Hvem er israelerne?
Personer
- Hvem er israelerne?
- Hva er de sentrale skillelinjene internt i Israel mellom ulike jødiske grupper?
- Hvordan har Israels historie påvirket israelernes syn på omverdenen?
- Hvordan påvirker innvandringen til Israel det politiske livet?
En trygg havn for jøder
Opprettelsen av Israel var et resultat av en lang prosess. Å opprette en stat for verdens jødiske befolkning ble et mål i 1897. Da var en gruppe europeiske jøder samlet i Basel i Sveits til det som ble kjent som Den første sionistiske kongressen. Antisemittismen og nasjonalismen i Europa var økende, og Verdens Sionistorganisasjon ble etablert for å opprette et nasjonalt hjem for jøder fra hele verden.
Organisasjonen skulle samtidig oppfordre til – og legge til rette for – jødisk immigrasjon (innvandring) dit. Uavhengighetserklæringen, lest opp i Israel nasjonalforsamling Knesset av Israels første statsminister David Ben-Gurion 14. mai 1948, er beskrivende for hvordan den jødiske befolkning i landet selv forsto betydningen av sin ferske stat. Erklæringen åpner slik: «Landet Israel er det jødiske folks fødested. Her ble deres åndelige, religiøse og politiske identitet formet...Katastrofen som nylig ble påført det jødiske folk – massakren på millioner av jøder i Europa – var en annen tydelig demonstrasjon av det påtrengende behovet for å løse problemet med det jødiske folks hjemløshet ved å gjenopprette den jødiske staten i Landet Israel.»
Det var altså to viktige grunner bak etableringen av Israel: At staten rommet områder av helt spesiell religiøs og kulturell betydning for det jødiske folk, og at jødene i Europa alltid hadde blitt behandlet som annenrangs borgere.
Turbulent historie
Israel ble opprettet 14. mai 1948 og har vært i krig siden da. Dette har påvirket hvordan Israels jødiske befolkning ser på sine arabiske naboer, som i dag er preget av en påtakelig mistillit. Mange skriver dette tilbake til Israels turbulente historie. Israel har ikke bare vært en stat i krig: Israel ble født i krig, sier man gjerne.
Over hodet på palestinerne vedtok FNs generalforsamling (51 i hovedsak vestlige stater) en delingsplan for det historiske Palestina den 29. november 1947. Da brøt det umiddelbart ut krig mellom palestinere og jøder. Det tok mindre enn 24 timer fra staten ble opprettet til Israel var i krig med sine arabiske naboer. At israelerne ser grunnleggende forskjellig på denne krigen enn palestinerne, kan vi se bare av navnet på krigen: Mens palestinerne kaller den «al-Nakba» – katastrofen – snakker jødene i Israel om «uavhengighetskrigen».
Da denne krigen ble avsluttet med en våpenhvileavtale i 1949, hadde grensene for den jødiske staten blitt utvidet godt utover FNs delingsplan. Den israelske staten har fremdeles ingen internasjonalt anerkjente statlige grenser. Israel har derfor vært i grensestridigheter helt siden våpenhvileavtalen.Den voldsomste krigen dette ga seg utslag i, utspilte seg i juni 1967. Den er blitt en milepæl: Israel vant suverent og okkuperte områder tre ganger større enn seg selv, inkludert Vestbredden og Øst-Jerusalem fra Jordan.Siden da har Israel utvidet og befestet sin kontroll på Vestbredden og i Øst-Jerusalem, i hovedsak gjennom å etablere jødiske bosettinger i områdene.
I dag teller bosetterne 289 600 på Vestbredden, og 190 000 i Øst-Jerusalem. Dette har bidratt til jevnlige konflikter mellom israelerne og palestinerne. I 1987 kom den første palestinske intifada. Den første intifadaen ble avsluttet med undertegningen av Oslo-avtalen i 1993. Palestinerne mener at avtalen gjorde situasjonen deres verre, og det har medført blant annet den andre intifada, også kjent som al-Aqsa-intifadaen, som brøt ut den 28. september 2000. Flere analytikere mener at vi nå kan stå foran en tredje intifada.
