• Hvordan kan vi forklare en slik utvikling?
• Må politikere bruke de samme virkemidlene som alle andre hvis de skal få oppmerksomhet i offentligheten?
• Hvordan påvirker denne utviklingen folks oppfatninger av politikk?
• Hva skjer med legitimiteten til politikere, kjendiser og politikk?

Kjendiser og politikk

Noen politiske ledere blir internasjonale mediekjendiser. Når Barack Obama reiser rundt i verden, mottas han som en superkjendis. Noen mener til og med at hans status som kjendis medvirket til at han fikk Nobels fredspris. Mindre kontroversielt er det kanskje å hevde (Kellner) at Obama helt fra han ble valgt, har brukt sin status som global superkjendis til å fremme sin politiske agenda.

Det finnes også flere eksempler på den motsatte utviklingen: kjendiser som engasjerer seg i internasjonal politikk og diplomati. Oprah Winfrey  støttet Obamas presidentkandidatur i sitt eget talkshow, og Bono og Bob Geldof arrangerte konserter i tilknytning til G8-møtet i 2005. Eksemplene er mange på at politikk og kjendiskultur har smeltet sammen i vestlige demokratier. Utviskingen av skillet mellom hva som er privat og hva som er offentlig kjennetegner våre dagers forhold til politikk, medier og  Makt og maktfordeling .  Medier, kommunikasjonsrådgivere og publikum forventer av offentlige personer at de i stadig større grad «byr på seg selv».

Politikere som blir berømte og opptrer som kjendiser i det offentlige rom, har likevel eksistert lenge. På mange måter går denne formen for politisk synlighet hånd i hånd med framveksten av moderne demokratier i Vesten – samfunn som gjerne kalles mediesamfunn. Mediesamfunn vil si at mediene har en sentral plass  i kommunikasjonsstrømmene i samfunnet.

Særlig i USA, men også i andre land, har politikere opptrådt som kjendiser og brukt denne statusen både til å bli valgt, til å sette dagsorden og til å få sin politiske vilje satt ut i livet. Politikere har altså inntatt kjendisverdenen, samtidig med at kjendiser bruker sin berømthet og kjendisstatus til å bestemme den politiske dagsordenen – også internasjonalt. Den første av UNICEFs goodwillambassadører, komikeren Danny Kaye, ble utnevnt på 1950-tallet. Siden er det blitt mer og mer vanlig at kjendiser engasjerer seg i internasjonal politikk og fronter «det gode budskap».

Forskere på «kjendispolitikk» skiller mellom

• politikere som har brukt sin status for å kapre velgere og
• framvekst av politiserte kjendiser som har blitt aktivister.

Kjendisene har dessuten ofte brukt sin status til å støtte politikeres kandidatur. Dette har lenge vært utbredt i USA. Der organiserte Warren Beatty støtte for demokraten George McGoverns kandidatur til presidentembetet allerede i 1972, mens skuespillerkollegene John Wayne og Sammy Davis jr. støttet den republikanske kandidaten Richard Nixon. Slik markering av støtte er fortsatt aktuelt. Eksemplene er flere fra valgkampen i Norge i 2013. Da gikk profilerte kjendiser ut med støtte til ulike partier. Forretningsmannen Olav Thon støttet FrP; visesanger Ole Paus ga sin støtte til KrF; fire store rockeband (DumDum Boys, Michael Krohn fra Raga Rockers, deLillos og restene av Valentinerne) stilte opp på konsert for Miljøpartiet De Grønne, mens Lise Karlsnes og skuespilleren Frank Kjosås ønsket et fortsatt rød-grønt samarbeid.

Når mediene dominerer politikken

Mange forskere mener at styrkeforholdet mellom mediene og politikk og samfunnsliv har endret seg i USA og Europa de siste femti årene. Politikerne må tilpasse seg mediene i større grad enn før. Tidligere hadde mediene en mer «sakral» tilnærming til politikk. Det vil si at politikken ble ansett som viktig i seg selv.  Mediene dekket det politikerne ønsket at de skulle dekke. Med andre ord var det politikerne som satte dagsordenen.

Mange mener situasjonen er blitt en annen og at mediene har en mer «pragmatisk» holdning til politikken. En slik tilnærming innebærer at politikerne for å få oppmerksomhet må tilfredsstille medienes fokus på drama, konflikt, aktualitet og enkeltpersoner. Denne utviklingen blir gjerne omtalt som medialiseringen av politikken. Et viktig poeng er da at politikerne og politikken har mistet noe av initiativet. Det er i stor grad overtatt av mediene. Dette betyr at mediene på mange måter har fått mer makt, mens politikerne har fått sitt handlingsrom begrenset.

Noen mener denne utviklingen representerer en utvidelse av demokratiet: Den har åpnet for nye former for politisk engasjement og deltakelse for folk. En del forskere mener at det blir enklere for veldig mange å følge med når politikk presenteres i en mer populær og mindre stivbeint form. 

