• Hvilke er de sterkeste skillelinjene i dagens Nepal?
• Hvorfor trekker grunnlovsprosessen i langdrag?
• Hva har det vært av sosial framgang i de siste årene?
• Hvorfor er det så viktig med bedre utdanning for nepalere flest og daliter især?

Grunnloven skal endres

I den grunnlovgivende forsamlingen (i praksis en nasjonalforsamling) sitter 601 representanter fra 25 forskjellige partier. En tredel av disse er kvinner (kjønnskvotering). Også daliter og folk fra etniske minoriteter ble valgt inn. I mai 2008 ble Nepal gjort om til en føderal stat – bare 4 av de 601 medlemmene stemte mot endringen. De tre suverent største partiene ved valget i 2008 ble

• maoistpartiet UCPN (M) − med 239 representanter. Dette partiet er nylig splittet– ca en tredel av medlemmene har dannet et nytt maoistisk parti, mer tro mot partiets opprinnelige maoistiske idealer, hevder de selv.
• det konservative Nepali congress – 113
• det nepalske kommunistpartiet (forente marxist-leninister) – 109

Det ble vedtatt en midlertidig grunnlov, og den grunnlovgivende forsamlingen fikk så to år på seg til å skrive en ny. Denne prosessen har i midlertidig blitt utsatt flere ganger, noe som skaper stor politisk usikkerhet og frustrasjon.

Selv om alle partiene er enige om mye, er det særlig to spørsmål som er hovedkilden til forsinkelsen. For det første råder det uenighet om hva som vil være den beste styreformen for Nepal. Det strides om hvilken type føderasjon landet skal være. Hvor mye myndighet skal lokale myndigheter og etniske grupper ha? Hvor mye skal etnisk identitet vektlegges i representasjon i styre og stell? Noen ønsker mer enhetlighet og styring fra hovedstaden, andre at styringen skal være mer lokalt basert.

I tillegg råder sterk uenighet om framtiden til de som utgjorde den væpnete oppstanden under konfliktperioden - et viktig moment i nepalsk politikk. Hvordan kan man forene maoistenes ønsker om å innlemme mange av de rundt 19 000 tidligere opprørssoldatene (PLA) i den statlige hæren (NA) – en styrke de tidligere har vært i borgerkrig med?

Er det overhodet mulig å forene to hærer som nylig har vært i langvarig, væpnet konflikt? Også uenighet om dette spørsmålet har forsinket arbeidet med ny grunnlov.
Rettsvesenet i Nepal er atskilt fra de utøvendeog lovgivende statsmaktene og har i økende grad vist vilje til å opptre uavhengig av politisk innflytelse. De fleste vil si at dette er positivt for utvikling av et demokrati.
 
   

Store sosiale skiller

I dag lever 55 prosent av befolkningen i Nepal i absolutt fattigdom. Likevel har framgangen vært stor de siste årene – i 1996 var tallet hele 68 prosent. 64 prosent av jentene går på barneskolen og 78 prosent av guttene, og det er flere og flere som tar utdanning, men frafallet er høyt.

Nepal har kommet veldig kort når det gjelder industrialisering. 80 prosent av husholdningene holder til på landsbygda, og gårdene er i stor grad selvforsynte. At landet avhenger såpass mye av jordbruk, gjør befolkningen sårbar for klimaendringer.

Siden 4 av 5 nepalere bor på landsbygda, har Nepal lite å tilby på verdensmarkedet. Et land så preget av mange forskjellige landsbyer, sterk lokal tilhørighet og flere ulike språk bidrar til at nepalere kommuniserer dårlig. Landsbyene er i stor grad selvstyrte og preget av negative holdninger overfor jenter og kasteløse. Utdanning forebygger dårlige holdninger og kan dessuten hjelpe befolkningen til å utvikle en form for industri. Nepal har blant annet et stort potensial i landets rikholdige vannressurser, som kan gi viktig energi til industrireising.

