Gjorde vestlige intervensjoner i Midtøsten verden sikrere?
Personer
- Hva er den nære forhistorien til intervensjonene på 2000-tallet?
- Skyldes migrasjonskrisen i Europa vestlige militære intervensjoner i Midtøsten?
- Er de som søker tilflukt «regimeendringsflyktninger»?
- Har Vesten seg selv å takke for flyktningkrisen?
Opptakten
Vestlig politikk overfor landene i Europas randsone mot sør og sørøst har etter den kalde krigen i stor grad vært styrt av vestlige egeninteresser. På 2000-tallet har vestlige land direkte eller indirekte besørget regimeendring i land i det muslimske beltet mot sør, med klare sikkerhetspolitiske fordeler for Vesten.
Den kalde krigen endte med at Sovjetunionen trakk seg ut av Midtøsten og Afghanistan. I Afghanistan ble russernes afghanske allierte overlatt til en Borgerkrig som raste fram til Taliban erobret store deler av landet i 1996. I Midtøsten trakk Sovjetunionen tilbake rundhåndede avtaler med allierte regimer, men tette bånd ble opprettholdt mellom Russland og regimene i Libya og Syria.
Amerikanerne hadde kommet til den arabiske halvøy etter den iranske revolusjonen i 1979.
USAs avhengighet av oljen fra Midtøsten toppet seg i 1986, og i 1991 rykket landet inn – med FN-mandat – for å drive okkupanten Irak ut av Kuwait. Da krigen var over, ble imidlertid USAs militære stående i Saudi-Arabia, Kuwait og Bahrain. Vantro amerikanske soldater på hellig muslimsk jord i Saudi-Arabia for å støtte en uhellig allianse mellom USA og monarkier i Gulfen! Slik tenkte en hel del muslimer. Særlig dette motiverte saudiarabiske Osama Bin Laden til å erklære krig mot USA i 1996. Selv hadde rikmannssønnen Bin Laden vært sentral i et amerikanskstøttet saudiarabisk nettverk av jihadister i Sentral-Asia på 1980-tallet. Der hadde de kjempet mot vantro sovjetiske styrker i Afghanistan. Etter at motstandsbevegelsen (mujahedin) hadde «vunnet» krigen mot russerne i Afghanistan, hadde imidlertid oppdragsgiverne plutselig endret spillereglene.
For en ny æra var kommet. Demokrati og menneskerettigheter hadde seiret i den kalde krigen; det var disse verdiene som nå skulle dominere verden. Masseøydeleggingsvåpen skulle derimot bort.
Ondskapens akse
Det overordnede argumentet for en sammenheng mellom vestlige intervensjoner og Flyktningkrise i Europa – hva står på spill? er at de bakenforliggende motivene for vestlig innblanding har vært å styrke vestlige sikkerhetsinteresser. Intervensjoner av hensyn til vår egen sikkerhet har medvirket til å ødelegge statsapparatene i flere land. Det har svekket sikkerheten til befolkningen i disse landene.
Men i Midtøsten fikk masseødeleggelsesvåpen ny giv etter 1990. Israels «kjernefysiske tvetydighet» hadde gjort at Egypt, Syria og Libya holdt seg med fattigmannsutgaver av masseødeleggelsesvåpen – kjemiske og biologiske våpen. Da 1990-tallet kom med nedrustning for kjemiske våpen, valgte Egypt, Libya og Syria å stå utenfor. Motivet var å bevare en terrorbalanse med Israel. Disse statene krevde at avrustning i Midtøsten måtte gjelde alle typer masseødeleggelsesvåpen, inkludert Israels (antatte) atomvåpen.
Også Irak og Iran hadde utviklet og benyttet masseødeleggelsesvåpen under Iran–Irak-krigen på 1980-tallet. Det neste tiåret deltok Iran og Irak i internasjonale avtaler som forbød biologiske og kjemiske våpen, men det hersket sterk tvil om de faktisk overholdt sine forpliktelser. Forholdet mellom Iran og Syria ble tettere, og det ble klart at Syrias masseødeleggelsesvåpen også tjente som Irans førstelinje-forsvar mot et mulig israelsk angrep på Iran. Midt i spindelveven av masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten sto altså Israel. På 1990-tallet lå derfor nøkkelen til å fjerne masseødeleggelsesvåpen i Midtøsten ganske enkelt i fred med Israel. Gjentatte forsøk til tross; det kom som kjent aldri helt i mål. Og fredsprosessen mellom israelere og palestinere har ligget nærmest død siden 2001.
