• Hva betyr globalisering?
• Hva er årsakene til globalisering?
• Hva er konsekvensene av globalisering?
• Hvem taper og hvem vinner på globalisering?

Globaliseringen – som bidrar til at handel, økonomisk samarbeid og transport av kapital og informasjon blir enklere og billigere – har pågått i lang tid. Den er et resultat både av teknologiske framskritt og av politiske valg.

Teknologiske nyvinninger har gjort transport og informasjonsutveksling billigere og enklere. Dampskipene effektiviserte sjøtransporten kraftig på slutten av 1800-tallet. Jernbanen revolusjonerte transportsektoren i mange europeiske land på samme tid. Det ble lagt en telegrafkabel fra Europa til USA i 1866 som gjorde det mulig raskt å sende informasjon mellom de to kontinentene. I 2008 kan vi få informasjon om det meste overalt i verden på et øyeblikk via internett.

 Politiske beslutninger har i noen perioder påskyndet og i andre perioder bremset globaliseringen. Det er reguleringer på kapitalbevegelser mellom land. Det er regler for hvordan bedrifter kan investere i andre land. Avgifter legges på eksport eller på import (toll). Innvandring til mange land reguleres strengt. Men som en generell trend har politiske beslutninger bidratt til å påskynde globaliseringen.

Gjennom de siste tiårene har myndighetene i mange land redusert hindrene for handel med varer, tjenester og kapital. Land liberaliserer handelen både på eget initiativ og i samarbeid med andre land. Det skjer gjennom avtaler i internasjonale organisasjoner – regionale så vel som globale – eller mellom grupper av land.

Likere økonomiske systemer

Det har også funnet sted en omfattende globalisering fordi de aller fleste landene i verden har innført varianter av kapitalisme og markedsøkonomi. Likere økonomiske systemer har redusert stengslene. Inntil ca. 1990 var en rekke land styrt av kommunistiske regimer. Der hadde staten større innflytelse over den økonomiske utviklingen enn i markedsøkonomier. Staten bestemte over investeringer, produksjon og handel. I markedsøkonomier er det oftest bedrifter og personer som driver investeringer og produksjon, mens statene lager rammer og regler for hvordan dette skal skje. På ulike måter var de kommunistiske landene mindre integrert i verdensøkonomien enn kapitalistiske land.

 

 
 
 
 
 
 
 
 

Toll på import

Toll på import har vært vanlig i lang tid. Slike tollavgifter brukes for to hovedformål:

•  for å skaffe staten inntekter. I dag er dette viktigst for fattige land siden skattesystemer (både for personer og bedrifter) er dårlig utviklet der.
•  for å beskytte innenlandsk produksjon mot konkurranse fra importerte varer. De fleste land i verden bruker toll for å beskytte eget næringsliv.

Norge og flere rike land har i første rekke høye tollsatser på jordbruksvarer. Fattige land beskytter oftest sin industriproduksjon; de har vanligvis en svak industrisektor. For å støtte og bygge opp industriproduksjonen legges det toll på importerte industrivarer.

For å beskytte innenlandsk jordbruk legger mange rike land (også Norge) høye tollsatser på import av mat. Tollsatsen på import av oksekjøtt til Norge er 115 kroner per kilo. I dag betyr dette at norske bønder er garantert minst 115 kroner per kilo oksekjøtt uten konkurranse fra utenlandske varer.

Det er avtaler mellom land i verden om hvordan og i hvilken grad toll kan brukes. Norge er medlem i EØS-samarbeidet som regulerer bruken av toll og andre handelshindringer mellom de fleste landene i Europa. Norge er dessuten medlem i Verdens handelsorganisasjon, WTO, som også arbeider for å redusere handelshinder mellom landene.

