• Hva har skjedd i Fujimori-saken?
• Hvorfor er det viktig for et land å stille for retten folk som har stått bak omfattende brudd på menneskerettighetene, især eks-statsledere?
• Hvorfor er det så viktig at slike rettsoppgjør følger rettsstatlige prinsipper?

Høyesterett i Chile godkjente den 21. september 2007 en begjæring fra myndighetene i Peru om å få utlevert tidligere president Alberto Fujimori. Han er anklaget for grove og omfattende menneskerettighetsbrudd og korrupsjon. Utover det oppsiktsvekkende ved at en tidligere president blir utlevert for å bli stilt for retten i eget land, har avgjørelsen og rettssakene som fulgte, fått liten oppmerksomhet i andre deler av verden. Til tross for de rettslige og politiske implikasjonene som utleveringen får for nasjonalt og internasjonalt arbeid for rettsoppgjør og forsoning, har saken fått liten mediedekning.

Bakgrunn

Historien om Alberto Fujimori rommer flere kapitler. Handlingene har utspilt seg i Peru, Japan, Chile – og nå igjen i Peru. Fujimori var president i perioden 1990–2000. Da han tiltrådte, tok han over et land som var økonomisk ruinert og i krig med den maoistiske geriljagruppen Lysende sti. Fujimori førte en liberal økonomisk politikk og fikk økonomien under kontroll. Samtidig iverksatte han en omfattende strategi for å bekjempe geriljaen og med bruk av både lovlige og ulovlige midler.

De sosiale omkostningene lot ikke vente på seg – i form av økende fattigdom, arbeidsledighet, systematisk innskrenking av sivile rettigheter og brudd på menneskerettigheter. I 1992 oppløste Fujimori nasjonalforsamlingen, med den begrunnelse at politikerne sto i veien for nødvendige reformer. Likevel fikk Fujimori bred støtte for sin politikk og ble gjenvalgt i 1995. Dessverre for landet misbrukte han denne tilliten til fordel for sin egen politiske agenda og personlig berikelse. Korrupsjon og overgrep mot reelle så vel som innbilte politiske motstandere ble etter hvert hverdagskost. Politisk makt og fordelene som fulgte med den, ble stadig mer konsentrert omkring presidenten og hans rådgivere: De økte kontrollen over media, næringslivet, rettsvesenet og viktig offentlige institusjoner. Målet var å gjøre slutt på enhver form for opposisjon.

Etter ti år med Fujimori ved statsroret var situasjonen i 2000 radikalt endret. Misnøyen og protestene mot hans stadig mer egenmektige styre toppet seg ved president- og nasjonalforsam lingsvalget samme år. Fujimori stilte da som kandidat for tredje gang til tross for at dette var grunnlovsstridig. Dessuten ble det påvist valgfusk i Fujimoris favør under valgprosessen, uten at valgmyndighetene (utnevnt av presidenten) foretok seg noe som helst. Hundrevis av videoopptak som dokumenterte korrupsjon blant toppledere i media, næringsliv og forvaltning ble da offentliggjort.

Opptakene var gjort av presidentens personlige rådgiver og lederen av etterretningstjenesten, Vladimiro Montesinos, som selv deltok foran kamera. Skandalen var et faktum, til tross for et (ulovlig) forsøk på å beslaglegge videomaterialet. Regimet gikk i oppløsning få dager etter, og Fujimori skrev ut nyvalg. Dette ble imidlertid aldri gjennomført. Fujimori dro utenlands, frasa seg presidentembetet og søkte asyl i Japan, hvor hans foreldre i sin tid utvandret fra.

Utleveringen

Fram til november 2005 forsøkte peruanske myndigheter forgjeves å få Japan til å utlevere Fujimori for å stille ham for retten tiltalt for et titalls anklager om korrupsjon og brudd på menneskerettighetene. Forsøkene på å få ham utlevert har vært en kilde til mange diskusjoner blant jurister og eksperter i folkerett på begge sider av Stillehavet. Saken ble ikke enklere av at Fujimori hadde dobbelt statsborgerskap: peruansk og japansk. Ifølge egen lovgivning var Japan forhindret fra å utlevere en av sine egne statsborgere til et annet land.

Så dukket Fujimori overraskende opp i Chiles hovedstad, Santiago. Spekulasjoner oppsto da om Fujimori ville stille til valg i presidentvalget i Peru i 2006. Dette viste seg å være juridisk umulig. Peruansk lov tillater ikke registrering av valgkandidater som har uoppgjorte straffesaker – slik tilfellet var for Fujimori. Etter anmodning fra Peru, og i påvente av en formell begjæring om utlevering, arresterte chilenske myndigheter den forhenværende presidenten. Dette markerte starten på to parallelle prosesser.

