• Hva menes med krise og kaos i brasiliansk økonomi og politikk?
• Hvorfor har Brasil kollapset økonomisk og politisk?
• Hva skjer med den omfattende korrupsjonen?
• Hva betydde fotball-VM og sommer OL for Brasils vekst og fall?

Fram til 2010 pekte alle piler oppover. Økonomien vokste, fattigdommen sank og avskogingen i Amazonas avtok kraftig. I tillegg ble landet tildelt fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016. For mange bekreftet dette at Brasil var i ferd med å bli en internasjonal stormakt. Så sprakk ballongen. I dag er landet preget av økonomisk krise, politisk kaos og verdens største  Korrupsjon . Drømmen om stormaktstatus ligger i grus, selv om landet fremdeles er et BRIKS-land.

Kraftig vekst på 2000-tallet

Det viktigste øyeblikket i Brasils moderne historie er den 27. oktober 2002. Da kom resultatet: Lula hadde vunnet presidentvalget. Den tidligere fattiggutten og fagforeningslederen Luiz Inácio Lula da Silva – i Brasil kun kjent Lula – hadde stilt opp i tre presidentvalg tidligere og alltid kommet som nummer to. Han representerte det brasilianske Arbeiderpartiet (PT). Han ble den første presidenten i Brasil med bakgrunn fra arbeiderklassen, fagforeningene og den politiske venstresida. Det fikk store konsekvenser for Brasils politikk.

For første gang satte de nasjonale myndighetene kamp mot sult og fattigdom i sentrum for sin politikk. Med det statlige programmet «Bolsa Família» (familiestipend) i ryggen klatret 30–40 millioner mennesker ut av fattigdom det neste tiåret. Det ga folk bedre liv og en lettere hverdag. I tillegg førte det til økonomisk vekst. Flere kunne nå kjøpe flere varer og tjenester. Det førte til høyere økonomisk aktivitet. 

Lula og den PT-ledede koalisjonsregjeringenhadde god drahjelp av gode tider i den internasjonale økonomien. Spesielt heldig for Brasil var høye priser på de råvarene som landet eksporterte mest av, som mineraler, råolje og soya. Det skapte mange arbeidsplasser og ga store eksportinntekter. Samtidig fant Brasil enorme oljeressurser på dypt vann (Pre-sal) utenfor kysten. Internasjonal oljeindustri, også den norske, strømmet til Brasil og investerte stort i leting, skipsverft, fabrikker og utstyr til oljeleting og oljeproduksjon. Resultat: lav arbeidsledighet, en inflasjon under kontroll og en solid økonomisk vekst i Brasil fram til 2010.

Også i Amazonas gikk ting bedre. Under den nye miljøvernministeren Marina Silva besluttet Brasil endelig å ta avskogingen på alvor. Staten anerkjente flere urfolksterritorier, etablerte flere naturvernområder og satte inn større ressurser for å hindre ulovlig hogst, gruvedrift og landbruk Amazonas. I tillegg kuttet staten støtte til de verste miljølovbryterne og gjorde det vanskeligere for dem å få lån i bankene og adgang til markedene. 

Samtidig presset miljøbevegelsen og opinionen på for at hogstindustrien og landbrukssektoren skulle operere mer miljøvennlig. Også fra internasjonalt hold fikk Brasil negativ oppmerksomhet på grunn av avskogingen, men også hjelp. Den viktigste bistanden har kommet fra Norge. I 2008 etablerte Norge og Brasil samarbeidet om Amazonasfondet. Avtalen betyr at Norge støtter Brasil med milliardbeløp hvis Brasil klarer å redusere avskogingen. Hvis ikke , får landet ikke støtte. 

Som et resultat av alt dette sank den årlige avskogingen i Amazonas med over 75 prosent fra 2004 til 2012. Det er bra for skogen, det biologiske mangfoldet og menneskene som bor der. Og det er bra for klimaet, fordi mindre avskoging betyr lavere utslipp av klimagasser. Avskoging i Amazonas betyr nemlig at det faller mindre nedbør over det sørlige Brasil og i Argentina, Paraguay og Uruguay – der de fleste menneskene i Sør-Amerika bor og det meste av jordbruket på kontinentet drives.

