• Hvordan har internasjonal bistand påvirket Bangladesh?
• På hvilke områder har den bidratt til endringer?
• Hvordan har bistanden påvirket lokale maktforhold?
• Har måten å utøve makt på endret seg i Bhaimara?

Store endringer de siste tiårene

I 2011 er situasjonen helt annerledes i Bhaimara (Bangladesh):

• Alle de 100 familiene i landsbyen har fått elektrisitet, halvparten av familiene har eget fjernsyn.
• De tidligere smale grusveiene i landsbyen som så vidt var brede nok til en sykkeldrosje for 30 år siden, er blitt utvidet og asfaltert. Nå kjører biler og scootertaxier om kapp med mennesker på vei til jobb og skoler.
• Små traktorer og jordfresere har overtatt på markene der oksespann og plog tidligere var enerådende. Med ny teknologi i jordbruket er avlingene blitt fordoblet. Det er nok mat til at alle kan spise sine tre måltider om dagen. Det er ikke lenger noen som sulter.
• 70 prosent av befolkningen i Bhaimara får i dag sin hovedinntekt utenfor jordbruket – fra småindustri, transport og handel. Mange kvinner arbeider i tekstilindustrien, og om lag en tredel av landsbyens unge menn arbeider eller har arbeidet utenlands i mange år, i hovedsak i Midtøsten. De har sendt mange penger tilbake til familiene sine i landsbyen.
• I løpet av de siste 30 årene har landsbyen fått en flott offentlig skole. Mange av elevene, spesielt jentene, får stipend til skolegangen. (Norge har gjennom mange år gitt betydelig støtte til utdanningssektoren i Bangladesh og til stipend for jenter.) På helsefronten er det også veldig mange framskritt. Alle barn blir vaksinert. Kvinnene føder også færre barn i Bhaimara. På slutten av 1970-tallet fødte kvinner i Bangladesh i gjennomsnitt 5−6 barn – i dag er fødselstallet per kvinne redusert til 2,16.

BEDRE LEVEKÅR: Utviklingen i Bhaimara er ikke ulik det som har skjedd i mange av de ca. 86 000 landsbyene i Bangladesh. Ny teknologi, næringsutvikling og arbeidsmuligheter har bidratt til at levestandarden er hevet mange hakk. I tillegg har også bistanden, som har vært kanalisert gjennom myndighetene og store lokale utviklingsorganisasjoner, bidratt til den positive utviklingen.

Fra ulike kilder blir det bekreftet at alle i landsbyen har hatt god nytte av bistanden som er blitt gitt. Det er likevel feil å si at bistanden er jevnt og rettferdig fordelt. Noen har utnyttet deler av pengene – særlig de som har gått via statlige kanaler – til fordel for seg og sine.

Den sterke mann og tjenestefolkene

Da artikkelforfatteren gjorde feltarbeid i Bhaimara på slutten av 1970-tallet, leide han et værelse i huset til landsbyens mektigste mann, Shamsul Huq (fiktivt navn). I mars 2010 og februar 2011 var han tilbake i landsbyen og fikk leie et rom i samme hus. Den vennlige og gjestfrie Shamsul Huq er nå blitt en gammel mann og pensjonist, som bor fast i landsbyen.

– Vi (Huq og Jansen) sitter ofte sammen på terrassen foran huset hans om kveldene og snakker om utviklingen i landsbyen de siste 30 årene. Gjennom ham får jeg en god forståelse for hva som har skjedd med bistanden som kom til landsbyen og den rollen han selv har spilt i denne sammenhengen.

– Første gang jeg traff Shamsul Huq i 1976 hadde han en viktig stilling i Veidirektoratet i hovedstaden Dhaka. Det var også der han bodde til vanlig. Likevel hadde statsbyråkraten en sterk tilstedeværelse i landsbyen som ligger bare et par timers kjøretur unna Dhaka. Han var ofte på helgebesøk, og gjennom slektninger og allierte spilte han en dominerende rolle i det meste som foregikk i landsbyen.

