Nye stjerner i verdenspolitikken: BRIKS
- Hva menes med BRIKS?
- Hvilke globale endringer illustrerer framveksten av BRIKS?
- Hva har Vesten og BRIKS-landene felles?
- Hvor skiller de lag?
BRIKS har til sammen nær 3 milliarder innbyggere og er kjernen i det som tidvis kalles Verden uten Vesten, som omfatter et flertall av verdens land. Disse landene øker samarbeidet seg imellom og gjør seg mindre avhengig av Vesten.
Kina er det sentrale landet. Handelsstrømmene mellom BRIKS-landene illustrerer det: Kinas handel med de fire andre er stor og raskt økende, mens de fire har langt mindre handel seg imellom. BRIKS-landene ligger i ulike verdensdeler og har naturlig nok ulikt syn på mangt og mye, men de preges av optimisme og økende selvtillit. Stater som er sterke og på vei til å bli enda sterkere, handler − ofte kraftfullt.
Hva samarbeider de om?
BRIKS er motstykket til G7 (G8 med Russland). I likhet med G7 ligger tyngden i samarbeidet på det økonomiske området, men landene søker også felles posisjoner i sikkerhetsspørsmål – i spørsmål om matvare- og energisikkerhet og i aktuelle sikkerhetspolitiske spørsmål. I 2010 var det Iran: BRIKS er skeptisk til den sanksjonspolitikken som FNs sikkerhetsråd har vedtatt overfor dette landet (hardere amerikanske og europeiske sanksjoner kommer i tillegg). De motsetter seg derfor en ny sanksjonsrunde i Sikkerhetsrådet.
I år var det Libya: BRIK-landene (før BRIKS) avsto fra å stemme da Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 ble vedtatt i mars 2011, mens Sør-Afrika stemte for. BRIK stemte ikke imot fordi de ikke ville bli tatt til inntekt for Gaddafi. Men de tok til orde for en fredelig løsning på konflikten og nevnte initiativet fra Den afrikanske union spesielt. I tillegg til toppmøtene holder BRIKS-landene egne møter på høyt nivå om sikkerhetsspørsmål.
I 2008 fikk samarbeidsforumet G20 stor betydning under den første virkelig globale finanskrisen. De vestlige landene innså da at de måtte ha med ledende land i øst og sør – især BRIK-landene − i arbeidet med å overkomme krisen. G20-samarbeidet er et viktig uttrykk for de store forskyvningene i verdensøkonomien i de siste par tiårene. Mens G7-landenes andel av verdens BNP (bruttoprodukt, all produksjon av varer og tjenester) har sunket fra nær 70 prosent til nesten 50 prosent i løpet av mindre enn 20 år, har særlig Kina økt sin andel sterkt.
Hvilke verdier styrer BRIKS?
Reglene som styrer BRIKS og Verden uten Vesten er FN-paktens bestemmelser om
- statlig suverenitet – et lands rett til selv å bestemme sine egne sosiale, økonomiske og politiske systemer
- territoriell integritet − en stats rett til ukrenkelige grenser og til å forsvare sitt territorium – land- og sjøområde – fra å bli invadert
- ikke-innblanding i indre anliggender.
Særlig i Asia oppfører statene seg i tråd med ordlyden i FN-pakten – mindre i India, Sør-Korea og Japan, mer i Kina, Russland og Iran. Vektleggingen av statlig suverenitet innebærer at BRIKS-landene forkaster mange av nøkkelelementene i den liberale internasjonalismen, som globale sivile samfunn; utviklingshjelp betinget av godt styresett; og internasjonale forpliktelser til å beskytte folkegrupper som blir mishandlet eller vanskjøttet av sine egne regjeringer. Et FN-vedtak om sistnevnte − ansvar for å beskytte − fikk riktignok bred tilslutning i FN i 2005, men i praksis er BRIKS-landene tilbakeholdne med å vise til dette.
Som suverene stater skjøtter de sine egne innenrikspolitiske anliggender og forholder seg til hverandre på markedsbasis – blant annet som handelspartnere og investorer. Kollektive tradisjoner står sterkere og individuelle rettigheter svakere enn i Vesten. Statlig styring av økonomien er en dominerende ideologi. BRIKS-landene ønsker at internasjonale organisasjoner skal lette samkvemmet mellom suverene stater, men ikke legge opp til politisk integrasjon.
Statlig suverenitet og ikke-innblanding går hånd i hånd med nasjonsbygging og nasjonalisme. Kina har bare hatt 30 år med sammenhengende nasjonsbygging etter det de selv kaller «skammens århundre» (fra opiumskrigene rundt 1840), borgerkrigen (1920-årene−1949) og de turbulente årene med det store spranget framover (1958−1961) og kulturrevolusjonen (1966−1976). Nå er de nasjonalistiske strømningene sterke.