Brasil var selvfølgelig ikke uten problemer på 2000-tallet: Brasil var et av landene i verden med størst forskjell mellom fattig og rik. Landet slet fortsatt med mye vold og usikkerhet. Afrobrasilianerne og indianerne slet fortsatt med rasisme og marginalisering og kvinnene med gammeldagse kjønnsroller og machokultur. Men på de fleste områder gikk det bedre. Optimismen blomstret, og fotball-VM i 2014 og sommer-OL i 2016 skulle bli kronen på verket. Men så snudde det.

Dårligere tider og ny president

President Lula var rekordpopulær da han gikk av etter makstiden åtte år (to perioder) i 2010. Etterfølgeren Dilma Rousseff ble Brasils første kvinnelige president. Hun skulle videreføre prosjektet for et bedre Brasil. Det gikk veldig dårlig. I dag er økonomien i dyp krise, arbeidsledigheten rekordhøy, fattigdommen øker igjen og det samme gjør avskogingen i Amazonas. Rousseff ble kastet ut av presidentpalasset etter en omstridt riksrettssak i 2016.

Men hvorfor gikk det så dårlig? Spørsmålet splitter Brasil. Som Lula representerte Dilma Rousseff partiet PT og venstresida, og støttespillerne hennes peker gjerne på den internasjonale finanskrisa. Den slo ut for fullt i 2009 – også  i Brasil. Prisene på landets eksportvarer sank, og dermed sank Brasils inntekter og mange mistet jobbene sine. Venstresida argumenterer også med at fallet i oljeprisen (fra 2014) rammet Brasil hardt. Da stoppet den store utbyggingen av oljefelt opp, og i tillegg måtte Brasil betale mer for import av bensin og diesel.

Folk på høyresida mener PTs politikk og Dilma Rousseff selv er de viktigste årsakene til krisene. Venstrepolitikken med mye statlig regulering hemmet utenlandsinvesteringer og det private næringslivet. Og der Lula var en karismatisk konsensusbygger som klarte å meisle fram enighet om store politiske spørsmål, var hun en lite sjarmerende byråkrat som ikke helt skjønte det politiske spillet, hevder de.

I ettertid ser vi at alle disse argumentene utgjør deler av forklaringen på nedgangstidene i Brasil. Men hovedårsakene til at Brasil ikke klarte å fortsette oppgangsbølgen fra tidlig på 2000-tallet dreier seg ikke om en presidents personlighet eller internasjonal økonomi. Det handler om strukturelle problemer i Brasil.

Brasil er altså preget av enorm  forskjell mellom fattig og rik. Gjennom kolonialisme og slaveri, militærdiktatur og undertrykking har Brasil blitt et hierarkisk, klassedelt samfunn, der makten i stor grad har holdt seg i de samme sirklene de siste 100 årene. Politikken styres stort sett av de som alltid har vært mektige: Jordeierne, industrilederne, medieselskapene og finansnæringen.

Der vi i Norge utviklet allmenne velferdsordninger, er brasilianerne i mye større grad overlatt til seg selv. Der Norge har finansiert velferden gjennom skattesystemet, har Brasil ikke maktet å skattlegge de store selskapene og de mest velstående familiene godt nok. Dermed forblir de store pengene og makta hos de rikeste.

Men det strukturelle problemet som har bidratt mest til både den økonomiske og politiske krisen i Brasil er  Korrupsjon .

Operasjon bilvask - verdens største korrupsjonsskandale

I 2014 begynte politiet i Brasil å nøste i en tilsynelatende liten sak om hvitvasking av kriminelt tjente penger. Noen ulovlige pengeoverføringer var avdekket ved et bilvaskeri i hovedstaden Brasilia, derfor fikk operasjonen navnet Lava Jato– bilvask. Men ganske snart viste det seg at hvitvaskingen skjedde på vegne av en innkjøpsdirektør i det statskontrollerte oljeselskapet Petrobrás – Latin-Amerikas desidert største og rikeste konsern. Deretter avdekket politiet et enormt korrupsjonsopplegg som involverte Petrobrás, alle de største private byggefirmaene og alle de største politiske partiene i Brasil.