Etter angrepene mot USA i 2001 ble det å bekjempe internasjonal terrorisme en av de aller fremste vestlige sikkerhetsprioriteringene, også i Midtøsten. Amerikanerne gikk inn i Afghanistan for å uskadeliggjøre Al Qaida. De ville forhindre at Afghanistan atter en gang ble frihavn for internasjonale terrororganisasjoner.
Den evnen til å ødelegge som internasjonale terrorister hadde vist gjennom 11.09.2001, reiste spørsmålet om det eksisterte en kobling mellom terrorister og masseødeleggelsesvåpen. Sikkerhetstrusselen mot vestlige land ble ansett å ligge særlig i linken mellom fiendtlige regimer med masseødeleggelsesvåpen som kunne gå i ledtog med terrorister. I 2002, etter at Taliban var blitt drevet ut av Afghanistans hovedstad av en koalisjon av amerikanske styrker og afghanske krigsherrer, framla president George W. Bush sin sikkerhetsdoktrine for det nye årtusen.
Regimer som kunne representere en trussel mot USA og allierte som følge av en kombinasjon av fiendtlighet (eller ledtog med terrorister) og befatning med masseødeleggelsesvåpen sto på en ondskapens akse, og skulle uskadeliggjøres. I den inngikk statene Irak, Libya, Syria, Iran og Nord-Korea.
Baath-regimet i Irak ble fjernet av en amerikansk–britisk militær invasjon i 2003. De henviste da til en fare for Masseøydeleggingsvåpen i landet. Saddam Hussein ble henrettet av det nye regimet i 2006, ikke for bruk av masseødeleggelsesvåpen, men for forbrytelser begått mot sjiamuslimene i Irak da Saddam fortsatt var amerikanernes mann. Påstandene om masseødeleggelsesvåpen i 2003 baserte seg på indisier som ikke holdt vann.
Libyas Muammar Gaddafi så tegningen. Han la sitt våpenprogram på hyllen i 2004, året etter at Saddam Hussein ble fjernet og ble deretter tatt inn i varmen av Vesten. Regimets skjebne ble imidlertid forseglet med den arabiske våren. En NATO-ledet Midtøsten: En ny maktfaktor – Den islamske staten hjalp ulike libyske grupper med å erobre hovedstaden Tripoli i 2011. Operasjonen hadde mandat fra FNs Sikkerhetsråd til å «beskytte sivile» i Libya ved å håndheve flyforbudssone og våpenboikott. Gaddafi ble etter hvert tatt og henrettet av opprørere.
En prosess for regimeendring lik den i Libya ble mobilisert for Syria uten å lykkes. Sikkerhetsrådet autoriserte ikke maktbruk mot det syriske regimet, og den væpnede kampen mot det syriske regimet måtte derfor i stedet føres av syriske grupper med støtte utenfra. Også mange fremmedkrigeredro til Syria for å sloss.
Etter hvert ble kampen en uthalingskrig med flere utilsiktede effekter, deriblant ISIL – Midtøsten: En ny maktfaktor – Den islamske staten , noe som brakte regimet i Damaskus ned i knestående. Da masseødeleggelsesvåpen ble benyttet i et omfattende angrep i Damaskus i 2013, resulterte det ikke i rask regimeendring med full amerikansk styrke. I stedet gikk USA sammen med Russland om å avvæpne Syrias kjemivåpenarsenal i regi av Sikkerhetsrådet. Regimet besto og krigen fortsatte, men masseødeleggelsesvåpnene til Syria (og Iran) som kunne utgjøre en fare for Vesten (og Russland), ble tilintetgjort.
I 2016 er status at potensielt fiendtlige regimer i Midtøsten har blitt fjernet og deres masseødeleggelsesvåpen langt på vei destruert, uten å gå via en krevende fred med Israel. Et avgjørende bakenforliggende motiv har vært sikkerhet for vestlige land. Samtidig har relativt stabile regimer forsvunnet og deres statsapparater blitt oppløst.
Voktere i naboland til Europa
Et neste argument for en sammenheng mellom flyktningkrisen og intervensjoner ligger i at vestlige land har sviktet på et helt vesentlig punkt. De har ikke maktet å etablere stabile og effektive sikkerhetsstrukturer i land hvor de har intervenert. Sikkerhetsapparater er ikke bare egnet til å håndtere sikkerhetsproblemer og sørge for orden og stabilitet. De bidrar også til å hindre at det skapes nye flyktninger og til å forvalte Migrant – flyktning i transitt.