Nepal har en lang historie med politisk uro. Den væpnete konflikten fra 1996 til 2006 ødela mye for industrireisingen, og mange mistet jobben sin i industrien. I denne perioden var det svært risikofylt å jobbe i industrien grunnet utpressing og trusler, og dette svekket industrien. Uroen fra tiden med væpnet konflikt preger fremdeles Nepal. Nepal er også et av verdens mest korrupte land; korrupsjon er derfor en av de største utfordringene Nepal står overfor. Blant annet bidrar den til at styret blir lite stabilt.

Kastesystemet - og de utenfor

Loven om kastesystemet − Muluki Ain − ble erklært ugyldig i 1959, og kastediskriminering ble forbudt i 1963. Likevel praktiseres kastesystemet fremdeles på landsbygda i Nepal. Ikke bare er kastesystemet urettferdig for enkeltmennesket, men det sinker også utviklingen av landet.

Situasjonen i Nepal er nokså komplisert. Befolkningen er splittet, det finnes mange forskjellige etnisiteter og språk, og kastesystemet forsterker skillene. At befolkningen er så sammensatt og splittet, går ut over tillit og kommunikasjon på tvers av grupper og ulike identiteter i det nepalske samfunnet. Kastevesenet har forhindret en felles nasjonalfølelse i å vokse fram. Derfor blir det også vanskelig å enes om en ny grunnlov.

Muluki Aint ble innført i 1854 som en strategi for å utvikle landet. Meningen var at hver enkelt kaste skulle spesialisere seg i én type arbeid, slik at landet gjennom effektiv arbeidsdeling kunne utvikles. Kastesystemet skilte de gruppene fra hverandre og rangerte menneskene etter hvilken kaste de tilhørte. Det ble hevdet – som del av hinduismen − at kontakt mellom høykaster og lavkaster ville gjøre høykastene urene. Derfor ble det viktig for høykaster å holde seg unna kontakt med lavkaster og kasteløse. Hvor ren man er, avhenger av hvordan man arbeider og lever, for eksempel hva og hvordan man spiser.

Det finnes i alt fire hovedkaster, men også rangering innenfor hver enkelt kaste. Dette vil si at det finnes uendelig mange grader av renhet. Når nepalere møtes, må de nøye kartlegge plassering på kastestigen før de kan ha kontakt. Det er umulig å komme seg ut av den kasten man tilhører. Nepalere kartlegger kastetilhørighet etter hvilket etternavn folk har, og dette etternavnet kommer man seg knapt ut av. 

I hovedstaden Katmandu er det lite kastediskriminering. Problemet finnes først og fremst på landsbygda. Kastesystemet består som sagt i all hovedsak av fire kaster, men én gruppe mennesker faller utenfor dette systemet − dalitene – de kasteløse. Dalitene er overrepresentert i alle negative statistikker i Nepal, som for eksempel barnedødelighet og analfabetisme.  De blir kalt «de urørlige» fordi de blir sett på som skitne og verdiløse.

Det er vanskelig å kartlegge akkurat hvor mange daliter som finnes, fordi de blir holdt utenfor systemet. Mange lever isolert fra resten samfunnet, og får små muligheter til utdanning. Det er likevel vanlig å regne med om lag 4 millioner daliter i Nepal (mange flere i India). Kastediskriminering skyldes mangel på kunnskap om menneskeverd og likestilling i lokalsamfunnene. En måte å få slutt på uvesenet er utdanning av hele befolkningen, især for daliter.

Politikk og historie i Nepal

Nepal var et monarki i lang tid. Kong Prithvi Shah samlet landet i 1768, og forsøkte å ekspandere grensene mot India. På denne tiden var India en koloni under Storbritannia, og de likte dårlig forsøket på utvide Dette førte til krig mellom Nepal og India, og Nepal tapte krigen i 1816. Dette definerte Nepals landegrenser, og de er de samme den dag i dag.

Etter tapet for britene på begynnelsen av 1800-tallet, stengte Nepal grensene sine og var så godt som isolert fra omverdenen frem til 1951. I 1846 grep den unge generalen Jung Bahadur Rana makten etter et blodig kupp. Hendelsen er i ettertid blitt kjent som Kot-massakren. Rana omorganiserte styringen av landet og innsatte sine egne slektninger i alle viktige posisjoner.

