• Hva mener vi når vi snakker om geopolitikk?
• Hvordan har begrepet utviklet seg historisk?
• Hvorfor har geopolitikk fått en tilbakekomst de siste årene?
• Og hvor står Norge geopolitisk?

Spenningen vokser mellom Kina og USA, og Russland har invadert et land i Europa. Kanskje du har fått med deg at geopolitikk til stadig oftere blir brukt av blant annet politikere, journalister, forskere som forsøker å forklare situasjonen i verden?

I tillegg til at geopolitikk kan være komplisert å forstå fordi det betyr flere forskjellige ting, er det også mange som kritiserer begrepet. I denne teksten skal vi gi deg en bedre forståelse av hva geopolitikk er.

Forbundet med stormaktspolitikk

Geopolitikk i klassisk forstand er hvordan samspillet mellom staters relative makt, geografiske beliggenhet og teknologiske utvikling påvirker deres strategi:

• Relativ makt betyr at makt ikke er statisk, men avhenger av styrken til de statene som er involvert i en situasjon. For eksempel vil relativ makt avgjøre om din nabostat utgjør en potensiell trussel eller ikke.
• Et lands geografiske beliggenhet påvirker om det er sårbart for invasjon eller godt beskyttet: en liten stat som ligger inneklemt mellom to stormakter med åpent flatt lende i alle retninger har en sårbar geopolitisk posisjon, mens en stat som ligger ved havet med høye fjell i bakkant har en mer fordelaktig geopolitisk posisjon, fordi det er lettere å beskytte seg. I tillegg vil nærhet til naturressurser og viktige handelsruter øke muligheten for økonomisk vekst.
• Teknologisk utvikling kan forandre din i utgangspunktet svake nabostat til en trussel, fordi ny teknologi kan gi den både økonomiske og militære fortrinn.

Geopolitikk blir ofte forbundet med stormaktsrivalisering og hvordan stormaktene vil utnytte geografien til sin fordel. Geopolitikk er imidlertid viktig for alle stater, ikke bare for stormaktene og er et bredere begrep enn det vi kjenner som stormaktspolitikk. Geopolitikk kan beskrive hvordan stater vektlegger geografien når de utformer sin utenrikspolitikk i praksis, men er også et teoretisk rammeverk som forskere bruker til å forstå sammenhengen mellom geografi og makt i global politikk.  

Geopolitikk som teori blir gjerne delt inn i to retninger: klassisk og kritisk geopolitikk. 

Klassisk geopolitikk handler om hvordan makt, geografi og teknologi henger sammen. 

Kritisk geopolitikk ser på hvordan geografien gis mening og representeres. Geografi er her ikke bare fjell, daler, hav og elver, men også hvordan mennesker beskriver disse for å legitimere de politiske prosjektene sine.

Historie

Den eldste form for geopolitikk er å alliere seg med din nabostats nabo, eller din fiendes fiende. Den svenske statsviteren Johan Rudolf Kjellén (1864-1922) var den første til å bruke begrepet geopolitikk.

De tre viktigste bidragsyterne til klassisk geopolitikk er britiske Halford Mackinder (1861-1947) og de to amerikanske forskerne Alfred Mahan (1840-1914) og Nicholas Spykman (1893-1943).

Mackinder var opptatt av hvordan utbyggingen av jernbanen på slutten av 1800-tallet ga land i Eurasias «hjerteområde» (heartland), som Russland og Tyskland, muligheten til å etablere en lederposisjon i regionen – et regionalt hegemoni. De kunne deretter bygge sjømakt for å invadere England, argumenterte Mackinder. Spykman var heller bekymret for hvem som kontrollerte ytterkantene (rimlands) – altså de kystliggende områdene som grenset til Mackinders geografiske hjerteområde. Spykman anbefalte derfor at USA, som han var mest opptatt av, måtte være tilstede militært i Europa og Asia for å forhindre dette regionale hegemoniet.

Mahan hevdet på sin side at USA måtte bygge sjømakt og en sterk marine for å sikre sin maktposisjon.

Geopolitikk var viktig under den kalde krigen, men etter Berlinmurens fall i 1989 ble det mindre fokus på dette. Globaliseringen bidro til at man ble mer opptatt av hvordan stater og mennesker kunne ha felles mål på tvers av steder og geografi – ikke hvordan de kunne hevde seg i forhold til hverandre. 

Journalisten Thomas Friedman hevdet i 2005 at «verden er flat». Dette er en metafor for at globaliseringen hadde visket ut gamle geopolitiske skillelinjer, og gitt likere muligheter for alle land. Sagt på en annen måte, geografi og makt hadde mistet sin forklaringskraft i internasjonal politikk.

Kritikk

Geopolitikk, både som politisk strategi for stater og som en faglig teori, har mange kritikere. Som strategi gir ikke geopolitikken stater, og da særlig stormaktene, rett til å utnytte geografien til sin fordel på bekostning av andre land. Geopolitikken fokuserer også på maktpolitikk, og mindre på andre ting som kan være viktige for en stat, som sivilsamfunnet.

Som teori blir geopolitikk kritisert for å være et vagt begrep, og at det er vanskelig å sette grenser for hva geopolitikk er, særlig i en verden der steder og geografier er tett sammenvevd med hverandre. 