For Afghanistan og Irak innebar vestlig intervensjon at sikkerhetsapparatet ble oppløst, og nye apparater måtte etableres fra bunn av. Sikkerhetsapparatet var også nøkkelen til regimeendringene i Libya og Syria. Svært ulike utfordringer har oppstått i disse landene. Elendige sluttresultater er imidlertid felles for alle. Statsmaktens voldsmonopol, dens evne til å yte sikkerhet for egne innbyggere og å hindre migranter på gjennomfart har blitt betydelig svekket i kjølvannet av vestlige intervensjoner i samtlige land – tross vestlige forsøk på å bygge opp igjen sikkerhetsstyrker.
AFGHANISTAN hadde 20 år med okkupasjon og borgerkrig bak seg i 2001. Noe sikkerhetsapparat i vestlig forstand fantes ikke; det måtte bygges opp fra bunnen. Her skulle Vesten drive terrorbekjempelse, opprørsbekjempelse og fredsbygging i ett og samme løft! Taliban, som særlig har støtte hos Afghanistans store etniske majoritet pashtunerne, fikk ikke være med. Afghanske krigsherrer i opposisjon til Taliban var våre allierte. De fikk amnesti (fritak for straff) og nøkkelroller i det nye sikkerhetsapparatet.
Hovedbyggeklossene i det nye «legitime» sikkerhetsapparatet besto altså av noen av de mest notoriske krigsforbryterne fra siste halvdel av det 20. århundre. Mange av Vestens allierte var sågar gode venner av nabolandet Iran, som USA hadde plassert midt i ondskapens akse. Antallet vestlige soldater var dessuten altfor få, og private sikkerhetskontraktører fra alle verdenshjørner kom etter hvert inn for å ta del i og tjene på jobben. Med utvalgte afghanske krigsherrer (men ikke Taliban) og kontraktører fra den ganske verden skulle landet bygges!
I IRAK fantes derimot et sikkerhetsapparat. Det oppløste imidlertid amerikanerne etter at Hussein-regimet falt. Amerikanerne ville renske ut Saddams lojale og allierte i statsapparatet. Irak hadde jo vært en ett-partistat, hvor alle statsansatte av betydning måtte ha tilknytning til Saddams Baath-parti. Resultatet ble at hele statsapparatet i det som var en rimelig moderne stat, ble oppløst. Ca. 1,6 millioner irakere mistet sin hovedinntekt.
Da amerikanerne innså at det var umulig å bygge det nye Irak uten irakerne, ble visse irakere invitert inn igjen i varmen. Det varte bare fram til USA overlot styringen til irakerne selv i 2004. Det nye regimet besto av irakere med mye å hevne overfor baathistene, og mange som hadde sittet i styre og stell, røk nå ut for andre gang. Oppløsningen av sikkerhetsapparatet hadde kastet Irak inn i et voldelig inferno der den sterkestes rett gjaldt. Sikkerhetsapparatet som ble stablet på bena, var i økende grad knyttet til politiske grupperinger på sjiamuslimsk side, der flere irakiske politikere etter hvert hadde sin egen milits.
Krigen i Irak ble mer kostbar og militært krevende enn antatt, og krigens popularitet i USA sank snart. Dette ble de. Under invasjonen i 2003 var forholdet sikkerhetskontraktører–militære 1:10; i 2007 var det nærmere 1:1. I Irak hadde sikkerhetsapparatet stått bak overgrep og internasjonale forbrytelser. Nå skulle menneskerettigheter og ny legitimitet innføres – om nødvendig med hard hånd. Nye strukturer skulle etableres og holdes i sjakk ved hjelp av utenlandske leiesoldater, med fingeren på avtrykkerknappen og ingen å stå til ansvar for. Dette var en modell mange irakere raskt betakket seg. USA ødela Iraks statsbærende institusjoner med makt, men ble så diskreditert i prosessen at amerikanerne ikke lenger evnet å gjenoppbygge noe i ruinene.