Et samfunn av innvandrere
Israels befolkning er satt sammen av immigranter fra alle verdenshjørner. Befolkningen i landet har økt dramatisk raskt: Mens jødene utgjorde ca 84 000 i 1922, hadde tallet økt til 800 000 i 1948. I dag teller Israels jødiske befolkning omtrent 5,5 millioner. Av dem er bare 68 prosent født i Israel. Hele 32 prosent er altså innvandret, i all hovedsak fra Europa og USA. Hvem er så israelerne?
Omtrent 25 prosent av Israels nær 7,5 millioner innbyggere er arabere. Likevel er det Israels jødiske majoritet som preger hele staten. Derfor er det verdt å merke seg at når majoriteten blir bedt om å sette navn på sin viktigste identitetsmarkør, er det ikke «israeler» de gir som svar, men «jødisk».
Den kraftige innvandringen til Israel er ufravikelig knyttet til landets identitet som en trygg havn for verdens jøder. I tråd med sionistisk ideologi har israelske myndigheter alltid aktivt oppmuntret jøder utenfor Israel til å innvandre for å styrke det jødiske preget i den nye staten. Samtidig har jøder verden over ønsket å flytte til Israel i søken etter fellesskap og tilhørighet. Myndighetene tilbyr fortsatt automatisk statsborgerskap og til dels sjenerøse velferdsordninger til jøder som velger å immigrere.
Dette er i tråd med israelsk lov, som gir alle mennesker av jødisk avstamning og deres ektefeller rett til å immigrere til Israel. For sionister blir dette forstått som en tilbakevending til forfedrenes hjemland. Som ett resultat har den omfattende immigrasjonen medført et svært pluralitisk samfunn, med til dels dype skillelinjer.
Ashkenasim, sefaradim og mizrachim
De jødiske immigrantenes ulike etniske og geografiske bakgrunn er uttrykt gjennom forskjellene mellom det vi kaller ashkenasim, sefardim og mizrachim (im-endelsen er en hebraisk flertallsendelse). Ordenes betydning sier mye om hva konflikten dreier seg om:
- Ashkenasi er et jiddisk ord for ”tysk” og brukes til å betegne jøder som kommer fra Europa.
- Sefardi kommer fra det hebraiske ordet for Spania – Sefarad – og refererer til jøder med herkomst fra Spania og Nord-Afrika.
- Mizrachi-jøder viser til jøder som kommer fra Midtøsten, bl.a. Iran og Irak, ettersom Mizrach er hebraisk for øst.
I dagligtale blandes likevel sefardim og mizrachim, og begge brukes om jøder fra Nord-Afrika og Midtøsten. Noe forenklet kan vi derfor si at hovedskillet i den jødiske befolkningen går mellom ashkenasiske og mizrachiske/sefardiske jøder.
Etnisitet og konflikt
Forskjellene mellom ashkenasiske og mizrachiske/sefardiske jøder dreier seg ikke bare om etnisitet, men også om politisk innflytelse, økonomisk klasse og utdanning, så vel som om kulturelle ulikheter. Disse skillelinjene går tilbake til den immigrasjonsbølgen som opprettelsen av Israel førte med seg. Da gikk det jødiske samfunnet i Israel fra å være relativt lite og homogent til å vokse raskt og bli heterogent. Landet har tidoblet innbyggertallet på 50 år.
Over 57 prosent av innvandrerne er ashkenasier fra Europa, med hovedtyngden fra Øst-Europa og land i det tidligere Sovjetunionen. Bare siden 1991 har over 1,3 millioner russere flyttet til Israel. De er i ferd med å bli en betydelig maktgruppe i landet. Ettersom det var ashkenasiene som både grunnla sionismen og senere også var drivkraften i etableringen og oppbyggingen av det moderne Israel, har denne gruppen vært ledende i det israelske samfunnet. Og den er det fremdeles. Som en konsekvens har de sefardiske og mizrachiske jødene opplevd at de har måttet arbeide for større anerkjennelse, helt siden staten ble opprettet.
I et ungt samfunn som det israelske har også kampen om hvilket verdigrunnlag det skulle tuftes på, vært viktig. Før staten ble opprettet, var den samlende verdien en slags pionerånd, der jøder sto sammen om å etablere en jødisk stat. Og, i statens tidlige år var det sionismen som fylte denne rollen i den israelsk-jødiske identiteten. Men parallelt med at befolkningen øker, er det stadig mindre som samler de jødiske gruppene. Samtidig er ikke sionismen lenger en så enhetlig ideologi som den var tidligere. Det er derfor i dag vanskelig å peke på noen fellesnevner ved den israelsk-jødiske identiteten.
