Hopp til innhold

Overfylt gate i Kina. På1900-tallet firedoblet verdens befolkning seg. Hvor bærekraftig er en økning av tilsvarende dimensjoner på 2000-tallet?

Foto: stillpictures.com

Befolkningsutviklingen i verden

På 1970-tallet ble den globale befolkningsutviklingen – ofte omtalt som en befolkningseksplosjon – presentert som den store trusselen mot en fredelig sosial og økonomisk utvikling. Bilder ble laget der den fattige delen klynget seg til en mer og mer overfylt klode. Det ble også advart mot at den raske befolkningsveksten i sør kunne føre til væpnede konflikter mellom den fattige og den rike del av verden. (se også seinere artikkel:mediumVerden passerte 7 milliarder )

Personer

Helge Brunborg
er seniorforsker i Statistisk sentralbyrå.
  • Hva har skjedd med befolkningsveksten – globalt og regionalt?
  • Hvor i verden bor folk?
  • Fødes det fortsatt mange barn i fattige land?
  • Hvordan går det med levealderen?

Befolkningskonferanser

Omtrent hvert tiende år har FN arrangert internasjonale befolkningskonferanser. Den første konferansen med stater som deltakere ble holdt i Bucuresti i 1974. Der var det skarpe politiske motsetninger mellom utviklingsland og sosialistiske land (Øst-Europa, Kina m.fl.) på den ene siden og på den andre vestlige industriland. Vesten argumenterte for at befolkningsveksten var for høy og hadde store økonomiske, miljømessige og andre negative konsekvenser. Befolkningsveksten måtte derfor snarest dempes, og dette måtte gjøres ved å satse på programmer for familieplanlegging. U-landene ville heller ha utvikling og argumenterte for at dette også ville løse «befolkningsproblemene». Den indiske helseministeren uttalte at «Utvikling er det beste prevensjonsmiddel». Mange land i sør og øst hevdet at befolkningsveksten i seg selv ikke var noe problem og argumenterte med at befolkningen er et lands største ressurs. Selv om Kina hadde startet et omfattende familieplanleggingsprogram, ville ikke landet ha noen henvisning til kinesiske erfaringer i FN-dokumentene. Kina ledet an i kritikken av de kapitalistiske landene for falsk alarm om «befolkningseksplosjonen».

På den neste befolkningskonferansen, i Mexico by i 1984, var det mye mindre politisk konfrontasjon mellom sør og nord. Det var nå blitt allment akseptert at høy befolkningsvekst var et problem og at mange land hadde behov for familieplanlegging. Denne gangen var det USA som politiserte konferansen. USA under presi dent Reagan hadde endret standpunkt: Befolkningsvekst er ikke nødvendigvis negativt, og økonomiske reformer og fri konkurranse vil løse problemene, ble det sagt. USA gikk sterkt imot abort og stoppet all bistand til land, organisasjoner og tidsskrifter som, ifølge USA, godkjente (eller uttalte seg positivt om) abort.

I Kairo i 1994 var det små motsetninger mellom sør og nord. Motsetningene gjaldt denne gang moralske og ideologiske spørsmål – med Vatikanet samt noen katolske og islamske land på fløyene. Stridsspørsmålene gjaldt især abort og menneskers – særlig ugiftes – rett til seksuell og reproduktiv helse. Dette omfatter alt som har med seksualitet og reproduksjon å gjøre, inkludert behandling av kjønnssykdommer, svangerskapskontroll, trygge fødsler, prevensjon, sterilitet og kjønnslemlestelse.

Etter 1994 har det ikke vært noen store, globale befolkningskonferanser, bare oppfølgingssesjoner i FNs generalforsamling i 1999 og 2004. Regimeskiftet i USA fra Bill Clinton til George W. Bush i 2000 har langt på vei ført USA tilbake til standpunktene fra 1984. Derfor ville det radikale handlingsprogrammet fra Kairo ganske sikkert ikke blitt vedtatt i dag.

Befolkningsveksten

Fra 1974 til 1994 vokste folketallet i verden fra 4 til 5,6 milliarder, mens den årlige tilveksten økte fra 79 til rundt 90 millioner. Siden har folketallet i verden vokst med enda 1 milliard, mens den årlige tilveksten har sunket til noe under 80 millioner per år.

