• Hva utløste debatten om selskapers menneskerettighetsansvar?
• Har selskapene et ansvar for at menneskerettigheter blir overholdt?
• Hvilket rammeverk for menneskerettigheter gjelder for selskapers virksomhet?

Begrepet «Corporate Social Responsibility» (CSR), eller «bedriftenes samfunnsansvar», er blitt et av de begrepene som enhver oppegående konsernsjef bør vite å anvende ved de rette anledninger. Begrepet omfatter menneskerettigheter, etikk, helse, miljø og sikkerhet.

Det startet i Nigeria …

Den store diskusjonen – både nasjonalt og internasjonalt – om hvilket ansvar et selskap bør og kan ta når det gjelder respekt for menneskerettighetene, ble utløst av hendinger i Nigeria i 1995. Den kjente nigerianske forfatteren og miljø- og menneskerettighetsforkjemperen Ken Saro-Wiwa og åtte medaktivister ble henrettet 10. november 1995 av det daværende nigerianske militærregimet.

Ken Saro-Wiwa og grasrotbevegelsen MOSOP (Bevegelsen for ogonifolkets overlevelse) arbeidet for at inntektene fra oljeutvinningen i Nigerdeltaet også måtte komme den fattige befolkningen i området til gode. Og de protesterte mot at alt innbyggerne i den oljeproduserende delstaten fikk igjen for oljeutvinningen, var forurenset jord og vann, og vold fra regimets politi- og sikkerhetsstyrker.

Mer enn 80 prosent av Nigerias inntekter kom den gang, som nå, fra oljeindustrien. Regimet var helt avhengig av toneangivende multinasjonale oljeselskaper for å utvinne oljen. Det viktigste var Shell.

Selskapet ble møtt med sterk kritikk fra det internasjonale sivile samfunn for ikke å ha forhindret de store miljøødeleggelsene. Selskapet hadde heller ikke anvendt sin innflytelse til å forsøke å stanse sikkerhetsstyrkenes voldelige framferd overfor fredelige demonstranter. Ei heller til å stoppe henrettelsen av Saro-Wiwa og hans kolleger.

I Norge ble Statoil, som allerede da var til stede i Nigeria, utfordret til å ta saken opp med nigerianske myndigheter.Responsen den gangen var at menneskerettigheter ikke angikk selskaper; de var bare staters ansvar, het det.

Historien illustrerer hva som satte fart på diskusjonen om selskapers ansvar når de er til stede i land med alvorlige menneskerettighetsbrudd. Men vel så mye også hva som fremdeles gjenstår av utfordringer: I dag, 24 år senere, er det fremdeles store menneskerettighets- og miljøproblemer i Niger-deltaet.

Og det rettes alvorlige anklager mot Shell, som fremdeles har oljevirksomhet i området, om at de er ansvarlige for store miljøødeleggelser og at befolkningens muligheter til å drive fiske og jordbruk er ødelagt.

Mange eksempler

Det er ikke bare innenfor olje- og gassvirksomheten at det er utfordringer og problemer. Og vi trenger ikke å gå til utlandet for å finne selskaper som er kritisert for næringslivsrelaterte menneskerettighetsbrudd. Et knippe eksempler kan vise hva dette handler om:

•  Brasil: Urfolksledere arresteres og tortureres fordi de protesterer mot at deres folk fratas sin jord for at næringsinteresser skal starte soya- og sukkerrørplantasjer.
•  Peru: Journalister tortureres av politiet og sikkerhetspersonalet til et gruveselskap fordi de rapporterer om fattigbønders demonstrasjoner mot gruveselskapets forurensing og ødeleggelse av bøndenes livsgrunnlag.
•  Elfenbenskysten: Trafigura, som er verdens tredje største fraktrederi, dumpet i 2006 livsfarlig avfall midt i havnen i Abidjan. 12 personer døde, og mer enn 100 000 mennesker ble syke.
•  Norge/India: Norfund, SN Power og Statkraft har store vannkraftsprosjekter i Nord-India, der 13 personer til nå er døde som følge av uforsvarlige arbeidsforhold.
•  Norge/Bangladesh: Telenor har virksomhet i Bangladesh der barnearbeid, miljøødeleggelse og livsfarlige arbeidsforhold ble avslørt i mai 2008.
•  Norge/Guantánamo: Aker Kværner ASAs heleide datterselskap KPSI bidro til byggingen av fangeleiren, var ansvarlig for all vann- og strømforsyning og vedlikehold av leiren og bensinforsyningen til flyene som fraktet fangene til Guantánamo.
•  Norge: Utbredt «sosial dumping» innenfor bygge- og entreprenørbransjen der arbeidere fra de baltiske land og Polen lønnes langt under minstenivå. De får heller ikke følge arbeidstidsbestemmelsene og bor under dårlige forhold.

