• Kva er bakgrunnen for eurokrisa?
• Korfor mista plutseleg finanmarknadene tilliten til betalingsevna til enkelte land?
• Kva for spenningar finst mellom eurolanda?
• Korleis prøver eurolanda å komme seg ut av uføret?

Forhistoria – litt om valutaunionar

Ein valutaunion, som eurosona, vil seie at to eller fleire statar har felles mynteining. Felles valuta krev også ein felles sentralbank med ansvar for å lage myntar og setlar, samt å styre landas rentenivå. Verdshistoria er full av eksempel på slike unionar. USA utmerker seg som den kanskje mest vellykte av alle, mens  Euro nok er det mest ambisiøse prosjektet.

Økonomar har lenge argumentert mot euroen på bakgrunn av dei store økonomiske forskjellane mellom europeiske land. Dei meiner forskjellane gjør det svært utfordrande for Den europeiske sentralbanken (ESB) å utføre sin pengepolitikk. I Norge kan sentralbanken – Norges Bank − tilpasse rentesettinga etter forholda i norsk økonomi: Viss arbeidsløysa stig, eller inflasjonen fell meir enn ønskeleg, kan Norges Bank redusere renta for å stimulere økonomien, og omvendt. Ei lågare rente vil kunne gjøre det lettare for verksemder å selje og tilsette, og prisveksten vil kunne ta seg opp. ESB må derimot ta omsyn til den økonomiske tilstanden i alle dei 17 medlemslanda. Dette kan til tider vere ei stor utfordring, særleg når noen land opplever oppgang mens andre opplever  nedgang.

Også den amerikanske sentralbanken kan stå overfor liknande utfordringar. Den økonomiske tilstanden kan variere ein god del frå delstat til delstat. To viktige forhold skil imidlertid den amerikanske valutaunionen frå den europeiske:

• USA har meir mobil arbeidskraft − større flyt av arbeidskraft: I USA har (i alle fall fram til dei siste åra) arbeidskraft relativt raskt flytta frå område i nedgang og med stigande arbeidsløyse, til område med vekst og ledige jobbar. Opprettinga av  Indre marked – med fri flyt av arbeidskraft – var eit viktig skritt i retning av å oppnå ein tilsvarande mobilitet også i Europa. Men fortsatt verkar både språk- og kulturforskjellar som ei hindring for  Migrasjon mellom eurolanda.
• USA har felles finanspolitikk: Dei amerikanske delstatane fell inn under det nasjonale (føderale) statsbudsjettet. Det inneber pengeoverføringar mellom delstatar (som mellom fylke og kommunar i Norge). Eurosona har ingen liknande mekanismar for overføringar til land med underskott.

Mangel på mobilitet og ein felles finanspolitikk har truleg verka med til å skape store ubalansar (ulik konkurransekraft, store handelsubalansar – meir om det under). På mange måtar kan vi sjå på dette som ei grunnleggande årsak til den krisa eurosona opplever i dag.

Allereie i åra før valutaunionen blei oppretta i 1999, opplevde søreuropeiske land ein høgare lønns- og kostnadsvekst enn landa i nordvest. Denne utviklinga skulle i utgangspunktet ha svekka konkurranseevna til dei sørlege eurolanda. Prisane på varene dei solgte, steig nemleg relativt meir enn dei gjorde i nord. Vedvarande svekking av valutaen til landa i sør (noe som gjorde varene deira billegare i andre land) gjorde at dei likevel opprettheldt konkurranseevna.

Denne mulegheita til å kompensere forsvann da euroen blei innført. Likevel har lønns- og prisveksten halde seg høgare i dei sørlege eurolanda. Konsekvensen har vore at bl.a. Italia, Hellas og Spania jamnt og trutt har mista konkurranseevne relativt til for eksempel Tyskland.

