• Hva har skjedd i Latin-Amerika det siste tiåret?
• Hvordan forklares utviklingen i Latin-Amerika det siste tiåret?
• Hvilke likheter og forskjeller finner vi mellom regimene i Latin-Amerika?
• Hvilke utfordringer står området overfor?

Men Lula gjorde til slutt alle spådommer til skamme. Han ga Brasil en sammenhengende periode med sterk økonomisk vekst og millioner av nye arbeidsplasser. Sammen med sosiale reformer og et stortstilt sosialt hjelpeprogram kalt Bolsa Familia (familiestipend/pakke) bidro han sterkt til å løfte 37 millioner mennesker ut av fattigdommen. Gjennom dette mottar fattige familier en viss sum penger hver måned mot å forplikte seg til helsekontroller og å sende barna på skole.

Liknende program er gjennomført i flere andre latinamerikanske land. Det som i Brasil kalles den lavere middelklassen, utgjorde en firedel av innbyggerne da Lula overtok og halvparten i dag. Minstelønnen har økt med 200 prosent på 16 år, noe Lula har vært sterkt medvirkende til både som fagforeningsleder og president.

Med Norden som modell

Hans drøm fra innsettelsestalen, om at han ville skaffe alle brasilianere tre måltider hver dag, er langt på vei blitt innfridd. Og han klarte dette uten å ta fra de rike og få dem altfor mye mot seg, med kompromissevner og en koalisjonsregjering som etter norske forhold ville omfatte partier så langt fra hverandre som SV og Frp. Lulas forbilde har på mange måter vært det store sosiale kompromisset som Norge og andre nordiske land klarte å skape på 1930-tallet, der arbeid og kapital forhandlet seg fram til en sameksistens som ble verdenskjent som «den nordiske velferdsstaten». Det er ikke tilfeldig at den norske historikeren og politikeren Berge Furre, som har oppholdt seg mye i Brasil, kaller Lula «Brasils svar på Johan Nygaardsvold» (norsk statsminister 1935–1940/45).
 
 Brasil, det desidert største landet i Latin-Amerika med en drøy tredel både av total befolkning og nasjonalprodukt, er det fremste eksemplet på de enorme endringene som har skjedd på det søramerikanske kontinentet de siste ti årene: en kraftig politisk venstredreining, politiske ledere som har vokst fram av folkelige bevegelser snarere enn den makteliten som tradisjonelt har holdt kontinentet i sitt jerngrep, sterk økonomisk vekst og stabilitet som har vært sosialt inkluderende: Den har gitt både arbeidsplasser og sosiale sikkerhetsordninger.

Dermed kan de fleste landene i denne regionen vise til kraftig reduksjon i fattigdommen – både den absolutte og relative. 14 av 19 land i Latin-Amerika med 2/3 av folketallet har hatt statsledere fra venstresiden og med støtte fra brede folkelige bevegelser, noe helt uhørt tidligere i dette kontinentets historie.

Blant de mest fargerike presidentene, foruten Lula, har vært tidligere kuppoberst Hugo Chávez i Venezuela, indianerlederen Evo Morales i Bolivia (første gang dette mest indiansk dominerte landet har en president fra indianerbevegelsen), presten Fernando Lugo i Paraguay, tidligere geriljaleder José Mujica i Uruguay og datter av et dødsoffer for Pinochet-diktaturet i Chile, Michelle Bachelet. Alle disse presidentene har vært fengslet for kortere eller lengre tid av sine politiske motstandere. Det forteller i seg selv hvordan de politiske forholdene i Latin-Amerika er blitt snudd på hodet.

Hvorfor venstredreiningen?

Hva er hovedårsakene til denne oppsiktsvekkende venstrebølgen? Den første ligger i de store sosiale kostnadene med den nyliberale økonomiske politikken som dominerte på 1990-tallet – i stor grad diktert av Pengefondet (IMF) og Verdensbanken. Mens nasjonaløkonomien ble balansert, eksploderte fattigdommen.

