• Hva har vært kjernen i Chavez' politikk?
• Hvordan har den økonomiske og politiske situasjonen i Venezuela kunnet bli så dårlig som den er?
• Hvem står mot hvem i Venezuela?
• Hva skjer etter Chavez?

Beinhard hverdag

«Det vi driver med her i Venezuela, er å overleve», sier en kvinne i en fattig bydel i hovedstaden Caracas. Hun og familien tilbringer nå rundt 35 timer i uka i kø for å skaffe nødvendige matvarer som ris, bønner, mel, smør og pasta. Og enda verre er det hvis en i familien blir syk og trenger medisiner eller legehjelp. Selv på sykehusene er det nå prekær knapphet på selv de mest elementære legemidler, som antibiotika.

Slik er situasjonen for millioner av venezuelanere, og hverdagen blir stadig mer beinhard. Prisøkningen (inflasjonen) har eksplodert de siste månedene, og  Pengefondet - International Monetary Fund (IMF)  (IMF) frykter at den kan stige til hele 700 prosent i løpet av året – den høyeste i verden. Det betyr at stadig flere er helt avhengige av de subsidierte matvarene som selges i de statlige supermarkedene. Problemet er at det er alt for lite av dem til å dekke folkets behov.

Samtidig bugner det av mat på gater og torg i hovedstaden Caracas. Såkalte bachaqueros  har kjøpt opp den billige maten og selger den til 5–10 ganger høyere pris. Ved å true eller bestikke ansatte og vakter ved supermarkedene går de foran de andre i køen, og det er livsfarlig å protestere. Flere er blitt drept i køene etter sammenstøt med bachaqueros.

Den bolivarianske revolusjonen og kuppforsøk

Den 6. desember 1998 ble offiseren Hugo Chavez Frías valgt til president i Venezuela. Den 44 år gamle Chavez hadde, i motsetning til sine forgjengere, ingen bånd til den rike overklassen som til da hadde styrt Venezuela. Maktskiftet ble derfor starten på en av de mest dramatiske omveltninger i Latin-Amerikas nyere historie.

Kjernen i Chavez-regjeringens politikk var en radikal overføring av ressurser til landets fattige – rundt 60 prosent av befolkningen. Titusener av soldater ble sendt ut i hele landet for å hjelpe de aller fattigste med mat, helsestell og boliger. Deretter fulgte massive sosiale programmer, såkalte «missiones», med sosial boligbygging, subsidiering av matvarer, arbeidstrening og programmer for helse og utdanning.

Dette førte til en kraftig reduksjon i tallet på fattige og til en enorm popularitet for den nye presidenten. For første gang følte de underprivilegerte at landets leder var på deres side – en politisk kapital som skulle få stor verdi for Hugo Chavez i årene framover.

For Venezuelas rike elite var Hugo Chavez’ politikk et sjokk. En del av overklassen hadde støttet ham ved valget, men da de skjønte at han mente alvor med sine radikale valgløfter ble de bitre fiender av regjeringen. I desember 2001  startet arbeidsgiverforeningen Fedecameras en generalstreik, samtidig som private medier begynte å kjøre en åpen anti-regjeringlinje.

Konflikten toppet seg våren 2002, etter en strid mellom presidenten og det statlige oljeselskapet PDVSA. Da Chavez sparket PDVSAs styre i en direkte TV-sending, startet selskapet en protestmarsj mot presidentpalasset Miraflores. Der ble det skutt mot demonstrantene, noe som førte til at opposisjonsvennlige militære arresterte presidenten, og det ble gjennomført et statskupp. Den 12. april tok arbeidsgiverforeningens leder Pedro Carmona seg selv i ed som president, og landets nasjonalforsamling ble oppløst.

Men dagen etter samlet Chavez-tilhengere seg til store demonstrasjoner, samtidig som militære støttespillere forberedte seg på å befri presidenten fra sitt fangenskap. Og i løpet av noen timer var Hugo Chavez tilbake i presidentpalasset. I mellomtiden hadde Bush-administrasjonen i USA anerkjent kuppregjeringen i Venezuela.

Ikke bærekraftig – statsdirigert sosialisme

Kuppforsøket styrket Hugo Chavez og hans regjering – både innad og utad. Og det ga solid politisk ammunisjon for hans mange angrep mot USA og mot president George W. Bush, som han omtalte som «Mr. Danger». Det kanskje mest minnerike utfallet mot den amerikanske presidenten kom i FNs generalforsamling, høsten 2006. Da Chavez inntok talestolen dagen etter at Bush hadde vært der, fleipet han med at det luktet svovel – «fordi djevelen var her i går».