Andre synes den skisserte utviklingen representerer en forfallshistorie. De mener politikk blir redusert til merkevarebygging – at politikere og politiske partier blir varer i et marked på samme måte som forbruksvarer. Dette kan bety at de med mest ressurser – blant annet penger og tilgang på kjendiser eller kjente politikere – vil ha lettere for å få oppmerksomhet om sine saker og standpunkter. Da kan kjendisorientering representere et problem for demokratiet, fordi tilgang på kjendiser ikke handler om legitimitet og representativitet i opinionen. Standpunkter og saker blir da gjerne varer i et globalt «marked» – hvor det ikke alltid er sikkert at den mest verdige saken får mest oppmerksomhet. Disse mener videre at politikken blir så forenklet at informasjonen i stor grad blir verdiløs: Alt reduseres til underholdning, folk går lei og slutter å interessere seg for politikk og samfunnsliv.

Politikere blir kjendiser

Det kan være naturlig å se utviklingen mot at politikere oppnår kjendisstatus som en del av medialiseringen av politikken (jf. over). I en verden hvor politikerne stadig må kjempe hardt om medienes og folks oppmerksomhet, gir det mening både for mediene og politikerne å tilnærme seg kjendiskulturen. For mediene blir det lettere å lage saker som de antar vil favne bredt, og for politikerne betyr statusen som kjendis at det blir enklere å fronte sitt budskap.

USA er et ledende eksempel på et land der politikere oppnår kjendisstatus. Det amerikanske politiske systemet har et svært sterkt fokus på kandidater i stedet for partier. Dette leder til en naturlig tendens mot sterk personifisering av politikken. Et slikt system legger til rette for kandidater som kan gjøre seg nytte av sin status som kjendiser. Mange har pekt på fjernsynet som en viktig delforklaring på at John F. Kennedy vant presidentvalget i USA mot Richard Nixon i 1960. Kennedys personlighet og framtreden gjorde seg så mye bedre på tv enn Nixons, har mange hevdet. De som så på debatten på tv, kåret Kennedy som vinner; de som hørte den på radio, mente at Nixon hadde vunnet.

Selv om denne måten å opptre på er oppstått og rendyrket i USA, har den fått fotfeste også i europeiske land. Ledere som Tony Blair og David Cameron, Angela Merkel og Gerhard Schröder, Silvio Berlusconi og Nicolas Sarkozy med sin sangerkone Carla Bruni, er eksempler på politikere som har opptrådt som internasjonale superkjendiser. De har formet sin egen framtreden nøye med vekt på PR-strategier – om enn på svært ulike måter.

Også i Norge deltar politikere i sammenhenger hvor det private og offentlige viskes ut. Da Jonas Gahr Støre ble intervjuet i Dagbladet i 2008, var det med barndomsbilder og refleksjoner om vinter og skigåing – mye plass var viet livet utenfor politikken. Den norske valgkampen i 2013 inneholdt flere eksempler på at private og kjendisrelaterte elementer fikk stor plass i omtalen av politikere. Hjemme-hos-reportasjen i statsministerkandidat Erna Solbergs folkelige hjem – blottet for danske designmøbler – fikk mye oppmerksomhet tidlig i valgkampen. Reportasjen tegnet et bilde av en annerledes Høyre-politiker – en som folk flest kunne identifisere seg med. Dette er et godt eksempel på hvor viktig personen er blitt også i norsk politikk.

Politikere inntok dessuten reality-TV, med TV 2s hyttereality «Valgcamp». SVs partisekretær ble spurt om hvorfor utviklingsminister Heikki Holmås hadde sagt ja til å delta i programmet. Hun svarte at «det er en lur ting å gjøre for å nå ut til unge velgere». På spørsmål om hun mente at dette var politikervarianten av det populære musikkprogrammet Hver gang vi møtes, svarte hun: «Er det noe galt med det? Og hvis vi kan få like gode seertall, blir det jo en suksess.» Disse perspektivene og eksemplene viser hvordan det å få oppmerksomhet blir det viktigste premisset/vilkåret for politikerne og partiene. Informasjon om selve politikken kommer en del ganger kommer i andre rekke.

Rockestjerne-politikk

Politikere som oppnår kjendisstatus og kjendiser som filmstjerner og musikere som engasjerer seg politisk, er ikke noe nytt fenomen. Fenomenet kan dessuten anta mange ulike former.

Den enkleste, og kanskje vanligste, formen for kjendisdeltakelse i politikken er støtteerklæringer, det amerikanerne kaller endorsements. Kjendiser går da aktivt ut og støtter en politikers ambisjoner om å bli valgt. Dette har lenge vært viktig i USA, men vi ser det også i Norge. Kjendisenes inntreden i politikken kan imidlertid gå utover det som handler om støtteerklæringer.

FN-organisasjonen UNICEF (FNs hjelpeorganisasjon for barn) var som nevnt tidlig ute med å bruke filmstjerner for å få oppmerksomhet om sitt arbeid. Den svært kjente komikeren Danny Kaye ble den første av UNICEFs etter hvert svært mange internasjonale og regionale ambassadører. Både Ole Gunnar Solskjær, Johan Olav Koss, Katy Perry, og David Beckham har alle hatt ulike roller som slike ambassadører.

