• Hva er forhistorien bak det dårlige forholdet mellom Iran og USA?
• Hvordan har forholdet utviklet seg de siste par årene?
• Hvilke atomregler har Iran brutt?

Bakgrunn

På 1700- og 1800-tallet konkurrerte England og Russland om innflytelse i Iran. Iran var en brikke i det Rudyard Kipling kalte «det store spillet» om Sentral-Asia. Rundt 1920 gikk britene seirende ut, og Iran ble i praksis et britisk lydrike. Anglo-Iranian Oil Company – senere British Petroleum (BP) – sikret seg oljen for en slikk og ingenting og drev et stort raffineri med iranske arbeidere på slavekontrakt.

Da Mossadeq kom til makten i Iran i 1951, nasjonaliserte han oljeindustrien, men ble snart fjernet ved et kupp iverksatt av den amerikanske etterretningstjenesten CIA. USA var bekymret for den sovjetiske innflytelsen i Iran og plasserte den unge Reza Pahlavi på tronen. Også britene sto bak kuppet – for å gjenopprette oljeforsyningene. Den iranske forbitrelsen mot USA går tilbake til dette kuppet. Samtidig går det en understrøm av skepsis mot britene, og også mot russerne.

Sjah Reza Pahlavi tjente USA trofast til 1979. Da fant den islamske revolusjonen sted, og ayatollah Khomeini kom tilbake fra sitt eksil i Paris. Hovedgaten i Teheran – Pahlavi-avenyen – ble omdøpt til Mossadeq-avenyen: Khomeini trengte den legitimiteten som Mossadeq kunne gi. Midt på 1980-tallet ble navnet endret på nytt, til Den 12. imams aveny (Vali Asr avenue). Da var revolusjonen befestet, og Khomeini satt trygt.

I 1979 ble sytti ansatte ved den amerikanske ambassaden i Teheran satt i husarrest. Gisseldramaet kom til å vare i 444 dager. De diplomatiske forbindelsene ble brutt, og USA innførte sanksjoner mot Iran. I årene som fulgte var forholdet dypt politisert og fastlåst. På slutten av 1990-tallet forsøkte utenriksminister Albright og president Khatami å beklage kuppet i 1953 og gisseldramaet i 1979, men begge ble møtt med en kald skulder på hjemmebane.

I 2002–2003 ble det klart at Iran hadde hatt et hemmelig program for anriking av uran helt siden midten av 1980-tallet. Høyanriket uran er bombemateriale. Programmet kom til overflaten i en dramatisk kontekst ingen kunne ha forutsett, like etter terrorangrepet mot USA 11. september 2001. President Bush inkluderte Iran i « ondskapens akse» og omtaler fortsatt Iran som den største enkelttrusselen mot USA. I senere år har forholdet ikke bare vært anstrengt, men konfrontasjonspreget.

Det iranske politiske systemet

Iran har mange maktsentra:

•  Øverste leder (Khamenei), som begrunner sitt embete som kongene av Guds nåde gjorde i europeisk historie, under henvisning til høyere makter,
•  presidenten (Ahmadinejad),
•  parlamentet (Majlis),
•  Vokterrådet (som kan overprøve vedtak i parlamentet, angivelig for å sikre at de overensstemmer med islam),
•  det nasjonale sikkerhetsrådet (under ledelse av Jalili, som også er sjefforhandler i atomsammenheng)
•  studentene (som er tallrike og til tider høylydte),
•  revolusjonsgarden (Pasdaran). Khomeini stolte ikke på hæren, som hadde vist seg korrupt under kuppet i 1953. Han opprettet derfor en egen garde med hær, marine og flyvåpen og ca. 170 000 mann i alt.

I tillegg kommer viktige enkeltpersoner som tidligere president Rafsanjani og tidligere leder for det nasjonale sikkerhetsrådet, nå president i nasjonalforsamlingen, Larijani. Beslutninger som gjelder atomprogrammet og andre viktige utenrikssaker treffes med konsensus i en liten krets som omfatter mange av de nevnte lederne. Den frittalende og provoserende presidenten – Ahmadinejad – tilhører naturligvis denne kretsen, men er ikke lenger i dens midte.

Ledelsen omtales tidvis som prestestyret i Teheran. Dét er noe misvisende. Mange av dagens ledere har bakgrunn i revolusjonsgarden og kjempet i krigen mot Irak på 1980-tallet. Da hadde Iran Saddam og alle stormaktene unntatt Kina mot seg. Dette er folk som har sett liv og død i hvitøyet, og utøver stor makt på vegne av det de ser som iranske interesser. Tidvis misbilliger de også mullaer/prester som ikke var ved fronten mot Irak. Revolusjonsgardens økende betydning forsterkes ved at deler av presteskapet mener de religiøse lederne bør ha en mer tilbaketrukket rolle enn tilfelle har vært til nå.

