• Hvor involvert er de ulike delene av Somalia i borgerkrigen?
• Hvem er parter i den somaliske borgerkrigen?
• Hva er det nå som gir større grunn til å håpe på fred i Somalia?
• Hvilke utfordringer står somalierne overfor når framtiden skal bygges?

I 2012 hadde Somalia sitt første presidentvalg siden den eneveldige president Siad Barre ble «kastet av tronen» i 1991. Al-Shabaab møtte stor motstand da kenyanske tropper marsjerte inn landet i 2011 og er nå betydelig svekket. Piratvirksomheten ser også ut til å være på retur. Mange ser derfor for seg et fredeligere somalisk samfunn på vei mot lysere tider. Likevel står Somalia foran enorme politiske, økonomiske og sosiale utfordringer, og situasjonen i området er fortsatt svært skjør.

Kort om bakgrunnen

Somalia ligger på Afrikas horn  sammen med Eritrea og Djibouti. Landet grenser til Etiopia i vest og Kenya i sør. Vi sier i dag at Somalia grovt sett er delt opp i tre regioner: Somaliland, Puntland og Sør- og Sentral -Somalia. Somaliland løsrev seg fra resten av Somalia, bygget opp sitt eget statsapparat og erklærte seg selv for selvstendig allerede i 1991. I 1998 etablerte også Puntland sin egen administrasjon men som del av Somalia. 

Situasjonen både i Puntland og Somaliland har siden den gang vært relativt fredelig og stabil sammenlignet med Sør- og Sentral-Somalia, inkludert hovedstaden Mogadishu. Der har den væpnede konflikten foregått for fullt.

Partene i konflikten har i hovedsak vært ulike klaner (se fakta), overgangsregjeringen (TFG) og al-Shabaab. Fravær av en sterk statsmakt la også til rette for piratvirksomheten som blomstret opp i Somalia i 2008. I tillegg har FN og mange internasjonale, ikke-statlige hjelpeorganisasjoner lenge vært involvert i Somalia både med nødhjelp og ulike former for langsiktig bistand − med varierende resultat.

På 1990-tallet intervenerte FN med to militære aksjoner i Sør- og Sentral-Somalia, UMOSOM I og II. Begge disse blir ansett for å være mislykte da de ikke klarte å oppnå noen varig fredsavtale ei heller å styrke regjeringen i noen særlig grad. Etter dette har det vært lite fokus på konlikten i Somalia fra det internasjonale samfunnet, som har vist liten vilje til å ta ansvar for den videre utviklingen.

Interessant nok har især Tyrkia de siste par årene utmerket seg med å bygge infrastruktur i Somalia. Dette har ført til en postiv holding til Tyrkia både i lokalbefolkningen og i regjeringen i Somalia og styrket forholdet mellom de to landene.

Ny regjering

Et valg i 2012 ble en historisk begivenhet i Somalia. For første gang på over 20 år fant et presidentvalg sted i Somalia. Den nye presidenten Hassan Sheikh Mohamud, ble valgt av Somalias nasjonalforsamling i september 2012 der han fikk et stort flertall av stemmene i andre valgrunde.  Da sto valget mellom ham og den daværende presidenten Sharif Sheikh Ahmed fra overgangsregjeringen (TFG). Noe av det første den nyvalgte presidenten gjorde, var å utnevne en ny statsminister Abdi Farah Shridon Saaid, som er en politisk nykommer.

Selv om president Hassan Sheikh Mohamud ble valgt av nasjonalforsamligen og ikke ved et demokratisk valg i folket, mener mange likevel at Somalia tok et viktig skritt mot politisk stabilisering og fred da han ble  landets nye president. Også en ny parlamentsleder i Somalia er kommet på plass − Mohamed Osman Jawari, en mann som forøvrig har bodd i mange år i Trondheim.

