloven av 2008 kan nemlig ingen bli president som har barn med utenlandsk statsborgerskap. Aung San Suu Kyi var gift med en brite som døde i 1999, og én av deres to sønner har britisk og den andre amerikansk statsborgerskap. Aung San Suu Kyi valgte i 2016 å la sin nære venn Htin Kyaw bli valgt til president og inntok selv den nye stillingen som statsrådgiver. Den gjør det mulig for henne å fungere som landets demokratisk valgte sivile leder.

Forsvarssjefen Min Aung Hlaing holder seg til grunnlovens bokstav. Han tar ikke ordre fra noen statsrådgiver, bare fra presidenten. Grunnloven gir ham dessuten rett til å motsette seg presidentens ordre hvis han mener landets nasjonale sikkerhet er truet.

Suu Kyi ønsker ikke å styre hæren gjennom presidenten. Hun vil styre direkte. Derfor har hun ikke latt presidenten innkalle Det nasjonale sikkerhetsrådet én eneste gang. Det møttes ukentlig under president Thein Sein (2011–16). Rådet har fem militære og fire sivile medlemmer og ledes av presidenten. Suu Kyi sitter der bare som utenriksminister. Resultatet er at det ikke finnes noe fungerende beslutningssystem på det sikkerhetspolitiske området. Forsvarssjefen tar sikkerhetspolitiske beslutninger på egen hånd, og det er mye som regnes for sikkerhetspolitikk i Myanmar. Både innenriksministeren, forsvarsministeren og grenseministeren tar sine ordre fra Min Aung Hlaing. Han har også utnevnt en firedel av alle medlemmer i nasjonalforsamlingen og i delstatenes og regionenes valgte forsamlinger.

Hvorfor kritiserer ikke Aung San Suu Kyi det hæren har gjort mot rohingyane? Det vet hun bare selv. Vi andre må gjette. Kanskje kjenner hun selv frykt for muslimsk innvandring. Hvis hun kritiserer hæren, viser hun også for all verden at hun ikke har egentlig makt. Det kan sitte langt inne å skulle gå åpent ut mot en hær som ble grunnlagt av hennes berømte far. Hun vil nok helst ha kontroll med hæren, ikke bekjempe den.

Hun er trolig også redd for å miste støtte i befolkningen, særlig i den største  etniske gruppa bamar (burmanere), for det er mange som synes hun tar på rohingya med silkehansker. Min Aung Hlaing har styrket sin popularitet på hjemmebane ved å slå hardt til mot de «illegale bengalske innvandrerne». Det kan også være at Aung San Suu Kyi ser fram mot neste valg i 2020. Mange tror at forsvarssjefen har politiske ambisjoner og ønsker å bli landets neste president.

Forbrytelser mot menneskeheten eller folkemord?

FNs høykommissær for menneskerettigheter har kalt hærens aksjon i Rakhine-delstaten for «etnisk rensing».  Det er  ikke et juridisk begrep – så etnisk rensing er ulovlig bare i den grad det kan defineres som «forbrytelse mot menneskeheten» eller «folkemord».

Alt før de siste hendingene ble det mye diskutert internasjonalt om behandlingen av rohingyaer oppfyller den juridiske definisjonen av folkemord. Trolig vil det bli gjort forsøk på å reise tiltale mot Myanmars regjering for Den internasjonale straffedomstolen i Haag, skjønt  Sikkerhetsrådet i FN  vil neppe sende saken til straffedomstolen. Kina er blant de fem vetomaktene i Sikkerhetsrådet, og kineserne ønsker ikke å fornærme Myanmar.

Hvordan vil det gå med rohingyane?

Bangladesh vil bygge én kjempestor flyktningleir for alle rohingyaer som har flyktet til landet. Slik håper regjeringen i Bangladesh å få kontroll på flyktningene og gjøre det klart for all verden at de egentlig hører hjemme i Myanmar.

Aung San Suu Kyi har avtalt med Bangladesh å sende hjem de av flyktningene som kan bevise at de har hatt lovlig opphold i Myanmar. Hun mener oppgaven med å tilbakeføre flyktningene, bestemme hvem som kan vende tilbake, gjenoppbygge landsbyene deres og skape levedyktige vilkår, er en sivil oppgave som hun selv skal lede. Hæren skal bare ta seg av sikkerhet.

Tilbakeføringen av rohingyaer kan bli et mål på så vel Suu Kyis politiske makt som på styrken av det internasjonale presset mot Myanmar. Hæren, rakhine-nasjonalistene og Myanmars buddhistiske fundamentalister (anført av ultranasjonalistiske munker) vil neppe ønske rohingyaer velkommen.

En fare er nå at ARSA skaffer seg flere og bedre våpen. Over hele den muslimske verden blir det samlet inn penger til støtte for de undertrykte og fordrevne rohingyaene. Noe av støtten kan gå til våpen. Unge krigere er sinte på de lederne som fikk dem til å slåss uten skikkelige våpen. Neste ARSA-angrep kan være bedre forberedt enn de tidligere, og da kan det komme enda en runde med  Etnisitet  rensing.

I tragedier er det ofte også lyspunkter. Gode krefter arbeider for forsoning, og det finnes landsbyer der rohingyaer og rakhine lever fredelig side om side. I den ellers gruvekkende reportasjeboka Myanmars indre fiende: Buddhistisk vold og dannelsen av den muslimske «andre» skriver BBC-journalisten Francis Wade at hovedproblemet kanskje ikke er dyptliggende fordommer, men snarere en situasjonsbestemt frykt for å komme under angrep fra den «andre». For begge sider blir angrep da det beste forsvar. Når frykten legger seg, er det mulig å skape forsoning og samarbeid. I så fall kan det fortsatt være mulig å gjennomføre Annan-kommisjonens 88-punktsprogram. Verdenssamfunnet bør gjøre klart for de styrende i Myanmar at hvis de vil unngå å bli anklaget for etnisk rensing og folkemord, må de ønske flyktningene velkommen tilbake, gjenreise landsbyene deres og gi dem statsborgerskap.