• Hvor enhetlig er Spania?
• Hva er bakgrunnen for baskisk nasjonalisme?
• Hvor samstemte er de som bor i Baskerland?
• Hva gjør styresmaktene?

Dette er grunnlaget for den såkalte Estado de autonomías, en stat og et Spania av mer eller mindre selvstyrte regioner (autonomi) med egne parlamenter og regjeringer. Graden av selvstyre varierer altså mellom regionene. Baskerland har sammen med Katalonia mest selvstyre. Få selvstyrte regioner i verden har så mye råderett over eget territorium som disse to. Blant annet har de egne politistyrker, kalt henholdvis Ertzaintza og Mossos d’Esquadra.

Grunnlovens status

Grunnloven av 1978 er den mest inkluderende og den med bredest oppslutning som Spania noen gang har hatt. Likevel er oppslutningen om den lavere i Baskerland enn i andre regioner. Da grunnloven ble lagt ut til folkeavstemning, oppfordret nemlig de baskiske lederne sine tilhengere til å avstå fra å stemme. Oppfordringen ble til en viss grad fulgt, og noen baskere hevder derfor at grunnloven ikke har full legitimitet i Baskerland.

Dette forholdet gjentas ofte i den politiske debatten av de såkalte soberanistas – de som mener at baskerne var et suverent folk før den spanske staten ble dannet. Blant disse igjen finner vi en liten minoritet som er villig til å bruke vold og terror for å oppnå selvstendighet for det de oppfatter som Baskerland (Euskal Herria). Det dreier seg om den militante organisasjonen ETA og dens ulike politiske støttespillere. Det store flertallet av baskere støtter ikke ETA. Hvor stammer så denne konflikten fra?

Hvor langt strekker Baskerland seg?

Offisielt er det baskiske kjerneområdetden autonome regionen Comunidad Autónoma Vasca (på baskisk Euskadi) i Spania. Den består av de tre provinsene

• Álava (Araba),
• Guipuzcoa (Gipuzkoa) og
• Vizcaya (Bizkaia).

For de mest ekstreme av de baskiske nasjonalistene består Baskerland imidlertid i tillegg av den spanske regionen Navarra (Nafarroa) og de tre franske provinsene Labourd (Lapurdi), Basse Navarre (Nafarroa Beherea) og Soule (Zuberoa).

Historie, språk og identitet

Baskerne er et gammelt folk som lenge har hatt tilhold på begge sider av de vestlige Pyreneene og langs atlanterhavskysten i det som i dag er Spania og Frankrike. Allerede her finner vi et fundamentalt skille mellom det franske og det spanske baskerland. Videre har historien avleiret lag på lag av ytterligere motsetninger i det baskiske området. Spania ble født ut av la reconquista – en 800 år lang krig. Av denne oppsto en løs allianse av kristne kongedømmer som til slutt drev de mauriske (muslimske) herskerne bort fra den iberiske halvøy i 1492.

Baskiske eliter var i høyeste grad med å bestemme politikken, både under krigen og seinere. Faktisk har baskere vært overrepresentert i spansk styre og stell – først ved det kastiljanske hoffet og deretter under den spanske tronen.

På den andre siden var Baskerland hele tiden avsides i forhold til krigen og vanskelig tilgjengelig på grunn av topografien. Spania var ikke en stat i moderne forstand, men en løs allianse av mer eller mindre selvstendige (autonome) regioner med sine egne lover og rettigheter. Baskerne fikk stort sett være i fred så lenge de utgjorde en buffer mellom Frankrike og selve Spania. Den spanske tollgrensen gikk sør for Baskerland. Området var fattig, lite utviklet og plaget av interne stridigheter mellom ulike klaner. Vanlige baskere hadde dermed lite kontakt med resten av Spania og var lenge fritatt for både skattlegging og militærtjeneste.

Konfliktfylt modernisering

Europeiske kriger som den spanske arvefølgekrigen, napoleonskrigene og andre verdenskrig førte imidlertid både til borgerkriger i Spania og borgerkriger internt  i Katalonia og Baskerland. Liberale idéer kom til Spania som en følge av napoleonskrigene og førte til voldsomme opprør blant de konservative. Samtidig ble motstanden mot liberale ideer blandet sammen med forsvaret av regionale rettigheter. Spania ble hjemsøkt av flere borgerkriger og militærkupp mellom 1814 og 1939.

I siste halvdel av 1800-tallet opplevde Bilbao – hovedstaden i Baskerland – en kraftig utvikling av tungindustrien og en eksplosjonsartet befolkningsvekst. En strøm av innflyttere – også fra andre deler av Spania – kom for å ta seg jobb i den baskiske industrien.