Enda mer historisk ble den nye regjeringen da posten som utenriksminister, en svært viktig ministerpost, gikk til en kvinne − Fowsiyo Yusuf Haji Adan. Med ny president og nytt parlament er det for første gang på lenge etablert nasjonale institusjoner i Somalia som kan gi grunnlag for å skape et fredeligere og mer velfungerende samfunn.

Somalias president har bedt den norske regjeringen om å lede arbeidet med å bygge opp internkontrollen i finansdepartementet hvor det skal sitte en rekke internasjonale givere i styret. Slik håper de nye styresmaktene å kunne forsikre giverland om at de legger stor vekt på å unngå korrupsjon. Norge har også sammen med Storbritannia, USA, Tyrkia og Qatar blitt enige om raskt å framskaffe penger for å kunne bygge statlige institusjoner, helsestasjoner og skoler.

Bare ved å få hjulene til å rulle igjen kan den somaliske regjeringen få den troverdigheten og de resultatene som trengs, for å vinne tillitt i folket. «Skal vi kunne få en stabil utvikling i Somalia, så må man ha en sentralregjering som lykkes. Det har vi tenkt å bidra til», bekreftet Norges utviklingsminister Heikki Holmås i mars i år (vg.no).

Al-Shabaab på retrett

Den radikale islamistgruppen al-Shabaab har de siste årene stått bak omfattende voldsbruk og spredt mye frykt i Somalia. Al-Shabaab har i hovedsak operert i Sør- og Sentral-Somalia og har tidligere kontrollert store deler av hovedstaden Mogadishu hvor regjeringen har sitt hovedkvarter. Al-Shabaab er nært knyttet til  Al Qaida og beskriver seg selv som jihadister som kjemper mot fiender av islam. Av USA og andre er gruppen satt på liste over terrororganisasjoner.

Overgangsregjeringen og styrker fra Den afrikanske union (AMISOM) har vært to hovedmål for al-Shabaab, men det er lokalbefolkningen som hardest har fått oppleve al-Shabaabs voldsbruk og gjennomføring av sharialovgivning (se fakta).

I oktober 2011 sendte Kenya militære tropper inn i det sørlige Somalia for å bekjempe al-Shabaab, noe de langt på vei lyktes med. I forkant av den kenyanske aksjonen hadde al-Shabaab operert med våpen i hånd både i Kenya og Uganda. De kenyanske styrkene drev al-Shabaab ut av Mogadishu og Kismayo − to strategisk viktigige områder for gruppen som nå er betydelig svekket. Dette betyr likevel ikke at al-Shabaab er borte for godt. De utgjør fortsatt en stor trussel for stabiliteten i Somalia, og lokale medier rapporterer stadig om voldelige aksjoner som tilsynelatende er gjort av al-Shabaab både i og utenfor Mogadishu.

Mange har forlatt al-Shabaab, og det er grunn til å tro at det bare er de mest radikale medlemmene som fortsatt utøver vold og opererer fra landsbygda i det sørlige Somalia. Siden arbeidsledigheten er høy og utdanningsnivået lavt i Somalia, finnes det fortsatt god grobunn for å rekruttere unge mennesker inn i bevegelsen – folk som føler at de har få eller ingen andre alternativ når jobb og inntekt uteblir. I tillegg står regjeringen og andre aktører i Somalia overfor utfordringen med å håndtere og reintegrere de som har valgt å bryte ut av al-Shabaab. Faren er stor for at disse, som man har sett med lignende ekstreme grupper i andre land, danner nye voldelige og kriminelle grupper.

Piratvirksomheten dabber av

Også forsøkene på å kapre skip i Adenbukta utenfor Somalia har blitt færre det siste året. Piratvirksomheten  i Somalia blomstret opp i 2008 og blir gjerne sett på som et resultat av en svak stat med manglende politi og kystvakt. Med fraværet av statsmakt kunne dessuten har internasjonale trålere drive ulovlig rovfiske utenfor kysten av Somalia og dermed ta levebrødet fra lokale fiskere. Fraværet av statsmakt bidro også til ulovlig dumping av giftig avfall i disse delene av Somalia. I sin tur har dette ført til forurensing og spredning av sykdommer. Men først og fremst er det ønsket om rask profitt som har drevet piratvirksomheten de siste årene. 