Den økonomiske liberaliseringen falt sammen med en politisk liberalisering, altså en demokratiseringsbølge.  Som følge av de nye politiske mulighetene vokste en helt ny folkebevegelse fram i protest mot sosiale kriser. De tradisjonelle politiske partiene mistet troverdighet i de fleste landene, og nye politiske ledere vokste fram av protestbevegelsene. En av disse bevegelsene var den indianske, som representerte urfolk i Latin-Amerika. Og endelig hadde USA en av de mest høyreorienterte presidenter på svært lenge, George Bush junior, som på mange måter bekreftet det tradisjonelle fiendebildet de folkelige bevegelsene hadde av USA-imperialismen i Latin-Amerika.

Som resultat av alt dette ble land etter land i Latin-Amerika helt uregjerlige. Da Argentina nærmest gikk konkurs i 2001, gjallet et rop gjennom gatene i Buenos Aires: «Que se vayan todos», «vekk med dem alle» – dvs. politikerne. Dette ropet gjenlød over kontinentet og banet vei for de nye lederne som dominerte det nye århundrets første tiår.

Forskjeller mellom de nye lederne

Det er mange forskjeller mellom disse venstreregimene. Den største forskjellen ser en kanskje mellom Brasils Lula og Venezuelas Chávez. Lula har gjort alt for å skape kompromiss mellom motstridende politiske og økonomiske krefter både i Brasil og internasjonalt. Chávez har derimot aldri gått av veien for å tydeliggjøre motsetningene mellom «venner» og «fiender».

Han har antakelig gjort mer enn noen av de andre presidentene for å mobilisere landets fattige befolkning og gi dem politisk makt i det han kaller et «deltakerdemokrati». Samtidig – og delvis nettopp derfor – har landets tradisjonelle over- og middelklasse lagt ham for hat. De som hadde makt før, har mistet både makt og privilegier.

Takket være rekordhøye oljepriser klarte han lenge å finansiere både store nasjonale velferdsprogrammer og subsidiere store utviklingsprogrammer i mange andre latinamerikanske land, gjennom et samarbeidsprogram kalt ALBA (det bolivarianske alternativet for Amerika). Navnet stammer fra hans store historiske frigjøringshelt Simón Bolívar. Mens han ga Cuba billig olje, fikk han tusenvis av cubanske leger og lærere i retur, som kunne tilby folk i slummen i Caracás og fattige bønder et helse- og skolevesen som Venezuelas oljerikdommer aldri tidligere hadde gjort.

Chávez har inntil nylig basert sin makt på stadige valg og folke-avstemninger, nesten lik  en «folkelig konsultasjon» som han kaller det hvert år. I det siste har han begynt å miste sin overveldende oppslutning blant folkeflertallet, og ting kan nå tyde på at han dermed tyr til mer udemokratiske midler. Han politiserer rettsvesenet, tar kontroll over universitetene som hittil har vært uavhengige, stenger aviser, nettsteder og tv-stasjoner som er kritiske mot ham. Han styrer i stor grad ved hjelp av unntakslover som gjør at den nyvalgte nasjonalforsamlingen (kom sammen i januar) ikke kan kontrollere hans politiske vedtak. Forholdet til USA er også på frysepunktet.

Det andre landet som utfordrer vanlige demokratiske spilleregler er Bolivia, der president Evo Morales gang på gang har fått støtte fra et klart flertall av befolkningen i valg og folkeavstemninger. Men Bolivia er delt i to, mellom et flertall som består av indianske bønder i høylandet (inkludert den reelle hovedstaden La Paz), og mer tradisjonelle maktgrupper i lavlandet i øst og nord, med Santa Cruz som senter (blant annet med betydelige oljeressurser). De siste har truet med å rive seg løs fra den indiansk dominerte sentralregjeringen.

Men nabolandene har stilt seg utvetydig på Morales’ side og klart forhindret en oppsplitting av landet. Morales har fått vedtatt en ny grunnlov som går lenger enn i noe annet latinamerikansk land i å anerkjenne indianernes rettigheter. Samtidig setter den i betydelig grad liberale demokratiske tradisjoner som rettssikkerhet og dialog med opposisjonen til side. Store grupper, også blant hans tidligere tilhengere, frykter at hele rettsstaten i Bolivia kan være i fare.