Andre kritiserer geopolitisk teori for å være deterministisk, altså at det fremstilles som om geografien fullstendig bestemmer staters handlingsrom, og at andre faktorer har liten betydning for å forklare staters atferd. 

Selv om geografi og geopolitikk er viktig for å forstå staters strategi og atferd, finnes det også en rekke andre faktorer som påvirker staters politikk, som for eksempel ideologi, politisk styresett, og lederskap.

Dette bringer oss til den andre retningen innen geopolitisk analyse: kritisk geopolitikk. Her handler det ikke om hvordan stater forholder seg til en geografi som bare er der, men hvordan stater forestiller seg verden og geografien, og konsekvensene dette har. Et godt eksempel er regioner. Disse kan man ikke nødvendigvis se på et kart. Likevel kan regioner ligge til grunn for både identiteter, allianser og institusjoner, som for eksempel EU – eller Midtøsten. Disse er ikke nødvendigvis naturgitte, men har blitt formet av kultur, historiske prosesser og politiske vedtak. 

Andre studier viser hvordan formen på og betydningen av geografi – alt fra elver og hav til historiske krav på territorier, slik som Israel hevder sin rett til Palestina og Russland hevder sin rett til Ukraina, kan formes og brukes av politikere og andre aktører. 

Geografi og hva den betyr er med andre ord formet av menneskers forestillinger. 

Hvis man bruker kritisk geopolitikk som teori kan man derfor spørre seg: Gjelder det samme i dag? Hvilke konsekvenser har det at politikere og analytikere forestiller seg en verden dominert av geopolitisk rivalisering mellom konkurrerende stormakter?

Geopolitikkens «tilbakekomst»

Mange politikere og forskere snakker nå om geopolitikkens tilbakekomst, hovedsakelig på grunn av Russlands krigføring i Ukraina og den økende rivaliseringen mellom stormaktene USA og Kina.

Geografien får større betydning når stormaktene rivaliserer med hverandre.

Geografi var en viktig faktor da Russlands gikk til angrepskrig mot Ukraina. Russland okkuperte Krimhalvøya i 2014 fordi de ønsket bedre tilgang til Svartehavet. Med militærbaser på Krim kan Russland sikre militære tilstedeværelse i Middelhavet, Midtøsten og Nord-Afrika. Russlands ønske om å ha Ukraina som en buffersone mot NATO var nok én faktor Russlands leder Putin vurderte da han beordret invasjonen av Ukraina i 2022, men om dette var den viktigste eller utløsende faktoren, vet vi ikke. 

Det er mye som tyder på at Russlands invasjon i minst like stor grad var motivert av en blanding av nasjonalisme, en fordreid forståelse av historie og identitet, og Putins ambisjon om å sikre seg en plass i Russlands historie. 

Man kan med andre ord si at geopolitikk bare var én av forklaringene på krigen.

Fra slutten av den kalde krigen og frem til ganske nylig, ble ikke USAs lederskap utfordret i internasjonal politikk. Det er ikke lenger tilfelle. Hvis vi ser på økonomien og det militære samlet, er Kina nå nesten like mektig som USA. 

Rivaliseringen mellom to stormakter former nå en ny geopolitisk skillelinje i internasjonal politikk, med USA og allierte på den ene siden, og Kina og Russland på den andre. 

USA og Kina har iverksatt tiltak for at de ikke skal være så gjensidig avhengig av hverandre, både økonomisk og teknologisk. Kina har ikke fordømt Russlands invasjon av Ukraina, noe som forsterker denne nye skillelinjen.

En viktig debatt i internasjonal politikk i dag er om USAs forhold til Kina vil ligne på rivaliseringen mellom USA og Sovjetunionen under den kalde krigen. Vil rivaliseringen være mer eller mindre stabil, og vil den skape en like polarisert verdensorden som under den kalde krigen? 

Selv om rivaliseringen mellom USA og Kina først og fremst foregår i havområdene i Øst-Asia, med uenighet om øya Taiwan som et sentralt konflikttema, er andre land og regioner også berørt, Europa og Norge inkludert.

Norge og geopolitikk

Norges geografiske beliggenhet er konstant, men Norges geopolitiske posisjon og rolle endrer seg i takt med stormaktenes strategier. 

I 1905 befant Norge seg i den geopolitiske utkanten av stormaktrivaliseringen i Europa. Dette påvirket Norges valg om nøytralitet, og vi tok ikke del i noen sterke forsvarsallianser. Men etter andre verdenskrig var Norges naboland Sovjet blitt så mektig at Norge valgte å alliere seg med USA og andre europeiske land gjennom NATO.

Nå står Norge overfor en ny geopolitisk situasjon. 

Russland har i flere år bygget militærmakt, og invasjonen av Ukraina viser at de er villig til å bruke den. Sverige og Finland har derfor søkt om medlemskap i NATO, og dette endrer geopolitikken i Norden. 

Men samtidig som Russland fører krig i Europa, har USA tydelig uttalt at de ser på Kina som en større sikkerhetsutfordring enn Russland. Dette skaper en viss usikkerhet knyttet til USAs vilje og evne til å bidra til europeisk sikkerhet på samme måte som tidligere.   

For å oppsummere var verden kanskje ikke så flat likevel. Geopolitikken forsvant aldri, men samspillet mellom makt og geografi blir synligere når stormaktene rivaliserer med hverandre og stater prioriterer nasjonale interesser fremfor globale fellesgoder.