• Er det noen sammenheng mellom nær forestående kommunevalg i Tyrkia og Erdogans utmarsj?
• Er forholdet til Israel ødelagt etter statsminister Erdogans utmarsj i Davos?
• Hvor går Tyrkia – mot Europa eller Midtøsten?
• Tyrkia - en regional stormakt eller brobygger?

Den diplomatiske skandalen skjedde under en debatt med Israels president Shimon Peres. Peres fikk desidert mest taletid, og da Erdogan midt i et angrep på Peres og Israels krigføring i Gaza fikk beskjed om at møtet var over, sprakk det for statsministeren. Mange har spekulert på hvorfor Erdogan reagerte som han gjorde. Noen mener han mistet besinnelsen, andre at dette var en overveid handling. Uansett er det ytterst sjelden man opplever episoder av en slik art i internasjonal politikk.

Støtte både hjemme og ute

Men mange tyrkere satte pris på det de så på tv-skjermen fra Davos. Tusenvis av jublende tilhengere møtte fram på Atatürk-flyplassen i Ankara, med tyrkiske og palestinske flagg, for å hylle sin hjemvendte statsminister. Erdogan fikk tilnavnet «Erobreren fra Davos». I en meningsmåling i Tyrkia sier 80 prosent av de spurte at de støtter det statsministeren gjorde foran øynene på en rekke av verdens ledende politikere og finansfolk.

I den arabiske verden, spesielt på grasrota, var reaksjonen den samme som i Tyrkia, noe som ikke var så rart, sett på bakgrunn av den nylig avsluttede Gaza-krigen. I en rekke byer demonstrerte folk til støtte for den tyrkiske statsministeren. Flere aviser har kalt ham «den nye Nasser» med henvisning til Egypts tidligere president og araberverdenens store leder på 1950- og 1960-tallet. Den libanesiske avisa Al-Hayat gikk så langt som til å foreslå at Erdogan burde gjenopprette Det osmanske riket og bli kalif for verdens muslimer.

Forholdet til Israel

I Israel var naturligvis reaksjonen en annen. Både vanlige israelere og israelske medier var sjokkert over den tyrkiske statsministerens oppførsel i Davos. Den engelskspråklige avisa The Jerusalem Post siterte en israelsk tjenestemann som sa at den israelske regjeringen fortsatt vil samarbeide med Tyrkia, men at man vil unngå direkte kommunikasjon med Erdogan.

Tyrkia var det første muslimske landet til å anerkjenne Israel – allerede 28. mars 1949. Siden den gang har israelerne vært en viktig våpenleverandør til den mektige tyrkiske hæren, og det har vært både politisk og militært samarbeid mellom de to landene, også på etterretningssida. I 1996 undertegnet Israel og Tyrkia en forsvarsavtale som ble sterkt kritisert i araberverdenen. Avtalen, som ikke er kjent i detalj, innebærer blant annet utveksling av teknologi mellom de to landene og israelsk oppgradering av tyrkiske jagerfly. Etter at det moderate islamistpartiet AKP kom til makten i 2003, har dette samarbeidet fortsatt.

For å forstå det relativt gode forholdet mellom Tyrkia og Israel, må vi gå tilbake til Det osmanske rikets historie. Mange av jødene som måtte flykte fra Spania etter maurernes fall i 1492 og den etterfølgende inkvisisjonen, fikk slå seg ned i osmanske områder, spesielt i Thessaloniki i dagens Hellas og i Istanbul. Her fikk de en frihet de opplevde svært få andre steder, og mange nådde høyt opp i det osmanske samfunnet. I 1930- og 1940-årene var Tyrkia også transittland for europeiske jøder som flyktet fra naziforfølgelsene.

Det osmanske riket

Vi må også tilbake til Det osmanske rikets tid for å forstå betydningen av Tyrkias geopolitiske rolle i dag. På sitt største omfattet dette verdensriket store deler av det sørøstlige Europa, svartehavsområdet, Midtøsten og Nord-Afrika. Og den osmanske sultanen var ingen hvemsomhelst. Mehmet erobreren, som tok Konstantinopel (våre dagers Istanbul) fra bysantinerne i 1453, erklærte seg som «keiser av Rom» og krevde å være den legitime etterfølgeren til de bysantinske keiserne i det østromerske riket.