Et fellestrekk ved disse og de aller fleste tilfeller der selskaper – direkte eller indirekte – kan knyttes til menneskerettighetsbrudd, er at det er vanskelig for ofrene å få fremmet sin sak innenfor rettslige eller ikke-rettslige klageorganer og at selskapene oftest unngår strafferettslig ansvar.

Framgang i å ansvarliggjøre selskapene

I takt med økt dokumentasjon av sammenhengen mellom hvordan selskaper driver i ulike land og brudd på menneskerettighetene, korrupsjon og miljøødeleggelser, er holdninger og atferd hos selskaper og myndigheter i endring. Viktig påtrykk kommer også fra engasjerte organisasjoner, medier og opinionen generelt.

En rekke selskaper har etablert egne retningslinjer og kontroll- og rapporteringssystemer om etikk, menneskerettigheter og helse, miljø og sikkerhet. Det finnes dessuten flere internasjonale frivillige ordninger der selskaper kan slutte seg til et sett av prinsipper om blant annet menneskerettigheter, miljø og korrupsjon.

Det er statene som har det overordnete juridiske ansvaret for å beskytte og fremme menneskerettighetene. Men det fritar ikke selskaper for ansvar for å respektere menneskerettighetene, eller for å kunne holdes strafferettslig ansvarlig.

Internasjonale initiativ

 I forordet til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter står følgende å lese:
 «…at hvert individ og hvert samfunnsorgan, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke – gjennom undervisning og oppdragelse – å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved progressive nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt. både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.»
 

Selskaper inngår uten tvil i det som her omtales som samfunnsorganer. I henhold til Verdenserklæringen har selskaper ikke bare et ansvar for å respektere menneskerettighetene, men til aktivt å fremme dem.

FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan og FNs tidligere høykommissær for menneskerettigheter Mary Robinson har ytt viktige bidrag til å få satt selskapers menneskerettighetsansvar på dagsordenen i FN.

Allerede på møtet i Verdens økonomiske forum (Davos) i 1999 oppfordret Kofi Annan de multinasjonale selskapene til å fremme universelle verdier gjennom sin virksomhet ved selv å støtte menneskerettighetene og fremme anstendige arbeids- og miljøstandarder.

I april 2005 ble det i FN opprettet en egen spesialrepresentant for menneskerettigheter og næringsliv. Den amerikanske professoren John Ruggie, som er blitt utnevnt til denne stillingen, har fått i oppgave å presentere de beste eksisterende modellene og å utarbeide anbefalinger innenfor disse tre områdene:

1.  Hvordan kan statene best ivareta sitt ansvar for å beskytte menneskerettighetene og forhindre at selskaper gjennom sin virksomhet bidrar til å bryte dem?
2.  Hvordan kan selskapene respektere menneskerettighetene?
3.  Hva skal til for at ofrene for næringslivsrelaterte menneskerettighetsbrudd skal få sin stemme hørt og sine rettigheter ivaretatt?

Opprettelsen av denne stillingen kom nærmest som et kompromiss etter at FNs underkommisjon til fremme og beskyttelse av menneskerettighetene enstemmig hadde anbefalt FNs menneskerettighetsråd å etablere egne menneskerettighetsnormer for næringslivet. I Underkommisjonen sitter den faglige ekspertisen; i Menneskerettighetsrådet sitter statene.

Normene, som ble utarbeidet i tett samarbeid med blant annet flere internasjonale menneskerettighets- og miljøorganisasjoner og forskere, ble avvist av Menneskerettighetsrådet.

 Amnesty International er blant de toneangivende organisasjonene som arbeider for at det må etableres bindende globale standarder for selskapenes menneskerettighetsansvar. I forbindelse med Amnestys lobbyvirksomhet til støtte for normene ble det klart at sterke næringslivsinteresser og store multinasjonale selskaper la et kraftig press på sine egne lands regjeringer for å forhindre at normene skulle bli vedtatt.

I dag arbeider Amnesty International tett med John Ruggie for å bidra til at hans rapporter og anbefalinger til Menneskerettighetsrådet blir så konkrete og ambisiøse som mulig. Målet er at når hans mandat utløper, vil arbeidet han har utført legge grunnlaget for noen klare FN-retningslinjer for multinasjonale selskaper og næringslivet. Og dernest for at det på sikt vedtas en konvensjon og utnevnes en spesialrapportør for menneskerettigheter og næringsliv.

Norge har vært en viktig aktør i arbeidet med å sikre at Ruggies mandat er blitt fornyet, og at han har fått et relativt sterkt mandat med konkrete utfordringer og spørsmål han skal kartlegge og besvare.