Dette kjem tydeleg fram i ein figur som illustrerer såkalla realvalutakursar – eit enkelt mål på konkurranseevna – for utvalde europeiske økonomiar. Verdiane er sette til 100 i 2000. Ein høgare verdi vil seie at konkurranseevna blir svekka mot landets handelspartnarar. Figuren viser at konkurranseevna til Italia, ifølge dette målet, er svekka med rundt 40 prosent dei siste 10−11 åra.

På den andre sida har Tyskland betra sin konkurransekraft med sju−åtte prosent. Resultatet er blitt at land som Nederland og Tyskland gikk med overskott i utanriksøkonomien, mens fleire søreuropeiske land gikk med til dels store underskott.

Internasjonale finansaktørar (bankar, selskap, forsikringsselskap, fond osb.) såg lenge ut til å ta lett på denne utviklinga. Dei gjorde liten forskjell på euromedlemma. Land som tidlegare måtte betale ei høg rente for å låne kapital, kunne etter euroetableringa finansiere store budsjettunderskott med billige lån. Eit stort tysk spareoverskott førte dessutan til at tyske bankar gladeleg kanaliserte overskottskapital til dei sørlege eurolanda. I ettertid synest det klart at den romslege tilgangen på billig kreditt medverka til overdriven vekst i offentlege utgifter (Hellas og Portugal), og/eller i boligprisane (Spania og Irland).

Så kom finanskrisa

Finanskrisa som for alvor slo inn hausten 2008, kosta europeiske statskasser dyrt, både som tapte skatteinntekter, som redningsaksjonar for bankane og som offentlege sysselsettingstiltak. Budsjettunderskott og offentleg gjeld auka derfor kraftig på kort tid. Ifølge  OECD - Organization for Economic Cooperation and Development var det samla årlege budsjettunderskottet i eurosona på 0,6 prosent av Bruttonasjonalprodukt (BNP) (BNP) i 2007. I 2010 steig det til 6,3 prosent. Samla statleg bruttogjeld auka frå 66 prosent av verdiskapinga i 2007, til 84 prosent i 2010.

Først på seinhausten 2009 retta finansmarknadene for alvor fokuset mot statsfinansar. Då blei greske styresmakter avslørt for gjennom fleire år å ha underrapportert veksten i utgiftene. Sidan har krisa, som altså starta i vesle Hellas, gått slag i slag. Finansinvestorar såg ikkje lenger medlemslanda som like trygge låntakarar, og Hellas (især), Portugal og Irland blei plutseleg møtte med langt høgare lånekostnader enn trygge Tyskland (sjå figur). Omgrepet PIIGS-landa har ofte blitt brukt på dei mest gjeldstyngae medlemslanda i eurosona: Portugal, Irland, Italia, Hellas (G for Greece) og Spania.

Som første land ut måtte Hellas få finansiell krisehjelp av EU og Det internasjonale pengefondet (IMF) våren 2010. Då hadde rentene staten måtte betale, stige til eit uhandterleg høgt nivå. Kriselåna har i ettertid blitt utvida i fleire omganger, sidan Hellas fortsatt nærast er utestengd frå internasjonale lånemarknader.

Problema stoppa som kjent ikkje i Hellas, til tross for at EU og IMF saman etablerte eit stort krisefond for å hindre «smitte» til andre euroland. Det tok ikkje langt tid før også Irland (november 2010) og Portugal (mai 2011) måtte be om finansiell hjelp. Desse tre landa er relativt små økonomiar. Til saman utgjør dei seks prosent av den samla verdiskapinga i eurosona. Krisa blei derfor først oppfatta som ei utfordring politikarane i fellesskap kunne handsame, om dei ville. Bare dei mest pessimistiske røystene trudde krisa utgjorde ein fare for sjølve eksistensen til valutaunionen.

