• Hvordan foregikk opptrappingen fra massedemonstrasjoner til borgerkrig i Syria?
• Hvorfor er opprøret i Syria så annerledes enn i andre land i området?
• Hvorfor griper ikke omverdenen inn for å stoppe den brutale krigen?
• Hvilke interesser har land i regionen i det som skjer i Syria?

Det politiske systemet i Syria lignet på mange måter systemet i de andre republikkene i den arabiske verden − et autoritært styre med utgangspunkt i landets væpnede styrker. Likevel finnes noen viktige forskjeller som kan gjøre det lettere å forstå hvordan fredelige demonstrasjoner og krav om demokrati utviklet seg til full borgerkrig nettopp her.

Syria − et sammensatt land

Syria er et mer sammensatt land enn de fleste andre landene i Midtøsten. Sunnimuslimer utgjør et flertall av befolkningen. Men opp mot tretti prosent tilhører forskjellige religiøse minoriteter − både kristne og muslimske. Når det gjelder Etnisitet , er det store flertallet (mer enn 90 prosent) arabere. I tillegg kommer etniske minoriteter som kurdere, armenere og andre mindre grupper.

Regimet har mye av sin maktbase blant alawittene, en sjiamuslimsk (se fakta) minoritet, som er sterkt  overrepresentert i landets væpnede styrker. Én grunn til denne overrepresentasjonen er at på 1940−50-tallet var en karriere i det militære en av få muligheter unge menn fra landsbygda hadde til å få utdanning og til å klatre på den sosiale rangstigen.

Militære, Baath-partiet og Assad-familien

På samme tid begynte de militære å blande seg inn i politikken, og utover på 1950-tallet avløste det ene militærkuppet det andre. Etter at Syria hadde vært i union med Egypt fra 1958 til 1961, tok Baath-partiet makten i et militærkupp i 1963. I forkant av unionen hadde alle politiske partier blitt forbudt, og de ble heller ikke tillatt etterpå. Baath-partiet hadde derfor operert i hemmelighet og oppnådd en sterk posisjon blant de militære.

Partiet definerer seg som sosialistisk, og bygger på tanken om å samle hele den arabiske verden i en union (panarabisme). En av grunnene til at dette partiet, og andre radikale grupper, fikk stor oppslutning blant minoritetene var at de ønsket en  Sekulær - verdslig stat. I en slik ble ikke borgernes religiøse tilknytning tillagt stor vekt. Disse partiene representerte totalitære ideologier, med liten eller ingen plass til kritikk og opposisjon.

Etter at Hafiz al-Assad tok makten ved et kupp i 1970, samlet han makten hos en relativt begrenset krets av fortrolige. De fleste hadde en militær bakgrunn som han selv. De bygget en stat der det militære og de forskjellige etterretningstjenestene fikk en nøkkelposisjon og der staten dominerte økonomien.

Motstand, maktskifte og maktkonsentrasjon

Opposisjonen mot Assad-regimet kom først og fremst fra sunnimuslimske grupper, ledet av Det muslimske brorskapet. De var forbudt og opererte i hemmelighet, men hadde betydelig oppslutning i deler av befolkningen. I 1982 tok en del av brorskapet til våpen i sin kamp mot regimet. De ble da knust under et opprør i byen Hama, der 10 000−30 000 mennesker mistet livet. Med dette lykkes også regimet i å terrorisere sine motstandere fra å utfordre deres maktposisjon, og det som var tilbake av brorskapets organisasjon gikk i eksil.

Hafiz al-Assad døde i 2000, og sønnen Bashar tok over makten. Mange ventet at den vestlig utdannede sønnen ville åpne opp landet og innføre demokratiske reformer. Men den forsiktige åpningen, der reformorienterte kunne møtes i åpne fora og diskutere, ble hurtig lukket. Regimet følte seg nemlig truet av populariteten disse foraene fikk. Samtidig ble makten i landet samlet hos færre mennesker enn før, mange av dem i nær familie med Bashar.