De mest radikale

Også president Rafael Correa i Ecuador har fått vedtatt en helt ny grunnlov og nye politiske spilleregler for å få slutt på et politisk kaos som herjet landet i mange år rundt århundreskiftet. Også Ecuador er blitt et polarisert samfunn. Correa, som har doktorgrad i økonomi, har innført sterke begrensninger i betaling på utenlandsgjeld. Han har også tatt initiativ til viktige finansielle samarbeidstiltak i Sør-Amerika, blant annet innføring av en felles handelsvaluta (sucre) og etablering av en regional bank (BancoSur) som skritt på veien til en monetær (pengepolitisk) union. Men Correa har opptrådt så autoritært at han har fått store deler av sine naturlig allierte i den meget godt organiserte indianerbevegelsen mot seg.

Venezuela, Bolivia og delvis Ecuador danner den mest radikale delen av det nye Sør-Amerika og utgjør sammen med Cuba og Nicaragua (der tidligere gerilja- og revolusjonsleder Daniel Ortega er tilbake som president) hovedkjernen i ALBA. De tre første landene har til felles at de har fått vedtatt nye grunnlover som har vendt opp ned på det politiske maktforholdet. De har også ligget i sterk konflikt med USA og USAs fremste allierte i Sør-Amerika i hele denne perioden, Colombia. Forholdet mellom Colombia og naboene Venezuela og Ecuador har flere ganger vært på nippet til direkte militær konfrontasjon.

Også Argentina og Chile har i store deler av tiåret hatt regjeringer og presidenter som har ligget klart til venstre, med herr og fru Kirschner som etterfulgte hverandre som presidenter i Argentina (Néstor Kirchner døde brått på slutten av 2010 da det var ventet at han skulle komme tilbake som president), og den meget populære sosialistlederen Michelle Bachelet i Chile. De mindre landene Uruguay og Paraguay har hatt sosialistiske presidenter for første gang i historien, uten at de har gått så langt i samfunnsendringer som de andre landene.

Mellom-Amerika og Karibia

Mellom-Amerika og Karibia har ikke blitt like sterkt preget av denne venstrebølgen. I Nicaragua har Ortegas andre regjering forlatt de fleste av de demokratiske trekkene som preget den revolusjonære sandinistregjeringen på 1980-tallet. Det som var en bred folkelig bevegelse med stor internasjonal sympati, er mer og mer blitt til et persondiktatur. Blant annet har vidtgående rettigheter for kvinner blitt satt til side gjennom den alliansen Ortega har inngått med en reaksjonær katolsk ledelse i landet.

Cuba består som det eneste ettpartiregimet på den vestlige halvkule. Etter Sovjetunionens sammenbrudd gikk Cubas økonomi inn i en dyp krise. Den ble delvis lindret gjennom innføring av mindre økonomiske reformer på 1990-tallet. Det nære samarbeidet med Venezuela ga landet et pusterom. Men etter finanskrisen (2008–) har regjeringen, nå med Fidel Castros bror Raúl som leder, erkjent at landets økonomi og modellen bak den er på sammenbruddets rand.

Dyptgående økonomiske reformtiltak er i ferd med å bli gjennomført, blant dem en massiv avvikling av ulønnsomme statlige foretak og tilhørende masseoppsigelser.Folk oppfordres til å starte egen virksomhet, men uten at det foreligger noen klar vilje til å la private entreprenører få det økonomiske spillerommet de trenger for å få i gang en effektiv markedsøkonomi. Det store spørsmålet er hvorvidt det vil være mulig å følge Kinas og Vietnams eksempel med å kombinere en kapitalistisk økonomi med en fortsatt ettpartistat. Mange mener at demokratiske reformer vil presse seg fram i kjølvannet av de økonomiske, etter hvert som revolusjonsgenerasjonen fra 1959 – som fortsatt har full kontroll på Cuba – dør ut.