Sommaren 2011 tok krisa ei ny, farlegare vending. Plutseleg hadde ein av dei verkeleg store økonomiane komme i søkelyset til finansinvestorane, nemleg Italia. Landet utgjør verdas sjuande største økonomi − 17−18 prosent av verdiskapinga (BNP) i eurosona. Ei muleg finansiell krise i ein så stor økonomi betyr  ein trussel for heile valutaunionen. Landet har høg offentleg gjeld, med ein bruttogjeld på 120 prosent av verdiskapinga. Dei andre eurolanda vil dermed kunne få problem med å hjelpe Italia viss dei skulle få betalingsproblem. Landet blir derfor omtala som «Too big to fail, too big to save».

Ei tillitskrise

Korfor mistar investorar tilsynelatande brått tilliten til betalingsevna til enkelte land, slik dei delvis gjorde med Italia sommaren 2011? I motsetnad til andre land i marknadenes søkelys, som Spania og Irland, opplevde aldri Italia noen bolig- eller kredittboble. Landet førte heller ikkje ein spesielt uansvarleg finanspolitikk i åra før krisa.

I løpet av dei siste 20 åra har dei italienske styresmaktene nærast utelukkande hatt overskott på budsjettet, før nettorentekostnader. Gjelda blei gradvis redusert, frå eit høgt nivå. Men som i mange andre land steig gjelda betydeleg i samband med nedgangsperioden frå 2008. Så lenge offentleg sektor går med overskott, vil Italia likevel ikkje ha store problem med utanlandsgjelda, sjølv om den er stor. Eit viktig atterhald: Dette gjeld bare så lenge rentene blir halde låge.

Då rentene den italienske staten må betale på låna sine, begynte å stige sommaren 2011, blei plutseleg ikkje reknestykket like enkelt lenger. Utviklinga i eit lands statsgjeld som del av verdiskapinga avhenger av to sentrale forhold:

• nye opptak av gjeld
• forholdet mellom landets økonomiske vekst og landets lånerenter.

Om renta er høgare enn veksten, vil gjeldsnivået stige som del av verdiskapinga, sjølv utan nye gjeldsopptak. Og gjelda vil stige meir jo høgare gjelda er frå før. Ein slik snøballeffekt kan fort gjøre ei tidlegare handterleg gjeld uhandterleg.

Psykologi og forventingar

Eksempelet Italia illustrerer kor viktig psykologi og forventingar i finansmarknaden kan vere. I utgangspunktet kom det ingen nyheiter som burde endra oppfatninga av landets betalingsevne. Men i urolege tider med mye uvisse skal det ofte lite til. I eit intervju i juli 2011 uttrykte dåverande statsminister Silvio Berlusconi at han ikkje støtta ein varsla plan for innstramming i offenteg sektor.

Utsegn som normalt hadde blitt sett på som relativt uviktige, skulle vise seg å sette i gang ein vedvarande italiensk renteoppgang. Då rentene først begynte å stige, blei noen investorar urolege for den nemnde snøballeffekten og faren for at landet ikkje kunne betale gjelda. Dei kravde dermed ei endå høgare rente for å låne Italia pengar, sidan risikoen hadde auka. Ein rentespiral var i gang.

Mottiltaka kostar

Europeiske toppolitikarar, med Tysklands Angela Merkel og Frankrikes Nicolas Sarkozy i spissen, har «løpt» frå toppmøte til toppmøte nettopp for å hindre ei slik tillitskrise, eller rentespiral. Gjennom intens tautrekking har partane i fleire omgangar presentert «The grand bargain» – tiltakspakker som tilsynelatande skulle vere store nok til å redde valutaunionen. Men til no har resultatet stort sett vore det same etter kvar runde: Uroa i finansmarknadene har raskt blussa opp igjen.

Også nasjonalt har politikarane i fleire land gjort grep for å skape tillit rundt sine lands framtidige betalingsevne. Land som har mottatt hjelpelån frå EU/IMF – Hellas, Irland og Portugal – har blitt stilt overfor tøffe krav om budsjettkutt og økonomiske reformer som vilkår for låna (Hellas især). Andre land, som Italia og Spania, har sett iverk liknande tiltak etter å ha blitt sette under press av finansmarknadene. Noen, med Storbritannia (ikkje euroland) som det fremste eksempelet, har frivillig kunngjort kraftige budsjettkutt utan at det har vore teikn til mistillit i marknadene.