 Under dekke av å liberalisere landets økonomi benyttet denne gruppen sin makt til å sikre seg statlige selskaper som da ble privatisert. Medlemmer av denne gruppen fikk også lukrative kontrakter med staten. Et eksempel er Rami Makhluf, presidentens fetter og en av personene i den nære kretsen rundt ham. Han kontrollerer blant annet begge mobiltelefonselskapene i landet.

Frykten slipper tak − opprør

På tross av regimets forsøk på å begrense tilgangen til internett, streng sensur av media og beinhard forfølgelse av opposisjonelle, klarte det ikke å forhindre at innbyggerne fulgte med på TV-kanaler som al-Jazeera og al-Arabiyya. De enorme folkemengdene som gikk ut i gatene i Tunisia, Egypt og Jemen påvirket også alminnelige syrere. Men forsøk på Facebook til å organisere lignende demonstrasjoner i Syria lykkes ikke.

Frykten for represalier (gjengjeldelse) fra regimet var én av årsakene, men det ligger også andre årsaker bak: Syria huser hundretusener av irakiske flyktninger, og tanken på at Syria skulle utvikle seg i en slik retning bidro til å holde folk tilbake. Borgerkrigen og urolighetene i nabolandet Libanon − som Syria i høyeste grad selv hadde bidratt til − var også en medvirkende årsak.

En liten hendelse og myndighetenes reaksjon på denne førte til at det brøt ut opprør i Syria også. Det startet i den sørlige byen Deraa. Der skriblet noen barn − 9−11 år − slagord på en vegg, åpenbart inspirert av opprørene i Tunisia og Egypt. Da politiet i byen arresterte og på brutalt vis banket opp disse ungene, førte dette til demonstrasjoner med krav om at guvernøren måtte gå av. Men snarere enn å ta demonstrantenes krav alvorlig, reagerte regimet slik det alltid hadde reagert når det følte seg utfordret eller truet − med overdreven bruk av brutal vold.

Et opprør forplanter seg − press utenfra

Regimet forsto imidlertid ikke at denne gangen var situasjonen forandret. Syrerne hadde sett andre lykkes med å fjerne sine gamle regimer ved å ta til gatene og demonstrere fredelig. Opprøret i Syria var heller ikke et væpnet opprør iverksatt av en organisert gruppe slik som i 1982. Snarere var det alminnelige borgere som reagerte på regimets maktbruk. De fortsatte å demonstrere, på tross av at myndighetene skjøt med skarpt mot dem.

Istedenfor å lykkes i å terrorisere folk bort fra gatene, brøt det ut demonstrasjoner også andre steder i landet i solidaritet med Deraa. Regimet trappet da opp voldsbruken, men frykten som tidligere hadde preget folk, var i ferd med å slippe tak. I flere og flere byer brøt det ut demonstrasjoner, men nå med mer regimekritiske krav − om at regimet måtte bort. Felles for demonstrasjonene var at de var organisert lokalt av spontant sammensatte nabolagskomiteer. Dette gjorde det nærmest umulig for regimet å stoppe dem.

Opprøret spredte seg nå til forskjellig deler av landet, og det ble klart at regimet ikke ville klare å slå det ned. Da forsøkte nabolandet Tyrkia å få regimet til å iverksette reformer med tanke på en overgang til et demokratisk styre. Tyrkia var en viktig alliert for Assad-regimet, ikke minst etter at USA og andre land i Vesten hadde innført sanksjoner mot Syria i kjølvannet av drapet på den tidligere libanesiske statsministeren Rafiq al-Hariri i 2005. Det drapet ble det syriske regimet beskyldt for å stå bak.