Da sultan Selim I erobret Kairo fra mamelukkene i 1517 og dermed også fikk kontroll over de hellige stedene Mekka og Medina, erklærte han seg som «De to hellige steders tjener og beskytter». I realiteten hadde sultanen nå blitt kalif, leder for det sunnimuslimske samfunnet (umma). Det osmanske kalifatet
besto helt til det ble opphevet av Atatürk i 1924.

Det osmanske riket så seg altså som en stormakt, både i Europa og i Asia. Etter rikets fall og opprettelsen av staten Tyrkia førte landsfader Atatürk sitt land i europeisk retning. Men han glemte ikke at tyrkerne hadde sin opprinnelse i Sentral-Asia.

Forholdet til EU

Allerede i 1963 fikk tyrkerne en assosieringsavtale med EU, men etter det har utviklingen gått tregt. På unionens toppmøte i desember 1999 ble Tyrkia godkjent som kandidatland. Snaut seks år seinere begynte forhandlinger om medlemskap. I dag står disse i stampe.

Det har hele tiden vært splittelse innen EU om Tyrkia, med sine over 70 millioner muslimske innbyggere, skal kunne bli EU-medlem. Blant de største motstanderne er Frankrike og Tyskland. Men også land i Sentral- og Øst-Europa er imot. Da EU høsten 2004 skulle ta avgjørelsen om forhandlinger skulle begynne, skrev det liberale ukemagasinet Profil i Østerrike at «tyrkerne står ved Wiens porter». Det magasinet henviste til, var de osmanske forsøkene på å erobre Wien i 1529 og 1683. Den gang kom tyrkerne med sine soldater. Nå – flere hundre år seinere – var det en sivil muslimsk invasjon man sto overfor. Profil var ikke alene om slike meninger.

Ved siden av historiske aspekter og en viss islamofobi har brudd på menneskerettigheter og den tyrkiske okkupasjonen av Nord-Kypros (1974-) vært de viktigste hindrene for et tyrkisk medlemskap i EU. AKP og Erdogan har liberalisert lovgivningen på en rekke felter og blant annet opphevet dødsstraffen.

Men tyrkerne er langt mindre fleksible når det gjelder Kypros-konflikten. EU har krevd at Tyrkia skal åpne sine havneområder og flyplasser for greskkypriotene, som er EU-medlemmer. Det sier tyrkerne nei til fordi de mener det vil bety en anerkjennelse av den greskkypriotiske regjeringen på øya. Av den grunn har EU frosset forhandlingene når det gjelder åtte av til sammen 35 kapitler. Brussel har gitt tyrkerne frist til høsten 2009 med å godta kravene om flyplass- og havneåpningene.

Mens 73 prosent av tyrkerne ønsket EU-medlemskap i 2004, viste en meningsmåling i 2007 at dette tallet var sunket til 40 prosent. Mange tyrkere mener EU stiller altfor harde krav og at de uansett aldri vil oppnå medlemskap i Den europeiske unionen. Meningsmålingen i 2007 viste da også at bare 21 prosent av EUs innbyggere ønsker Tyrkia som medlem.

Tyrkiske myndigheter mener at landet som EU-medlem kan spille en viktig geopolitisk rolle og være brobygger mellom det kristendominerte Europa og det muslimdominerte Midtøsten.

Forholdet til Iran og araberverdenen

Helt siden ayatolla Khomeini tok over makten i Iran i 1979, har Tyrkia gått en balansegang i forholdet til sitt sjiamuslimske naboland. Etter at AKP fikk makten i Tyrkia, er relasjonene med Iran blitt mer omfattende, ikke minst når det gjelder handel. Men de moderate sunnimuslimske islamistene i Tyrkia står religiøst langt fra det radikale sjiamuslimske presteskapet i Iran.

Tyrkia har tilbudt seg å være mekler mellom Iran og Vesten når det gjelder det kontroversielle iranske atomprogrammet. Dette er ikke bare for å forsøke å spille en stormaktsrolle i området; tyrkerne er også bekymret for at Iran eventuelt skal skaffe seg atomvåpen. Foreløpig synes det ikke å ha kommet noe ut av dette diplomatiske initiativet.