Nå var det ikke lenger kongefamilien som satt med makten, men derimot et arvelig statministerdiktatur der Rana-familien styrte. Dette regimet varte fram til 1951. I løpet av dette hundreåret ble det innført enkelte sosiale reformer, men alt i alt markerte disse årene seg som nedgangstid
for Nepal. Grunnen til dette var at Rana-familien ikke lot barn og unge få utdanning. De fryktet at noen skulle utfordre regimet. Paralleller kan man dra til de fleste andre diktatorstyrte regimer verden over. Med hjelp fra India klarte kongefamilien å komme tilbake til makten i 1951.

Etterkrigstid med komplikasjoner

Over ti år med væpnet konflikt og borgerkrig mellom en maoistgerilja og regjeringsstyrkene (1996−2006) endte opp i en fredsslutning i 2006. En koalisjonsregjering har deretter ført fredsprosessen videre. 12 000–16 000 mennesker mistet livet under borgerkrigen, og 100 000 ble fordrevet fra sine hjem.

Ti år med borgerkrig har bidratt til å svekke den nepalske staten. Og helt fredelig er landet ennå ikke, selv om det ikke lenger råder i krigstilstand. Lavlandsområdet Terai er fremdeles preget av uro (især i sørøst) og en usikker sikkerhets- og menneskerettighetssituasjon. Overgripere som slipper unna straff (straffrihet), utenomrettslige drap, bortføringer (for å få løsepenger) og diskriminering blir rapportert blant de største menneskerettighetsproblemene i Nepal. Motivene synes i dag vel så ofte å være rent økonomiske (jf kriminelle) som politiske.

Overgriperne er både statlige og ikke-statlige aktører. Flere titalls væpnete grupperinger – noen av dem etnisk baserte – står for den ikke-statlige volden. Ikke-statlige aktører omfatter alt fra politiske partier og deres ungdomspartier, til etniske grupperinger og direkte kriminelle. Fra statlig side står både politi og soldater bak brudd på menneskerettighetene.

Om nepalerne klarer å takle utdanningsproblemene sine på en god måte, kan det bli et viktig bidrag til varig fred i landet.

OD-prosjektet i 2012

Hvert år velges et nytt OD-prosjekt på Elevtinget, Elevorganisasjonens landsmøte. I 2012 skal elevene jobbe for ungdommer i Nepal. OD-midlene skal gjennom Strømmestiftelsen gå til et ettårig utdanningsprogram for ungdommer på landsbygda i Nepal. Prosjektet fokuserer på likestilling i befolkningen, da spesielt for jenter og kasteløse.

Utdanningsprosjektet OD støtter i 2012, skal gi deltakerne:
1. Lese- og skriveopplæring Analfabetismen i Nepal er stor, særlig på landsbygda. Å kunne lese og skrive er helt nødvendig for alle som ønsker å ta utdanning og delta aktivt i samfunnet. I løpet av året på Samvad (= dialog på nepali) er tre måneder satt av til lese- og skriveopplæring. Her blandes de som kan skrive og de som ikke kan det slik at de kan de lære av hverandre.
2. Kunnskap om helse, likestilling og seksualitet Kunnskap om viktigheten av god helse og personlig hygiene er mangelfull i Nepal. På Samvad lærer deltakerne om betydningen av å vaske seg regelmessig og av rene omgivelser der man lager mat. Større kunnskap om seksualitet, ungdomstid, kjønnsrela-terte spørsmål, reproduktiv helse, hiv/aids og pubertet er også viktig i et land med mange tabuer.
3. Kunnskap om egne rettigheter og muligheter Å kjenne til egne rettigheter er første skritt til å sørge for at de blir oppfylt. Opplæring i menneskerettigheter inngår i all undervisning på Samvad. Hvis man f.eks. lærer om barn og ekteskap, lærer man også at det er ulovlig for menn å gifte seg med mer enn én kvinne.
4. Yrkesopplæring og mulighet til å tjene egne penger Yrkesopplæring foregår i de tre siste månedene på Samvad og da helst med en lokal forankring – den knyttes til lokalt næringsliv.