Baskisk nasjonalisme oppsto i siste halvdel av 1800-tallet blant småborgere og intellektuelle nettopp i byen Bilbao. I alliansen mellom de baskiske industriherrene og den innflyttede arbeiderklassen fra resten av Spania opplevde den tradisjonelle baskiske middelklassen bestående av håndverkere, butikkeiere, lærere og journalister at de mistet status og innflytelse.

Den nasjonalistiske doktrinen som ble utviklet av Sabino de Arana, idylliserte det han oppfattet som den frie baskiske bonden som levde i lykkelig harmoni i små bygdesamfunn. Baskerne på landsbygda snakket et gammelt språk som lenge ble oppfattet som ubrukelig i den moderne, industraliserte verden. Sabino de Arana dannet både det baskiske nasjonalistpartiet PNV og fikk standardisert en skriftversjon av språket, kalt euskera.

Hvor utbredt er baskisk språk i dag?

Av en undersøkelse utført av den baskiske regjeringen i 2006 om språksituasjonen i Euskadi samt Navarra og de tre franske provinsene, framgår det at vel

• 31 prosent av befolkningen over 15 år i Euskadi snakket baskisk og spansk like godt. Dette var en økning fra ca. 24 prosent i 1991. I tillegg fant man at om lag 18 prosent forsto baskisk godt, mens knapt 52 prosent kun forsto spansk.
• I de tre franske provinsene var knapt 23 prosent tospråklige, en nedgang fra drøyt 26 prosent i 1991. Knapt 9 prosent forsto baskisk uten å snakke det, mens knapt 69 prosent ikke forsto baskisk i det hele tatt. Dette siste var en økning på et par prosentpoeng sammenliknet med 1991.
• I Navarra var drøyt 11 prosent tospråklige, en liten økning fra 1991, men knapt 10 prosent forsto språket – også dette en økning fra 1991.

Det baskiske språket ser altså ut til å styrke seg i kjerneområdet Euskadi, mens bildet er langt mer broket i den franske delen og i Navarra.

Hvor utbredt er den baskiske identiteten?

Her finnes det pålitelige opplysninger bare fra selve Euskadi. Euskobarómetro har gjennomført 33 menings-målinger mellom 1981 og 2009 om blant annet temaet identitet.

• Andelen som regner seg som bare baskisk, har i snitt ligget på knapt 30 prosent.
• I snitt regner langt under 10 prosent seg som bare spanske.
• Resten – drøyt 60 prosent – regner seg som både baskisk og spansk.

Hvis vi legger sammen kategoriene «bare baskisk» og «mer baskisk enn spansk», finner vi at mellom 50 og 60 prosent havner i denne kategorien. Dette betyr at andelen som identifiserer seg som baskere eller mest baskisk, har vært relativt stabil. Imidlertid har andelen som støtter ETA (se også seinere), sunket dramatisk.

Den politiske situasjonen etter 1975

Euskadi holdt sitt første valg til den autonome regionale forsamlingen i 1980. Det baskiske nasjonalistpartiet PNV vant og dannet regjering. Deretter styrte PNV Euskadi, noen ganger i koalisjon med andre – både «spanske» og «baskiske» partier – fram til våren 2009. De baskiske nasjonalistene styrte altså Euskadi i nesten 30 år. Dette innebærer at ETA har stått overfor og bekjempet en rekke baskiske regjeringer utgått fra det samme partiet som ETA selv i sin tid sprang ut av.

 Når ETA har drevet utpressing for å få innbetalt den såkalte «revolusjonsskatten» fra næringsdrivende, sprengt bomber og myrdet tjenestepersonell fra det baskiske politiet, så har ETA drevet terror mot sine egne – mot baskere og baskiske institusjoner. Dette er bare ett eksempel på at den voldelige konflikten først og fremst er en konflikt mellom baskere og i mindre grad en konflikt mellom Baskerland og den spanske staten.

Hvor stor er støtten til ETA?

 Ifølge Euskobarómetros målinger ga 8 prosent av befolkningen i Euskadi ubetinget støtte til ETA i 1981. På 1990-tallet sank denne støtten til rundt 2 prosent og på 2000-tallet til under 1 prosent. Samtidig har andelen i Euskadi som uttrykker at de totalt forkaster alt ETA står for, økt fra 23 prosent i 1981 til rundt 50 prosent på 1990-tallet og over 60 prosent på 2000-tallet. ETA har altså klart å gjøre seg sterkt upopulær selv blant det store flertall av baskerne.

Hva har hendt? ETA og dets politiske fløy, Herri Batasuna, har opplevd sterk intern strid om bruken av vold som politisk virkemiddel, med påfølgende avskal-linger og splittelser. ETA har heller ikke gått av veien for å likvidere tidligere framtredende medlemmer som har tatt avstand fra politisk vold. Resultatet er at det på den nasjonalistiske venstresiden, de såkalte abertxales, fins flere nasjonalistpartier som kjemper for økt selvstyre eller full uavhengighet med fredelige midler. Det hele kulminerte med at Herri Batasuna ble forbudt før valget i 2000.