 Forholdet til araberverdenen

Store deler av Midtøsten lå under Det osmanske riket. Mange arabere følte seg undertrykt av sine tyrkiske herskere, og fremdeles er det mye skepsis til Tyrkia i arabiske land. Dette har også hatt med Tyrkias relativt nære forhold til Israel å gjøre. For Tyrkia har Midtøsten heller ikke stått øverst på dagsordenen, men det er en klar endring på gang. Dette har ikke minst å gjøre med de nesten fastlåste EU-forhandlingene.

Statsminister Erdogan har nylig besøkt Syria, Libanon, Egypt, Algerie, Jordan, Saudi-Arabia, Iran og Irak. I EU-hovedstaden Brussel har han ikke vært siden 2005. Forholdet til Syria var anstrengt i mange år, ikke minst fordi syrerne godtok at den kurdiske PKK-geriljaen fikk ha baser i det daværende syrisk-okkuperte Libanon. Etter tyrkisk press måtte PKK-leder Abdullah Öcalan i 1998 forlate Syria, og det førte til at forholdet mellom de to landene bedret seg.

I mai 2008 ble det kjent at Israel og Syria hadde innledet indirekte fredssamtaler med Tyrkia som mellommann. Da Israel gikk til krig i Gaza, gjorde statsminister Erdogan det klart at den tyrkiske meklerrollen var over – uten at det behøver å bety noe på lengre sikt.

Forholdet til Irak har også vært anstrengt. Dette skyldes ikke minst at de irakiske kurderne, som er vel representert i den irakiske regjeringen, har etablert sitt eget selvstyreområde i Nord-Irak. Der har PKK-soldater tilhold, og den tyrkiske hæren og det tyrkiske flyvåpenet har ved en rekke anledninger angrepet PKK-mål inne i Nord-Irak. I den siste tiden har imidlertid forholdet både til den irakiske regjeringen i Bagdad og de irakiske kurderne i Nord-Irak bedret seg.

Tyrkia vil for all del unngå at det etableres en egen kurdisk stat i Irak av frykt for at det kan føre til økt kurdisk nasjonalisme i Tyrkia. Samtidig er tyrkerne interessert i en fredsløsning i Irak, både av politiske og økonomiske grunner.

Arabiske investorer har i det siste vist større interesse for Tyrkia, noe landets myndigheter prøver å utnytte for fullt. Da president Abdullah Gül besøkte kong Abdullah i Saudi-Arabia i begynnelsen av februar i år, hadde han med seg 150 tyrkiske forretningsfolk.

Reaksjonene etter statsminister Erdogans opptreden i Davos tyder på at Tyrkia i tiden som kommer, kan regne med en ytterligere økning i arabisk handelssamkvem og investeringer.

Forholdet til Sentral-Asia og landene i Kaukasus

Tyrkernes vugge ligger i Sentral-Asia, og fire av de fem landene i regionen har hovedspråk som tilhører den tyrkiske språkgruppa. Etter Sovjetunionens fall i 1991 ønsket Tyrkia å satse stort på et samarbeid med de nye sentralasiatiske statene, men disse relasjonene er aldri blitt som forventet. Delvis skyldes det kulturforskjeller; dels har flere av de tidligere sovjetrepublikkene beholdt sitt nære forhold til Moskva.

 Forholdet til Armenia/Kaukasus
Det ble skrevet historie da president Abdullah Gül i september 2008 dro til Armenia for å se VM-kvalifiseringskampen i fotball mellom hans hjemland og Armenia. Tyrkia har ikke diplomatiske forbindelser med sitt naboland, og grensene har vært stengt siden 1993.

Forholdet til armenerne har vært anstrengt siden de tyrkiske massedrapene på armenere i Det osmanske riket under 1. verdenskrig. Da Armenia kort etter uavhengigheten i 1991 okkuperte enklaven Nagorno-Karabakh i Aserbajdsjan, svarte tyrkerne med politisk boikott. Aseriene er tyrkernes etniske fettere.

Situasjonen i Kaukasus har i mange år vært eksplosiv. Den russiske militærintervensjonen i Georgia sommeren 2008 viste hvor farlig denne situasjonen er. Men det var ikke bare Tyrkia som ble skremt. Armenia har tradisjonelt hatt gode relasjoner til Russland, men krigen i Georgia var en indikator på at russerne ikke aksepterer så mange politiske krumspring i sin bakgård. Mye lå derfor til rette for Abdullah Güls «fotballdiplomati». Siden det sensasjonelle besøket har det vært tøvær i forholdet mellom Tyrkia og Armenia.