Det fungerte slik: Petrobrás utlyste anbudskonkurranser for den storstilte utbyggingen av oljefelt og -industri. Anbudene var utformet og kontrollert av korrupte medarbeidere som var utpekt av myndighetene. Samtidig dannet grupper av private selskaper ulovlige karteller (samarbeidsavtaler) som selv bestemte hvem som skulle vinne konkurransene, og til hvilken pris.

Petrobrás betalte bevisst overpris, og mellom én og tre prosent av totalsummen ble ulovlig sluset ut av budsjettene og overført til de store politiske partiene. Der ble pengene først og fremst brukt til ulovlig valgkampfinansiering, slik at politikerne kunne bli gjenvalgt og fortsette å utpeke korrupte folk til Petrobrás. Slik fortsatte det råtne systemet å vokse.

Operasjon Bilvask har kommet med ukentlige avsløringer gjennom flere år. Titalls milliarder kroner er beviselig betalt i bestikkelser til politikere og næringslivsledere. Hundrevis av toppledere og toppolitikere er fengslet. Fire presidenter er mistenkt eller tiltalt, inkludert dagens president Michel Temer og de tidligere presidentene Rousseff og Lula. Petrobrás, de store byggeselskapene Odebrecht, Camargo Correa og OAS, samt kjøttvaregiganten JBS er idømt bøter på milliarder av kroner og har samtidig mistet hundrevis av milliarder i børsverdi. Enorme beløp er ført ut av Brasil og inn på hemmelige kontoer i Sveits og andre skatteparadiser.Konsekvensene for Brasil er katastrofale:

• Hundretalls av milliarder offentlige kroner har forsvunnet – penger som kunne blitt brukt på skoler og sykehus.
• Korrupsjonssystemet har ført til at de råtneste eggene i kurven styrer politikken og økonomien i Brasil. De lovlydige har blitt skviset ut – med endeløse negative konsekvenser for hele samfunnet.
• Mange store utbygginger har sannsynligvis skjedd bare for å opprettholde korrupsjonssystemet. Flere nybygde veier, fabrikker og vannkraftverk har ikke livets rett ut fra vanlige samfunnsøkonomiske analyser. De har rett og slett blitt bygd for at de som bestemmer, skal kunne berike seg på ulovlig vis. Verdens tredje største vannkraftverk – det omstridte Belo Monte midt i Amazonas – er trolig et av disse byggverkene.

Korrupsjonssaken har også delvis lammet brasiliansk byggeindustri. De fleste av de største selskapene er dømt eller er under etterforskning. Dermed kan ikke myndighetene inngå nye kontrakter med dem. Samtidig mangler mange av de andre byggeselskapene kapasitet og ekspertise til å påta seg store oppdrag, oppdrag som da blir utsatt på ubestemt tid. Det har ført til at mange mister jobben og at økonomien bremses ned.

Det mest positive med Operasjon Bilvask er at den faktisk skjer.  Korrupsjon har dessverre vært en konstant i Brasil, det har skjedd i stor skala både under militærdiktaturet (1964–1985) og under presidenter fra alle partier etter gjeninnføringen av demokratiet. Før ble det som regel feid under teppet. Det nye er at de skyldige nå blir fengslet, stilt for retten og dømt. Det er gjort mulig gjennom nye overvåkningsorganer og ny lovgivning som ble innført under PTs regjeringer tidlig på 2000-tallet. Per i dag er Dilma Rousseff mistenkt og Lula dømt. PT har på mange måter falt for eget grep.

Betydningen av fotball-VM 2014 og sommer OL

Da Brasil ble tildelt VM og OL, var landet inne i en historisk opptur. De to mega-arrangementene skulle topp Brasils jakt på høyere internasjonal status. Men da president Rousseff offisielt åpnet fotball-VM, ble hun møtt av pipekonsert. Utenfor stadion hadde demonstranter blitt møtt med tåregass og spesialpoliti. Meningsmålinger i tiden før VM viste at halvparten av brasilianerne mente at mesterskapet var mer negativt enn positivt for Brasil. Hva hadde skjedd?