Russland, som har reist seg etter ydmykelsene fra den kalde krigens slutt, er også i en sterkt nasjonalistisk fase. Brasil, som kom bedre ut av finanskrisen enn mange andre, er blitt en av de store energieksportørene og vokser raskt både økonomisk og politisk. India er mer bevisst på sin størrelse og betydning enn noen gang før. Nasjonalismen er sterk også der: Det var en hindu-nasjonalistisk regjering som testet de indiske atomvåpnene i 1998.
I mange andre land i øst og sør er de samme kreftene i sving: Rask økonomisk vekst og fornyet livskraft, kulturelle oppsving, større militær selvtillit og økende nasjonal stolthet. I noen av dem er nasjonalismen også en protest mot vestlige nyhetsvinklinger, historiebeskrivelser og samtidsfortolkninger.
BRIKS understreker sin åpenhet overfor omverdenen. Kinas historiske erfaringer er entydige i så måte: I perioder med åpenhet har det gått bra, mens det i perioder med innadvendthet har gått dårlig. India åpnet seg rundt 1990 og avvikler mer og mer av sine subsidier og beskyttelsestiltak. For Brasil og Sør-Afrika er åpenhet en selvfølge. Russland har en blandet historie når det gjelder åpenhet overfor omverdenen, men president Medvedev er blant internasjonalistene.
BRIKS og Bretton Woods-institusjonene
BRIKS vil inntil videre ikke fjerne sentrale globale og vestlig dominerte institusjoner som Verdensbanken og Pengefondet (Bretton Woods-institusjonene), men de krever større stemmevekt og vil ha et nytt valutasystem. I Pengefondet er stemmeretten i styret veid etter medlemslandenes innskudd. Dollaren bør erstattes med en ordning som er bra for mange, ikke bare for én, sier BRIKS-landene. F.eks. kan dollarens betydning reduseres ved at BRIKS-landene handler med hverandre i egne valutaer. Dette er et krav med enorme potensielle konsekvenser.
Amerikanerne fortsetter å leve over evne, godt hjulpet av eierskapet til den dominerende internasjonale valutaen – dollar. USA kan trykke opp penger i egen valuta og slik betjene gjelden sin på en måte ingen andre land har mulighet til, og BRIKS-landene er ikke alene om å mene at dette er dypt urettferdig. Den internasjonale valutaen kommer og går med maktforholdene. Når maktforskyvningene går så raskt i BRIKS favør som de gjør nå, kan denne amerikanske fordelen snart bli kraftig redusert.
Vil de nye maktene tilpasse seg Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdens handelsorganisasjon (WTO) også på lengre sikt, eller vil de gå i spissen for et alternativt system?
Vestlige land vil «ansvarliggjøre» BRIKS-landene ved å gi dem større stemmerett og viktigere roller i de eksisterende institusjonene. Men hele tiden er det et mål at den globale politiske økonomien skal styres etter regler som de vestlige landene selv fastlegger og av institusjoner som de selv leder. Helt siden starten har sjefen for Verdensbanken vært amerikansk og sjefen for Pengefondet europeisk. Enkelt er det imidlertid ikke. Hvis noen skal få større stemmevekt, må andre vike, og hvis det ikke er USA, er det EU. Det er lite sannsynlig siden EU er verdens største økonomi (EU 27).
Da Strauss-Kahn måtte gå av som sjef for Pengefondet, var det flere ikke-vestlige kandidater, men til slutt ble franske Christine Lagarde valgt. Generelt er det en tendens til at det blir mindre innflytelse for de nye maktene enn deres økonomiske og politiske vekt skulle tilsi. Det trenger ikke bety at de snart vil stille seg i spissen for noe alternativt system, «bare» at de blir stadig tøffere å forhandle med. Veksten til tross har de fortsatt ikke Vestens økonomiske styrke, og deres hjemlige moderniseringsprogrammer er så krevende at de for tiden ikke er rede til å lansere noen ny økonomisk og politisk orden og løpe den risikoen som er forbundet med et slikt prosjekt.
Verden uten Vesten
Det er imidlertid slett ikke sikkert at integrering i den liberale, vestligdominerte orden, eller alternativt lederskap, er de eneste mulige alternativene. De siste 20 årene er regioner, land og folk blitt knyttet tettere til hverandre, og dette gjelder særlig Verden utenom Vesten. Handelen mellom de 20 største og rikeste landene i øst og sør vokser betydelig raskere enn verdenshandelen, og raskere enn de økonomiske modellene skulle tilsi. Det økonomiske tyngdepunktet i verden skyves mot øst og sør.