Det er uvisst om lederne har tatt noen beslutning om å lage atomvåpen. Den samme anrikingsteknologien kan brukes for  både sivile og militære formål – lavanriking for brensel til kraftanlegg og høyanriking for våpenformål. Slik sett er det ikke nødvendig å ta noen beslutning lang tid i forveien – for jo større anrikingskapasitet man utvikler, jo nærmere våpenstadiet kommer man i alle fall, teknisk sett.

Israel, USA og flere europeiske land sier seg overbevist om at det er dit Iran styrer. Andre land er i tvil, og atter andre mener det ikke er grunnlag for slike mistanker. En fersk rapport fra amerikansk etterretning sier Iran la våpenprogrammet på is i 2003, og at det sannsynligvis ikke er gjenopptatt.  Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har ikke funnet noe som knytter Iran til våpenproduksjon. Men IAEA har ikke fått svar på alle sine spørsmål og fortsetter derfor sine undersøkelser.

Irans regionale innflytelse

Iran er det største sjiamuslimske landet i Midtøsten og ønsker ganske sikkert også å være det dominerende. Innflytelsen går for en stor del via sjiamuslimer i andre land, særlig i Irak (60 prosent sjia) og Libanon (40 prosent sjia). Oljen finnes stort sett i de sjiamuslimske områdene: i Iran, det sørlige Irak og i de vestlige sjiadominerte delene av Saudi-Arabia. Men forskjellig etnisk tilhørighet – persere vs. arabere – er en demper på sjiafellesskapet.

USAs krigføring i Irak har styrket Irans posisjon. Mange av de sjiamuslimske lederne i Bagdad har iransk statsborgerskap og samarbeider med iranerne. Krigen i Afghanistan trakk i samme retning: USA fjernet Taliban, som også var en torn i øyet på Iran. Irans profil i konflikten mellom israelere og palestinere – sterk støtte til palestinerne og skarpe utfall mot Israel – appellerer dessuten til grunnplanet i de arabiske landene.

Hvis Iran skulle bli angrepet av USA og/eller Israel, kan det iverksette motangrep mange steder.

•  Det kan puste til ilden i Irak og Afghanistan,
•  Det kan angripe Israel via Hizbollah i Libanon og Hamas på Vestbredden og med ballistiske raketter,
•  Det kan true skipstrafikken i Golfen og forsøke å blokkere Hormuzstredet, med kraftig prisøkning på olje som resultat,
•  Iran har lange lister med potensielle selvmordsbombere.

Selv om Iran har lite å stille opp med i en kamp mot amerikanske luftstridskrefter, er det en mye vanskeligere motstander enn Saddams Irak. Et angrep på Iran kan sette store deler av Midtøsten i flammer. Dette har bidratt til å holde USA tilbake, som for tiden dessuten synes å ha mer enn nok med krigene i Irak og Afghanistan.

Det kjernefysiske programmet

Iranerne er snart i stand til å produsere nok materiale til ett atomvåpen i løpet av ett år – hvis de vil. Anrikingskapasiteten øker jevnt og trutt, nå også med innføring av andre generasjons sentrifuger som er mer effektive og mindre utsatt for havari. Siktemålet er drøyt 50 000 sentrifuger, nok til å dekke brenselsbehovet for sju store atomreaktorer. De viktigste anleggene ligger i Natanz (anriking), Esfahan (konvertering av uran til gassform) og Arak (hvor det bygges en reaktor som kan bli en god plutoniumskilde).

Fra høsten 2003 til februar 2006 fikk IAEA anledning til å anvende den såkalte tilleggsprotokollen til standardavtalen om sikkerhetskontroll. Dermed ble byrået i stand til å lete etter eventuelle skjulte anlegg og aktiviteter. Da Iran-spørsmålet havnet i FNs sikkerhetsråd med tanke på straffetiltak, trakk Iran denne tillatelsen tilbake. Landet har også gått tilbake på en annen bestemmelse, slik at det ikke behøver å rapportere nye anlegg før 180 dager før de settes i drift. Litt etter litt har IAEA derfor mistet oversikten over programmet, bl.a. over hvor sentrifugene produseres.

Har Iran brutt sine internasjonale forpliktelser? Landet er medlem av den kjernefysiske Ikke-spredningsavtalen, NPT (Non-Proliferation Treaty). Avtalen tillater bygging av anlegg for anriking av uran og gjenvinning av plutonium.

Bare hvis Iran er skyldig i aktiviteter som entydig kan knyttes til våpenproduksjon – som våpendesign, utløsningsmekanismer for fisjonsbomber og tilpassing av raketter til kjernefysiske stridshoder – har det brutt NPT. Amerikansk etterretning mener de gjorde det til 2003; men IAEA har ikke funnet noen slik «smoking gun» så langt. Israel mener at våpenforberedelsene pågår for fullt. Derimot er det ingen tvil om at iranerne har brutt avtalen om sikkerhetskontroll, og at de nekter å etterleve vedtak i Sikkerhetsrådet. Slike vedtak er folkerettslig bindende for medlemslandene.