Og Tyrkia lykkes i stor grad med å få Syria ut av den internasjonale isolasjonen, samtidig som det økonomiske samarbeidet mellom de to landene økte betydelig. Tyrkia så derfor med stor bekymring på utviklingen i nabolandet ut gjennom 2011: Blant annet hadde Tyrkia investert store summer i landet, men Tyrkia var også redd for at situasjonen skulle komme ut av kontroll. Det ville kunne føre til en strøm av flyktninger. Dessuten fryktet Tyrkia at syriske kurdere (kart s. 3) alliert med den tyrkiske PKK-geriljaen skulle få fotfeste og bruke Syria til å angripe landet.

Tross press fra Tyrkia lot ikke regimet seg overtale til å gå inn på demokratiske reformer, vel vitende om at det ville føre til at det måtte gi fra seg makten, ikke bare den politiske, men også den økonomiske. Syrias fremste allierte Iran følte seg truet av tanken på et nytt regime i Syria. Det ville ganske sikkert bryte forsyningslinjen til Hizbollah i Libanon.

Dessuten ville et nytt syrisk regime høyst sannsynlig sikre økt innflytelse for Irans fremste regionale motstander Saudi-Arabia. Også Russland valgte å fortsette støtten til regimet. Landet hadde opplevd hvordan Vesten hadde skjøvet deres interesser til side i Libya, og de ville ikke miste sin siste base ved Middelhavet, som ligger ved byen Tartus. I tillegg er den russiske våpeneksporten til regimet betydelig.

Spenninger og splilttelser

Tyrkia brøt derfor med regimet og forlangte at Assad måtte gå av. Strømmen av flyktninger til Tyrkia fortsatte, akkurat slik de tidligere hadde advart om. Blant flyktningene var det etter hvert også mange som hadde hoppet av fra det militære. Med tyrkisk støtte dannet disse Den frie syriske hæren (FSA). Da hadde allerede situasjonen i Syria utviklet seg i en stadig mer voldelig retning.

Soldater og befal som hoppet av, dannet lokale grupper inne i Syria som kjempet mot regimet. Det var på mange måter en styrke for dem som tok til våpen. At det ikke var en sentralt ledet organisasjon, gjorde det umulig for regimet å stoppe dem. På den annen side førte dette til spenninger mellom ledelsen i FSA som oppholdt seg i Tyrkia, og lokale grupper som kjempet inne i Syria.

Denne utviklingen reflekterte spenninger som lå latent (ulmet like under overflaten) i resten av opposisjonen. De lokale gruppene hadde organisert seg i forskjellige nettverk med høyst forskjellige strategier for å få bort det gamle regimet.

Noen var villige til å forhandle med Assad-regimet. Andre tok til orde for en utenlandsk militær intervensjon for å få en slutt på Konflikt - stridens kjerne , som mer og mer hadde utviklet seg til en væpnet konfrontasjon. Det syriske nasjonalrådet (SNC) ble dannet  i august 2011 som en politisk paraplyorganisasjon for de forskjellige opposisjonsgruppene. Men Nasjonalrådet ble tidlig kritisert for å være dominert av eksilopposisjonen (de som levde i utlendighet), først og fremst Det muslimske brorskapet.

Også internasjonal splittelse

Splittelsen i opposisjonen var det viktigste argumentet til Vesten for ikke å ta mer aktivt side i konflikten, selv om også andre hensyn veier tungt. EU og USA har innført økonomiske  Sanksjoner mot Syria, som har hatt en viss virkning selv om de kom på plass relativt seint. Russland har til nå motsatt seg en  Ikke-innblandingsprinsippet som mer effektivt kunne ha presset regimet til forhandlinger om et overgangsstyre. Landet avviser totalt enhver resolusjon som kan åpne vei for å opprette såkalte sikre soner, noe Tyrkia tidlig tok til orde for.

Det er flere grunner til at Russland har inntatt denne holdningen. Da Vesten gikk til aksjon mot Libya, følte russiske styresmakter seg etter hvert tilsidesatt, og nå vil de unngå at noe lignende skal gjenta seg i Syria. En annen grunn er at Syria og Russland har vært allierte helt siden Sovjetunionens (-1991) dager, og den russiske våpeneksporten til det syriske regimet er betydelig.

