• Hvilke politiske krefter seiret under årets mange valg?
• Hva betyr valgene for tysk politikk og økonomi framover?
• Hva kjennetegner tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk?

Partiene – valgresultatet

Valget den 27. september resulterte i fire nye år ved makten for forbundskansler Angela Merkel. Denne gangen fikk hun og CDU/CSU (Den kristeligsosiale union – et søsterparti til CDU som bare finnes i delstaten Bayern) i tillegg velgernes mandat til å regjere med sin foretrukne regjeringspartner, det liberalistiske Fridemokratene (FDP). Denne tradisjonelle «regjeringsbyggeren» i vesttysk politikk gjorde sitt beste valg overhodet med 14,6 % oppslutning. Dette var en framgang fra 4,8 % ved valget i 2005, noe som sikret den borgerlige flertallskoalisjonen. Merkels eget parti CDU og CSU gjorde derimot sitt dårligste valg på 60 år. Samlet gikk de tilbake med 1,4 % og endte på 33,8 % av stemmene.

Det tyske partilandskapet preges i hovedsak av fem politiske partier.

• De to store folkepartiene – CDU/CSU og SPD (sosialdemokratene)
• tre småpartier FDP, De Grønne og Die Linke (venstresosialistisk).

Årets valgresultat ble sterkt preget av de tre småpartienes framgang. Mens FDP er like gammelt som Vest-Tyskland (1949–), er de to andre småpartiene sprunget ut av politiske stridsspørsmål fra en relativt ny politisk agenda på venstresiden i tysk politikk. De Grønne, som fikk 10,7 % ved valget, ble dannet i 1980 som et opposisjonsparti og sprang ut av 1968-generasjonens miljø- og fredsbevegelse. Etter Murens fall fusjonerte de med Bündnis 90, en østtysk borgerrettsgruppe. Fra 1998 til 2005 satt partiet for første gang i regjering, da sammen med sosialdemokratene.

Die Linke, eller Venstrepartiet, som oppnådde hele 11,9 %, har røtter i DDRs gamle statsbærende kommunistparti. Denne «østtyske arven» i det tyske partilandskapet slo seg i 2005 sammen med utbrytere fra venstresiden i SPD anført av SPDs tidligere kanslerkandidat og finansmi-nister Oscar Lafontaine. Fusjonen har bidratt til at Die Linke har fått alltysk gjennomslag og er blitt en permanent faktor i tysk politikk som tapper SPD for stemmer fra venstresiden.

På delstatsnivå samarbeider de to partiene blant annet i regjering i delstaten Brandenburg. Derimot har SPDs sentrale ledelse, med årets kanslerkandidat Frank-Walter Steinmeier og partileder Franz Müntefering i spissen, nektet å samarbeide på nasjonalt nivå. Årets valgresultat, hvor Europas eldste sosialdemokratiske parti gjorde sitt dårligste valg siden 1930-tallet med bare 23 % oppslutning, vil trolig endre dette. SPD vil gjennomgå et lederskifte, og partiets nye leder Sigmar Gabriel har allerede luftet muligheten for et samarbeid med Die Linke på forbundsnivå i 2013.

"Alle" er sosialdemokrater

Det er mange årsaker til at SPD gjorde et så dårlig valg. En viss regjeringstretthet gjorde seg gjeldende. Partiet har sittet med makten i Tyskland de siste elleve årene, de siste fire i en storkoalisjon med CDU. Som partnere i samme regjering slet begge med å markere nok politisk og ideologisk avstand til at de framsto som klare motpoler og regjeringsalternativer. At dette gikk sterkest utover SPD, skyldes politisk press fra to sider: fra venstre fra «hardcore»-sosialister i Die Linke som kunne angripe SPD for «høyrepolitikk»; og fra høyre fra et CDU som under Angela Merkel har beveget seg mot venstre.

Forventningene om at Merkel skulle bli en tysk Margaret Thatcher, har ikke slått til. Tvert om har Merkel som leder av CDU/CSU og i regjering med SPD vist seg som en meget moderat konservativ. CDU har som mange andre konservative partier i Europa, som i Frankrike og Storbritannia, gitt oss «… sosialdemokratisk politikk, uten sosialdemokrater», som den tyske skribenten Josef Joffe har uttrykt det. De har blitt miljø- og klimaforkjempere og ivrige forsvarere av velferd. Selv venstresidens kulturelle kamp for homofiles rettigheter og kvinnesak er blitt høyrepolitikk i dagens Europa.