•  Den ene omhandlet Fujimoris mulige politiske «comeback».
•  Den andre, som artikkelen er konsentrert om, beveger seg på et mer overordnet internasjonalt plan og handler om utleveringsspørsmål.

Saken om utlevering av Fujimori har vært meget utfordrende politisk, juridisk og etisk.

Politisk utfordrende

Politisk måtte chilenske myndigheter ved flere anledninger påpeke at rettsvesenet er en uavhengig statsmakt, og at det på ingen måte burde utsettes for politisk press. Skillet mellom politiske interesser og respekt for rettsvesenets selvstendighet tas som en selvfølge i moderne stater. I Latin-Amerika er dette ennå ikke tilfellet, selv om utviklingen går i riktig retning.

Under tidligere autoritære og militære regimer dominerte politisk makt over nasjonale domstoler, både når det gjelder innholdet i avgjørelsene som ble tatt og domstolenes sammensetning. I Chile, under general Pinochets diktatur, måtte rettsvesenet eksempelvis tilpasse seg militærets interesser for å overleve som «selvstendig» statsmakt. Ringvirkningene av Pinochet-saken fra 1998–2000 har riktignok styrket chilenernes engasjement i menneskerettighetssaker, men arven fra fortiden kan fortsatt spores i rettsvesenet.

Flere observatører og menneskerettighetsorganisasjoner har uttrykt uro over at Pinochet-vennlige dommere var engasjert i domstolen som skulle behandle Fujimori-saken i første instans. Samtidig kunne man ikke overse at rettsvesenet hadde gjennomgått omfattende reformer på 1990-tallet, og at en ny generasjon av dommere var seg langt mer bevisst sin rolle i å befeste rettsstaten. Politiske aktører både i Peru og Chile uttalte seg – naturlig nok – i den ene og den andre retning, noe som skapte turbulens ved en rekke anledninger. Prosessen har derfor vært krevende i begge land.

Juridisk utfordrende

Også juridisk har spørsmålet om utlevering av Fujimori hatt stor betydning. Som menneskerettighetsorganisasjonen Human Rights Watch påpeker, er dette første gang i verden vi ser at en nasjonal domstol beslutter å utlevere en tidligere statsleder til opprinnelseslandet for å bli stilt for retten der. Tidligere har enkelte land riktignok utlevert tiltalte statsledere til internasjonale domstoler. Dette var tilfelle for Slobodan Milosevic, Charles Taylor og Jean Kambanda, tiltalt for overgrep begått i hhv. det tidligere Jugoslavia, Sierra Leone og Rwanda. I disse sakene var det en internasjonal (eller internasjonalisert) domstol som tok ut tiltale, mens de ulike regjeringene tok den politiske avgjørelsen om utlevering. 

I Pinochet-saken var det britiske domstoler som besluttet at general Pinochet skulle utleveres til Spania. Spania ønsket å stille ham for retten tiltalt for drap på spanske borgere i Chile, mens han var statsleder i Chile. Utleveringen til Spania ble imidlertid aldri gjennomført da den britiske regjeringen grep inn og erklærte generalen ute av stand til å møte i retten av helsemessige grunner. Pinochet kunne da returnere til Chile og unngå rettsforfølgelse i Spania.

I tilfellet Fujimori er begjæring om utlevering framsatt av peruanske påtalemyndigheter og avgjørelsen tatt av chilensk høyesterett – ikke av president Bachelets regjering. Både begjæring om utlevering og sluttavgjørelse er altså foretatt av nasjonale rettsorganer. Dette er et viktig skritt i retning av rettsstat og kan danne presedens for liknende saker i framtiden.

I ettertid kan avgjørelsen om utlevering – eller rettere sagt: prosessen – virke som en juridisk «silingsmekanisme» for den tiltalte. Flere av tiltalepunktene er blitt frafalt. I et intervju dagen etter at utleveringen ble kunngjort, sa Fujimori at prosessen har bidratt til å redusere antall anklager mot ham fra 60 til 7 og at dette var en bevisst strategi fra hans side. Ved å la en domstol i et annet land enn Peru gjennomgå anklagene mot ham kunne han tilbakevise disse (eller i hvert fall de fleste) for deretter å returnere til Peru. Strategien har vist seg vellykket.