Vestlig inngripen i LIBYA gikk aldri så langt. Opprøret som startet i 2011, besto i stor grad av ikke-militære med improvisert og flat struktur. Lufthjelp fra NATO for å «beskytte sivile» gjorde det mulig for ulike grupper å erobre territorium, olje- og gassfelt og andre verdifulle landområder, uten noe klart hierarki mellom seg. Men da regimet hadde falt, var det uklart hvem som skulle stå for og kontrollere sikkerhetsapparatet. Ingen som hadde kjempet, ga seg uten kamp! Vestlig intervensjon etterlot Libya i kaos og væpnede gruppers vold.
Syria fra vondt til verre hadde derimot et omfattende sikkerhetssystem (en av verdens sterkere militærmakter) – delvis et utslag av Russlands fornyede interesse. Fem år med uthalingskrig har brakt det syriske sikkerhetsapparatet til randen av kollaps og svært avhengig av russisk hjelp. Over 50 000 unge menn fra minoriteten alawitter (ca. 5 % av mannlige alawitter) har ofret livet for å holde regimet ved makten. Noen anslag sier at 470 000 mennesker er drept i krigen så langt. Da Russland trådte inn i Syria for fullt høsten 2015, var det for å redde stumpene av det syriske stats- og sikkerhetsapparatet før det gikk fullstendig i oppløsning. Flere enn Moskva mente at denne inngripenen var bra.
Vestlige intervensjoner har altså lagt sikkerhetsapparatene i disse landene i ruiner. De var viktige fundament for regimenes makt. De var også instrumenter for trusler mot vestlige land, og ble benyttet til undertrykkelse av (deler av) egen befolkning. Men de samme sikkerhetsapparatene tjente også som garantister for sikkerhet og orden for egen befolkning, og som hindre for migranter på vei mot Vesten.
Vestens byrde – håpene som brast
Et tredje argument for en sammenheng mellom flyktningkrisen og vestlige intervensjoner ligger i håpene som brast, i avgrunnen mellom
- fagre ord og lovnader om nye samfunnsmodeller som har fulgt med intervensjonene, og
- hva som faktisk har blitt levert.
For edle motiver og store vyer har det ikke skortet på. Samtlige vestlige intervensjoner i Midtøsten siden 2001 har foregått under demokrati- og menneskerettighetsbannere.
Mot slutten av 1980-tallet pågikk en demokratisk oppmykning i flere arabiske land. På 1990-tallet gikk imidlertid demokratiseringen i stå. Ikke minst kom dette til syne da det muslimske brorskap lå an til å vinne parlamentsvalget i Algerie i 1992. Da svarte den regjerende eliten med å kuppe makten med Frankrikes hjelp.
Anslagsvis 150 000 menneskeliv gikk tapt i den svært brutale borgerkrigen som fulgte, noe som la en klar demper på demokratiseringsiveren i andre arabiske land. Mens resten av verdens diktatorer trådte av, strammet de autoritære regimene i Midtøsten grepet til. Dette ga vind i seilene for jihadistbevegelsen til Bin Laden og andre islamistiske grupperinger.
Utover på 1990-tallet arbeidet Europa for å styrke demokratiske krefter i Midtøsten. EUs naboskapspolitikk: mulegheiter og avgrensingar skulle skape marked og vekst sør for Middelhavet, øke eksport av varer fra Europa og minske tilsiget av mennesker nordover. Det langsiktige målet var demokrati. Man forsøkte å styrke sivilsamfunnet, embetsverk og – krefter som senere ble fundamentet for den arabiske våren i 2011.
Det var likevel et dilemma at for tydelig vestlig innblanding kunne bringe de arabiske demokratiforkjemperne i miskreditt (delegitimere dem) på deres hjemmebane. Et annet var at det særlig var brorskapsbevegelsene – det islamske alternativet – som fikk vind i seilene i perioder med demokratisk oppmykning. Her mente europeere å skimte konturene av «én mann, én stemme, én gang». Frykten var at islamister ville benytte valg for å komme seg til makten, men deretter avskaffe demokratiske valg.
Blekere demokratiforventninger
I AFGHANISTAN skulle valg frigjøre landet fra århundrer i klanenes klamme favntak. Men ikke alle fikk være med inn i den nye tid. Amerikanerne var klokkeklare på hvilke krefter som var uønsket. Dette var afghansk folkestyre underlagt amerikansk sensur.
Ved invasjonen i IRAK skjøv Vesten den tidligere makteliten, sunniminoriteten, ut i kulden, og sjiaflertallet overtok makten. Den nye valgmodellen fremmet Sekterisk tilhørighet. Diktatur erstattet vi med «sekterisk demokratur». Det ble begynnelsen på slutten for Irak.
