• Hva er hovedelementer i kinesisk utenrikspolitikk av i dag?
• Hvordan skiller dagens kinesiske utenrikspolitikk seg fra gårsdagens?
• Hvordan samsvarer kinesisk politisk innflytelse med landets økonomiske?

Denne utviklingen går nå hånd i hånd med en stigende tiltro til egen makt og innflytelse på globalt nivå. Skiftet har kommet til syne gjentatte ganger i det siste året. Inntil nylig arbeidet Kina seg fram i det stille og inn i rollen som stormakt. Det var en rolle den forrige regjeringen gjorde sitt beste for å tone ned gjennom ordbruk og doktriner som fredelig vekst eller fredelig utvikling.  I dag føler Kina seg vel med statusen som stormakt og søker å utvide sine rettigheter og sitt ansvar i pakt med den nye rollen.

Elefanten i rommet

I november 2014 talte president Xi i parlamentet i Australia og framholdt der at Kina var i ferd med å innta rollen som elefanten i rommet (folkemengden). Det blir da naturlig at andre vil lure på hvilke steg og handlinger den vil foreta. De vil også være opptatt av hvordan «elefanten» vil forholde seg til dem, eller om den vil ta over deres «plass». Xi la imidlertid stor vekt på at Kina ønsker å vokse i samarbeid med det internasjonale samfunnet. Ja, landets egen historie demonstrerer at krigerske stater, uansett størrelse, er dømt til å feile. Til tross for at Kinas diplomatiske og økonomiske makt vokser raskt, er landet likevel var for å bli oppfattet som en ekspanderende makt. Særlig gjelder det i kjølvannet av russiske militær aktivitet i Ukraina, som Kina har prøvd å ta diplomatisk avstand fra.

Strid om øyer

Det står fremdeles strid om sjøgrenser både i Øst- og Sørkinahavet (bl.a. pga. petroleums- og fiskeressurser). Da Kina i 2014 plasserte en oljerigg i farvann som landet er i strid med Vietnam om, var dette alarmerende for omliggende land. Tidlig i 2015 ble det kjent at Kina hadde startet en serie av tiltak for å tilegne seg omstridte øygrupper i Sørkinahavet. Tiltakene skulle sette Kina bedre i stand til å forsvare øyene og ytterligere befeste sine krav.

Kina og Japan har dessuten jevnlig diplomatiske sammenstøt om sjøgrenser i Østkinahavet, rundt Senkaku-/Diaoyu-øyene. Titt og ofte konfronterer fly fra begge sider hverandre i denne regionen. Kina gjorde kjent sin Air Defence Identification Zone (ADIZ) for Østkinahavet i 2013. Det har fått både Japan og USA til å uttrykke bekymringer for hvilke mål Kina har i regionen.

Fra tidlig i 2015 lyder det imidlertid mer forsonlige diplomatiske toner fra Kina; Kina og Japan har dessuten søkt å forbedre de forgiftede forbindelsene mellom seg. Samtidig holder Kina et vaktsomt øye med amerikansk sikkerhetspolitikk i Asia og det som amerikanerne siden 2011 omtaler som sin «Asia-først-strategi» (også kjent som en politikk for omdirigering mot Asia av oppmerksomhet og ressurser).

I 2015 insisterer riktignok USA på at Asia og stillehavsområdet vil fortsette å være et kjerneområde i amerikansk militær strategi. Men hendinger under helt andre himmelstrøk har trukket oppmerksomhet i andre retninger. Det gjelder blant annet Russland–Ukraina-konflikten, framveksten til Den islamske staten (IS) i Irak og Syria samt andre konflikter i Midtøsten, som i Libya og Jemen.

Gammelt og nytt om hverandre

De kinesiske militærutgiftene fortsetter å vokse og vil nå 145 mrd. dollar i 2015 (budsjett) (USA brukte 691 mrd. dollar i 2013) – opp med nær ti prosent fra 2014. Samtidig har Kina – i en tid med økt internasjonal makt for landet – søkt å fremme en utenrikspolitikk som vektlegger samarbeid og utvikling.
I en tale til partiet i 2014 skisserte president Xi sine tanker om hva som bør være Kinas nye, globale prioriteter. Noe var gammelt nytt, som de fem prinsippene for fredelig sameksistens.  De er tanker fra Mao-tiden da stor vekt ble lagt på uavhengighet i utenrikspolitikken og et ønske om en  Multipolar verden – i motsetning til en verden dominert av en eneste supermakt (unipolar).
Men Xi luftet også synspunkter som var utenkelige tidligere, blant annet et ønske om en ny modell for forholdet til USA og gjøre Kina mer synlig internasjonalt. I det siste ligger en antakelse om at landet er på vei tilbake til en styrke lik den landet har hatt i perioder tidligere i historien, blant annet på 1700-tallet. Slik ordbruk ligger langt unna det som var vanlig ordbruk under Deng Xiaoping. Da var det om å gjøre for Kina å skjule sine kapasiteter og «ligge lavt i vannet».

