• Hvordan endrer Tyrkia nå utenrikspolitikken?
• Hva skjer med forholdet til Vesten?
• Hvordan forholder Tyrkia seg til den muslimske verden?

Endringene betyr ikke at Vesten er i ferd med å «miste Tyrkia» til Iran eller andre land, slik mange nå hevder. Det sentrale er at Tyrkia handler mer ut fra egne premisser og interesser enn tidligere. Vestlige interesser og prioriteringer kommer dermed i andre rekke, og slik blir den tyrkiske utenrikspolitikken vanskeligere å kjenne igjen.

Skuffelse over EU

Forholdet mellom Tyrkia og EU betyr mye for begge parter. Forsøket på å oppnå EU-medlemskap har brakt fram det beste i tyrkisk politikk. Menneskerettighetssituasjonen har bedret seg, landet er mer demokratisk enn før og økonomien virker mer robust enn i nabolandene. Men Tyrkia er også svært viktig for hva EU skal være i framtiden. Et tyrkisk medlemskap gir EU mulighet til å bygge bro til den muslimske verden, og landet har dessuten en ung befolkning og vekstkraftig økonomi.

Europeernes vakling og usikkerhet er i ferd med å gjøre Tyrkia til det største nei-til-EU-landet. EU har lenge fortalt Tyrkia at landet kan bli medlem om det gjennomfører og etterlever kriteriene om demokrati, marked og menneskerettigheter (København-kriteriene). Dette har Tyrkia langt på vei gjort. Underveis har tyrkerne sett Bulgaria og Romania bli tatt opp som medlemmer, og Kroatia gå forbi dem i søkerkøen.

Og ingen av disse landene er noe paradis hva gjelder demokrati og menneskerettigheter. Når viktige europeiske statsledere nå likevel sier at Tyrkia uansett aldri vil bli EU-medlem, framstår EU for tyrkere som en stormakt de ikke kan stole på, og som dertil er ute etter å svekke Tyrkia.

Styrker tyrkiske EU-motstandere

Når europeiske politikere kontant avviser tyrkisk EU-medlemskap, slik både den franske presidenten Nicholas Sarkozy og den tyske kansleren Angela Merkel nylig har gjort, berører de det som lenge har vært tyrkernes ømmeste punkt: redselen for ikke å bli akseptert som fullverdige europeere. Ved å drive dobbeltkommunikasjon gjør Sarkozy og Merkel – bevisst eller ubevisst – tyrkerne usikre, og spiller ballen over på de tyrkiske EU-motstandernes banehalvdel.

Tyrkiske nasjonalister presenterer gjerne EU som en trussel. Spørsmålet om hva landet har å tjene på reformene, blir stadig viktigere for tyrkerne. Tyrkere anser europeiske idealer om menneskerettigheter og demokrati i økende grad som verktøy europeerne bruker for å hindre Tyrkia i å bli en sterk stat. Om tilpasningen ikke fører til medlemskap, vil tyrkerne føle seg lurt.

Tyrkerne har lenge hatt Europa som ideal, og de har skapt sin nasjonalstat etter europeisk modell. Ved å skape en sekulær stat og modernisere med hard hånd ønsket landsfaderen Kemal Atatürk å føre landet inn i «samtidens sivilisasjon». Denne tilpasningslinjen har fortsatt fram til i dag, med vekslende hell. EU-medlemskap anses som selve kroningen av det tyrkiske vestliggjøringsprosjektet, fordi det vil bli forstått som en anerkjennelse av at Tyrkia er likeverdig.

EU har gjennomgående presentert tyrkisk EU-medlemskap som et teknisk spørsmål, og noe som utelukkende var avhengig av hvorvidt Tyrkia gjennomgikk de nødvendige reformene og dermed oppfylte København-kriteriene (se fakta). Troen på et mulig EU-medlemskap bidro til AKP-partiets brakseier ved det tyrkiske valget i 2002. En av partiets viktigste saker var nemlig EU-medlemskap, og den nye regjeringen satte raskt i gang med omfattende reformer.

Det EU ikke har kommunisert, er at tyrkisk medlemskap er et politisk spørsmål som avgjøres av medlemslandene. Selv om Tyrkia nå er nær ved å oppfylle reformkravene, viser førende EU-land liten vilje til å holde løftet om medlemskap. Dette skaper stor misnøye, og tyrkerne ser seg derfor om etter mer pålitelige samarbeidspartnere.