Men selv om Chavez-regimet styrket sitt grep om statsmakten i årene etter 2002-kuppet – blant annet ved nye valg og folkeavstemninger, så ble det stadig mer klart at dets politikk ikke var økonomisk  bærekraftig. 

Mens utgiftene til de sosiale programmene sprengte alle rammer, sank produksjonen både i industrien og i landbruket. Så lenge oljeprisen var skyhøy, gikk det på et vis. Men kimen var lagt for Venezuelas kommende katastrofe.

Hugo Chavez «Sosialisme for det 21. århundre» hadde en god del til felles med den modellen som gikk i graven da Jernteppet falt i Europa. Og i likhet med i Øst-Europa ble fraværet av et fungerende marked etter hvert fatalt for Venezuela.

En rigid pris- og valutakontroll gjorde det stadig vanskeligere for private bedrifter å tjene penger. Uten tilgang på valuta til å importere nødvendige innsatsvarer gikk produksjonen i stå. Og når myndighetene fastsatte priser som lå under produksjonskostnadene, hadde det ingen hensikt å fortsette virksomheten.

Samtidig overtok staten mange virksomheter innen industri og landbruk – enten ved tvungen overtakelse til lave priser, eller ved rene beslag. Resultatet var en økende mangel på nødvendige forbruksvarer, varer som måtte kjøpes fra utlandet – og betales med oljepenger.

Oljens makt – en korrupt stat

Venezuela regnes som verdens mest oljerike land. Ifølge tall fra  OPEC - Organisasjonen for petroleumeksporterende land  (OPEC) har landet oljereserver på rundt 300 milliarder fat – en firedel av hele OPEC. Med slike oljeressurser er det rom for store politiske feiltrinn, som å satse ensidig på oljeinntekter og forsømme andre sektorer. Mange har omtalt en slik situasjon som ressursrikdommens forbannelse.

Slike feil gjorde også høyreregimene før Chavez kom til makten, men denne ensidige økonomiske politikken ble forsterket etter «den bolivarianske revolusjonen». Og Chavez-regimet var heldig med oljeprisen de første årene. Fra 2002 til 2008 ble prisen mer enn firedoblet, noe som ga enorme inntekter for den venezuelanske staten.

Men etter finanskrisen, høsten 2008, opplevde regimet sin første store økonomiske blåmandag. Oljeprisen falt dramatisk, samtidig som man så de første tegn til at tilliten til Hugo Cavez begynte å smuldre blant tradisjonelle støttespillere. Det skyldtes ikke bare økonomi, men også to andre raskt økende problemer i Venezuela: Kriminalitet og  Klientelisme .

Korrupsjonen har dype røtter i Venezuela og var svært utbredt lenge før Hugo Chavez kom til makten. Årsaken er at landet har klassiske kjennetegn på «den korrupte stat»: Et maktmonopol med store inntekter (olje), en politisk kultur preget av kameraderi, manglende åpenhet og et tilnærmet fravær av kontroll med statens midler.

Et av valgløftene til Chavez var å bryte med denne «arven» fra den rike eliten. Men det viste seg snart at korrupsjonen ble mer omfattende under de nye makthaverne enn den hadde vært under de gamle. En viktig kilde til inntekt for korrupte medarbeidere var, og er, et valutasystem med tre ulike, offisielle vekslingskurser – avhengig av hva som skal importeres. Den som har tilgang til å kjøpe dollar for den «beste kursen» på den nasjonale valutaen bolivarianos kan tjene enorme summer – enten ved å importere andre varer enn man har oppgitt, eller rett og slett veksle pengene på svartebørsen.

Og med en stadig mer omfattende «mafiaøkonomi», kombinert med en økende mangel på mat- og forbruksvarer, eksploderte Venezuela i kriminalitet. Hovedstaden Caracas ble en av verdens farligste byer, med mer enn 3000 drap i året. I dag er tallet enda høyere.

Chavez – tross alt

I 2012 var det klart for de fleste kommentatorer at Chavez-regimet var i ferd med å miste grepet. Produksjonen av mat, medisiner og forbruksvarer hadde falt dramatisk og landet brukte enorme summer på import. Det ble stadig vanskeligere å fortsette den dyre sosialpolitikken, samtidig som arbeidsledigheten økte. Og kriminaliteten gjorde hverdagen til et mareritt for millioner av venezuelanere.

Samtidig var opposisjonen i ferd med å samle rekkene, etter flere år med indre strid og store politiske feilgrep – som å boikotte nasjonalforsamlingen i en periode. Enrique Capriles, guvernør i delstaten Miranda, var en ny type høyreleder, som anerkjente sosialistregjeringens innsats for landets fattige. Dermed fikk den karismatiske Chavez for første gang en reell konkurrent til makten, da venezuelanerne gikk til valgurnene i oktober 2012.