CDU har de siste fire år skjerpet fokuset på sosial sikkerhet, velferd og gjort sosial markedsøkonomi til nasjonal flertallspolitikk. Fridemokratene (FDP), som hun nå skal regjere sammen med, har kritisert Merkel for å ha forlatt målet om å slanke den tyske velferdsstaten. Merkel vet derimot at de som frykter sosiale reformer aller mest, er de såkalte «vekselvelgerne» fra sentrum av partiskalaen. Det er disse hun – og trolig hennes regjeringspartner FDP – nå har tatt – eller, rettere, «lånt» – fra SPD.

De fleste partiene kjemper derfor i stigende grad om den gruppen som brakte det tyske SPD tilbake til makten etter 16 år i opposisjon i 1998 (under kansler Gerhard Schröder og den nå nedkjempede Steinmeiers ledelse): Die neue Mitte. Velgerne i det «nye sentrum» speiler imidlertid ikke sosialdemokratenes tradisjonelle velgerkorps. SPDs naturlige velgere var det 20. århundrets industriproletariat med sitt politiske program velferdsstat, faglige rettigheter og inntektsutjevning for fagorganiserte industriarbeidere. Disse er blitt langt færre, selv i Tyskland med sin tradisjonelt høye andel industriarbeidere innen mekanisk industri, bil- og maskinvareproduksjon.

Dernest har SPD ikke hatt noe alternativt økonomisk program å møte den nye tidens – globaliseringens – utfordringer med. Det er ingen enkel jobb å forklare egne velgere at mens tysk eksportindustri og storforetak tjener stort på et globalisert marked hvor gunstige produksjons-vilkår kun befinner seg et tastetrykk vekk, er det «mannen i gata» som må bære kostnadene i form av reduserte sosiale ytelser og lavere lønn for lengre arbeidstid. Alternativt automatiseres jobbene vekk, eller forsvinner til lavkostland øst i Europa eller til Sørøst-Asia. Under kansler Gerhard Schröder var det nettopp SPD som satte i gang den smertefulle økonomiske snuoperasjonen «alle vet» at Tyskland må igjennom.

Regjeringspartier straffes

Schröders reformprogram Agenda 2010
innebar omfattende reformer på arbeidsmarkedet og store kutt i rause velferdsordninger som den tyske stat av økonomiske så vel som demografiske årsaker neppe vil være i stand til å opprettholde på sikt. Forsøket kostet ham kanslerposten i 2005. Merkel og CDU stemte i sin tid for Agenda 2010, men den eneste reformen hennes storkoalisjon har gjennomført, er å heve pensjonsalderen til 67 år. Selv dette grepet er SPD blitt sterkt kritisert for å ha godtatt.

Heller ikke den globale finanskrisen synes å ha gagnet SPD ved valgurnene. Også her skimtes et mer europeisk mønster. Resultatene fra Europa-valgene i juni i år og dagens meningsmålinger viser at de fleste sosialdemokratiske partier i regjeringsposisjon straffes av velgerne. Finanskrisens diskreditering av nyliberalistene og deres frislipp av økonomien skulle normalt øke oppslutningen om sosialdemokratene, som tradisjonelt har stått for en keynesiansk tilnærming med mer stat, offentlige inngrep og politisk styring over økonomien. Det har ikke skjedd.

Det manglet ikke på advarsler om storkoalisjonens konsekvenser høsten 2005. En polarisering av velgermassen, undergang for de to folkepartiene og sterk framvekst av ytterliggående partier ble spådd. Die Linkes og FDPs gode valgresultat vitner om en viss polarisering. Her gjorde dog en strategisk stemmegiving seg merkbar når mange CDU/CSU-velgere stemte på FDP for å sikre en borgerlig regjeringskoalisjon.