Kjendisene har også engasjert seg på mer selvstendige måter, både utenfor og innenfor etablerte organisasjoner. Bob Geldof og Bono har i lang tid engasjert seg både for sulterammede i Afrika og for global rettferdighet. Angelina Jolie har vært svært aktiv og synlig som UNHCR-ambassadør (FNs flyktningorganisasjon), særlig knyttet til Sudan.

Slik aktivisme frontet av kjendiser kan føre til økt oppmerksomhet rundt viktige saker i det internasjonale samfunnet. Oppmerksomheten kan noen ganger også bidra til økte ressurser til en sak,  som når det arrangeres innsamlingsaksjoner eller støttekonserter. Dette kan være svært viktig for saker som ellers kanskje aldri ville nå opp på en internasjonal dagsorden. Vi kan imidlertid spørre om hvilken legitimitet engasjementet har og om løsningene på problemene er de riktige. Kjendisaktivister er blitt sterkt kritisert for (Franklin Cudjoe) å bruke «rockestjerneøkonomi (…) de utbasunerer en fullstendig feilaktig tro på at fattigdom, hungersnød og korrupsjon kan bekjempes med utviklingsbistand, gjeldslette og andre former for politikk som allerede har feilet i Afrika».

Hva betyr kjendispolitikk for politikken?

Den økte betydningen av å være synlig i et medielandskap preget av underskudd på oppmerksomhet og overflod av informasjon gir kjendisstatus et fortrinn når det gjelder å fange oppmerksomheten til publikum. Vi kan si at prisen på oppmerksomhet øker, og at kjendisstatus er noe som gjør det enklere å trenge gjennom.

Forskeren Darrell West har påpekt både positive og negative sider ved sammensmeltingen av underholdning og politikk. Denne utviklingen kan være positiv fordi kjendiser kan være med på å bringe nye perspektiver inn på dagsordenen og i ordskiftet. Andre mener at det i stor grad er positivt med flere underholdningselementer og sterkere personligheter i politikken. Dette erstatter det at folk tidligere identifiserte seg sterkere med partiene og derfor nå trenger andre identifikasjonsobjekter. En økt fokusering på kjente og tydelig personligheter kan fylle tomrommet etter at partiene langt på vei har forsvunnet som identifikasjonspunkter.

Men en slik sammensmelting kan også nedtone det politiske innholdet til fordel for de mer overflatiske sidene av kjendis- og populærkulturen. Andre hevder dessuten at det kan gå så langt som at folk går lei når fokuset er på personer og ikke politikk. Da mister folk tillit både til det politiske systemet og til politikerne selv.

De som forsvarer en sammensmelting av politikk og kjendiseri synes mer pragmatisk innstilt enn de mer kritiske røstene er. Mange vil likevel se det som et mål i formidling av politikk å få fram ideologisk innhold, politisk klarhet og hvilke politiske alternativer som finnes. Slik kan folk forholde seg til politiske saker og ikke bare til kjendisene som fronter dem – enten de er politikerkjendiser eller kjendisaktivister. Det er vanskelig å se overbevisende argumenter for at kjendisifiseringen av politikken og politiseringen av enkelte kjendiser faktisk har ført til slik formidling. Der synes de kritiske røstene å ha rett.

Kjendiseri og internasjonal politikk

Et økt kjendisengasjement hvor bare noen få internasjonale politikere oppnår superkjendisstatus, kan ha både positive og negative virkninger for internasjonal politikk. Det kan også få konsekvenser for hvordan en kan løse store, globale utfordringer som for eksempel klimaspørsmålet.
Positive:

• Kan øke globalt engasjement for saker langt mer enn enkeltland klarer
• Kan skape oppmerksomhet der politikere ikke makter eller ikke tør
• Kjendisnærvær kan gjøre det mer attraktivt å støtte en sak
• Saker som er langt borte geografisk, kan havne i bakleksa i en nasjonal politisk sammenheng; internasjonale kjendiser kan få saken lettere på medienes dagsorden

Negative:

• Engasjement skapt av kjendiser kan være kortvarig – saker mister oppmerksomhet før det får effekt
• Internasjonale konflikter eller problemer kan framstilles endimensjonalt eller forenklet – engasjementet kan i verste fall føre til en forverring
• Kjendisengasjement kan få en tendens til å velge «medievennlige» problemer, saker eller konflikter. Andre, og kanskje viktigere, spørsmål kan bli enda mer usynlige
• Kjendiser mangler til en viss grad legitimitet – saken eller konflikten kan miste troverdighet i opinionen
• Noen få internasjonale kjendispolitikere får svært mye oppmerksomhet – den internasjonale agendaen domineres av et fåtall personer

Denne HHD-artikkelen bygger på en lengre artikkel i NUPIs tidsskrift Internasjonal Poltikk nr. 4/2013