Analyser av valgdata på kommunenivå viste en dramatisk økning i andelen hjemmesittere blant Herri Batasunas tidligere velgere. Ved å se på hvem som stiller på listene og ved å følge pengestrømmen i ETAs forsøk på å finansiere andre partidannelser, har myndighetene kunnet forby en rekke valglister de har oppfattet som skalkeskjul for ETA. Tilhengere av ETA og Herri Batasuna reiste sak mot den spanske staten for den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg for å få opphevet forbudet. Da dommen falt våren 2009, var den et knusende nederlag for ETA og Herri Batasuna. Spania fikk full støtte for at partier som oppfordrer til politisk vold og terror kan nektes å stille til valg.

Omverdenens bilde av Spania er vesentlig endret over de siste 30 år. Det unge demokratiet bar på en tung arv fra Franco-diktaturet inkludert konflikten i Euskadi. Og saken ble ikke bedre av det unge demokratiets tidvis skandaløse og forbryterske håndtering av ETA-terrorismen. Den store GAL-skandalen på 1980-tallet gjorde stor skade. Den dreide seg om at grupper innen sikkerhetsstyrkene og den politiske ledelsen, som ikke stolte på at ETA kunne bekjempes med lovlige midler, opprettet hemmelige dødsskvadroner (Grupos Antiterroristas de Liberación) for å bekjempe ETA med dets egne midler.

I dag ser vi at det internasjonale antiterrorsamarbeidet er blitt stadig tettere. Mens Frankrike før i tiden nærmest var en frihavn for ETA-folk, er landet i dag en av Spanias absolutt nærmeste allierte i kampen mot ETA. Mange betraktet lenge de strenge spanske antiterrorlovene som i beste fall tvilsomme når det gjelder menneskerettighetene, men støtten fra domstolen i Strasbourg har vært med på å dempe kritikken mot Spania.

Men er ETA virkelig nedkjempet? Var terrorhandlingene sommeren 2009 bare et siste blaff? Å bruke terror som et effektivt middel i den politiske kampen er det knapt noen som tror på lenger. Ifølge sikkerhetspolitiet og andre eksperter på feltet pågår det en hissig strid innad i abertxale-kretser mellom de som vil velge en politisk vei uten bruk av vold, og de få som så å si på egen hånd går inn for full krigføring. Gang på gang ser vi at bevegelsens politiske ledere, som f. eks. Arnaldo Otegi, nærmest blir holdt som gissel av de militante.

 ETA vil nok forsøke seg på voldelige aksjoner også i overskuelig framtid. Selv om rekrutteringen til organisasjonen har avtatt, viser det seg at det stadig er unge mennesker som lar seg fenge av ETAs propaganda. En del rekrutteres blant annet gjennom «gateopptøyer» (borroka) – ETAs forsøk på å kopiere den palestinske intifadaen. Som politisk fenomen er imidlertid ETA brakt stadig mer på sidelinjen.

For å forstå situasjonen i Euskadi i dag må vi skille skarpt mellom to grupper i befolkningen: den ørlille delen som støtter politisk vold som virkemiddel i kampen for mer baskisk selvstyre og kanskje full uavhengighet og det store flertallet av baskiske nasjonalister som støtter partier som er erklærte motstandere av politisk vold og terrorisme. Disse stemmer heller på de lovlige baskiske partiene. Skal den politiske fløyen, Herri Batasuna, ha noen sjanse til å overleve, må ETA legge ned våpnene for godt slik at partiet igjen kan stille til valg.

Tiltak mot ETA

Hva med folkeavstemning for å avgjøre folkets ønske om tilhørighet? Den spanske grunnloven av 1978 åpner ikke for å holde en folkeavstemning i Baskerland om full uavhengighet, slik man har gjort blant annet i Quebec (fransktalende provins i Canada). Men den viktigste årsaken til at en slik folkeavstemning ikke er blitt noe av, er at det selv blant baskiske nasjonalister er stor motstand mot den såkalte suverenitetslinjen.

All erfaring tilsier at styresmaktene på ett eller annet tidspunkt må forhandle med ETA, det være seg åpent eller hemmelig. Hva som derimot er langt mindre klart, er hva det kan forhandles om. De ulike spanske regjeringenes holdning har vært at de kan forhandle om våpenhvile, avvæpning, amnesti eller straffenedsettelser og et program for tilbakeføring til samfunnet for ETAs leiesoldater. Det de derimot ikke kan forhandle med ETA om, er politiske spørsmål som Baskerlands framtidige status. Problemet er bare at det nettopp er de politiske spørsmålene ETA vil forhandle om.