• Hvordan kan vi forklare demonstrasjonene i mai 2013?
• Hva har Erdogan-regimet oppnådd?
• Hva kjennetegner moderne politisk historie i Tyrkia?
• Hvilken rolle har de militære spilt?

Det begynte som en fredelig demonstrasjon mot lokale myndigheters plan om å gjenreise et historisk bygg – en osmansk militærforlegning (Taksim Kislasi) som sto på plassen fra 1780–1940. Bygget skulle brukes både som kjøpesenter og kulturhus. Dette ville ødelegge en av de siste grønne lungene (Geziparken) i byen og ble møtt med demonstrasjoner av en liten gruppe fredelige miljøaktivister.

Som lyn fra klar himmel svarte politiet med en brutalitet som rystet hele samfunnet. Demonstrasjonene tiltok voldsomt i styrke og spredte seg raskt til andre byer. Selv med femti prosent av stemmene fra siste valg i ryggen, klarte ikke statsminister Erdogan å se opposisjonen i øynene uten å ty til maktbruk.

Bare ved et kort tilbakeblikk på den nære historien er det mulig å forstå Erdogans politikk og demonstrasjonene mot ham.

Erdogan. AKP og demokratisk legitimitet

I 2011 vant Rettferdighets og utviklingspartiet (AKP) valget for tredje gang, med en oppslutning på 49,9 prosent av stemmene. Partiene på de to neste plassene var Det republikanske folkepartiet (CHP) og Nasjonalistpartiet (MHP), med henholdsvis 26 prosent og 13 prosent av stemmene. Valgdeltakelsen var høy – i overkant av 83 prosent.

Kritiske røster har hevdet at Tyrkias sperregrense på ti prosent undergraver retten til frie valg. I 2003 brakte to opposisjonspolitikere fra det kurdiske nasjonalistpartiet Demokrati og folkepartiet (DEHAP) spørsmålet inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen, men fikk ikke medhold. Retten slo fast at tyrkiske myndigheter er de som best kan avgjøre hva som er den mest hensiktsmessige sperregrensen i Tyrkia. Retten pekte også på det faktum at det i Tyrkia ikke finnes noen sperregrense for lister med uavhengige kandidater. Dette kan delvis veie opp for (kompensere) de uheldige konsekvensene av den høye sperregrensen.

Med en lavere sperregrense, på fire prosent (som i Norge) ville bare ett parti i tillegg til de tre store, nemlig det kurdiske partiet Freds- og demokratipartiet (BDP), ha kommet over sperregrensen ved siste valg. Ved de siste valgene har BDP nominert sine kandidater som «uavhengige». I 2011 fikk partiets «uavhengighetsliste» 6,5 prosent av stemmene og 35 seter i parlamentet.

Kurdernes rettigheter

Kurderne utgjør den største etniske minoriteten i Tyrkia (ca. 18 prosent av befolkningen), men manglende anerkjennelse av kurdernes rettigheter går som en rød tråd gjennom det moderne Tyrkias historie. Både Det republikanske folkepartiet, Nasjonalistpartiet og de militære har sett på kurderne som den største innenrikspolitiske trusselen mot den tyrkiske staten, nest etter politisk islam.

Erdogan har imidlertid satt i gang en fredsprosess overfor kurderne og imøtekommet flere av deres krav mot at PKK-geriljaen legger ned sine våpen. Kombinert med den generelle velferdsutviklingen i perioden har AKP stor støtte også i de kurdisk dominerte provinsene øst i Tyrkia.

Det er ikke sperregrensen på ti prosent, men militærets manglende respekt for stemmesedlene som utgjør den største trusselen for demokratiet i Tyrkia.

Militærets politiske rolle

De militære har helt siden den tyrkiske republikken ble grunnlagt i 1923, hatt en dobbelt rolle. Ikke bare skal de militære beskytte landet mot ytre fiender, men vel så viktig for de militære har det vært å beskytte mot indre fiender. Men hvem er den indre fienden? I svaret må vi ta et raskt tilbakeblikk på tiden da den tyrkiske republikken ble styrt av militære og president Mustafa Kemal Atatürk 1923–1938. Det var da den offisielle tyrkiske identiteten ble definert og skrevet inn i grunnloven (konstitusjonen).