Oppsplitting

Tyrkias verdenssyn er farget av den første verdenskrigen og stormaktsspillet i kjølvannet av den. Minnet om at de europeiske kolonimaktene forsøkte å dele Tyrkias forløper, Det osmanske riket, holdes fortsatt i live av tyrkiske politikere. Dette riket var alliert med Tyskland og endte dermed opp på den tapende siden i første verdenskrig. Som resultat av krigen fikk Vestmaktene i stand Sèvres-avtalen i 1920.

Avtalen var basert på den amerikanske presidenten Woodrow Wilsons prinsipper om nasjoners selvbestemmelsesrett. Ifølge avtalen skulle riket deles opp i mindre biter basert på de etniske og religiøse minoritetene i riket. Hver folkegruppe hadde sin beskytter blant stormaktene.

Selv om stormaktene forsikret at avtalen og oppsplittingen handlet om moderne og liberale verdier som demokrati og nasjoners selvbestemmelsesrett, oppfattet tyrkerne den som en forlengelse av 1800-tallets stormaktsspill. Fra 1919 til 1922 kriget tyrkerne mot denne oppdelingen, og fikk det til slutt som de ville. I 1922 forlot britene Istanbul og ga opp prosjektet med å dele opp Tyrkia.

For tyrkerne er «lærdommen» fra Sèvres at bak ethvert europeisk ideal skjuler det seg en europeisk interesse. Tyrkia som nasjonalstat oppsto i nettopp denne kampen mot å bli påtvunget europeernes idealer. Derfor sitter lærdommen fra Sèvres så å si i ryggmargen på hele det tyrkiske folk. Fordi mange tyrkere er så skeptiske til europeiske idealer – de mener den skjuler en maktagenda – møter EU-kravene om reformer (se fakta) sterk motstand i den tyrkiske opinionen.

Denne motstanden gir store omkostninger for tyrkiske regjeringer når de gjennomfører lovreformer i tråd med EUs krav til nye medlemmer. Likevel går dette relativt greit fordi de fleste tyrkere inntil nå har hatt et sterkt ønske om å bli godtatt som likeverdige europeere. Etter hvert som håpet om medlemskap svinner, vil usikkerheten om europeernes motiver bli sterkere og samarbeid vanskeligere. EU vil dessuten miste sitt viktigste virkemiddel overfor Tyrkia, kravene om reform. Tyrkerne kommer neppe til å se noen grunn til å følge EUs ønsker om løftene om medlemskap uansett bare er en bløff.

Tyrkia og NATO

Siden Tyrkia ble medlem av NATO i 1952, har organisasjonen vært selve hjørnesteinen i tyrkisk sikkerhetspolitikk. Under den kalde krigen var Nato et stabilt holdepunkt, og Vesten kunne stole på Tyrkia i tykt og tynt. Men etter Murens fall har journalister og statsledere spurt seg om Vesten er i ferd med å miste Tyrkia som partner og alliert. Uten faren fra Sovjetunionen er ikke frykten for invasjon lenger så stor at tyrkerne gjør som USA befaler.

 I tillegg har USA tråkket Tyrkia på tærne en rekke ganger de siste årene. Særlig er invasjonen av Irak et ømt punkt. I tyrkiske øyne så den ut som et kolonialt prosjekt der amerikanerne bare var ute etter olje og økonomisk profitt. Mange tyrkere hadde vanskeligheter med å svelge en allianse med et slikt land. Og de mest konspiratoriske spurte seg om Tyrkia var neste land USA ville angripe.

Mange tyrkere stoler ikke lenger på sin hovedallierte. Mange, også sentrale politikere og offiserer, tror at USA ønsker å svekke og dominere Tyrkia, og i verste fall invadere og dele opp landet. Disse fikk vann på mølla under amerikanernes invasjon av Irak, da stadig flere snakket om å trekke nye grenser i Midtøsten. Et av de sentrale prosjektene var å gi kurderne – som er en statsløs minoritet i Tyrkia, Syria, Iran og Irak – en egen stat.

Enkelte i Bush-administrasjonen (Bush jr.) snakket høylytt om å dele opp regionen på nytt og å gi deler av Tyrkia til en slik stat. Noen vil si at dette var rent tankespinn og fantasier, og at det aldri ville skje. Men det var reelt nok til at planen ble presentert på NATO Defence College i Roma i 2006. Det er neppe overraskende at de tyrkiske offiserene i salen hisset seg opp over det de der hørte. Tyrkias viktigste allierte foreslo en oppdeling av tyrkisk territorium. Og dét på alliansens egen arena! Selv om få amerikanere er klar over at dette i det hele tatt skjedde, har denne saken skapt mye mistro i den tyrkiske befolkningen.