Mulige utfall - 1. forhandlinger

EU3/EU – Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Solana (EUs «utenriksminister») på vegne av hele EU – har forhandlet med Iran – av og på – helt siden 2003. Samtalene fortsetter, men lite tyder på at de fører fram. For iranerne er det viktig å få garantier for sin sikkerhet, og det kan ikke EU gi dem. Slike garantier er det i første rekke USA, som truer dem, som kan gi.

EU/EU3, USA, Russland og Kina har tilbudt Iran samarbeid og assistanse mot stans i de sensitive delene av atomprogrammet, og de har ført samtaler med iranerne på det grunnlaget. I sommer var USA representert for første gang, ved nr. 3 i utenriksdepartementet (Burns). Tidligere har den amerikanske holdningen vært at europeerne gjerne må forhandle, men at utsiktene til å lykkes er minimale. Selv har de nektet å delta. Talsmenn for den amerikanske administrasjonen understreker imidlertid at Burns’ deltakelse var en engangsforeteelse. Dessuten hadde han ikke noe mandat til å forhandle, ble det påpekt.

Stormaktene krever at Iran må innstille all anriking, slik landet gjorde under forhandlingene med EU i perioden 2003–2005, før det kan komme til nye forhandlinger. Det er Iran ikke villig til. Kravet kan virke urimelig. For ved å kreve all anriking innstilt på forhånd gjøres det viktigste forhandlingsobjektet til et vilkår for å gå inn i forhandlinger. Men stormaktene har bundet seg til kravet, og forsøk på å løsne opp i det har ikke skapt ny bevegelse.

Mulige utfall - 2. sanksjoner

I tillegg til de amerikanske sanksjonene mot Iran har FNs sikkerhetsråd innført sanksjoner mot organisasjoner og enkeltpersoner som er involvert i atomprogrammet. Rådet har skjerpet dem i to omganger, men Russland og Kina har holdt igjen. Sanksjonene biter, men bare i beskjeden grad og har ikke ført til endringer i Irans atompolitikk.

EU-landenes handel med Iran har gått ned, men har tatt seg litt opp igjen i det siste. I dag er Emiratene Irans største handelspartner, med Kina på andreplass. Tradisjonelt har Iran vært like mye orientert mot øst og nord som mot vest, og den enorme økonomiske veksten i Asia gjør Kina, India og andre asiatiske land attraktive som handelspartnere. Mye av det vestlige sanksjonspresset oppveies derfor ved utvidet økonomisk samkvem østover.

Khomeini sa at USA gjorde Iran en tjeneste ved å iverksette sanksjoner. Det sveiset landet sammen. Nye diskusjoner i Sikkerhetsrådet om sanksjoner ser heller ikke ut til å hjelpe. Men inntil videre er dette den framgangsmåten de faste medlemmene av rådet foretrekker, i mangel av bedre og mer effektive tiltak. De fleste håper det kan bli med dette til Bush-administrasjonens tid er omme, uten at det kommer til bruk av makt.

Mulige utfall - 3. bruk av makt

Israelerne sier at det eneste som er verre enn bombing av Iran, er Iran med atomvåpen. Presidentkandidat John McCain sier det samme. Israel kan tenkes å bombe iranske atomanlegg selv, men er i praksis avhengig av amerikansk samtykke. Det har israelerne ikke fått. I USA er motstanden mot bombing sterk på fagmilitært hold. Forsvarssjefen i USA sier han har nok med to kriger. Forsvarsminister Robert Gates mener tydeligvis det samme. Men administrasjonen er delt: visepresident Cheney er tilhenger av skarpere lut. Til syvende og sist er det opp til presidenten.

Den demokratiske presidentkandidaten Barrack Obama sier han er villig til å forhandle med USAs fiender uten vilkår. Det kan åpne for normalisering/bedring av forholdet til Iran. En slik normalisering må innebære at USA gir garantier for Irans sikkerhet, gjenoppretter diplomatiske forbindelser og fjerner sanksjonene. Iran må respektere amerikanske interesser i regionen, bidra til stabilisering av Irak og Afghanistan og stanse støtten til Hizbollah, Hamas og andre i Israels nærhet. Det siste kan være avgjørende, gitt det nære forholdet mellom USA og Israel.

I 2003, etter okkupasjonen av Irak, luftet Iran en liknende pakkeløsning, men USA var da i en fase av overmot og avviste tanken uten videre. Historien viser at normalisering er en lang vei å gå, men kanskje er det i en slik bred ramme at atomproblemet likevel kan få en fredelig løsning.