Den økonomiske veksten i land som Kina, India og Brasil forklarer ikke alt: Disse landene legger politiske føringer på handelen til fordel for hverandre. De kutter ikke båndene til Vesten, men de gjør seg mindre avhengig av Vesten. Det samme gjelder for direkteinvesteringer (langsiktige investeringer). Og for telekommunikasjoner: al-Jazeera og al-Arabiya i Midtøsten, NDTV i India, Telesur i Latin-Amerika og dusinvis av andre nasjonale satellittkanaler og nettverk gjør det mulig for folk å sammenlikne det som kommer fra vestlige medier med det deres egne kanaler formidler.
I tilfeller der Vesten er selvsentrert og hyklersk (stort sprik mellom vakre ord og faktisk handling), er det flere og flere som kan registrere det. Verden uten Vesten skaper i økende grad sin egen virkelighetsforståelse og reduserer dermed Vestens definisjons- og tolkningsmakt. På offisielt nivå fremmes maktforskyvningen av institusjonelle nettverk som samordner og stimulerer samarbeid mellom medlemmene.
Kjente eksempler er IBSA (India, Brasil, Sør-Afrika forum for dialog), ASEAN (Association of South East Asian Nations), ASEAN pluss én (Kina), ASEAN pluss tre (Kina, Sør-Korea, Japan) og Shanghai samarbeidsorganisasjon (Kina, Russland, Kasakhstan, Usbekistan, Tadsjikistan, med India, Pakistan, Iran og Mongolia som observatører). Provosert av George W. Bush har også Den alliansefrie bevegelsen begynt å røre på seg igjen på 2000-tallet. Flertallet av verdens land var med i denne bevegelsen, som prøvde å holde seg nøytral under den kalde krigen.
BRIKS-landene i det geopolitiske bildet
BRIKS-landene er for forskjellige til å representere noen kollektiv politisk vekt. De utgjør ingen økonomisk og politisk blokk. Bortsett fra økende samkvem seg imellom er fellesnevneren gedigne hjemlige utfordringer.
Kineserne har minoritetsproblemer bl.a. i Sinkiang og Tibet og store vanskeligheter med å håndtere globaliseringens virkninger på miljøet, økonomien, fordelingspolitikken, det sivile samfunn og politikken.I prinsippet er de innstilt på å lære av alle kulturer, men informasjonsflyten siles for å skjerme styresmaktene mot kritikk og sikre kommunistpartiets ledende rolle.
Inderne trues av fragmentering og hemmes av en dårlig utbygd infrastruktur. India er en relativt svak stat med et mangfoldig sivilt samfunn, og med til dels vidt forskjellige politiske agendaer i de ulike delstatene. Russland skjermer et omfattende knippe av «strategiske sektorer» mot utenlandsk engasjement og bruker energiinntektene til å styrke seg og gjenreise sin utenrikspolitiske innflytelse.
Kolossen blant dem er Kina, og geopolitikken kretser mer og mer rundt aksen USA-Kina.For USA, liksom for det britiske imperiet i sin tid, er det land nummer to som er problemet, utfordringen og eventuelt fienden. Land nummer to er det landet som ligger nærmest hegemonen (det førende landet) i det internasjonale makthierarkiet og som derfor kan tenkes å undergrave dens lederstilling. Land nr. to er i dag Kina.
I USA er det grovt sett to leire i synet på Kina. Den ene mener samarbeid er realistisk og satser på det; den andre mener at det før eller siden vil komme til en konfrontasjon.
USA og Kina er bundet til et økonomisk fornuftsekteskap – et gjensidig avhengighetsforhold – og kan ikke utfordre hverandre for sterkt uten at de begge blir skadelidende. Den kinesiske veksten er i høy grad basert på eksport og Kina har store verdier i USA, mens nær litt mer enn en firedel av USAs utenlandsgjeld er gjeld til Kina. (se HHD 2008−2009: 22)
Militært er USA og Vesten overlegent. USA står for 45 prosent av verdens militærutgifter og NATO for nesten 70 prosent. Når BRIK-landene øker sine militærutgifter i takt med den økonomiske veksten og noen av dem mer enn det, har vi lett for å miste proporsjonene av syne. Vesten ser nedover i rekkene og roper varsku når noen rører på seg langt der nede.
Når kineserne begynner å bygge hangarskip, spør amerikanerne hva de mener med det og ser en utfordring, om ikke også en provokasjon, i det. Selv har amerikanerne en rekke hangarskipsgrupper fullstappet med de mest avanserte våpensystemer. Når Russland anerkjenner Sør-Ossetia og Abkhasia og etablerer baser der etter krigen mot Georgia i 2008, besværer vi oss over russisk interessesfærepolitikk – og gjør det i og for seg med rette. I farten glemmer vi lett at USA har over 700 militære baser rundt om i verden i tillegg til en overlegen verdensomspennende marine. Landet er dessuten jevnlig på krigsfot.