Tyrkia og Israel

Tyrkia er det eneste muslimske medlemslandet i NATO og Israels eneste allierte i Midtøsten. Men forholdet til Israel er i ferd med å forsures. I januar 2009 kranglet den tyrkiske statsministeren med den israelske presidenten på direktesendt TV under det økonomiske toppmøtet i Davos. Statsministeren var forarget over at Israel på det tidspunktet kriget på Gaza-stripen uten å møte særlig kritikk fra vestlig hold. Vennskapet mellom de to allierte så ut til å være i fare, men diplomatene klarte likevel å redde forholdet. Den tyrkiske statsministeren ble imidlertid en helt i de arabiske landene, fordi han gjorde noe deres egne ledere aldri tør, nemlig å utfordre Israel i et åpent forum.

I mai 2010 fikk forholdet atter en knekk, da Israel bordet et tyrkisk skip med hjelpesendinger til Gaza. I aksjonen ble ni tyrkere drept – en av dem med amerikansk statsborgerskap – av israelske spesialsoldater. Disse hadde angrepet skipet i internasjonalt farvann, og for Israel utviklet det hele seg til en propagandamessig katastrofe. Tyrkia hjemkalte sin ambassadør, nektet Israel å fly over tyrkisk luftrom og begynte å kansellere kontrakter på israelske våpen.

Ifølge den tyrkiske utenriksministeren var dette midler for å få Israel til enten å la en internasjonal kommisjon granske hendelsene, eller å be om unnskyldning, samt betale erstatning til de etterlatte. Sommeren 2010 så det ut til at tyrkerne klarte å få sin vilje gjennom. Da nedsatte FN en granskingskommisjon med én israelsk, én tyrkisk og to utenforstående representanter. Det er ikke ofte Israel gir etter for diplomatisk press fra andre enn USA, men her ser altså Tyrkia ut til å ha klart det umulige. I skrivende stund gjenstår det å se om kommisjonen vil fungere, og hva som vil komme ut av dens arbeid.

Israel er i en sårbar posisjon i Midtøsten, særlig når vennskapet til Tyrkia nå er satt på spill. Disse kontraktene er svært viktige for Israels økonomi; verdien på tyrkisk-israelsk økonomisk samarbeid er anslått til omkring 20 milliarder dollar. Og uten mulighet til å fly over Tyrkia, må israelske militærfly ta lange omveier om de skal til Europa eller Russland.

Selv om forholdet til de arabiske landene ikke er så anstrengt som det en gang var, er Israel helt avhengig av vennlig innstilte land i Midtøsten. Tyrkia fylte denne funksjonen, men det er ikke sikkert at de vil fortsette med dette særlig mye lenger.

Tyrkia – en brobygger til Midtøsten?

Med et Europa som ikke vil ha dem og et USA de ikke kan stole på, ser tyrkerne seg om etter nye samarbeidspartnere, som Syria, Libanon og Iran. Selv om de ikke nødvendigvis liker disse landene, blir Tyrkia behandlet som deres likeverdige. Iran legger seg ikke opp i tyrkisk innenrikspolitikk, slik EU-landene og USA gjør. Ved å få likeverdige partnere kan Tyrkia gjøre mer som det vil og er ikke lenger like avhengig av Vesten. Men det er viktig å påpeke at dette er samarbeidspartnere som kommer i tillegg til europeiske partnere, ikke i stedet for.

Når Tyrkia nå engasjerer seg mer i Midtøsten, skjer dette gjennom handlinger vi ofte forbinder med Europa. De lager fredsavtaler, handelsavtaler og avtaler om visumfrie reiser. Tyrkerne bruker selvsagt framgangsmåten til å fremme egne interesser, slik også europeerne gjør. Det er likevel ikke vesentlig annerledes at Tyrkia prøver å få rollen som fredsmekler, enn at Norge gjør det. Tyrkerne engasjerer nå sine naboer til dialog, på samme måte som Vest-Tyskland gjorde etter Murens fall. Tyrkias framferd er ikke lenger så forutsigbar som under den kalde krigen. Og Vesten mangler kunnskap om og forståelse for den politikken som nå føres. At Tyrkia krever å bli behandlet som en jevnbyrdig part i internasjonal politikk, er ikke noe nytt. Det nye er at landet er i stand til å gjøre noe med det.