Derimot er det verdt å merke seg at tyske velgere anno 2009 ikke har vendt seg til høyreekstreme partier for løsninger på økonomiske utfordringer, økt innvandring eller andre spørsmål som høyreekstreme tradisjonelt har klart å mobilisere velgere på. Det er tankevekkende at i et land hvor nær 20 % av befolkningen – 15 av totalt 82 millioner − har fremmedkulturell bakgrunn, stemmer godt under 2 % av velgerne på innvandringsfiendtlige partier.

Hva betyr årets valg?

Hva kan vi forvente av Merkel de neste fire år? Og hva betyr FDPs regjeringsdeltakelse? Den «svart-gule» regjeringsplattformen er klar og statsrådspostene fordelt. FDP fikk sin partiformann Guido Westerwelle som utenriksminister og visekansler i regjeringen, slik vesttysk politisk tradisjon tilsier.

Selv om Merkels tidligere og nye regjeringspartner – SPD og FDP – framstår som sterke motpoler i økonomisk og politisk retorikk, er det ingen uoverstigelig kløft mellom de to partiene. Under hele 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet regjerte de sågar Vest-Tyskland sammen. Dertil kommer at FDP tross eget brakvalg er juniorpartner i en regjeringskoalisjon hvor CDU/CSU samlet har 33,8 % av velgerne bak seg og 239 plasser i Forbundsdagen. FDP har 14,6 % og 93 parlamentsplasser. Viktigere er det at CDU/CSUs relative tyngde i regjeringen har økt betraktelig sammenliknet med storkoalisjonen, hvor bare 1 % skilte SPD fra CDU/CSU. CDU har dessuten kansler Merkel, som nyter stor personlig popularitet.

Enkelte endringer vil Merkels partnerbytte fra SPD til FDP likevel kunne ventes å gi. Sentrale FDP-slagord er «privat framfor stat» og «frihet framfor likhet». Partiet vant godt over 1,1 millioner stemmer fra sin regjeringspartner CDU på sitt krav om skattelette, og kanskje enda viktigere ved å framstille seg selv som et parti med langt mer kompetent økonomisk politikk. De ønsker økt konkurranseevne for tysk næringsliv også gjennom innstramming av faglige rettigheter. Og de har kritisert Merkels stans i omleggingen av velferdssystemet. Sosialstaten må bygges ned, sier FDP.

Hvordan FDPs ønsker skal kombineres med Merkels løfter til egne CDU-velgere og den halve millionen «SPD-velgere» som stemte på henne, hovedsakelig fordi hun lovet å videreføre en økonomisk politikk med aktiv statlig styring og utjevning, skal bli interessant å se. Finanskrisens realøkonomiske følger er fortsatt høy og stigende arbeidsledighet, lavt innlandsforbruk og store statlige budsjettunderskudd etter et år med store statlige krisepakker til industri-, bank- og finansvesen.

Stabilisering, kontroll og energipolitikk

 Merkel og storkoalisjonen gikk tidlig ut med statlige stabiliseringstiltak etter at finanskrisen utspilte seg for fullt fra høsten 2008. Blant annet garanterte den tyske staten raskt samtlige innskudd i alle tyske banker. Dette ble kritisert av andre land, som fryktet at mange skulle flytte sine bankinnskudd til tyske banker. Merkel forsøkte også å støtte tysk bilindustri ved å la staten bevilge store beløp til en sterkt økt vrakpant på gamle biler for derigjennom å stimulere til nye bilkjøp. Her kunne man derimot ikke støtte kjøp av kun tyske biler. Det ville vært i strid med konkurransereglene i EU og WTO (Verdens handelsorganisasjon). Så det store spørsmålet i Tyskland som i resten av verden har det siste året dreid seg om hvordan man skal innrette økonomiske stimuleringstiltak som i størst mulig grad favoriserer egen nasjonal økonomi. Dette vil ikke endre seg med FDP i regjering.

Internasjonalt har Merkel markert seg som en tung stemme for sterkere politisk kontroll med finansinstitusjoner og storforetak, og mot fete bonusordninger og direktørlønninger. Problemet er at verden i dag huser noen finansgiganter som det internasjonale kapitalistiske systemet angivelig ikke har råd til å la gå konkurs. Feiler disse få, faller andre som korthus rundt dem. Mens finansforetakene utbetaler mesteparten av overskuddet til aksjonærene i gode år, må de reddes av skattebetalernes penger når krisen rammer. I ønsket om mer politisk kontroll er Merkel på linje med flertallet i EU.