Da peruanske myndigheter søkte om å få Fujimori utlevert fra Chile, var intensjonen å kunne dokumentere over 20 anklagepunkter innenfor en lovpålagt tidsfrist. De klarte imidlertid bare å presentere 13 godt dokumenterte punkter før fristen gikk ut. I sin behandling av denne saken har høyesterett i Chile altså funnet at bare 7 av de 13 anklagepunktene gir tilstrekkelig grunnlag for utlevering. I praksis betyr det at Fujimori kan rettsforfølges i Peru bare for disse 7 sakene. De utgjøres av to punkter for menneskerettighetsbrudd og fem for korrupsjon og maktmisbruk. Dette anser Fujimori som en utvikling i hans favør, selv om han innrømmer at antallet er høyere enn han hadde fryktet. Hans overordnete mål – å redusere antall anklager mot seg så langt råd er – er imidlertid oppnådd. Dermed har han også fått anledning til å vende tilbake til Peru under langt bedre vilkår enn det lå an til da utleveringsprosessen begynte. Peruanske myndigheter vurderer nå å be chilensk høyesterett om å utvide rammen til å inkludere flere forhold for brudd på menneskerettighetene.

Dette konkrete eksemplet indikerer at diktatorer og andre som er siktet for brudd på menneskerettighetene, vil legge langt mer vekt på utleveringsavtaler og nasjonal utleveringslovgivning når de heretter legger fluktplaner og vurderer reisemål. Det gjenstår mye før utleveringsavtaler mellom stater – både regionale og globale avtaler – er så samordnet at man kan unngå mulige systemhull til fordel for den siktede.

På den annen side er det påtalemyndighetene i det landet som ber om utlevering, som bærer bevisbyrden. Det er deres ansvar å bygge opp saker som underbygger anklagene. Påtalemyndigheten i Peru lyktes i sin strategi siden hovedmålet var å få Fujimori utlevert. Men de fikk ikke medhold i chilenske domstoler på alle anklagepunktene.

Etisk utfordrende

I tillegg til det rent rettslige har Fujimoris opphold i Chile – og Perus kamp for utlevering – minnet chilenere flest om landets egen fortid og prosessen rundt Pinochet. Utleveringen ble avgjort først etter behandling i andre rettsinstans. Den første instansens (i juli i 2007) kjennelse gikk imot utlevering. Mange, både i og utenfor Chile, lurte på hvordan en chilensk domstol kunne gå imot utlevering av en autoritær og korrupt leder, når landet selv aldri fikk anledning til å stille Pinochet for retten. En stor del av befolkningen i Chile hadde jo ønsket nettopp det, å se rettferdighet i eget land.

Chile har sett to sannhetskommisjoner og et av de mest omfattende oppreisningsprogrammer i verden for ofre for menneskerettighetsbrudd. Likevel er det mange ofre i Chile som fortsatt ønsker å se overgriperne stilt til ansvar og straffet for sine ugjerninger. Dette vises blant annet i det økende antall menneskerettighetssaker som er blitt fremmet de siste årene. Det tyder også på at sannhet, rettferdighet og oppreisning er nær forbundet i forsoningsprosesser, og at alle tre – før eller siden – må fullføres.

Kjennelsen om ikke å utlevere ble anket til høyesterett umiddelbart og resulterte altså i at Fujimori ble utlevert til Peru i september 2007. Chile har dermed gitt sitt bidrag i kampen mot straffrihet i Latin-Amerika.

Rettssakene

Siden utleveringen har det vært Perus tur til å vise at rettsvesenet klarer å handle selvstendig og fritt fra politisk innblanding – en rettsstat verdig. Rettssakene mot Fujimori er på mange måter en test for peruanske domstoler. De må vise vilje og evne til å respektere og garantere rettssikkerhet, selv for tiltalte som – i likhet med Fujimori – ikke selv har vært plagsomt opptatt av den slags. I likhet med chilenerne framhever også peruanerne rettsvesenets selvstendighet for å sikre en ryddig og åpen prosess.

Rettssakene mot Fujimori for grove menneskerettighetsbrudd startet 10. desember 2007. I forkant av prosessene ble især sammensetnin- gen av domstolen viet stor oppmerksomhet. Sakene tas opp i den spesielle straffedomstolen i Perus høyesterett. Domstolens medlemmer er godt kjent og respektert for sin faglige innsikt og moralske integritet. I en rettssak som har så mange politiske over- og undertoner som denne, var det viktig å sikre domstolens legitimitet og autoritet ved å velge representanter med en kompetanse som ikke kunne bestrides.

Den første dommen over Fujimori har allerede falt. Den omfattet maktmisbruken i forbindelse med ransaking av hjemmet til Fujimoris tidligere rådgiver, Vladimiro Montesino, i 2000. Her var målet åpenbart å inndra og ødelegge bevismateriale mot Fujimori selv. Avhør og vitneutsagn i denne saken fant sted like etter utleveringen av Fujimori, og rettens kjennelse forelå i desember. Fujimori, som ble idømt en fengselsstraff på seks år og sivil erstatningsplikt, har anket avgjørelsen.