YRENDE LIV: – Hjertet mitt ligger i Bhaimara – det er her jeg vil realisere alle mine drømmer, sa han til meg ved flere anledninger den gang. Hver gang han besøkte landsbyen var hjemmet hans som en travel jernbanestasjon: Folk kom og gikk nesten hele døgnet. Alle skulle snakke med ham, få råd eller støtte enten det gjaldt planlegging og plassering av prosjekter, valg av representanter til administrative organer på lokalnivået, konflikter om jordeiendom og familietvister i den lokal domstolen. Hans status og posisjon var opphøyet, fryktet og udiskutabel.

TJENESTEFOLK:  Shamsul Huq hadde dessuten flere fattige familier i fast tjeneste. De bodde i små hytter ved siden av hans eget hus. En av disse var Kashem Ali og hans familie. Kashem Ali sto for den daglige driften av eiendommene til Shamsul Huq og gjorde mye av det praktiske arbeidet. Kashem Alis far hadde tidligere vært i livslang tjeneste for veibyråkraten og hans familie.

Når Shamsul Huq var i Dhaka, var det Kashem Ali og hans familie og storfamilie jeg omgikk mest siden de bodde rett ved siden av meg. De ga meg et annet bilde enn Shamsul Huq, et bilde av hvordan landsbyverdenen så ut nedenfra. Fattigdom og usikkerhet preget livene deres. Et sentralt hensyn for dem og andre fattige var å knytte seg opp til rike og mektige personer. I et samfunn hvor det offentlige sikkerhetsnettet i stor grad er fraværende, blir det personer med makt og ressurser som kan være garantister for dem i vanskelige tider.

Jord og vann gir makt

På 1970-tallet var levestandard og maktposisjon i stor grad avhengig av hvor mye jord en eide. Shamsul Huq var landsbyens største jordeier, en posisjon han befestet gjennom stadig nye oppkjøp. Deler av jorda leide han ut på åremål (bruksrett mot å betale årlig leie).

Mange titalls fattige bønder, som enten var jordløse eller eide lite jord, fikk dag- og sesongarbeid hos Shamsul Huq. Det var stor arbeidsledighet i landsbyen, og de som fikk arbeid, ble hans støttespillere i landsbyen. Han var også pengeutlåner overfor naboer og folk i nød. Det betydde samtidig at han tok høy rente og sørget for å ta jorda til låntakerne som pant. Dersom de ikke klarte avdragene, kunne han dermed overta jordeiendommer til en gunstig pris.

KUNSTGJØDSEL: Shamsul Huq selv er stolt over hva han har oppnådd i Bhaimara. Under mitt siste besøk tok han meg med opp på landsbyens eneste lille høydedrag ved huset sitt og pekte utover: – Se, hva jeg har gjort for denne landsbyen. Det er jeg som har skaffet gode veier, elektrisitet, brønner og ny teknologi i jordbruket, forteller han.

Med sine forbindelser – både sentralt og lokalt – greide Shamsul Huq å få tak i subsidiert kunstgjødsel og ugressmidler til jordbruket. – Det jeg ikke har hatt bruk for selv, har jeg gitt videre til slektninger og venner i landsbyen, sier han.

«WATERLORD»: Shamsul Huq hadde gode kontakter i departementer i Dhaka og i administrative organer på lokalt nivå. Gjennom disse klarte han å kanalisere mye av bistanden slik at han fikk fordeler av den. Den asfalterte hovedveien i landsbyen går således like forbi hjemstedet hans med en flott bygget sidevei opp til hans eget hus. Landsbyens første brønn kom i 1977. Den kunne vanne 100 mål jord og ble plassert på et av hans jordstykker. Shamsul Huq ble på den måten ikke bare landsbyens store «landlord», han ble også landsbyens «waterlord». I tillegg til å vanne egne jordstykker kunne han nå samtidig selge vann til bønder med jord i det samme området. Slik fikk han ytterligere utvidet næringsgrunnlaget sitt.

Landsbyens største og dypeste dam, som er til stor nytte i tørketiden, ligger ved siden av hjemmet til Shamsul Huq. Den er bygget av fattige kvinner og menn med støtte fra internasjonal bistand, et såkalt «food for work»-prosjekt.