Også hindrene for investeringer over landegrensene er blitt redusert. Nå er det enklere og billigere å gjøre investeringer i andre land. Som for handel har både den teknologiske utviklingen og politiske forhold bidratt til det. Gjennom en vanlig nettbank kan aksjespekulanter kjøpe aksjer i de fleste land.

Konsekvenser av globalisering

Et iøynefallende trekk ved globalisering er at landene handler mer med hverandre enn før, og den økte handelen omfatter alle inntektsklasser. Figur 1 viser internasjonal handel (eksport pluss import) som andel av landenes totale inntekt (brutto nasjonalprodukt) mellom 1970 og 2004. Høyinntektsland har ikke en like sterk økning i handelen med utlandet som andre land. En grunn til dette kan være at høy inntekt øker etterspørselen etter tjenester. Tjenester (frisører, restaurantbesøk, kultur og underholdning osv) blir i større grad produsert innenlands enn varer (klær og sko, mp3-spillere, osv). I perioden fra 1970 til 2004 ble Norge et svært rikt land. For Norges del har handel med utlandet som andel av BNP gått litt ned.

Som med handel har også investeringer på tvers av landegrenser økt kraftig. Det er blitt vanligere at utlendinger eier aksjer eller hele produksjonsselskap i andre land.

Økt handel og økte investeringer mellom land gjør landene mer avhengige av hverandre. De blir mer avhengige av å få solgt sine produkter på utenlandske markeder. Det er både positivt og negativt. Vi får tilgang til mer teknologi, flere varer og større markeder. Samtidig kan endringer i andre lands markeder raskt bety endringer for oss. Da det oppsto problemer i det amerikanske boligmarkedet utover i 2007, fikk dette konsekvenser også i amerikanske finansmarkeder. I neste omgang tapte også norske kommuner høsten 2007 på store investeringer de hadde gjort i amerikanske finansmarkeder gjennom selskapet Terra.

Hvor skal det produseres?

Det aller meste av klær som kjøpes i Norge, blir produsert i Asia og for en stor del i Kina. Slik har det ikke alltid vært. Norge hadde i en periode selv en stor tekstilindustri. Over tid økte importen av klær, først fra andre europeiske land og deretter fra Asia. Noen EU-land har fremdeles en omfattende tekstilindustri. Det gjelder Portugal og Spania, men også nye medlemsland som Romania og Bulgaria. EUlandene har hatt høyere toll og mer beskyttelse av sin tekstilindustri enn Norge.

Utviklingen for tekstilindustrien er illustrerende for globaliseringen: Tekstilindustrien er arbeidskraftintensiv. Det brukes relativt mye arbeidskraft til å produsere klær i forhold til andre varer. Derfor blir det lønnsomt å flytte produksjonen av klær til land der lønnsnivået er lavt. Men det betyr at tekstilindustrien og mye annen arbeidskraftintensiv industri legger ned i land der arbeidskraft er dyrere. Økende lønnsinntekt i et land (se figur 2) er derfor en årsak til at produksjon legges ned der og erstattes med import. Omstillinger i arbeidslivet og nedlegging av industribedrifter kan bety at folk mister jobb og inntekt. Mens tekstilarbeidere taper på dette, vil folk ellers tjene på at klesprisene går ned.

Lønnsnivået i Norge har steget i hele den perioden figur 2 omhandler. Utviklingen i prisene er gitt ved indekser (sammensatte mål). Figuren er laget slik at tallene er satt lik 100 i 1998. Prisene for alle varer (totalindeksen) hadde økt til 117 i 2006. Lønnsnivået har steget mer enn prisene. Det betyr at reallønna har økt. Dette er en årsak til at noen typer produksjon ikke lenger er lønnsomt å drive i Norge.

Totalindeksen gjelder for alle varer og tjenester og viser derfor et gjennomsnitt av prisutviklingen for mange varer. Noen varer steg mer i pris. Prisene for klær falt derimot kraftig. Som nevnt blir det meste av klær og tekstiler som kjøpes i Norge importert fra Asia, og spesielt Kina. I 2006 var indeksen for klær 68,2. Det betyr at klær kostet (100-68,2=) 31,8 prosent mindre enn i 1998!