Men naboland tok hintet etter 2003 og åpnet for mer valg. I valgskred som fulgte i de neste årene i Irak, Egypt, Jordan, Marokko og Jemen, opplevde partier knyttet til det muslimske brorskap stor framgang. Valget som fikk størst oppmerksomhet var det reelt demokratiske valget hos palestinerne. Valget endte med seier for brorskapspartiet Hamas. Europa grøsset og rygget.
Det ble stadig mer krevende å skulle engasjere seg i demokratiprosesser som produserte det Europa i stor grad så på som anti-demokratiske og til og med farlige krefter. Striden omkring Muhammed-karikaturene illustrerte det hele. Europa ble dermed ytterligere skeptisk til hvilke krefter som fantes under overflaten da flagg fra stater som Danmark og Norge brant over hele Midtøsten.
Karikaturstriden var samtidig en «hjelpsom påminnelse» til muslimer om hva vestlig demokrati og menneskerettigheter handlet om – frihet til å spotte Profeten! USA hadde stått i bresjen for å kjempe fram demokrati gjennom våpenmakt, men inntok etter hvert en svært pragmatisk holdning. Tiden var inne for smertefulle kompromisser, og ambisjonene om demokrati ble betydelig dempet.
Europas mer lavmælte innsats for demokratisering i våre nærområder var også i ferd med å bli vel krevende. Arabiske utviklingsrapporter etter 2002 ga nedslående diagnoser og enda grellere prognoser. Derfor var det stor lettelse som bredte seg i europeiske land da den arabiske våren kom i 2011. Her var beviset for at det fantes kraft og miljøer på innsiden av disse statene som selv kunne ta hånd om egen skjebne. Da libyere ba om hjelp for å kaste åket av, stilte Europa villig opp militært for å gjøre kort prosess.
Men dersom utenforstående makter, gamle koloniherrer eller USA blandet seg direkte inn, risikerte man å bringe hele prosessen i vanry. Ble den påtvunget utenfra, ville den også måtte drives fram av utenforstående. Dette skulle araberlandene eie selv. Handlingsrommet var derfor begrenset. I tillegg var det jo brorskapsbevegelsen som så ut til å ville tjene mest på våren.
Våren blir til vinter
Mer foruroligende ble det da reaksjonære makteliter mobiliserte for fullt. Både i Saudi-Arabia og Emiratene kastet de seg inn i maktkampen ved å støtte krefter som kunne motarbeide brorskapet i Egypt, Libya og Syria. Land som Tyrkia og Qatar hadde strategiske interesser i at reelle valg (og dermed brorskapet) skulle vinne fram, og støttet dem. Dette var maktkamp mellom krefter i regionen, hvor USA og Europa etter hvert ble henvist til tilskuerplass.
Det dramatiske klimaks kom i 2013. Presidenten i Egypt, brorskapsmannen Mursi, ble da Egypt: på kanten av stupet? , og Egypts militære makthavere massakrerte rundt 1000 ubevæpnede brorskapsmedlemmer i Raba. Europas manglende reaksjon sjokkerte. Et kjemivåpenangrep med rundt 1000 døde i Damaskus en uke senere endte verken med Syria-intervensjon i Sikkerhetsrådet eller med at USA kom til unnsetning. I 2013 døde den arabiske våren, europeerne ga opp og amerikanerne gikk sammen med russerne for å avvæpne Syria for kjemivåpen. Regionen var overlatt til seg selv.
I 2013 gikk flyktningkrisen i Syria fra krise til katastrofe. Ved inngangen til 2013 anslo FN at det var ca. 2,7 mill. fordrevne syrere. Ett år senere var tallet nær 9 mill. – i snitt 9500 nye fordrevne hver dag gjennom hele 2013. I 2015 nådde denne bølgen Europa med full kraft.
Europa har i forbausende liten grad maktet å stå ved sine idealer og visjoner i møte med en brutal virkelighet hvor kampen mellom ulike samfunnskrefter er nådeløs. Dette er ikke vår kamp, vi har få gode virkemidler, og det er uklart om resultatet vil tjene våre interesser. Europa har valgt å heller konsentrere seg om sine egne problemer.