Styrte statens penger

Shamsul Huq har i mange år vært, og er fremdeles, leder av skolekomiteen, en posisjon som har gitt makt over fordelingen av statlige stipender til utvalgte elever i landsbyen. Tilsvarende har han også hatt innflytelse over fordelingen av alderspensjoner.

Fordi han var så sentral i fordelingen av livsnødvendige ressurser, var Shamsul Huq tidligere en utsatt person. Han hadde fiender både i landsbyen og nabolandsbyene. – Mange liker ikke at jeg har lykkes så bra, sier han.

PISTOL I LOMMEN: På 1970-tallet beveget han seg aldri rundt alene og gikk alltid med pistol i lommen. Det «oste makt» når Shamsul Huq med sitt følge strenet gjennom landsbyene.

Av og til kom det representanter fra giverorganisasjoner på besøk til landsbyen. Også folk fra det statlige norske bistandsorganet Norad var i landsbyen ved flere anledninger. Da var landsbyens sterke mann alltid på plass for å vise de besøkende rundt.

Som byråkrat behersket Shamsul Huq utviklingsspråket i bistandsmiljøet og traff giverne på hjemmebane. Han snakket lett på vegne av de fattige og kunne beskrive deres behov, slik han så dem. Besøkene fra Dhaka ledet ikke alltid til nye prosjekter. Uansett fikk han vist landsbyens innbyggere hvem som hadde kontakter til mektige personer med penger utenfra.

HALVPARTEN BORTE: De i landsbyen som først dro nytte av bistanden via myndighetene, var de som var med i Shamsul Huqs store nettverk. Men på veien dit, fra sentralmyndighetene og ned til lokalt nivå, var det mange offentlige ansatte som «spiste av lasset». Entreprenørene som skulle bygge veien eller skolen, tok seg også ekstra godt betalt.

– Som regel er det bare halvparten av pengene som er blitt bevilget fra sentralt nivå, som kommer fram til Bhaimara og som blir brukt til de planlagte jordbruks- og infrastrukturprosjektene i landsbyen, sier Shamsul Huq.

Endret maktbalanse

Noen har altså spist av lasset. Men alt i alt har bistanden likevel bidratt sterkt til å tippe maktbalansen til fordel for vanlige folk. Det må være konklusjonen per 2011. To viktige lokale utviklingsaktører, støttet av blant annet Norge, har vært sentrale − Grameen Bank og den ikke-statlige organisasjonen BRAC. De begynte på 1980- og 1990-tallet å låne ut penger til fattige folk i landsbyen. Det har bidratt sterkt til å redusere avhengigheten fattige hadde til rike.

– Grameen Bank endret livet mitt, sier landsbykvinnen Geddy, – Nå trenger jeg ikke å låne penger av Shamsul Huq. Han har ikke taket på meg lenger, sier hun.
NYE VEIER TIL MAKT: I en tid da jordbruket gradvis har mistet betydning og han har blitt utkonkurrert som pengeutlåner, har Shamsul Huq likevel klart å skape seg en ny nisje. Han har blitt en nyttig støttespiller for folk som skal prøve å få arbeid utenfor landsbyen. Gjennom sitt store nettverk av kontakter har han greid å skaffe jobb til mange av landsbyens innbyggere.
– Uten støtte fra Shamsul Huq har jeg ikke en sjanse til å få en jobb, selv om jeg var blant de beste på den videregående skolen, sier en ung mann i nabolaget.

Shamsul Huq kan ha en del utgifter i slike sammenhenger, men tar seg betalt både økonomisk og politisk for tjenestene han yter folk fra landsbyen. Mange må betale deler av sin lønn til Shamsul Huq i lange perioder hvis sistnevnte har hatt økonomiske utlegg med å skaffe jobben. I tillegg forventer han lojalitet ved valg av representanter til distriktsrådet og skolestyret og i saker hvor Shamsul Huq har økonomiske interesser, for eksempel, geografisk plassering av infrastruktur og prosjekter.