Den kinesiske utenriksministeren Wang Yi har nylig oppfordret til at landet skal søke en viktigere og mer aktiv rolle i løsningen av internasjonale problemer og fredsbygging. Videre ba han om ett fokus og to hovedsatsningsområder.  Konkret vil dette si handelsveier til asiatiske og europeiske naboland. 

Av de fem faste medlemslandene i Sikkerhetsrådet er det Kina som har flest fredsbevarende FN-soldater. For tiden opererer kinesiske soldater under FN-flagg i Kongo, Libanon, Mali og Sudan/Sør-Sudan. Kina har søkt å motvirke frykt for landets økende militærmakt ved å konsentrere seg om andre militæroperasjoner enn krig.

2014: Kina ble verdens største økonomi

2014 ble året da Kina gikk forbi USA og ble verdens største økonomi – iallfall målt etter kjøpekraft. Målt i bruttonasjonalprodukt (BNP) per innbygger ligger Kina likevel lavt sammenliknet med vestlig nivå.  I dette ligger at Kina fremdeles må hanskes med fattigdom, inntektsulikhet og korrupsjon; og fremdeles gjenstår mye før landet kan kalle seg en velferdsstat. Kina holder også fram med å omgjøre sin enorme markedsmakt til nye handelsavtaler og -organisasjoner. I mer enn to tiår har landet tatt del i vestligledete finansinstitusjoner (Verdensbanken og Pengefondet) og akseptert deres regler, prinsipper og arbeidsmåter. Og selv i dag er det lite sannsynlig at landet vil kople seg fra disse organisasjonene.

Kina er imidlertid blitt mer tilbøyelig til å etablere nye økonomiske avtaler – både bilaterale og multilaterale – som begge har bidratt til den kinesiske økonomiske framgangen. Men denne utviklingen representerer også mulige utfordringer for disse finansinstitusjonene. De ble etablert etter amerikansk og europeiske initiativ og har siden vokst fram til å dominere det mellomstatlige globale finanssystemet.

Vi ser det blant annet når det gjelder avtaler om frihandel. I 2014 trådte slike avtaler i kraft både med Island og Sveits; en avtale ble signert med Australia og en annen med Sør-Korea tidlig i 2015. Forhandlinger om en slik avtale ble også startet med Norge i 2008; etter tildelingen av Nobels fredspris i 2010 (Liu Xiaobo), ble disse stanset. Helt fram til årtusenskiftet var Kina på vakt overfor hele tanken på frihandelsforhandlinger, for ikke å snakke om å inngå slike avtaler med framskredne økonomier. De fryktet at landets økonomi ennå ikke var moden for slike påkjenninger og forpliktelser. I dag er Kina en av de mest entusiastiske tilhengerne av åpnere handel både i Asia og ellers i verden. Ja, den kinesiske regjeringen har åpent ønsket seg flere slike avtaler.

Meget aktive kinesiske ledere

Den økte kinesiske økonomiske selvtilliten – både regionalt og globalt – kan ses på flere måter. I 2014 var både Xi Jinping og statsminister Li Keqiang aktive med diplomatiske framstøt både i Europa, Afrika, Latin-Amerika, Oceania og Sør-Asia. Målet var ofte å signere nye avtaler om økonomisk samarbeid og handel.

Langt mot nord har Kina vært aktiv lenge, helt siden landet fikk observatørstatus i Arktisk råd i 2013 (HHD 13:2013). Landet har styrket de økonomiske båndene med noen «arktiske» økonomier, blant dem Russland, og det søker å spille en pådriverrolle i den økonomiske utviklingen av regionen. Kineserne ser muligheter i regionens råvarer og energipartnere der, samt i de mulighetene som åpner seg med gjennom en mer isfri og mer tilgjengelig rute gjennom Nordøstpassasjen (seiling gjennom denne vil kunne redusere seilingstiden mellom Shanghai og Rotterdam med opp til 40 prosent i deler av året).