For Russland er det dessuten viktig å beholde den eneste militærbasen de har igjen ved Middelhavet; den ligger rett ved byen Tartus. Dette må også forstås i en litt videre sammenheng: Russland føler seg presset av Vesten og USA mange steder i verden, blant annet i Midtøsten, der den russiske innflytelsen er i tilbakegang. Syria er den siste bastionen Russland har tilbake i denne delen av verden, og den vil russerne nødig gi slipp på.

Nok et moment er at Russland har hatt egne indre opprør å slite med, ikke minst i Kaukasus. Landet har derfor vist stor forståelse for argumentene til det syriske regimet om at dette ikke er et opprør for demokrati. Snarere, sies det, handler det om terrorister som ønsker å destabilisere Syria. Kina har i stor grad støttet Russlands syn og tradisjonelt sterkt motsatt seg «innblanding i andre nasjoners Ikke-innblandingsprinsippet » slik det ofte blir formulert. Dette må også ses i sammenheng med den internasjonale kritikken Kina ofte får for sin politikk overfor Tibet og den muslimske minoritetsgruppen uighurene helt vest i Kina.

Også Vesten er skeptisk til en militær intervensjon i Syria. Mange frykter at en invasjon kan gjøre vondt verre og destabilisere hele regionen. Videre frykter man at Hizballah vil kaste seg for fullt inn i konflikten, og at krigen for alvor skal spre seg til Libanon. En annen frykt er at regimet skal ta i bruk sine kjemiske våpen, med de grusomheter det vil medføre.

Dilemmaer for omverdenen

Samtidig øker strømmen av  Migrant – flyktning   ut av Syria, bare i Libanon er det nå over to hundre tusen registrerte flyktninger. Antallet internt fordrevne er vanskelig å anslå, men FN regner med at to−tre millioner mennesker trenger hjelp inne i Syria. Opposisjonen har lykkes i å forene seg i en bredere allianse som nå er anerkjent som den eneste legitime representanten for Syria av et flertall av de arabiske landene, Tyrkia og Frankrike.

Men mangelen på utenlandsk vilje og evne til å presse regimet hardere har også ført til økt oppslutning rundt grupper som ikke nødvendigvis ønsker et fritt og demokratisk Syria. I en situasjon preget av lovløshet og kaos finner disse gruppene rom til å etablere seg. Mange steder har det således brutt ut kamper mellom lokale motstandsgrupper og radikale islamister.

Foreløpig ser det ut til at Russland vil fortsette å eksportere våpen og gi regimet politisk ryggdekning, mens Iran bidrar økonomisk og med den ekspertisen de besitter innen overvåkning og etterretning. På den annen side forsyner både Saudi-Arabia og Qatar opprørerne med våpen. Regimet mister kontroll over stadig større deler av landet, men biter seg fast i sentrale deler av Aleppo og hovedstaden Damaskus.

Det gjelder også for deler av kystområdene der alawittene utgjør et flertall av befolkningen. En politisk løsning på konflikten vil innebære at regimet må gi fra seg makten. Til nå er det blitt kategorisk avvist. De delene av opposisjonen som har vist vilje til å forhandle med regimet, stiller som krav at det må være forhandlinger om et overgangsstyre.

Dette gjør det vanskelig å se for seg en snarlig løsning på konflikten. En økning i antallet flyktninger og redselen for at  Islamister for alvor får fotfeste i landet kan imidlertid tvinge Vesten og USA til å intervenere. Ett er iallfall sikkert, Syria blir aldri som det var i de førti årene Assad-familien styrte landet. Og jo lenger det går før et overgangsstyre kommer på plass, desto vanskeligere vil det bli å komme i gang med den forsoningsprosessen og gjenoppbyggingen som venter.