VI OG DE ANDRE: Å definere egen identitet ved å peke på hva som skiller oss fra de andre, er vanlig både for enkeltpersoner og nasjoner. Et klart begrep om hvem som er «vi» og hvem som er «de andre» gjør det enklere å bevege seg i det politiske terrenget. 1920- og 1930-tallet var preget av klare ideologiske motsetninger: Vesten kontra Østen,  Sekulær - verdslig kontra religion, modernitet kontra tradisjon, nasjonalisme kontra multikulturalisme, sivilisert kontra usivilisert og by kontra land.

Mustafa Kemal og hans regime ville skape et bilde av det tyrkiske folket som vestlige, moderne, sekulære og siviliserte bærere av en tyrkisk nasjonalstat. I dette bildet var det ikke plass til verken islam eller  Etnisitet minoriteter. Med andre ord: Det var ikke plass til det store flertallet av befolkningen.

Tyrkia var lenge en ettpartistat, og Mustafa Kemals parti, Det republikanske folkepartiet, førte en autoritær og elitistisk politikk som bare kunne gjennomføres med hjelp fra militæret.

DE MILITÆRE OG POLITIKKEN 1960–2008: I 1950 gjennomførte Tyrkia sitt første demokratiske valg, som ble vunnet av det nyetablerte Demokratipartiet ledet av Adnan Menderes. Partiet fikk 53 prosent av stemmene. Demokratipartiet brøt med Mustafa Kemals planøkonomi, hadde en mer utadvendt utenrikspolitikk og en tolerant holdning til religion. Men 27. mai 1960, var det slutt. Tyrkias første militærkupp var et faktum, og Tyrkias første demokratisk valgte statsminister Adnan Menderes ble henrettet. Partiet ble forbudt. Som følge av kuppet ble konstitusjonen endret, og et Nasjonalt sikkerhetsråd under militær kommando ble opprettet som en slags parallell, ikke-demokratisk skyggeregjering.

I 1965 ble det igjen holdt frie valg i Tyrkia. Denne gangen var det Rettferdighetspartiet, under ledelse av Demirel som vant valget. Partiet var en direkte etterkommer av Demokratipartiet, men også denne gangen grep de militære inn og avsatte den demokratisk valgte statsministeren og hans regjering. 

1970-tallet var et tiår uten politisk styring. Landet skiftet statsminister elleve ganger på ti år, og det generelle politiske landskapet var preget av en ekstrem polarisering
 mellom en ytterliggående venstreside og en ultranasjonalistisk høyreside. Gatekamper ble dagligdags og borgerkrigsliknende tilstander preget landet. Alt dette brakte politikerne i miskreditt og beredte dermed en grunn for de militære til å gripe inn.

Rekordhøy arbeidsledighet, prisstigning og stor utenlandsgjeld dannet bakteppe for et tredje militærkupp – i 1980. Regjeringen ble avsatt, parlamentet oppløst og konstitusjonen avskaffet. En million tyrkere ble svartelistet, 230 000 personer ble stilt for krigsrett, 14 000 mistet statsborgerskapet, og tusener ble fengslet og torturert. En ny konstitusjon ga de militære enda større politisk makt. 

Det islamske Velferdspartiet, med Necmettin Erbakan i spissen, fikk størst oppslutning i parlamentsvalget 1995. Et uttalt islamsk parti i regjering, med sitt utenrikspolitiske fokus rettet mot øst i stedet for vest, ble imidlertid mer enn de militære kunne akseptere. Erbakan ble i 1997 tvunget til å gå av, og Velferdspartiet ble forbudt.

Rettferdighets- og utviklingspartiet (AKP) har gjennom sin politikk provosert den tradisjonelle makteliten og deres militære støttespillere. Ved presidentvalget i 2007 ble AKP truet med militær maktovertakelse .  Advarselen ble publisert på de militæres hjemmeside og omtales som E-kuppet (jf. internett og elektronisk). Den gikk ut på at dersom AKPs kandidat Abdullah Gül ble landets nye president og hans hijabkledde kone ble landets førstedame, ville de militære se seg nødt til å gripe inn. Erdogan svarte med å framskynde parlamentsvalget og vant med 47 prosent av stemmene. Gül ble president samme år.