For tidlig å trekke vestlige styrker tilbake
Krig kom verken til Afghanistan eller Irak som følge av vestlige intervensjoner. Det var Iran–Irak-krigen (Irak angrep i 1981) som startet elendigheten i Irak. I Afghanistan var det Sovjetunionens inntog i 1979 som var utgangspunktet. Disse krigene var åpenbart ikke løsrevet fra hva vestlige land foretok seg, men det er uriktig å forklare effektene med henvisning til «Vestens politikk» alene.
Argumenter om at det er lange historiske linjer som virker her, og at vestlig intervensjon kun har vært mindre, dog relativt mislykkede, mellomspill har klart noe for seg. Både Afghanistan og Irak har produsert flyktninger i flere tiår før vestlig intervensjon – også da i hovedsak til naboland. Igjen er området inne i en periode med sterk økning i tallet på flyktninger.
Selv om invasjonen i 2003 kan forklare mye av elendigheten i Irak og til dels Syria, var det like fullt militær tilbaketrekning fra Irak i 2011 som brakte landet tilbake på randen av borgerkrig, og tilrettela for etableringen av ISIL i 2014.
Også i Afghanistan sammenfalt vestlig tilbaketrekning med hevet konfliktnivå i 2015 og økt flyktningestrøm mot Europa. Fellesnevneren for Afghanistan og Irak er at det rakner først når Vesten trekker seg ut.
Libya og Syria er en annen historie. Her har vestlige intervensjoner bidratt til å fjerne eller svekke regimer i Europas randsone. Begge land hadde opplevd uro i naboland, men hadde selv regimer som styrte med hard hånd. Libya under Gaddafi hadde avtaler med europeiske land om «forvaltning» av migrasjonspresset fra sør (bilateral avtale med Italia 2009, samarbeidsavtale med EU 2010).
På noen måter la begrensningen på inngripen i Libya til rette for kaos og påfølgende mangel på et sikkerhetsapparat. Det har gjort Libya til hovedfartsåre til Europa de siste årene. Likeledes brakte mangelen på vestlig inngripen i Syria i 2013 konflikten over i en massiv stedfortrederkrig, som virkelig fikk fart i den syriske flyktningstrømmen.
Fra USAs side ligger det globale, realpolitiske vurderinger bak deres mer tilbaketrukne rolle i Libya og Syria. For Europa burde det hele imidlertid fortone seg annerledes. Afghanistan er periferi for Europa. Det kan ikke sies om middelhavslandene Libya og Syria, eller om (nesten) nabolandet Irak. For om Europa kan svikte sine idealer, er geografi like fullt en gitt størrelse. Den gir et skjebnefellesskap med utviklingen i våre naboland i sør som Europa ikke kan løpe fra. Først da Tyrkia åpnet slusene mot Europa høsten 2015 ble Europa tvunget til å ta konsekvensene av sitt naboskap.
Denne artikkelen er en kortversjon av artikkelen Migrasjonskrisen: Som man sår? Om forholdet mellom vestlige intervensjoner og flyktningkrisen
publisert i NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk i juni 2016
Arbeidsoppgaver
Personer
Fakta
Denne artikkelen er en kortversjon av artikkelen Migrasjonskrisen: Som man sår? Om forholdet mellom vestlige intervensjoner og flyktningkrisen som sto i NUPIs tidsskrift Internasjonal Politikk 2/2016.
Relaterte kompetansemål
Politikk og menneskerettigheter (programfag)
- Reflektere over hva det innebærer å være medborger, sammenligne ulike staters styreform
- Utforske og analysere nasjonale og internasjonale saker eller konflikter i et statsvitenskapelig perspektiv
- Vurdere menneskerettighetenes betydning for demokratiet og velferdsstaten
Samfunnskunnskap (fellesfag)
- Utforske og presentere dagsaktuelle tema eller debatter ved å bruke samfunnsfaglege metodar, kjelder og digitale ressursar, og argumentere for sine...
- Utforske korleis interesser og ideologisk ståstad påverkar våre argument og val av kjelder, og reflektere over korleis det gir seg utslag i forskje...
- Gjere greie for grunnlaget for menneskerettane og utforske og gi døme på brot på menneskerettane nasjonalt eller globalt
- Vurdere årsaker til og tiltak som kan førebyggje rasisme, diskriminering og hatefulle ytringar, og drøfte grensene for ytringsfridommen
- Utforske ei utfordring eller ein konflikt på lokalt, nasjonalt eller globalt nivå og drøfte korleis utfordringa eller konflikten påverkar forskjell...