Muligheter

Globalisering åpner mange muligheter. Det blir enklere og billigere å kjøpe varer fra alle verdenshjørner. Varespekteret blir større. Det blir dessuten mulig å ta i bruk teknologi som er utviklet i andre land, kanskje av verdens beste hoder. De fleste som leser denne artikkelen, har en mobiltelefon. Den er kanskje produsert i Kina eller i Sverige. Du kan sende en sms til Afrika eller til India.

Samtidig med at globaliseringen pågår er de fleste land i verden blitt rikere. Den økte rikdommen er delvis en konsekvens av globaliseringen. De fleste økonomer er enige om at handel med andre land kan bidra til økonomisk vekst. Utviklingen i inntekt og produksjon i verden er beskrevet i figur 3.I beregningene bak figur 3  er det tatt hensyn til at priser og kostnader er forskjellige i ulike land.

Tallene er også slik at de kan sammenliknes over tid. Det betyr at det er tatt hensyn til at prisene endres over tid. Figur 3 viser at verdens totale produksjon og inntekt har økt – at bruttonasjonalproduktet per innbygger har økt. Inntektene har økt for alle de fire gruppene av land, men mest for de rikeste landene. Norges inntekter har økt kraftig. Også for de fattigste landene har inntektene økt, men på langt nær så mye som for de rike landene. Likevel er den prosentvise veksten ganske lik. Derfor har forholdet mellom inntektene til gruppen av lavinntektsland og høyinntektsland vært forholdsvis stabilt. I 1975 var gjennomsnittsinntekten i land med lav inntekt om lag 7 prosent av inntektene per innbygger i landene med høy inntekt. I 2005 var den 7,5 prosent.

Globalisering innebærer derfor ikke bare at handel med varer eller tjenester kan skje enklere og billigere enn før. Den har også bidratt til bedre levekår for mange mennesker. Det gjelder både i rike og fattige land. Samtidig innebærer globalisering at informasjon blir lettere tilgjengelig – både i rike og fattige land. Med tilgang til mer og bedre informasjon blir det mulig for de fleste å innrette seg bedre enn før. Det blir mulig å produsere nye varer i flere land. Det bidrar til at flere kan ta vare på egen og andres helse.

Problemer og utfordringer

Men du tar feil om du tror at alle tjener på globalisering. Globalisering innebærer mange omstillinger og endringer. Bedrifter legges ned når konkurransen blir hard. Lokale produsen- ter må si opp arbeidere. I noen land blir produksjon fra fattige småbønder utkonkurrert av produksjon fra større produsenter slik at fattigfolk mister levebrødet. Slike omstillinger kan bety at noen grupper blir fattigere som følge av globalisering. I noen land kan fattigfolk bli drevet fra jorda de dyrker. En årsak til dette kan være at nye typer landbruksproduksjon blir mer lønnsom. Jordeiere kan derfor foretrekke å fordrive fattige bønder til fordel for produsenter som kan drive den mer effektivt og betale mer for bruk av jorda.

Vi har i dag mer tilgang til informasjon om hele verden enn noen annen generasjon har hatt. I dag er det vanskeligere å skjule informasjon om det som skjer i landene i verden. Verdenssamfunnet får raskt innblikk i overgrep, valgfusk og brudd på menneskerettighetene. Det er en styrke for demokrati og folkestyre. Høsten 2007 var det opptøyer i Burma. Selv om Burma er et lukket land og et brutalt diktatur, var det ikke mulig for styresmaktene å hindre at verdenssamfunnet fikk innblikk i hva som skjedde. Våren 2008 er det uro i Tibet. Det er opptøyer fordi mange tibetanere føler seg undertrykt av det kinesiske styret. Det er et sterkt ønske om mer uavhengighet i Tibet. Det er ikke mulig for Kina å hindre at verdenssamfunnet får innblikk i det som skjer i Tibet.