Men selv om mange «chavister» etter hvert var blitt svært kritisk til sin president, så var det et langt skritt for dem å stemme på høyrekandidaten. Mange husket hvordan livet var under det forrige regimet, og Chavez vant valget med klar margin.

Chavez dør – Maduro overtar

Det ble aldri folkets dom som skulle felle den populære og omstridte Hugo Chavez. I juni 2011 var det blitt kjent at han led av kreft, og det var en sterkt svekket president som deltok i valgkampen. Noen måneder etter valget, i mars 2013,
tapte han kampen mot kreften, og hans nære medarbeider visepresident Nicolas Maduro overtok makten.

Venezuelas nye leder sto overfor enorme utfordringer, og det viste seg snart at han ikke evnet å ta radikale grep for å snu utviklingen. Våren 2014 satte opposisjonen i verk omfattende demonstrasjoner mot
regjeringen, og 43 mennesker ble drept. Lederne for demonstrasjonene ble arrestert og dømt og sitter fortsatt fengslet.

Dommene er blitt kraftig kritisert både av opposisjonen i Venezuela og av internasjonale menneskerettighetssorganisasjoner, men myndighetene avviser at det dreier seg om politiske fanger. Ifølge Amnestys siste årsrapport er det «fortsatt mangel på rettferdighet i saker om alvorlige menneskerettighetsbrudd og kontinuerlige angrep mot menneskerettighetsforkjempere» i Venezuela.

Samtidig gikk situasjonen i landet fra vondt til verre, med økt varemangel, mer kriminalitet, stigende inflasjon og et fall i økonomien på rundt 25 prosent fra 2013 til 2016.

Folket krever endring – Hva vil de militære?

Ved parlamentsvalget i desember 2015 ble det klart at folket hadde vendt seg mot sosialiststyret. Da fikk opposisjonen rundt to tredeler av plassene i nasjonalforsamlingen – det første valgnederlag for regjeringen siden Chavez kom til makten i januar 1999.

Men foreløpig har valgseieren gitt liten politisk uttelling for opposisjonen. Før den gamle nasjonalforsamlingen ble oppløst, sørget den for å innsette regimevennlige dommere i Høyesterett, og dette er blitt brukt til å oppheve alle viktige vedtak fra landets nye folkevalgte.

President Nicolas Maduro har blant annet nektet å etterkomme kravet om nyvalg, et såkalt Referendum revocatorio (tilbakekallingsvalg), slik grunnloven åpner for. Men opposisjonen fortsetter presset, og har samlet inn millioner av underskrifter til støtte for dette kravet.

For tiden kjemper Venezuelas president med ryggen mot veggen. Meningsmålingene viser at han bare ville fått rundt 25 prosent av stemmene dersom det var valg i dag. Men han har mektige støttespillere, i første rekke blant de militære. Det er antatt at de fleste i den militære ledelsen stiller seg bak Nicolas Maduro – ikke fordi de har tro på ham som leder, men fordi de har store privilegier som vil forsvinne sammen med presidenten.

Samtidig blir den økonomiske situasjonen verre fra dag til dag, og ingen ting tyder på at landets ledelse er villig til å legge om sin økonomiske politikk. I stedet kommer det stadig nye utspill som skal sørge for at «den rådende politikken fungerer som den skal».

Og presidentens forklaring på krisen er et kjent mantra fra regimet: En «økonomiske krig» fra opposisjonens side. En kjent venezuelansk kommentator sier det slik: «President Maduro er den eneste statsleder som har funnet opp en krig – og tapt den».

Hva må gjøres?

Situasjonen i dagens Venezuela er dramatisk – og farlig. Hvor mye nød tåler folket før landet eksploderer i vold og opptøyer? Hva vil i så fall de militære gjøre i en slik situasjon?

Eksperter med gode kontakter innad i regimet sier det er et økende press fra Maduros nære medarbeidere for å få ham til å trekke seg. Andre hevder at sentrale personer i regjeringen og sosialistpartiet ønsker en virkelig dialog med opposisjonen for å løse landets dype krise.

Blant opposisjonens viktigste krav er å avvikle pris- og valutakontrollen og belønne satsing og investeringer for å få til en økning i produksjonen av varer og tjenester. Men ingen av disse kravene har i øyeblikket støtte fra Venezuelas regjering.

Den siste tiden har Organisasjonen av amerikanske stater drevet en diplomatisk innsats for å bringe Venezuelas regjering og opposisjon til en dialog. USAs utenriksledelse og Spanias tidligere statsminister Jose Zapatero har sentrale roller i prosessen, men det har hittil ikke vært direkte samtaler mellom partene. Og mistroen er dyp på begge sider.