Fotball-VM hadde blitt et symbol på alt som var feil med Brasil. I 2014 hadde den økonomiske nedturen begynt, og overdådige idrettsanlegg ble sett på som en stor feilinvestering. Det var skoler og sykehus Brasil trengte, ikke verdens dyreste stadioner. Mange av de store investeringene i byutvikling og kollektivtransport hadde blitt skrinlagt, de fleste anleggene var forsinket og flere korrupsjonssaker var avdekket. I tillegg ble titusener mennesker tvangsflyttet for å gi plass til idrettsanlegg, veier og parkeringsplasser. Store demonstrasjoner rullet over hele Brasil, mot korrupsjon og vanstyre, og for bedre helse, bedre utdanning og tryggere gater. Det samme skjedde rundt sommer-OL i Rio i 2016.

Isolert sett kostet mesterskapene omtrent 100 milliarder kroner hver. Investeringene skapte en byggeboom, spesielt i Rio som huset både kamper i VM og hele OL. Men etter mesterskapene har enda mer gått galt. Arbeidsplassene knyttet til byggingen ble borte, etterbruken har vært lav og arenaer forfaller.

I motsetning til det budsjettene og planene sa, ble det aller meste finansiert fra offentlige kilder. De private bidro lite, annet enn som utbyggere betalt av det offentlige. I dag står flere av de nybygde fotballstadionene nesten ubrukt, og driftskostnadene er mange ganger høyere enn inntektene. Verst er situasjonen i Rio de Janeiro. Delstaten Rio er i praksis konkurs. Lærere, sykehusansatte og politifolk får ikke utbetalt lønna ordentlig. Forbedringer i sikkerhet og velferd i fattigområdene er i fritt fall på grunn av budsjettkutt, så voldsnivået har skutt i været. Den ikoniske fotballarenaen Maracanã er stengt.

Fallet i oljeprisen er nok den viktigste direkte forklaringen på de økonomiske problemene i Rio, men VM og OL var de viktigste årsakene til at myndighetene brukte enormt mye mer penger enn de hadde til rådighet. I juni 2017 ble den politiske krumtappen for arrangementene, tidligere Rio-guvernør Sergio Cabral, dømt til 14 års fengsel for korrupsjon og hvitvasking av penger.

Exit president Rouseff: et forkledd kupp?

Noe helt nytt skjedde i Brasil i 2015: Den politiske høyresida overtok gatene. Fram mot fotball-VM i 2014 var det store demonstrasjoner i hele landet. Folk krevde bedre helse og utdanning, og mindre korrupsjon og vanstyre. Gjennom 2015 fortsatte protestene, men innholdet endret seg. Budskapet og parolene ble stadig mer anti-Dilma og anti-PT. Folkelige massedemonstrasjoner, tradisjonelt venstresidas våpen, ble overtatt av høyresida.

Samtidig kjørte konservative riksmedier regelrett kampanjejournalistikk mot Dilma Rousseff. Hun ble beskyldt for å være korrupt og udugelig, og det hele kronet seg i mars 2016 da Kongressen i nasjonalforsamlingen  vedtok å åpne riksrettssak mot den sittende presidenten. Da sommer-OL i Rio startet, var hun suspendert, og noen uker senere bestemte Senatet at hun måtte tre til side. Inn i presidentpalasset rykket visepresident Michel Temer fra det ideologiløse maktpartiet PMDB.

Riksrettssaken splittet både brasilianerne og internasjonale forskere og observatører. Noen mente den var legitim, korrekt og helt på sin plass. Andre så den som et forkledd statskupp.

Formelt fulgte Kongressen lovens bokstav. Hun ble tiltalt for å overføre penger mellom ulike statlige banker og organer for å pynte på nasjonalregnskapet, og hun gjorde det uten Kongressens godkjenning. Altså hadde hun brutt loven som sittende president og kunne stilles for riksrett, ble det sagt. 

Andre mente at hele grunnlaget for riksrettssaken var feil. Pengeflyttingen var vanlig praksis som mange tidligere presidenter hadde benyttet seg av, og det var uansett ikke noe Kongressen skulle godkjenne eller ikke. Mange mente at selve motivet for riksrettssaken ikke var de påståtte lovbruddene, men heller et ønske om politisk snuoperasjon og et desperat håp om å hindre Operasjon Bilvask i å nå toppene i politikken.