Religion i Israel
Israel er det eneste landet i verden der majoriteten er jøder, og staten assosierer seg sterkt med jødisk kultur og religion. Derfor er det verdt å merke seg at det ifølge israelsk lov prinsipielt skal herske full religionsfrihet. Israel er en sekulær stat, og det er et skarpt skille mellom stat og synagoge (jødenes gudshus). Samtidig gjelder den jødiske religiøse loven (Halakha) på enkelte områder, som for eksempel familierett. Det betyr at all jødisk ekteskapsinngåelse og skilsmisse må behandles i en religiøs domstol.
Jødedommen er langt fra en enhetlig religion. De to hovedgreinene som vi finner i Israel, er ortodoks og ultraortodoks jødedom. Skillet mellom de to gjelder i hovedsak i hvilken grad religionen skal dominere alle sider ved livet til folk. Israel retter seg etter det som kalles ortodoks jødedom. Dette er en relativt streng form for jødedom. Den tillater likevel at tilhengerne deltar i samfunnet, forutsatt at det ikke direkte strider mot budene i den religiøse loven.
Ultraortodoks jødedom tillater derimot ingen fleksibilitet, og har et anstrengt forhold til andre jødiske retninger så vel som til ikke-religiøse jøder. Ultraortodokse jøder hevder at de er de sanne arvtakere av jødedommen. Derfor lever de i streng overensstemmelse med jødisk lov og forholdsvis isolert
fra resten av det israelske samfunnet. De bor derfor i hovedsak i egne enklaver, først og fremst i områdene Mea She’arim i Jerusalem og Bnei Brak utenfor Tel Aviv. Der har de egne skoler, domstoler og butikker.
Konflikten mellom religiøse og sekulære
At ultraortodokse jøder har valgt å isolere seg fra det øvrige samfunnet, har satt sinnene i kok i den ikke-religiøse befolkningen i Israel. Konflikten mellom ultraortodokse og sekulære jøder går særlig på to forhold: Betaling av skatt og avtjening av verneplikten. Mens Israel har allmenn verneplikt for både menn og kvinner (3 år for menn og 2 år for kvinner), er de ultraortodokse unntatt denne plikten, og de lever i stor grad på sosialstønad fra israelske myndigheter.
Dette er resultat av en avtale ultraortodokse ledere og Israels regjering inngikk da staten ble opprettet. Da var det en sentral idé at Israel skulle være en stat for alle jøder. Derfor skulle Israel tillate alle former for jødiske levemåter. På den tiden var de ultraortodokse i Israel forsvinnende få, og det var ikke noen større byrde for staten å inngå dette kompromisset.
Men med årene har gruppenes andel av befolkningen endret seg drastisk, og presset på den ikke-religiøse delen av befolkningen har økt. Mens ikke-religiøse grupper i snitt får 1,8 barn, får ultraortodokse kvinner omtrent 8, hvilket gjør at de i dag utgjør snaut 20 prosent av Israels jødiske befolkning. Mens unntaket fra militærtjenesten for ultraortodokse i 1948 gjaldt 400 mennesker, gjelder det nærmere 130 000 i dag.
Sekulære – som ikke bryr seg om religion – er derfor blitt stadig større motstandere av de unntakene og godene som de ultraortodokse får fra regjeringen: Det er den sekulære delen av befolkningen som både betaler skatten som de ultraortodokse lever av og som avtjener verneplikten i et land der det å være i hæren etter hvert er forbundet med stor risiko.
«Etno-religiøs» politikk?
Israel har et parlamentarisk flerpartisystem. Nasjonalforsamlingen – Knesset – består av 120 medlemmer. Representantene velges demokratisk ved valg hvert fjerde år; alle israelske statsborgere – både jøder og palestinere – over 18 år har stemmerett. Valgdagen er en helligdag.
Israelsk politikk er til tider svært uoversiktlig med mange partier og flyktige konstellasjoner. Alle israelske regjeringer (med unntak av den i 1948) har vært koalisjonsregjeringer, sammensatt av en hel vifte ulike partier. Det bidrar til at Israels regjeringer har en tendens til å være både ustabile og pragmatiske. Partiene i en regjering får gjerne ansvar for hver sin fanesak, snarere enn at en regjering står for en samlet politisk plattform. En årsak til det er at sperregrensen til Knesset er lav – kun 2 prosent. Dette gjør det litt enklere å bli stemt inn. En annen årsak er at de ulike skillelinjene også skjærer gjennom israelsk politikk – på tvers av partiene.