Landa har altså opplevd ulik grad av press for å starte innstramningar i offentleg sektor. Felles for dei alle er at tiltaka har smerta. Historiske erfaringar  seier oss at den økonomiske veksten i etterkant av finanskriser gjerne er svakare enn etter andre nedgangsfasar. For dei fleste landa i eurosona har då også veksten vore svak sidan finanskrisa tok til i 2008 (unntak: Tyskland ). I mange land var produksjonen i januar 2012 lågare enn fire år tidlegare.

Arbeidsløysa held seg høg. I eurosona generelt står fortsatt over 10 prosent av arbeidsstyrken utan jobb, i Spania over 20 prosent. Egentleg kunne eurosona sårt trengt nye etterspurnadsimpulsar. Istaden forsøker ein altså å sette i verk offentlege innstrammingar − som lønnsfrys og -kutt, kutt i pensjonar, auka skattar osb. Dette vil truleg bidra til lågare aktivitet og endå fleire arbeidslause, i alle fall på kort sikt.

Sosial og politisk uro

Statane brukte mange pengar på å redde bankane i 2008 og 2009. Nå forsøker ein å redde dei samme statane ved å kutte i offentlege velferdsytingar. For mange er dette mildt sagt vanskeleg å akseptere. Hjelpetiltaka mot bankane redda truleg verdsøkonomien frå ein endå djupare nedgangsperiode, og var såleis viktige.

Men tiltaka «redda» også mange finansfolk med til dels svimlande inntekter. Nå kjenner mange at det er «folk flest» (Main street) som sit igjen med rekninga (etter Wall street). I fleire land har folk derfor tatt til gatene for å protestere. Med ei særs høg arbeidsløyse blant ungdom over store delar av Europa er det lett å forstå frustrasjonen.

For statsleiarane er det ein vrien balansegang mellom å ta omsyn til krava utanfrå og protestane frå eiga befolkning. Særleg krevjande er det når dei faglege råda spriker i alle retningar. Noen økonomar meiner store kutt i offentlege utgifter er beste medisin for å skape tillit og berekraftige statsfinansar på lang sikt. Andre meiner ein bare kan nå det same langsiktige målet via store offentlege stimulansar retta mot å fremme veksten.

Krisa, og i noen tilfelle innstrammingsplanane direkte, har allereie fått store politiske konsekvensar. Statsleiarane i Irland, Portugal, Slovenia, Hellas og Italia har i tur og orden trekt seg frå stillingane sine, mens den spanske regjeringa måtte gå etter eit valnederlag. Italia blir for tida styrt av ei regjering som sett saman av fagekspertar – såkalla teknokratar – og ikkje av politikarar. Også i Hellas sit ein teknokrat som statsminister, iallfall fram til valet i april 2012. Motivasjonen er nokså opplagt: Teknokratane skal gjennomføre tøffe økonomiske reformer som politikarane ikkje fullt ut ønsker å bli forbunde med.

Vegen ut av krisa

Det er vanskeleg å spå korleis den europeiske valutaunionen vil sjå ut i framtida. Uvissemomenta er fortsatt store og mange. Euroen var eit skritt i retning av ein endå tettare økonomisk og politisk integrasjon i Europa. Prosjektet er forbunde med mye politisk prestisje. Ei muleg oppløysing av valutaunionen vil vere eit stort skritt i «gal» retning. I seg sjølv er det eit argument for at dei europeiske politikarane til slutt vil gjøre det som skal til for å redde valutaen. Men det vil krevje at dei trekker i same retning.