Det finnes en rekke internasjonale frivillige ordninger der selskapene kan slutte seg til et sett av prinsipper som gjelder menneskerettigheter, miljø og korrupsjon. Det mest framtredende av disse er FNs Global Compact, med ti prinsipper som omhandler selskapenes samfunnsansvar, som selskapene lover å etterleve når de blir med. Til nå har nærmere 8000 selskaper fra hele verden tilsluttet seg Global Compact. Styrken ved de frivillige ordningene er at de har fungert som en arena for utveksling av erfaringer og kompetanse.

Den store svakheten ved dem er at det bare er de selskapene som selv ønsker det, som slutter seg til de gode prinsipper. «Verstingselskapene» kan bare la være. Det er ingen offentliggjøring av de årlige rapportene som selskapene er forpliktet til å levere for å dokumentere hvordan de etterlever prinsippene. Det er derfor ikke mulig å vurdere hvor godt selskapene faktisk etterlever dem. Og den eneste formen for sanksjonering som selskapene kan bli utsatt for, er at det blir offentliggjort dersom de ikke leverer noen rapport.

Nasjonale initiativ

Erfaringene med de frivillige ordningene viser at de er utilstrekkelige når det gjelder å forhindre at selskaper bryter eller medvirker til brudd på menneskerettighetene eller begår miljøkriminalitet.

I Norge var det ingen støtte fra selskaper eller Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) til FNs menneskerettighetsnormer for næringslivet da disse ble presentert i 2004–2005. Ei heller til tanken om globale bindende standarder som sådan.

Et av argumentene som selskapene brukte den gang, var at «det er helt urealistisk at FN skal ha menneskerettighetsstandarder for selskaper. Det finnes jo så mange selskaper rundt i verden. Skal man da ha en hær av FN-ansatte i sine blå luer som skal forsøke å overvåke selskapene?», ble det spurt.

Det samme argumentet kunne blitt brukt mot at det ble vedtatt en egen FN-konvensjon mot tortur og en spesialrapportør på tortur: «Det finnes så mye tortur i så mange fengsler i så mange land i verden at det ikke er mulig å overvåke alle disse og stanse all tortur.»

Sant nok, men nettopp det faktum at tortur er et stort problem, og at det finnes et sterkt ønske om å bekjempe tortur, bidro til at konvensjonen ble vedtatt og spesialrapportøren utnevnt. Og dermed fikk vi to svært viktige verktøy for å bekjempe tortur.

I dag er flere av de norske selskapene og NHO langt mer positivt innstilt til å få globale standarder innenfor FN. Denne holdningsendringen skjer samtidig med at det er blitt et større fokus i Norge på behovet for å få bindende nasjonale retningslinjer for selskapenes samfunnsansvar. Det er en rekke menneskerettighets-, miljø- og utviklingsorganisasjoner og forskere som støtter dette, og som oppfordret den rødgrønne regjeringen til å ta dette med i sine anbefalinger i stortingsmeldingen om bedriftenes samfunnsansvar (lansert i januar 2009).

Det er naturligvis langt mer bekvemt for et selskap å fokusere på internasjonale tiltak framfor nasjonale tiltak, som langt raskere vil kunne bli vedtatt. Norske selskaper, NHO og LO er sterke motstandere av bindende nasjonale retningslinjer for selskapene, og har arbeidet for at regjeringen ikke skulle anbefale dette i stortingsmeldingen. De lyktes fullt ut. Stortingsmeldingen inneholder ikke ett eneste krav, kun forventninger til selskapene.

Det er et paradoks at mange av de samme selskapene som er mot bindende nasjonale retningslinjer for næringslivet

1.  selv har valgt å bli med i de eksisterende frivillige internasjonale ordningene med en rekke retningslinjer og prinsipper for hvordan selskaper skal ivareta sitt samfunnsansvar
2.  allerede bruker masse ressurser på å etterleve disse og rapportere om hvordan de gjør dette i praksis
3.  argumenterer svært overbevisende om hvordan selskaper som ivaretar sitt samfunnsansvar, kan styrke sin markedsposisjon og konkurransekraft både ute og hjemme.

Veien videre

Til tross for motstand mot både globale og nasjonale standarder for næringslivets samfunnsansvar vil det med stor sannsynlighet bare være et spørsmål om når og hva slags standarder som etableres her hjemme og ute – ikke om de etableres. Til det er det dokumentert for mange og omfattende menneskerettighetsbrudd og eksempler på miljøkriminalitet fra mange selskapers side.

Samtidig er det dokumentert et stort behov for reguleringer. Forpliktende standarder for alle bidrar også til mer like vilkår for selskapene og deres virksomhet og dermed også til mer rettferdige konkurransevilkår.