Resultatet ble i hvert fall en markant høyredreining i politikken. Temers regjering har på ett år innført og fremmet en rekke nyliberale reformer, som kutt i pensjonsrettigheter, svekkelse av arbeidsmiljøloven og reduksjon av statens og Petrobrás’ andel i oljeutbyggingen. Prosessen med å privatisere statsselskaper skyter fart. I tillegg har den nye regjeringen innført et svært omdiskutert tak på offentlige utgifter som skal gjelde i 20 år framover.

Riksrettssaken og den påfølgende politiske u-svingen avslører maktkampen som har utspilt seg i Brasil på 2000-tallet. I det store perspektivet er det to verdenssynog samfunnsmodeller som har stått mot hverandre: PT og venstresida har representert et ønske om en aktiv stat og en mer rettferdig fordeling av goder og byrder, noe i retning av de nordiske sosialdemokratiske ideene. Høyreopposisjonen har ønsket seg tilbake til et mer liberalistisk samfunn med minimal statlig inngripen, ikke ulikt USA.

Ved inngangen av 2000-tallet sto disse modellene klart mot hverandre. Men etter hvert ble forskjellene tilsynelatende visket ut. For å beholde makta måtte PT alliere seg med deler av den gamle eliten, representert ved partiet PMDB som også fikk visepresidenten. Politikken ble lagt mer og mer til høyre for å tekkes de tradisjonelle økonomiske interessene. Likevel satt høyresida med voksende frustrasjon etter å ha tapt fire presidentvalg på rad. Til slutt ble riksrettssaken måten de gamle elitene tok tilbake makta på. Og med president Temers nyliberale reformer kom de reelle politiske forskjellene til overflaten igjen.

Og så skjedde det historiske: President Michel Temer ble tatt med buksa nede i hemmelig avlyttede samtaler med kjøttvaregiganten JBS. Der kom det klart fram at han er innforstått med, og støtter, at JBS betaler for at en fengslet partifelle av ham skal holde kjeft om hva han vet om korrupsjon og bestikkelser.

I mai 2017, for første gang i Brasils historie, ble landets sittende president formelt anklaget for korrupsjon av påtalemyndigheten. Da endret Temer politisk fokus over natten. Vekk med nyliberale reformer og budsjettansvarlighet. Nå ble det en kamp med alle midler – og med åpne statlige pengekraner – for å beholde jobben. Temer overlevde den første saken, men i september 2017 ble han formelt anklaget på nytt i en ny og enda mer alvorlig korrupsjonssak.

Hva nå Brasil?

Brasil er i 2017 inne i sin mest alvorlige økonomiske og politiske krise siden militærdiktaturet. I politikken er det en alles kamp mot alle. Alle frykter å bli neste offer i Operasjon Bilvask. Økonomien krympet både i 2015 og 2016, men synes nå å ha nådd bunnen. Men fattigdommen vokser igjen, ulikhetene blir større, voldsnivået øker og avskogingen i Amazonas tiltar.

I et lengre perspektiv ser vi et Brasil som rykker tilbake til start. For brasilianere som var vant med framgang og optimisme det meste av 2000-tallet, er fallet både dramatisk og opprørende.

Det finnes positive tegn. Operasjon Bilvask har fått politikere og næringslivsledere tiltalt og dømt. Mange sitter i fengsel. Det er gjort mulig ved nye institusjoner og lover, i tillegg til en ny generasjon etterforskere og dommere som ikke er like lett å korrumpere som tidligere. De statlige institusjonene overlever. Økonomien er langt mer robust, og befolkningen er mye mindre splittet enn i nabolandet Venezuela.

En optimistisk lesning av dagens Brasil sier at nå feies de gamle, korrupte lederne ut. Det kan bane vei for en ny generasjon mennesker med bedre hensikter. Men et like sannsynlig scenario er at frustrasjonen og skuffelsene åpner opp for en reaksjonær populist, ikke ulikt en Donald Trump i USA.
I oktober 2018 er det presidentvalg. Ett år før valget leder den gamle, men falmede stjernen Lula på alle meningsmålinger. Men han er dømt for korrupsjon, har anket og vil kanskje ikke få lov til å stille. På de neste plassene følger den erkekonservative og rasistiske Jair Bolsonaro og den evangeliske tidligere miljøvernministeren Marina Silva. Spennet er enormt. Brasils framtid er usikker.