Slikt  Multilateral - multilateralisme diplomati er ikke nytt for Kina. Det nye er at landet er langt mer interessert i å utvikle nye internasjonale organisasjoner i tillegg til å delta i eksisterende. Kina er blant annet en sentral aktør i eurasiatiske sikkerhetsorganisasjoner som Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og the Conference on Interaction and Confidence-Building Measures in Asia (CICA). Landet går dessuten foran blant BRIKS-landene (nye fremadstormende stater) – Brasil, Russland, India og Sør-Afrika. Fra å være en heller løs og uklar gruppering har den utviklet seg til den største samlingen av store, fremadstormende økonomier. I 2014 kunngjorde BRIKS-landene at de vil etablere en egen utviklingsbank for utviklingsland; banken er ment å være et alternativ til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF). Landets planer for en egen Asian Infrastructure Investment Bank (AIIB) kom også nærmere etablering i 2014 da flere asiatiske og eurasiske stater signerte for medlemskap – til stor forbitrelse for USA.

Alternativt frihandelsområde

I et større toppmøte i den økonomiske samarbeidsorganisasjonen APEC seinhøsten 2014 blåste president Xi nytt liv tanken om et frihandelsområde for hele stillehavsområdet «Free Trade Area of the Asia-Pacific (FTAAP)».  I så fall vil det bli den største av sitt slag i hele verden. En FTAAP vil også kunne bli et alternativ til det USA-ledete Trans-Pacific Partnership (TPP), som opplevde diplomatiske hindringer i 2014. Det var på det samme APEC-toppmøtet at Xi tok til orde for en «Asia-Pacific Dream» for hele regionen som en slags parallell til «Den kinesiske drømmen» (jf HHD 7: 2015). Som et resultat av Kinas stigende økonomiske makt globalt har flere europeiske land – Frankrike, Tyskland og Storbritannia, samt EU selv begynt å overveie hvordan de skal nærme seg styresmaktene i Kina og kanskje utvikle en egen politikk for omdirigering av sin utenrikspolitiske oppmerksomhet til Asia.

Alternativer, men også risiki

Xi-styret har også utviklet rammene for en tosidig handelsstrategi – en ett belte og én vei-politikk i Eurasia og Det indiske hav. Beltet skal bestå av en rekke transittruter over land for å binde sammen Kina og markeder i Europa via Sentral-Asia, Russland og Kaukasus. «Veien» er noe annet enn en vei; med den menes større bruk av Det indiske hav for å lette kinesisk handel med Afrika, Sør-Asia og Sør-Europa.

Deler av disse ambisiøse planene er ennå på planleggingsstadiet. Men planene er i seg selv viktige – av flere grunner:

• Kina har riktignok sagt de ønsker å endre sin økonomiske politikk ved å redusere sin avhengighet av eksport og stimulere den innenlandske økonomien. Slik søker landet å gjøre seg mindre sårbar for svingninger i den globale økonomien.  Planene om nye handelsruter antyder likevel at eksport vil ha høy prioritet også i de nærmeste årene.
• Med positivt utfall vil disse handelsveiene ytterligere fremme øst-vest-handelen mellom Europa og Kina samtidig som de kan stimulere økonomisk utvikling i landene rutene går gjennom. Noen vestlige kommentatorer har allerede hilst disse initiativene velkommen og ser dem som varianter av den amerikanske Marshallhjelpen til Europa på slutten av 1940-tallet (selv om det er en sammenlikning kineserne misliker sterkt)
• Disse planene er det tydeligste signalet så langt om at Kina føler seg mer bekvem  med egen stormaktsstatus og mer åpent tør å fremme alternativer til vestlige institusjoner.

Kina står fremdeles overfor store utfordringer på hjemmebane, blant dem avtakende økonomisk vekstrate ettersom etterspørselen etter kinesiske varer synker i utlandet (men landet hadde rekordhøyt overskudd på handelen med utlandet i februar 2015). Det gjenstår også å se utfallet av den politisk risikable anti-korrupsjonskampanjen og eventuelle etterdønninger av de omfattende demonstrasjonene i Hongkong seinhøsten 2014.

Internasjonalt må Kina se i øynene at de står oppe i diplomatiske konflikter om grensedraging i Øst- og Sørkinahavet samt at valg både i USA og på Taiwan i 2016 vil påvirke kinesisk sikkerhetspolitisk tenkning. Uansett synes det klart at Kina fører en mer aktiv utenrikspolitikk enn før og med mer selvtillit enn tidligere. Og det er en politikk som vil ha dramatiske virkninger også for andre land.