Ett forhold hvor FDP og CDU/CSU er enige, er energipolitikken. Begge ønsker å utsette avviklingen av tyske atomkraftverk. Etter De Grønnes inntog i regjeringskontorene i 1998 vedtok den rødgrønne regjeringen å avvikle kjernekraften i Tyskland. Landets 17 atomkraftverk skulle fases ut. Dette måtte Merkel godta i 2005 for å regjere sammen med SPD. Hennes oppfatning er at atomkraft er en ren energikilde sett i et klimaperspektiv, og at den vil være viktig som en overgangsteknologi til en verden med fornybare energikilder. Egne atomkraftverk bidrar dessuten til redusert avhengighet av importert energi, som blant annet russisk gass. Både klimapolitikk og energiforsyningssikkerhet, taler slik for forlenget levetid for tyske atomkraftverk.

Hvor går tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk? 1

Forbundsdagsvalget vil neppe innebære noe grunnleggende linjeskifte i tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk, som i 60 år har vært tuftet på en effektiv multilateralisme. Tysk medlemskap i Nato og EU har vært både «ankerfeste» og «multiplikator» for tysk innflytelse og makt. Denne strategien fordrer effektive, handlekraftige institusjoner som er relevante for å løse tyske utfordringer. Velfungerende multilaterale organisasjoner er kanskje viktigere for Tyskland enn for noe annet stort europeisk land. Landets historie har nemlig vist at når det er vevd inn i internasjonale, multilaterale strukturer, lever det i fred med omverdenen. Går Tyskland alene, produserer det raskt motallianser og ustabilitet.

På den annen side vil Tyskland alltid – i kraft av sin størrelse – påvirke organisasjoner der landet er medlem på en avgjørende måte. At dette fordrer en viss fingerspitzgefühl, har Merkel vist at hun forstår. Hun har valgt å rendyrke Tysklands rolle som kompromissmaker og mekler i et Europa av store og små, søkt å bedre relasjonene til USA, gjort Tyskland mer troverdig og ansvarlig som sikkerhetspartner og etterstrebet balanse mellom interessebasert og verdiorientert politikk.
Dette har gjort at Merkel de siste fire årene har vært minst like populær ute som hjemme.

 Da hun entret den internasjonale scenen høsten 2005, møtte hun et kriserammet EU og et anstrengt transatlantisk partnerskap. Antikommunistene George Bush og den østtyske Merkel fant hverandre umiddelbart. Hun vek likevel ikke tilbake for å kritisere USAs fangeleir på Guantánamo. Hennes regjering sto dessuten fast på forgjenger Gerhard Schröders beslutning om ikke å sende tyske soldater til Irak.

Men der hvor Schröder høylydt hadde agitert mot USAs Irak-krig, med Vladimir Putin og Jacques Chirac ved sin side, og foreslo økt europeisk selvstendighet for EUs militærsamarbeid, framførte Merkel sine standpunkter på en nøktern og lavmælt måte. Hun brakte raskt tysk sikkerhetspolitikk tilbake i den atlantiske folden og forsikret at Tyskland var en lojal Nato-alliert. Problemet for et tilbakeholdent og sterkt pasifistisk Tyskland er imidlertid at allianselojalitet og multilateralisme i dag innebærer å sende tropper utenfor landets grenser enten i Nato-, FN- eller EU-operasjoner.

I dag er det bare Die Linke som motsetter seg at Tyskland på linje med andre allierte bidrar til ISAF. Men som i mange andre allierte land aner man nå en gryende debatt om Natos strategi i Afghanistan. Her står imidlertid de to nye regjeringspartnerne sammen. En forskjell er imidlertid at FDP til forskjell fra CDU ønsker en avvikling av verneplikten til fordel for profesjonalisering av et Bundeswehr (det tyske forsvaret) som i stigende grad etterspørres utenfor Tysklands grenser.

Også i EU var stemningen laber høsten 2005 etter at franskmenn og nederlendere hadde stemt ned forslaget til grunnlovstraktat og EUs stats- og regjeringssjefer hadde mislyktes i å gi unionen et nytt langtidsbudsjett. På sitt første EU-toppmøte klarte Merkel å kompromisse fram et langtidsbudsjett som både store og små EU-land kunne godta. Under et meget godt forberedt tysk EU-formannskap våren 2007 klarte tyskerne å dra i land to seire med betydning for EUs framtid. Den ene var å få EUs institusjonelle reformer tilbake på sporet.