I mange tilfeller kan det være viktig for fordelingen av vinning og tap om landet har et godt styresett. Med velferdsordninger som skolegang og arbeidsløshetstrygd kan også de fattiges evne til å håndtere omstilling og arbeidsløshet bli bedre. Gode velferdsordninger kan derfor bety mye for om et land kan dra nytte av globaliseringen.

 Lavere barnedødelighet

Figur 4 viser at barnedødeligheten har falt kraftig – i alle inntektsgrupper. Når familier får bedre inntekter, og med det gjerne også mer utdanning, kunnskap og informasjon, kan flere barn overleve de tidligste barneårene. Men barnedødeligheten er fremdeles svært høy i de fattigste landene. Langt høyere enn den var i Norge i 1960. Hvor mange barn dør hvert år før fylte fem år?
Se unicef.org
 

Internasjonale investeringer

 Globalisering har bidratt til at det er blitt enklere og billigere å flytte kapital over landegrenser og over lange avstander. Politiske beslutninger og teknologiske nyvinninger har bidratt til at kapitaloverføringer er blitt enklere enn før. Slike kan foregå svært enkelt gjennom datakommunikasjon. Kapitaleiere kan kjøpe aksjer i andre land ved hjelp av få tastetrykk fra sin egen hjemme-pc.
 Investeringer på tvers av landegrenser er av to hovedtyper:
 

•  Porteføljeinvesteringer, har vi når kapitaleiere kjøper aksjer i andre land eller foretar bankinnskudd med sikte på å være passive eiere – ofte med et kortsiktig tidsperspektiv. Når omfanget av denne typen investeringer blir stort, får utviklingen i utenlandske kapitalmarkeder større betydning, jf. da norske kommuner i 2007 tapte store beløp på sine investeringer i USA.
•  Utenlandske direkte investeringer, har vi når selskaper, ofte multinasjonale selskaper som eier bedrifter i mange land, kjøper eller etablerer ny produksjonsvirksomhet i andre land.

Direkteinvesteringer har gjerne tre ulike hovedmotiver. For det første kan de være motivert av ønske om markedsadgang. Ved å drive produksjon i et marked, rammes selskapet ikke av toll eller handelshindre; de kommer så å si på baksiden av eventuelle tollhindringer. Dessuten blir transportkostnadene mindre. Det andre hovedmotivet kan være at landet der investeringene gjøres, har viktige ressurser som billig arbeidskraft eller naturressurser.

I dag mottar Kina en stor andel av verdens totale utenlandske direkte investeringer. En årsak til det er at Kina har en stor arbeidsstyrke som ofte får lav betaling sammenliknet med arbeidere i Vest-Europa. Det tredje motivet kan være tilgang til teknologi. Et multinasjonalt selskap kan kjøpe en bedrift fordi denne bedriften eier en spesielt attraktiv type teknologi.

Internasjonale kapitalbevegelser bidrar til at det blir bedre tilgang til kapital i fattige land i verden. Mens det før var nødvendig med innenlandsk sparing for å kunne realisere investeringer i nye bedrifter, er det nå mulig enten å låne kapital i utlandet, eller å få internasjonale kapitaleiere til å investere i nye bedrifter. Internasjonale kapitalbevegelser bidrar også til teknologioverføring mellom land. Når Nokia investerer i Kina, brukes teknologi som er utviklet av Nokia (og muligens i Finland) i produksjonen i Kina.

Men internasjonale investeringer bidrar også til at verden blir mer sammenvevd. Ovenfor nevnte vi hvordan norske kommuner tapte på sine investeringer i USA. Arbeidsplasser i ett land kan gå tapt hvis produksjonen flyttes til et annet land der arbeidskraften er billigere.