• Hvilke hovedkategorier kan prisvinnerne deles inn i?
• Hvordan kan vi forklare fredsprisens unike posisjon?
• Hvem kan nominere kandidater til prisen?

Fram til første verdenskrig kom mange fredsprisvinnere fra den internasjonale fredsbevegelsen. Den hadde vokst fram i Vest-Europa og USA i siste halvdel av 1800- tallet og var tuftet på kristne og humanistiske verdier karakteristiske for den vestlige middelklassen. De fleste av fredsbevegelsens medlemmer var progressive og liberale; noen få var sosialister. De ønsket å organisere fredskreftene innenfor Det internasjonale fredsbyrå og Den interparlamentariske union. Begge disse organisasjonene fikk i stand møter og kongresser med fredsspørsmål på programmet. De viktigste fredskongressene ble holdt i Haag i 1899 og 1907.

Fredsbevegelsens hovedmål var å erstatte hemmelig diplomati med bindende avtaler. Samtidig hadde den tro på at frihandel og økonomisk integrasjon ville skape samarbeid og harmoni mellom stater. Mange fredsvenner drømte også om et samlet Europa etter mønster av USA. Andre arbeidet for å styrke internasjonale rettsregler, og da særlig gjennom Folkerettsinstituttet, grunnlagt i 1873. Instituttet fikk fredsprisen som første organisasjon i 1904.

Året etter gikk utmerkelsen til en av fredsbevegelsens fremste skikkelser, den østerrikske baronessen Bertha von Suttner. Hun hadde blitt verdenskjent gjennom antikrigsromanen «Ned med våpnene» og hadde nær kontakt med Alfred Nobel. Mye taler for at von Suttner påvirket Nobel til å opprette fredsprisen.

Humanitær virksomhet er blitt høyt verdsatt av Nobelkomiteen. Ved å støtte arbeid som mildnet krigens redsler, har den ønsket å redusere noe av den bitterhet og hevnlyst som kan skape nye kriger. Grunnleggeren av Røde Kors, Henry Dunant, fikk halvparten av den første fredsprisen i 1901, og senere fikk Det Internasjonale Røde Kors utmerkelsen tre ganger.

Oppmuntre til fredsinnsats

Gang på gang har fredsprisen gått til personer som kan være forbilder og oppmuntre folk til å gjøre en innsats for svake grupper rammet av krig, nød og sult; spesielt flyktninger og krigsfanger. Folkeforbundets første høykommissær for flyktninger, Fridtjof Nansen, fikk prisen i 1923, og etter andre verdenskrig mottok FNs høykommissariat for flyktninger (UNHCR) Nobels fredspris to ganger.

Flere av de humanitære fredsprisvinnerne var motivert av kristen nestekjærlighet. Kvekernes britiske og amerikanske hjelpeorganisasjoner delte fredsprisen i 1947, og i 1958 ble den belgiske dominikanerpresten Georges Pire belønnet med prisen for sin innsats blant europeiske flyktninger. Teologen og legen Albert Schweitzer (1952) og den albanske nonnen Mor Teresa (1979) ble hyllet for å ha hjulpet fattige og syke i Afrika og India.

Men Nobelkomiteen har også hatt tro på andre sider ved det kristne brorskapsidealet. I 1930 fikk den svenske erkebiskopen Nathan Söderblom fredsprisen for å ha fremmet samarbeid mellom ulike trosretninger innenfor kristenheten, og i 1946 mottok amerikaneren John Mott utmerkelsen for å ha styrket forbindelsen mellom ungdom fra forskjellige land innenfor den kristne ungdomsorganisasjonen KFUM.

Nedrustningsarbeid

Det er først i etterkrigstiden vi finner flest prisvinnere som ble belønnet for nedrustningsarbeid. Hovedårsaken til det er atomkappløpet og forståelsen av kjernevåpnenes ødeleggende virkning. Philip Noel Baker (1959), Linus Pauling (1962), Alva Myrdal (1982), Alfonso Robles (1982), Leger mot atomkrig (1985), Joseph Rotblat og Pugwash (1995) advarte alle mot atomfaren. Flere av dem var også tilhengere av å få til avtaler om atomfrie soner som kunne bidra til å forhindre at stadig flere stater skaffet seg moderne masseødeleggelsesvåpen.

Samme siktemål hadde den delte fredsprisen til Det internasjonale atombyrået (IAEA) og organisasjonens generalsekretær Mohamed ElBaradei i 2005. Men også kamp for å utrydde «hverdagsvåpen» er blitt sett på som fredsskapende. I 1997 gikk Nobels fredspris til Den internasjonale kampanjen for forbud mot landminer (ICBL) og kampanjelederen Jody Williams.