Med hjelp av Frankrikes nyvalgte president Nicolas Sarkozy meislet Merkel her ut grunnlaget for den såkalte Lisboatraktaten. Den tysk-franske motor, som var en helt nødvendig forutsetning for opprettelsen av EF på 1950-tallet og omformingen av EF til EU på begynnelsen av 1990-tallet, fungerte på ny integrasjonsdrivende, etter flere år hvor aksen Berlin-Paris hadde provosert andre EU-land. Schröder og Chirac hadde ofte overkjørt de mindre EU-landene. Dette skapte motstand i et sterkt utvidet EU, hvor land med andre erfaringer, interesser og prioriteringer nærmest mente at aksen Berlin-Paris fungerte destabiliserende, i stedet for stabiliserende. Merkel tok opp igjen Helmut Kohls (tidligere kansler, 1982–1998) praksis med å lytte til de mindre EU-landene, og ikke minst informere om hvilke posisjoner «det store» Tyskland kom til å innta.

Hvor går tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk? 2

Den andre seieren våren 2007 var EUs klima- og energipakke. EU-landene forpliktet seg her til innen 2020 å kutte sitt samlede CO2-utslipp med 20 % i forhold til 1990-nivået og basere 20 % av sitt totale energiforbruk på fornybar energi. Pakken rommet også et mål om å redusere EUs totale energiforbruk med 20 %. Samlet sett vil EUs klima- og energipakke ha opplagte miljøgevinster.

For noen synes de sikkerhetspolitiske gevinstene enda viktigere. Ved å satse på fornybare ressurser og energiøkonomisering vil EU kunne løsne avhengighetsbåndene til Russland. Frykten for at Russland skal bruke sine energiressurser til å presse EU og/eller utvalgte EU-land politisk, har splittet EU-landene de senere år. Her har Tyskland ofte blitt beskyldt for å forfølge egne nasjonale interesser framfor felles EU-interesser. For Tyskland, som mottar 40 % av sin gass fra Russland, har energirelasjonen til Russland vært nokså uproblematisk helt siden samarbeidet startet med Willy Brandts østpolitikk på 1970-tallet. At landets europeiske partnere mistenker Berlin for å la forholdet til Russland farge sine oppfatninger av andre spørsmål, som blant annet spørsmålet om å utvide Nato med Georgia og Ukraina, er ingen hemmelighet. Det er imidlertid lite som tyder på at den nye regjeringskoalisjonen med FDP vil nedprioritere et godt, praktisk samarbeid med Russland. Til det betyr næringslivsinteresser for mye for juniorpartneren FDP.

I regjeringspartiene er det også stor lettelse å spore etter at hele 67 % av de irske velgerne stemte for Lisboatraktaten den 2. oktober og dermed omstøtte nei-et fra folkeavstemningen i 2008. I tyske øyne vil EU få økt handlekraft ved hjelp av de styringsreformer og nye voteringsregler som ligger i traktaten. Tyskland vil dessuten få økt innflytelse blant annet ved at 40–50 nye politikkområder skal avgjøres med flertall i et ministerråd hvor nye voterings-regler i større grad speiler landenes innbyggertall. Begge partier er i dag motstandere av tyrkisk EU-medlemskap, selv om FDP ikke er like kategorisk som Merkels CDU, som mener Tyrkia bør tilbys et «privilegert partnerskap».

At FDPs partiformann Guido Westerwelle som ny utenriksminister vil ha en annen stil enn forgjengeren, er opplagt. I utenrikspolitikken har diplomatisk fingerspitzgefühl, åpenhet, forutsigbarhet og evne til å mekle og inngå kompromisser stor betydning, særlig for utenriksministeren i Europas største land, geografisk plassert mellom et vest og et øst hvor manglende tillit har preget utviklingen de seinere år. Her blir det spennende å se rollefordelingen mellom en kansler som i sommer ble kåret til verdens mektigste kvinne for fjerde året på rad, og den ferske utenriksministeren fra FDP.