Avmatting

De siste par årene har venstrebølgen avtatt noe, selv om Lulas håndplukkede etterfølger, Arbeiderpartiets Dilma Roussef, ble valgt med klar margin i Brasil, og Chávez og Morales fortsetter å vinne valg – om enn med mindre margin. I 2009 ble den Chávez-vennlige presidenten Zelaya fjernet ved et kupp i Honduras (kom tilbake), og konservative presidenter ble valgt både i Panama og i Chile, i begge tilfeller blant landets rikeste menn. Manuel Piñeiro er den første folkevalgte president for det konservative partiet i Chile på 50 år, og han ble umåtelig populær da han sto i spissen for redningsarbeidet som berget de 33 gruvearbeiderne i 2010 (innesperret i mer enn to måneder).

Men det interessante er at selv konservative regjeringer har godtatt og videreført store deler av den sosiale velferdspolitikken som venstreregjeringene har innført. Dette kan tyde på at de sosiale reformene i stor grad er kommet for å bli. Den største faren for deres bærekraft finner vi nettopp i land der lederne har skapt så store politiske motsetninger – særlig Venezuela og Bolivia – at et eventuelt maktskifte kan bringe politikken tilbake til utgangspunktet.

Den økonomiske veksten, i stor grad stimulert av Kinas raskt voksende etterspørsel og omfattende investeringer, har sammen med nye politiske prioriteringer gitt kraftig sosial framgang i de fleste latinamerikanske landene det siste tiåret. I mange land har venstreregjeringene klart å redusere fattigdommen med 40–50 prosent. Også noen land med mer tradisjonelt styre (for eksempel Peru) har opplevd det samme. Latin-Amerika står likevel fortsatt overfor store utfordringer som gjør at det er lang vei fram til den voldsomme økonomiske veksten som mange østasiatiske land har opplevd.

Hovedutfordringer i Latin-Amerika

Vold og utrygghet
 i hverdagen rir mange av landene på kontinentet som en mare, ofte knyttet til narkotrafikk, men utløst av fattigdom og tidligere voldelige konflikter. Verst stilt er Mellom-Amerika og Mexico, som har de høyeste dødstallene i forhold til innbyggertallet noe sted i verden. I 2010 ble flere drept i Mexico enn i Afghanistan, og i grenseområdene mot USA er det nærmest en borgerkrig.

 I Mellom-Amerika har de såkalte maras – ungdomsbander med store tatoveringer som bumerke – kontroll over slumbyene, slik narkokartellene har hatt over slumstrøk (favelas) i storbyene i Brasil. Det gjenstår å se om en storoffensiv fra politi og militære i Rio mot slutten av 2010 får noen varig effekt. Den økende volden i Venezuela viser at redusert fattigdom ikke er nok, så lenge en ikke har et effektivt politi og rettsapparat.

Selv etter omfattende sosiale programmer består mange av de tradisjonelle utviklingsproblemene, og grunnet dårlige skatteinntekter har statene ikke ressurser til å investere i nødvendige utviklingstiltak. Rikfolk i Latin-Amerika har ingen tradisjon for å betale skatt. USAs utenriksminister Hillary Clinton kom nylig med en sterk formaning til overklassen i Latin-Amerika om at det også er i deres egen interesse å ta medansvar gjennom å betale skatt og bidra til inntektsutjevning.

En av konsekvensene av den dårlige offentlige økonomien er at skole- og utdanningssektoren er i en elendig forfatning. Sammenliknet med andre framvoksende økonomier har Latin-Amerika, og selv et land som Brasil, en katastrofalt dårlig utdannet befolkning. Om det ikke skjer en drastisk forbedring på dette området, vil ikke Latin-Amerika for alvor kunne legge fattigdommen bak seg.
 

Vegard Bye har nylig forfattet boken

Bolívars uekte sønner
Det nye Sør-Amerika mellom Chávez
og Lula
Spartacus forlag, 2010