Tyrkia og Russland har rivaliserende interesser i Kaukasus, ikke minst på grunn av strategisk og økonomisk viktige olje- og gassrørledninger. Oljeledningen fra Baku i Aserbajdsjan til den tyrkiske havnebyen Ceyan går gjennom georgisk område.

Snarlige kommunevalg

29. mars er det kommunevalg i Tyrkia, og enkelte har spekulert i at Erdogan hadde disse valgene i tankene da han forlot Davos i sinne i slutten av januar. «Handlekraft» på møtet skulle gi uttelling ved valget, mener noen. Stemmer kan det uansett gi AKP. Men for mange tyrkere dreier dette seg om mer enn valgkamp.

Siden Det osmanske rikets fall etter 1. verdenskrig har mange tyrkere følt seg underlegne og ydmyket i forholdet til den vestlige verden. Atatürk ga dem mye av stoltheten tilbake, men den negative holdningen fra mange EU-land de siste åra har styrket følelsen av å bli sett på som annenrangs. Mange tyrkere følte at Erdogan gjorde noe stort i Davos; han viste at tyrkerne ikke ville la seg hundse på den internasjonale arenaen.

Innenrikspolitisk har Erdogan og hans parti ganske så god kontroll, spesielt fordi den tyrkiske valgordningen favoriserer de to–tre største partiene – spesielt det største. Mye tyder også på at de militære ikke står så sterkt som før, selv om man aldri skal se bort fra generalene i tyrkisk politikk. Med relativ ro på hjemmebane kan både Erdogan og president Gül satse mer på å utvide Tyrkias geopolitiske rolle.

Viktig veivalg

Hvor går så Tyrkia i årene som kommer? Landet og folket der har ett bein i Asia og ett i Europa, både geografisk, historisk og kulturelt. Det er store kulturforskjeller både i byer som Ankara og Istanbul – og ikke minst mellom middel- og overklassen i disse byene og landsbygda i Anatolia. Men uansett hva som skjer, vil tyrkiske myndigheter satse på modernitet, om det er moderate islamister eller ikke som sitter ved makten.

Slik situasjonen ser ut nå, er det usikkert om Tyrkia noensinne blir medlem av EU. Om landet skulle bli akseptert, vil det neppe skjer før etter 2015, kanskje enda seinere, tror ekspertene. Så spørs det hva som skjer i mellomtiden.

Trolig vil AKP satse på å forsterke sine relasjoner med Midtøsten. Det kan også være en trygghet å ha mange økonomiske og politiske samarbeidspartnere i en tid med global finanskrise. Forholdet til Israel kan bli kjøligere, men forsvarssamarbeidet er så tett at det neppe blir noe brudd mellom de to statene.

Kanskje vender også Tyrkia seg mer mot den islamske verden generelt. Landet har vært medlem av Organisasjonen av islamske stater (OIC) siden 1969, men det var først etter AKPs maktovertakelse at dette samarbeidet ble virkelig prioritert. I 2004 fikk Tyrkia formannskapet i organisasjonen.

Tyrkia er med sin geografiske beliggenhet i en spesiell situasjon. Både Irakkrigen og fjorårets krig i Georgia har gitt landet økt betydning. Som brobygger kan Tyrkia vise seg viktig, om landets myndigheter spiller sine kort riktig.

Også som transittland for gass og olje vil Tyrkia bli viktigere i årene som kommer. Oljerørledningen til Ceyan eksisterer allerede, en gassrørledning, kalt Nabucco, er planlagt fra Tyrkia til Sentral-Europa. Den skal koples til rørledninger fra Aserbajdsjan og Sentral-Asia og vil være svært viktig for Europa, ikke minst for å minske avhengigheten av russisk gass.

19. januar 2009 truet statsminister Erdogan med å trekke Tyrkia ut av Nabucco-samarbeidet dersom ikke EU får fortgang i medlemskapsforhandlingene. Bare noen timer seinere slo han fast at Tyrkia ikke ville bruke gassrørledningen som politisk våpen. Men han hadde i alle fall minnet europeerne på hvor viktig Tyrkia er og vil bli i årene som kommer.