De mest alvorlige anklagene mot Fujimori er knyttet til to saker om menneskerettighetsbrudd, ofte referert til som La Cantuta–Barrios Altos-saken (henholdsvis en forstad og en bydel i Lima), og Sótanos SIE.

•  Den første omhandler 25 personer, inkludert et åtte år gammelt barn. Alle drept eller «forsvunnet» i november 1991 og i juli 1992, i regi av den halvmilitære Colinagruppen.
•  Den andre saken omhandler flere tilfeller av ulovlig arrestasjon, kidnapping og tortur ved hovedkvarteret til hærens etterretningstjeneste.

 Disse sakene behandles nå som én samlet rettsprosess siden alle dreier seg om brudd på menneskerettigheter. Ifølge påtalemyndighetene er Fujimori direkte ansvarlig for disse overgrepene. Anklagen viser til gjeldende nasjonal sikkerhetspolitikk, som tillot å danne halvmilitære grupper for «å utrydde» geriljamedlemmer. Påstanden er at Fujimori visste om Colina-gruppens eksistens, godkjente dens metoder og viste liten eller ingen vilje til å stoppe gruppen, til tross for at det sto i hans makt.
 Inntil nylig fantes det ingen konkrete bevis, dokumenter eller vitneutsagn som kan bekrefte at Fujimori beordret illgjerningene i La Cantuta, Barrios Altos og SIE.

Flere tidligere medlemmer av Colina-gruppen er blitt avhørt siden slutten av januar 2008. Gjennom disse avhørene er påtalemyndighetenes påstand blitt styrket: Overgrepene ble innrapportert til Fujimori, som hadde full kjennskap til dem og sågar godkjente dem. Fujimoris forsvarere hevder på sin side at Colina-gruppen ble dannet av hæren i all hemmelighet. Presidenten verken kjente til eller tillot noe av deres grusomheter. Han kunne ikke stoppe noe han ikke visste om, hevder de.

Det foregår for tiden en livlig diskusjon om skyldspørsmål både i og utenfor rettssalen. Allerede i 2001–2003 hadde den tidligere Sannhets- og forsoningskommisjonen i Peru (CVR) samlet bevis for at det fantes en direkte kobling mellom Colina-gruppen og Fujimori. Kommisjonen ble sterkt kritisert av Fujimoris tilhengere, som forsøkte å undergrave dens legitimitet. Mens påtalemyndigheten i dag bl.a. tar utgangspunkt i CVRs arbeid – og oppnevner kommisjonens medlemmer som sakkyndige, betviler motstanderne selve Sannhetskommisjonens rapport og dens konklusjoner. Noe av det mest oppsiktsvekkende med kommisjonens rapport var at rapportens tall på drepte og forsvunne i den peruanske interne konflikten (borgerkrigen) er 69 000 mennesker – nesten tre ganger flere enn de 25 000 man var blitt «vant» til å operere med. De fleste ofrene var bønder i Andesfjellene, som lenge har vært diskriminert både sosialt, økonomisk og politisk.

Rapporten slo fast at de fleste tilfellene av overgrep og brudd på menneskerettigheter fant sted i en bestemt region av landet og fram til 1985. I denne perioden ble bondebefolkningen utsatt for overgrep, kidnappinger, henrettelser og tvungen flytting – både fra Lysende sti og militære styrker som skulle bekjempe geriljaen. Studenter, lærere og fagforeningsledere ble også mål for trusler, arrestasjoner og trakassering. Likevel ytte bondeorganisasjoner sterk motstand mot geriljaen, og den væpnede konflikten forflyttet seg i løpet av 1980-tallet.

På 1990-tallet var det de store byene som var mål for geriljaangrep. Kampen mot geriljaen tok en mer selektiv vending (valgte sine mål med større omhu) under Fujimori, men det betydde ikke slutt på overgrep mot sivilbefolkningen. La Cantuta–Barrios Altos-saken er bare ett av mange eksempler på det.

Rettssakene mot Fujimori handler altså om mye mer enn individuelt ansvar – politisk og rettslig. I siste instans er dette en arena hvor nasjonal historie utformes. Blir Fujimori dømt for brudd på menneskerettighetene, er det første gang i landets historie at en president blir stilt for retten og straffet for noe som for bare noen tiår siden hadde blitt sett gjennom fingrene med. Dét tyder godt for rettsstatens framtid i Peru.