I 2011 sto somaliske pirater for omtrent halvparten av alle kapringsforsøk av skip i verden, men i 2012 var kapringsforsøkene langt færre utenfor kysten av Somalia. Antallet kapringsforsøk har derimot steget utenfor vestkysten av Afrika. En økt internasjonal militær innsats mot de somaliske sjørøverne i kombinasjon med styrket vakthold på skip sies å være noe av forklaringen på denne reduksjonen. Likevel vil en slik innsats neppe være en bærekraftig løsning.

Innsatsen retter seg nemlig ikke mot de underliggende årsakene  til at især unge menn går inn i piratvirksomheten. Fattigdom, arbeidsledighet og ønske om et bedre liv vil være reelle utfordringer for store deler av den somaliske befolkningen også i de nærmeste årene. Og mange somaliere ser piratvirksomhet som en mulighet til å skaffe seg store penger raskt. Likevel kan vi også se en økende bevissthet i lokalmiljøer langs den somaliske kysten om de negative sidene ved piratvirksomheten. Ikke minst skyldes dette holdningskampanjer båret fram av religiøse og lokale ledere.

Den somaliske diasporaen

Som følge av borgerkrigen har flere millioner mennesker flyktet fra Somalia. De fleste har beveget seg over grensene til nabolandene, og mange bor eller oppholder eg i Kenya eller Etiopia. Sultkatastrofen som rammet Afrikas horn, især Somalia, i 2011, var den verste tørken på 60 år og bidro til at enda flere mennesker krysset landegrensene i området. Mange av disse havnet i Dadaab, verdens største flyktningleir som ligger i Kenya ved grensen til Somalia. Dadaab var i utgangspunktet bygd for rundt 90 000 mennesker, men huser i dag mer enn 460 000 flyktninger.

Somaliske flyktninger har også dratt til andre deler av verden som Canada, USA og ulike land i Europa. Somaliere er den fjerde største gruppen av innvandrere til Norge og talte i 2012 nær 30 000 mennesker som i hovedsak kom hit som flyktninger. Folk som flytter fra Somalia, den såkalte diasporaen, fortsetter å forsørge mange av dem som er blitt igjen i Somalia ved å sende sender penger hjem. Denne støtten utgjør en viktig del av inntektsgrunnlaget for mange i Somalia.

Nå som både Somaliland, Puntland og resten av det krigsherjede Somalia ser ut til å bevege seg mot fredelige tider, ønsker flere medlemmer av diasporaen å vende hjem igjen. Det bor offisielt en million somaliere i nabolandet Kenya, men sannsynligvis er det reelle tallet minst dobbelt så høyt. Tusener av disse har allerede begynt å flytte tilbake til Somalia.

Som følge av borgerkrigen har det blitt så som så med utdanning i Somalia de siste 20 årene. Mange i diasporaen har tatt utdanning i landene de flyttet til og fått viktig erfaring fra andre deler av verden. Disse vil kunne være verdifulle krefter i arbeidet med å bygge opp igjen Somalia, et land med et enormt behov for faglært og utdannet arbeidskraft.

Sammenfatning: håp likevel for Somalia?

Mye ser endelig ut til å gå i riktig retning i Somalia. En ny president og nytt parlament er kommet på plass, og flere statlige institusjoner vil ventelig komme i kjølvannet av disse. Piratvirksomheten ser ut til å dabbe av, og al-Shabaab opplevde flere nederlag i 2012 og er nå betydelig svekket.

Selv om Somalias framtid ser lysere ut enn på lenge, står landet og befolkningen der fremdeles overfor store utfordringer. Fattigdom, høy arbeidsledighet og lav utdanning kjennetegner store deler av befolkningen som i tillegg er svært preget av den særs voldelige konflikten. Likevel er det mange både i og utenfor Somalia som har mer håp for framtiden enn på lenge.