De mindre landene i Øst-Asia faller stort sett inn i samme mønster som Verden uten Vesten. De samarbeider mer og mer med Kina uten å kutte båndene med USA. De frykter ikke Kina slik mange amerikanere gjør. I dette perspektivet blir maktbalansepolitikk først og fremst en europeisk øvelse og ikke et så universelt fenomen som vi er opplært til å tro.
Konsekvenser for Europa?
I den grad BRIKS og Verden uten Vesten snur ryggen til den liberale internasjonalismen er det naturligvis et problem for Norge og andre vestlige land. Nasjonalismen i øst og sør byr også på problemer, særlig den russiske. Når det gjelder Kina, er de økonomiske fellesinteressene store og de utenrikspolitiske problemene små. EU er Kinas største marked, og innen et tiår kan det også bli omvendt.
Når skipsfarten over Polhavet (Nordøstpassasjen) kommer i gang, vil reisetiden mellom Shanghai og Rotterdam reduseres med 40−60 prosent en del av året. Norge er en del av dette bildet og strategisk plassert i forhold til ruten over Polhavet. Alle BRIKS-landene holder seg til folkeretten og Sikkerhetsrådets ansvar for internasjonal fred og sikkerhet, liksom vi. Taiwan er ikke noe europeisk problem, og Kinas og Indias investeringer i havgående mariner for å beskytte skipsleiene er «business as usual» for stormakter.
Tyrkia er blant de heteste kandidatene til et utvidet BRIKS og kan bli medlem nummer seks. Tyrkia utnytter de mulighetene som en verden med flere maktsentra (multipolar verden) gir til å bygge forbindelser i mange retninger og redusere avhengigheten av enkeltstående makter. Landet engasjerer seg i Sentral-Asia der tyrkiske språk brukes.
Dessuten har Tyrkia en raskt voksende handel med Iran; det er blitt en maktfaktor og et forbilde for andre land i Midtøsten. Dessuten tar landet viktige politiske initiativ sammen med Brasil og mange andre, og det er fortsatt medlem av NATO.Flere europeiske land vil kunne kjenne seg friere til å gjøre som Tyrkia etter hvert som USAs innflytelse avtar.
Arbeidsoppgaver
Oppgaver
- Hva menes med BRIK og overgangen BRIK til BRIKS?
- Hva er G7 og G20?
- Hva menes med Bretton Woods-institusjonene?
- Hvorfor ser kinesere på tiden fra ca. 1840 til 1980 som «skammens århundre»?
- Gjør greie for hvilke globale endringer framveksten av BRIKS illustrerer.
- Hvordan skiller BRIKS-landenes verdisett seg fra Vestens?
- Hvilke krav har BRIKS-landene fremmet i Pengefondet og Verdensbanken?
- Hvilke fordeler har USA av at deres valuta er verdens hovedvaluta?
- Hvilke land ligger best an til å komme med i BRIKS-klubben?
- Diskuter hvorfor det i en del land i øst og sør har oppstått «protester mot vestlige nyhetsvinklinger, historiebeskrivelser og samtidsfortolkninger».
- Diskuter hvor rimelig det er at lederen for Pengefondet og for Verdensbanken alltid kommer fra Europa og USA.
- Diskuter hva som ligger i formuleringen «Verden uten Vesten skaper i økende grad sin egen virkelighetsforståelsse og reduserer dermed Vestens definisjons- og tolkningsmakt».
- Gjør greie for noen forskjeller mellom BRIKS-landene.
- Diskuter hvor sannsynlig det er at BRIKS-landene vil stille seg i spissen for et alternativt internasjonalt system.
- Hvordan ser vi at geopolitikken kretser mer og mer rundt aksen USA−Kina?
- Den ene halvdelen av klassen: Du er journalist i avisen New York Times og skal nå dekke et forestående toppmøte mellom president Obama og den kinesiske presidenten Hu Jintao. Hvilke tema «velger du» at de tar opp, og hvordan vil du vinkle forhåndsomtalen av dem? Lengde: 1 A4-side
- Den andre halvdelen av klassen: Du er journalist i China Daily og skal nå dekke et forestående toppmøte mellom president Hu Jintao og den amerikanske presidenten Barack Obama. Hvilke tema «velger du» at de tar opp, og hvordan vil du vinkle forhåndsomtalen av dem? Lengde: 1 A4-side
- Virkeligheten blir ikke alltid slik prognoser tilsier. Diskuter noen forhold som kan føre til at kinesere, indere og andre BRIKS-land kan få problemer med å oppfylle spådommene.