Det kan vere ei betydeleg utfordring i eit Europa/ei eurosone der landa har sprikande interesser. Tyske politikarar vil ha vanskar med å overbevise veljarane sine, som har hatt ei høg sparing i ei årrekke, om å bidra til å hjelpe «lausslupne» søreuropeiske «gjeldssyndarar». Men på sett og vis er den tyske overskuddsøkonomien like ubalansert som dei søreuropeiske. «Oversparinga» i Tyskland enda opp i Sør-Europa som billege lån. Spørsmålet om kven som har skulda for krisa, kan skape store spenningar i det vidare samarbeidet.

Stemninga i finansmarknadene har betra seg så langt i 2012. Blant anna har statsrentene til noen av dei mest utsette eurolanda falle (men ikkje for Hellas). Mange meiner betringa skuldast tiltaka som ESB har sett i verk. I to runder har nemleg sentralbanken tilbode dei europeiske bankane billige lån med lang løpetid. Ein betydeleg del av desse låna har truleg blitt nytta til å kjøpe statsverdipapir frå land som Italia og Spania (større etterspurnad fører typisk til at rentene fell).

Sjølv om det ser lysare ut enn ved årsskiftet, kan vi ikkje utelukke eit såkalla uryddig samanbrot av heile valutaunionen. Eitt skrekkscenario kan vere

• at (store) Italia ikkje maktar å finansiere store lån som kjem til forfall,
• at dei andre EU-landa ikkje blir einige om å hjelpe,
• at krisa så spreier seg til andre land.

I ein slik situasjon vil vi høgst truleg også oppleve ei ny alvorleg bankkrise, med store konsekvensar for aktiviteten i resten av økonomien. Arbeidsløysa vil sannsynleg stige endå meir. Heldigvis er det framleis muleg å unngå den verste krisa. Ein veg framover, som euroleiarane allereie har tatt steg i retning av, er ein endå tettare økonomisk integrasjon. Eurolanda har allereie ein felles pengepolitikk, i framtida kan dei også få ein tettare integrert finanspolitikk. På eit toppmøte i januar 2012 blei statsleiarane  i EU-landa (utanom Storbritannia og Tsjekkia) einige om å opprette ein ny finanspakt. Strengare budsjettdisiplin og -kontroll er nøkkelord her.

Eit anna element er etablering av eit stabiliseringsfond. Pakta er meint å gjelde for eurolanda, men også andre EU-land kan slutte seg til. Pakta vil gjelde når minst 12 euroland har endeleg godkjent den – noen land etter folkeavstemming.

Men sjølv om euroen skulle bestå, er det ikkje umuleg at eit eller fleire land vel å trekkje seg ut. Til sjuande og sist må kvart enkelt land vege fordelane med medlemskap opp mot ulempene. 20. februar blei det kjent at Hellas blir gitt eit nytt kriselån på 130 mrd. euro og dermed forpliktar seg overfor EU, Den europeiske sentralbanken og Pengefondet (kalt troikaen) til å følge ein særs streng spareplan.

Tøffe år i sikte – uansett

Uansett utfallet har eurolanda og befolkninga der tøffe år i vente. Den økonomiske veksten vil truleg bli svak, og fleire land må gjennomføre omfattande og smertefulle økonomiske reformer. Tapt konkurranseevne i sør må vinnast tilbake for å få økonomiane på rett kjøl igjen. Utan mulegheita for å svekke eigen valuta, kan søreuropeiske land i prinsippet bare oppnå dette ved å ha ein lågare lønns- og kostnadsvekst enn handelspartnarane.

Dette kan skje på to måtar: Enten kan land som Tyskland stimulere eigen økonomi, slik at lønnsveksten der tar seg tydeleg opp (merk: det er det relative kostnadsnivået som betyr noe); eller søreuropeiske land kan sjølve sørgje for å ha ein særs låg, eller negativ, lønnsvekst. Med hyperinflasjonen i Tyskland på 1920-talet djupt forankra i den tyske mentaliteten, verkar ikkje det første scenarioet veldig sannsynleg. Sør-Europa blir dermed fort ståande igjen med det siste alternativet, som definitivt vil vere ein langdryg og seig rute til betra konkurransekraft.