Ergenekon 2008

I 2008 avslørte den venstreliberale avisen Taraf kupplaner hos tyrkiske nasjonalister og offiserer fra den høyreekstreme organisasjonen Ergenekon: Detaljerte tegninger for utplassering av bomber i to moskeer i Istanbul, et opplegg for å provosere Hellas til å skyte ned et tyrkisk fly over Egeerhavet, massearrestasjoner av Erdogans politiske motstandere (som dermed kunne framstå som urettmessig fengslet) og aktiv bruk av media for tegne et bilde av et samfunn uten styring, inngikk i planene.

Etterforskningen ble stadig mer omfattende og tok lang tid. Mange mistenkte ble sittende fengslet i flere år før deres saker kom opp. 5. august 2013 fikk imidlertid de hovedtiltalte sine dommer, blant dem den tidligere militære øverstkommanderende general Basbug, den ultranasjonalistiske advokaten Kemil Kerinçsiz og journalist og tv-produsent Tunçay Özkan.

Özkan brakte saken sin inn for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen uten å få medhold. Domstolen fant at det var «skjellig grunn til mistanke» ut fra framlagte beviser. Blant dem var telefonsamtaler mellom Özkan og militære medlemmer av Ergenekon, beslaglagte hemmeligstemplede dokumenter og sprengstoff funnet i journalistens bolig.

Deler av tyrkisk og vestlig presse har spekulert i om Ergenekon egentlig finnes og om det faktisk forelå kupplaner, eller om det hele er iscenesatt av regjeringen for å ramme politiske motstandere. Tyrkias moderne historie med gjentatte kupp og militær maktovertakelse svekker disse påstandene.

Økonomisk utvikling og velferdspolitikk

Tyrkias økonomiske utvikling ble lenge og i stor grad styrt av Det internasjonale pengefondet (IMF). Etter at AKP kom til makten i 2002, tok de kontroll over landets økonomiske utvikling.  Bruttonasjonalprodukt (BNP) (BNP) per innbygger er blitt tredoblet fra 2001 til 2010. Og inflasjonen som i løpet av 1990-tallet nådde rekordhøye 150 prosent, var i 2010 redusert til 7 prosent. Det britiske uketidsskriftet The Economist kåret i 2012 Tyrkia som verdens åttende raskest voksende økonomi.

 

De offentlige utgiftene har økt kraftig i perioden 2002-2013, illustrert i stor satsing på helse, utdanning og Infrastruktur . Budsjettet til utdanning har blitt mer enn firedoblet i perioden. Gratis videregående utdanning til alle og universitet i alle provinser er en annen del av satsingen på utdanning. Rett til å være fagorganisert for offentlig ansatte, gratis helsetilbud til alle under 18 år, massiv utbygging av infrastruktur og omlegging fra kull til gass er andre deler av de konkrete forbedringene.

Ytringsfriheten i Tyrkia

Mye er altså endret til det bedre for mange under AKP-regimet. Men når det gjelder ytringsfrihet, har Tyrkia fortsatt en lang vei å gå. Med henvisning til straffelovens paragraf 301 (som gjør det forbudt å fornærme Tyrkia) brukes rettsapparatet flittig av ulike aktører fra alle politiske leire. Der foregår det en politisk kamp hvor ytringsfriheten får unngjelde. Noen personeksempler kan illustrere: statsminister Recep Tayip Erdogan, Hrant Dink, armensk journalist, Mehmet Uzun, kurdisk forfatter og Orhan Pamuk, nobelprisvinner i litteratur:

• Erdogan
  ble i 1998 tiltalt for å ha oppmuntret til religiøst hat og dømt til ti måneders fengsel. Bakgrunnen var at han hadde lest et religiøst dikt på et politisk møte. Den gangen var han ordfører i Istanbul, en jobb han måtte forlate som følge av dommen.
• I 2002 ble den tyrkisk-armenske journalisten Hrant Dink  tiltalt for å ha «fornærmet tyrkiskhet». Bakgrunnen var en tale han holdt på en konferanse hvor han sa «jeg er ikke en tyrker, men en armener fra Tyrkia».  Ny tiltale ble imidlertid tatt ut i 2006, på samme grunnlag. Det var lederen for en ultra-nasjonalistisk advokatforening, advokat Kemal Kerinçsiz som reiste saken mot han. Dink ble drept i et attentat i 2007.
• Den kurdiske forfatteren Mehmet Uzun måtte i 2005 flykte fra Tyrkia etter å ha fått navnet sitt på en dødsliste over 250 intellektuelle. Det var den kurdiske frigjøringshæren PKK som sto bak listen.
• Orhan Pamuk ble i 2005 utsatt for en svertekampanje i deler av tyrkiske medier. Bakgrunnen var at han i et intervju med en utenlandsk journalist hadde uttalt seg om massedrapet på armenere under 1. verdenskrig og alt som konflikten mellom kurdere og tyrkere har kostet. I desember 2005 ble det reist tiltale mot ham etter anklage fra Kemal Kerinçsiz (jf. foran). Pamuk ble anklaget for å ha «fornærmet tyrkiskhet». Pamuk ble frikjent etter at regjeringen grep inn.

 
Politikere, forfattere, journalister, kurdere, armenere og tyrkere – eksemplene viser at alle risikerer å få sin ytringsfrihet begrenset, uavhengig av politisk ståsted og uavhengig av om man blir definert som islamist eller sekularist.

Hvite, svarte og grå tyrkere

AKPs politikk har bidratt til økonomisk vekst og økt levestandard for det store flertallet. Denne suksesshistorien river ned forestillingen om at en moderne livsstil, en moderne samfunnsutvikling og økt velferd forutsetter en sekulær elite i ledelsen. Dette har ført til en enda skarpere retorikk fra AKPs meningsmotstandere som ønsker å opprettholde bildet av «vi» og «de andre». I dag snakker man om «hvite» og «svarte» tyrkere. 

En hvit tyrker definerer seg selv som urban, vestlig, sekulær, høyt utdannet, og økonomisk privilegert. En svart tyrker blir definert av andre /de hvite som provinsiell, arabisk, religiøs, fattig og uten utdanning. De hvite tyrkerne er primært bosatt i velstående bydeler i Izmir og Istanbul, mange i såkalte «gated communities» – mindre, beskyttede og sikre boområder med strikt adgangskontroll. Erdogan har offentlig definert seg selv som svart tyrker, med andre ord som en mann av folket som ikke lenger ville godta og la seg dominere av en hvit minoritet. 

Under AKP har det imidlertid vokst fram en tredje gruppe tyrkere, av noen kalt grå tyrkere: De har universitetsutdanning, deltar aktivt i politikk og samfunnsliv, bor i byer, reiser på ferie til Europa og er praktiserende muslimer med eller uten skaut (hijab).

Å gjøre de politiske motsetningene i Tyrkia til et spørsmål om islam versus sekularisme blir for enkelt. Det dreier seg nemlig også i stor grad om hvem som har eller ikke har politiske og økonomiske ressurser. Disse ressurser er under AKP-regimet blitt større enn noen gang tidligere i tyrkisk historie. Samtidig er de blitt fordelt på langt flere hender enn noen gang tidligere i tyrkisk historie.

Taksimplassen 28. mai 2013

Hvem var egentlig demonstrantene på Taksimplassen, og hva var de bakenforliggende motivene? Var de først og fremst misnøyde med politiets brutale håndtering av de første demonstrantene? Ble en tilsynelatende uskyldig miljødemonstrasjon overtatt av regimemotstandere – altså av grupper som tenkte alt annet enn miljø?

Var det uttrykk  for misnøye med en stadig mer autoritær statsminister? Kan misnøyen ha vært rettet mot islams større synlighet i det offentlige rom? Eller mot regjeringspartiets holdning til Syria-konflikten? Kan de skyldes misnøye med AKPs forsøk på fredelig løsning i kurderspørsmålet? Eller misnøye med AKPs begrensning av militærets politiske makt? Kanskje ligger det bak en misnøye med den omfordelingen av godene som AKP har gjennomført? Eller er demonstrasjonene ganske enkelt et uttrykk for «de økte forventningers misnøye»?

Gruppen av demonstranter er sammensatt og i ettertid er det vanskelig å se at denne protestbevegelsen har nedfelt seg i en samlet politisk opposisjon. Dersom de politiske opposisjonspartiene heller ikke ved neste valg framstår som et tydelig alternativ, er det store sjanser for at AKP i 2015 vil vinne valget for fjerde gang.