I perioden 1965–70 økte verdens befolkning raskere enn noen gang tidligere – og siden – med 2,1 prosent per år. Siden 1970 er veksten blitt nesten halvert, til 1,2 prosent pr. år. Flere spørsmål melder seg da: Hvordan og hvorfor skjedde endringene, og er det da ikke lenger noen grunn til å bekymre seg om befolkningsveksten?

Verdens befolkningsvekst bestemmes av to faktorer – fødselsraten og dødsraten. I 1974 var fruktbarheten høy i nesten alle u-land, gjennomsnittlig 5,4 barn per kvinne. Siden har denne gått ned i de fleste land i sør, til 3,6 barn per kvinne, mer enn en halvering av avstanden til reproduksjonsnivået ( det barnetallet som trengs for å opprettholde størrelsen på en befolkning – nullvekst på lang sikt) på 2,1 barn. Men fortsatt finner vi mange land med svært høy fruktbarhet, særlig i Afrika.

Den demografiske overgang

Den langsiktige befolkningsutviklingen kan beskrives med begrepet den demografiske overgang. Med dette menes overgangen fra høye til lave døds- og fødselsrater – en overgang som kan deles inn i fire faser:

  •  I første fase er både fødsels- og dødsratene høye, og befolkningsveksten er derfor lav.
  •  I andre fase synker dødsraten, mens fødselsraten fortsatt er høy. Dette gir høy befolkningsvekst.
  •  I tredje fase synker også fødselsraten, slik at befolkningsveksten etter hvert vil avta.
  •  I fjerde fase er både fødsels- og dødsraten kommet ned på et lavt nivå, og befolkningsveksten blir igjen lav.

Begrepet demografisk overgang er et nyttig redskap for å kunne beskrive hva som faktisk har skjedd i ulike deler av verden, men det er omdiskutert i hvilken grad det kan brukes som en teori om befolkningsutviklingen. Årsakene til de demografiske endringene er mange, men hovedforklaringen er økonomisk og sosial utvikling, som påvirker både fruktbarheten og dødeligheten. Når økonomisk vekst gir folk bedre råd, trenger de færre barn til å stille opp for seg i alderdommen og dessuten blir barna «dyrere », bl.a. fordi de må gå på skolen og ikke kan bidra så mye som arbeidskraft. Med rikere samfunn følger gjerne også bedre utdanning og kunnskap og muligheter for å unngå uønskede fødsler. Det regnes også med en mulig direkte sammenheng, siden synkende barnedødelighet fører til at det ikke lenger er nødvendig å få mange barn for å sikre alderdommen.

Alle land i nord er ferdige med den demografiske overgangen og befinner seg i fase fire. Landene i sør har begynt på overgangen, men har kommet ulike langt. En rekke land, særlig i Afrika, har bare hatt nedgang i dødeligheten og befinner seg derfor i fase to (fallende dødsrate og høy fødselsrate). Men i de fleste regioner, bl.a. i Sør-Asia, Nord-Afrika og Latin- Amerika, har også fruktbarheten begynt å gå ned, og de er derfor i fase 3 (fallende døds- og fødselsrate). Endelig finner vi noen få land i sør – særlig i Sørøst-Asia – hvor fruktbarheten har falt så mye at de har kommet til fase fire, på linje med landene i nord, med lave døds- og fødselsrater. Dette gjelder bl.a. Kina, Thailand, Cuba og Chile.

Økt levealder

Økningen i levealderen i verden er særlig imponerende. I 1950 var den om lag 47 år og i 2005 67 år. Økningen i u-land er spesielt sterk, fra 41 år i 1950 til 65 år i 2005. Dette er «a remarkable achievement for mankind», som lederen for FNs befolkningskontor en gang uttrykte det – «en bemerkelsesverdig landevinning for menneskeheten ». Dette skyldes bl.a. en kraftig reduksjon av barnedødeligheten (fra 180 til 57 per 1000 levendefødte siden 1950). Her har både bedring av levestandarden (mat, bolig mm.), bedre offentlig hygiene (vann, søppel, toaletter mm.) og moderne medisin (vaksiner, penicillin mm.) spilt en rolle.