Internasjonalt mellomstatlig samarbeid

Ønsket om å fremme organisert samarbeid mellom stater har vært et hovedmotiv bak mange beslutninger i Nobelkomiteen. Det har særlig kommet til uttrykk gjennom alle prisene til personer og organisasjoner som kan knyttes til Folkeforbundet og De forente nasjoner (FN). To amerikanere som sto sentralt i opprettelsen av de to verdensorganisasjonene, ble prisvinnere: president Woodrow Wilson (1919) og tidligere utenriksminister Cordell Hull (1945). Ved fredsprisens hundreårsjubileum i 2001 ble utmerkelsen delt mellom FN og organisasjonens generalsekretær Kofi Annan.

Menneskerettighetene

Den tyske sosialisten og pasifisten Carl von Ossietzky var den første fredsprisvinneren som ble belønnet for sin kamp for ytringsfrihet, rettssikkerhet og toleranse. Selv om tildelingen i 1936 ikke kunne redde Ossietzky fra nazistenes jerngrep, var den en modig markering rettet mot et diktatur. Først i 1961 gikk Nobelkomiteen i utvetydige ordelag inn for å styrke menneskerettighetene, og den begynte for alvor å ta parti for opposisjonelle som benyttet seg av ikke-voldelige midler. Da ble Albert Lutuli fredsprisvinner for å ha ledet kampen mot det rasistiske apartheidstyret i Sør-Afrika. Tre år senere ble den svarte baptistpresten Martin Luther King jr. hyllet for å ha aksjonert for borgerrettighetene til den svarte befolkningen i USA.

Hovedmannen bak FNs menneskerettighetserklæring, franskmannen René Cassin, mottok Nobelkomiteens anerkjennelse ved erklæringens tyveårsjubileum i 1968, og i 1974 samlet den seg om iren Sean MacBride. Han hadde stått sentralt under utarbeidelsen av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og var en av stifterne av Amnesty International, organisasjonen for samvittighetsfanger, som fikk fredsprisen i 1977.

 Press mot autoritære regimer

Menneskerettighetsprisene bidro i flere tilfelle til å øke det internasjonale presset mot autoritære regimer. Det sovjetdominerte kommuniststyret i Øst-Europa ble kraftig utfordret av fredsprisen til den frittalende russiske atomfysikeren Andrej Sakharov i 1975. Det samme skjedde i 1983, da fagforeningslederen Lech Walesa ble rost av Nobelkomiteen for å ha samlet polske arbeidere til kamp for økonomiske og demokratiske reformer. Før dette hadde militærjuntaen som styrte Argentina i slutten av 1970-årene, møtt skarp kritikk for å ha tatt livet av over 20 000 opposisjonelle. Disse overgrepene ble fordømt da den kristne ikke-voldsforkjemperen Pérez Esquivel ble fredsprisvinner i 1980.

Også lederen for Den nasjonale liga for demokrati i Burma, Aung San Suu Kyi, fikk hjelp av fredsprisen for 1991 i sin våpenløse kamp mot det brutale militærstyret i hjemlandet. Men striden ble langvarig. Fremdeles sitter de korrupte burmesiske generalene ved makten, Suu Kui holdes fanget, og partiet hennes er forbudt.

Rette søkelyset mot

I noen tilfeller har Nobels fredspris bidratt til å sette konflikter høyere på den internasjonale dagsordenen. Folkerepublikken Kinas undertrykkelse av minoriteter kom i fokus ved at Tibets religiøse overhode Dalai Lama mottok fredsprisen i 1989. Tre år senere ga Nobelkomiteen sin støtte til rettighetskampen til verdens urbefolkninger, da Rigoberta Menchú fra Guatemala kom til Oslo for å motta fredsprisen.

I 1996 ble Indonesias okkupasjon av Øst-Timor trukket ut av glemselen ved at Nobelkomiteens valg falt på de østtimoresiske frigjøringslederne José Ramos-Horta og Carlos Belo. Ifølge Ramos-Horta var disse prisene et vesentlig bidrag til at Øst-Timor oppnådde full nasjonal selvstendighet rundt århundreskiftet.

Også til statsledere

Ved en rekke anledninger har Nobelkomiteen verdsatt fredsarbeid utført av statsledere. I 1920-årene ble politikere fra Tyskland, Frankrike, Storbritannia og USA hedret for å ha fått i stand forsoningsavtaler etter første verdenskrig. Senere la den kalde krigen en ramme for flere statsmannspriser. USAs tidligere utenriksminister George Marshall fikk fredsprisen i 1953 for å ha organisert Marshallhjelpen til gjenoppbygging av Vest-Europa.

Den tyske forbundskansleren Willy Brandt ble belønnet med prisen i 1971, etter å ha åpnet dialog med Sovjetunionen, anerkjent Øst-Tyskland og akseptert Polens grenser. Sovjetlederen Mikhail Gorbatsjov fikk æren for å ha avblåst hovedkonflikten mellom USA og Sovjetunionen i 1990, mens Sør-Koreas president Kim Dae-jung mottok fredsprisen ti år senere for å ha prøvd å avslutte den kalde krigen på den koreanske halvøya.