Vanskeligere å være eneveldig

Påvirkning utenfra, herunder bistandsaktørenes større rolle, har gjort at Shamsul Huq har mistet mye av sin makt over de fattige i landsbyen. Det innser han. Men fortsatt kjemper han en daglig kamp for å forbli den sterke mannen i landsbyen. Han må blant annet «sikre» jordeiendommene sine, som han tilegnet seg, til dels med tvilsomme midler, i sine år som pengeutlåner. Han er også fortsatt avhengig av et nettverk støttespillere for å få kontroll over nye prosjekter som kommer til landsbyen.

Den tidligere veibyråkraten Shamsul Huq er ikke lenger alene på den lokale maktens tinde. Han konkurrerer i dag, i langt større grad enn tidligere, med andre rike menn i området for å få kontroll over ressurser som kommer ned på distrikts- og landsbynivå. Også disse mennene (det er bare menn) er rike jordeiere og har forbindelser til mektige menn utenfor sine landsbyer. Noen av dem er også ansatt i myndighetenes distrikts- og lokaladministrasjon eller valgt inn i distriktsrådet. I denne kampen må han ta i bruk nye metoder for å forsvare sin maktposisjon.

Han kjenner betydningen av å ha sine folk plassert i råd, komiteer og utvalg. Det er i disse organene det fattes avgjørelser om prosjekter og tiltak som skal få støtte og hvor de skal plasseres geografisk.

– I februar 2011 var det slåsskamper mellom tilhengere og motstandere av Shamsul Huq i forbindelse med valg av representanter til distriktsrådet, forteller Kashem Ali. (Daily Star, den ledende engelskspråklige avisen i Bangladesh, anslo at ca. 40 personer ble drept under lokalvalgene i Bangladesh i 2011) Shamsul Huqs kandidat fikk 3500 stemmer, men manglet 500 på å bli valgt. Kandidatene som stiller til valg, representerer de store nasjonale politiske partiene.

På lokalnivået er det imidlertid få ideologiske skillelinjer mellom partiene, og valget er først og fremst et personvalg. Både menn og kvinner, gamle og unge, stemmer på den kandidat som de tror best kan sikre deres interesser. Landsbyen og slekten vil vanligvis støtte en kandidat som de tror kan skaffe prosjekter til landsbyen, finne arbeid til dem både i og utenfor landsbyen. Valgkampen til distriktsrådet kan foregå over flere måneder. Det er mye kjøpslåing om stemmene.

En landsby uten egen kandidat kan likevel dra fordeler av valget hvis innbyggerne stemmer i stort antall på en kandidat som det inngås avtaler med. Da kan de bli lovet å få seg tildelt prosjekter, bedre vei og skole hvis kandidaten vinner. Landsbyenes mektige kan derfor legge et sterkt press på hva kvinner og menn bør stemme. Det er lite som tyder på at den politiske utviklingen i landsbyene i Bangladesh går i retning av mindre personifisering.

Viktig med lokalkunnskap

Hvor representativ er beskrivelsen av maktspillet i Bhaimara for landsbygda i Bangladesh? I alle landsbyer i Bangladesh er det mektige menn med kontaktnett som på ulike måter dominerer det økonomiske og politiske liv. De er også sentrale i spillet om å få kontroll over bistanden. Nettopp slike maktforhold og maktspill som man finner i Bhaimara, danner et viktig rammeverk som bistanden opererer innenfor − slik er Bhaimara en ganske typisk landsby i Bangladesh.

Bistandsgivere har ikke vært tilstrekkelig oppmerksomme på dette rammeverket. De har gjerne nesten hele sitt fokus rettet mot overordnet planlegging og samordning på høyt nivå. De er flinke på konferanser og seminarer om bistand og utvikling, men vet fint lite om hvilke hindringer som møter bistanden når den skal gjennomføres i praksis.

Vi har lite lokalkunnskap, tilstedeværelse og nærhet til der hvor bistanden skal vise sine resultater. En årsak til dette er at det er liten forståelse for at vi trenger slik kunnskap og derfor heller ikke noen systemer for å belønne dem som skaffer seg slik kunnskap.

En grundig politisk og økonomisk analyse av lokale forhold hvor bistanden skal virke, burde være en forutsetning når støtte gis til prosjekter på lokalt plan. Uten dette kan bistanden  risikere å gjøre mer skade enn gagn.