De religiøse og etniske motsetningene mellom jødiske grupper har gitt seg utslag i at politiske partier på mange måter kan beskrives som interessegrupper. Med unntak av de tre største partiene – det sosialdemokratiske Arbeiderpartiet, sentrumspartiet Kadima og det høyre-konservative partiet Likud
– er de øvrige partienes politiske program mer en refleksjon av den gruppen de representerer enn et program for brede interesser og en bred ideologisk plattform.
De russiske immigrantene har eksempelvis Avigdor Liebermans (nåværende utenriksminister) parti Israel Beiteinu (Vårt hjem Israel) som «sitt» parti; ashkenasiske ultraortodokse jøder har United Torah Judaism, mens mizrachiske og sefardiske ultraortodokse jøder har sitt talerør i det innflytelsesrike partiet Shas.
Arabiske grupper finner vi i hovedsak bak tre partier; enten Hadash på venstresiden, Balad – som er et nasjonalistisk parti – eller det mer moderate United Arab List. Når hele landet i tillegg består av én valgkrets, betyr det at sammensetningen av Knesset jevnt over reflekterer hvordan Israel er sammensatt. De store gruppene vil alltid få størst innflytelse, mens små grupper forblir uten særlig tyngde i Israels parlament.
Israelsk økonomi anno 2010
Visste du at...:
- Israel har et økonomisk system som likner litt på det norske: En markedsøkonomi med betydelig statlig kontroll.
- Israel har få naturressurser og er avhengig av en betydelig import av olje og gass.
- Israel har undertegnet frihandelsavtaler med både USA, EU og Kina og var det første landet utenfor Latin-Amerika til å undertegne frihandelsavtale med Mercosur.
- jordbruksvarer og høyteknologi (særlig computere, datateknologi og militærteknologi) er avgjørende for Israels eksport.
- israelsk høyteknologi er blant de ledende i verden, og at Israels betydelige vekst innen teknologi og vitenskap var avgjørende for at Israel i september 2010 fikk medlemskap i OECD (Organisation for Economic Co-Operation and Development)
- USA er Israels viktigste økonomiske samarbeidspartner. EU er nestviktigst.
- USA gir den israelske staten en årlig lånegaranti på over 3 milliarder dollar, i tillegg til å støtte Israels forsvarsbudsjett med nærmere 3 milliarder dollar årlig.
- forholdet mellom fattig og rik langt på vei sammenfaller med forholdet mellom Israels jøder og arabere: Av jøder er 16% fattige, mens 50% av araberne (drusere, palestinere) er fattige.
- diamantsliping og turisme er avgjørende for både sysselsetting og Israels økonomi.
Arbeidsoppgaver
Oppgaver
- Hva kjennetegner ashkenasi-jøder?
- Hva kjennetegner sefardiske jøder?
- Hva kjennetegner mizrachi-jøder?
- Hvor mye større er folketallet i Israel i dag enn for 50 år siden?
- Hvilke ord bruker henholdsvis jøder og pale-stinerne på krigen etter at staten Israel ble opprettet?
- Hvor mange jøder med russisk bakgrunn har innvandret til Israel siden 1991?
- Hvordan har det israelske samfunnet gått fra å ha et relativt ensartet verdigrunnlag til å ha et mer uensartet?
- Gjør greie for sentrale konfliktlinjer innad i det israelske samfunnet.
- Gjør greie for hvordan myndighetene i Israel har søkt å styrke det jødiske preget i den nye staten.
- Hva vil det si at Israel er en sekulær stat?
- Hva går skillet mellom ultraortodokse og ortodokse i hovedsak ut på?
- Hvordan er de ultraortodokses andel av be-folkningen blitt endret fra 1948 og fram til i dag? Og hvorfor?
- Gjør greie for grunner til at det israelske partisystemet er så uoversiktlig.
- Diskuter grunner til at det i dag er «vanskelig å peke på noen fellesnevner ved den israelsk-jødiske identiteten».
- Diskuter hvordan det jødiske flertallet skal kunne klare å opprettholde et jødisk preg på staten Israel.
- Diskuter hvor viktig USA er for Israel.