Påvirke fredsforhandlinger

Nobelkomiteen har i flere tilfeller ønsket å stimulere pågående fredsforhandlinger med håp om at fredsprisens prestisje kan føre gamle fiender nærmere hverandre og gjøre dem mer innstilt på å inngå kompromisser og respektere inngåtte fredsavtaler. Utdelinger av denne typen har skapt de største motsetningene i komiteen. I 1973 gikk to medlemmer for første gang av i protest. De nektet å stå ansvarlig for fredsprisen til den amerikanske utenriksministeren Henry Kissinger, som hadde inngått en avtale om våpenhvile i Vietnam. Den siste utmeldingen kom i 1994. Da trakk et medlem seg fordi PLO-leder Yasser Arafat delte fredsprisen med israelerne Yitzak Rabin og Shimon Peres. Etter komitemedlemmets mening var det skandaløst å velge Arafat, som han mente var en terrorist.

Blant de mest vellykte forsoningsprisene var utmerkelsene til president Willem de Klerk og frigjøringslederen Nelson Mandela (1993) og til de nordirske politikerne David Trimble og John Hume (1998). De to første avviklet det forhatte, rasistiske apartheid-styret i Sør-Afrika, mens de to siste undertegnet en fredsavtale som gjorde slutt på den bitre striden mellom katolikker og protestanter i Nord-Irland.

Miljø og sikkerhet

Nobelkomiteen har flere ganger pekt på nødvendigheten av å beskytte menneskehetens ressurstilgang og livsmiljø for å sikre en fredelig utvikling. I 1949 fikk briten John Boyd Orr fredsprisen som den første generaldirektøren i FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk. I 1970 vant amerikaneren Norman Borlaug for å ha dyrket fram en ny type hvete som gav mat til flere. «Den grønne revolusjon» ble et begrep.

Med tildelingene til tibetaneren Dalai Lama (1989) og kenyanske Wangari Maathai (2004) ga Nobelkomiteen fredsprisen en økologisk dimensjon. Dette ble understreket nok en gang i 2007, da amerikaneren Al Gore og FNs klimapanel (IPCC) delte fredsprisen for sin innsats mot global oppvarming. Men 2007- prisen var også et signal om at politikere må ta større hensyn til vitenskapelige resultater når de fatter sine beslutninger.

Brobygging og fredsprisens styrke

 Brobygging 
 Etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001 ønsket Nobelkomiteen å bygge bro mellom Vesten og den islamske verden. Den iranske menneskerettighetsaktivisten Shirin Ebadi (2003), den egyptiske generalsekretæren for Det internasjonale atomenergibyrået (2005) Muhammad El Baradei og «mikrokredittens far» Muhammad Yunus fra Bangladesh var alle vestorienterte muslimer opptatt av dialog og samarbeid.
 

Fredsprisens styrke
En hovedårsak til at Nobels fredspris har opparbeidet seg så stor internasjonal anseelse henger sammen med at den tilhører en familie av andre nobelpriser som blir delt ut av svenske institusjoner (de andre prisene: fysikk, kjemi, medisin og litteratur). De har alle høy prestisje. I tillegg har Nobelkomiteen utvidet fredsbegrepet i takt med den internasjonale utviklingen og har i hovedsak gjort kloke valg. Det økende fokuset på menneskerettigheter er ett eksempel på denne utviklingen. Et annet finner vi i tildelingen til Muhammad Yunus. I begrunnelsen for den legger komiteen vekt på fattigdomsbekjempelse som konfliktdempende og fredsfremmende: «Varig fred kan ikkje skapast utan at store folkegrupper finn vegar til å bryta ut av fattigdom.» Kvinnerettingen bak denne tildelingen (mikrokreditt til kvinner) er en annen side ved et utvidet fredsbegrep. 

Videre har innslaget av stadig flere prisvinnere fra andre verdensdeler enn Europa har gitt prisen en tydeligere global karakter. Fordi flere priser har vært kontroversielle og har provosert udemokratiske makthavere, har oppmerksomheten fra media steget; en interesse som er blitt holdt ved like av god markedsføring. Utover i 1990-årene har særlig Nobels fredspriskonsert betydd mye for å befeste prisens internasjonale posisjon.

I årene som kommer, vil fredsprisens omdømme være avhengig av om Nobelkomiteen makter å finne fram til nye kategorier av vinnere som blir akseptert i vide kretser. Kanskje er det på tide at Stortinget velger medlemmer av Nobelkomiteen som ikke er norske? Det kan tilføre komiteen nye perspektiver og impulser og være med å forhindre at den blir oppfattet som et redskap for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Nobels Fredssenter