Også tilbakeslag

Utviklingen er imidlertid ikke så rettlinjet som den enkle beskrivelsen i figuren under tilsier. I noen land, bl.a. Bangladesh, har fruktbarheten sunket uten synderlig utvikling. I andre land er det ingen tegn til færre fødsler på tross av en viss økonomisk utvikling. I atter noen land ser nedgangen i fødselstallet ut til å ha stoppet opp ( bl.a. Kenya, Botswana, Ghana og Tyrkia). Og som kjent har dødeligheten økt kraftig i mange land pga. hiv/aids, særlig i det sørlige Afrika, etter mange år med jevn nedgang. I enkelte land er levealderen nå om lag 20 år lavere enn den ville vært uten aidsepidemien (Botswana, Lesotho, Zimbabwe). Men for utviklingslandene som helhet, selv for de minst utviklede, regner FN med at levealderen vil fortsette å øke.

FN bygger sine befolkningsframskrivinger på at den demografiske overgangen etter hvert vil bli fullført i alle land, men til ulik tid. De siste landene som vil bli ferdige med overgangen, ligger i det sentrale Afrika (Nigeria, Uganda m.fl.) I FNs mellomalternativ vil tre firedeler av alle land i 2050 ha fruktbarhet under reproduksjonsnivået på ca 2,1 barn per kvinne og et folketall i verden på 9 mrd. Tallet er høyt, men betydelig lavere enn tidligere forutsagt. Og det er mye lavere enn det ville ha vært om fruktbarheten forble uendret fra dagens 2,6 barn per kvinne globalt. Da vil folketallet vokse til 12. mrd. i 2050 .

Likevel høy årlig vekst

På tross av den store nedgangen i befolkningsvekst de siste 30 år vokser verdensbefolkningen fortsatt raskt, med 70–80 millioner per år, nær folketallet i Tyskland. Dette vil føre til at folketallet i verden vokser fra 6,5 til 9 mrd., dersom FNs middelframskriving slår til. Rundt 90 prosent av befolkningsveksten de neste 50 årene vil komme i utviklingsland. Europas folketall vil synke fra dagens 730 til 650 millioner. Europa hadde over dobbelt så mange mennesker som Afrika i 1950 (550 vs. 225 mill.), omtrent like mange i 1995 (ca 725 mill.) og vil ha bare 1/3 av Afrika i 2050 (650 vs. 1950 mill.), ifølge FNs mellomalternativ.

«Forgubbingen»

En unngåelig konsekvens av den demografiske overgangen er at verdensbefolkningen blir eldre. Andelen av befolkningen som er over 65 år, vokser. Denne prosessen har pågått lenge i Norge og andre vestlige land, men den kommer nå for fullt også i u-land, særlig pga. den fallende fruktbarheten. I dag er ca. 15 % av befolkningen i i-land og 5 % i u-land over 65 år. I 2050 vil disse andelene være langt høyere, henholdsvis 26 og 15 %. For høyere alder er økningen enda større: i u-land vil f.eks. andelen over 80 år vokse fra 0,8 til 3,6 %. Den relative økningen er størst i u-land – «forgubbingen» foregår raskest der. Dette vil få store konsekvenser for økonomi, arbeidsmarked, omsorg, mm. Mange argumenterer for at u-land må benytte seg av den gunstige aldersfordelingen som mange u-land nå har som følge av fallende barnetall, og før dagens yrkesaktive rekker å bli gamle – den såkalte demografiske bonus. Land som Thailand og Indonesia i Sørøst-Asia har dratt nytte av dette og oppnådd en sterk forbedring av levestandarden.

Urbanisering

En stadig større andel av verdens befolkning bor i byer – urbanisering. I dag bor omtrent 3 mrd. mennesker i byområder, litt under halvparten av befolkningen. I 2030 vil 5 mrd. – eller over 60 % – bo i byer. Økningen er ventet å bli særlig sterk i u-land, der bybefolkningen vil fordobles. Dette vil medføre store forsynings- og forurensingsproblemer. Men urban vekst er ikke bare negativ; det er også der en stor del av den moderne verdiskapningen foregår. Og det kan være enklere å gi befolkningen gode helse- og utdanningstjenester i byene enn i spredtbygde landområder.

Temaer

  • Utviklingspolitikk

Personer

Helge Brunborg
er seniorforsker i Statistisk sentralbyrå.